I Landmaktsutredningen (LMU) som ble publisert i juni 2017, slår utvalget fast at vi må ha stridsvogner og at det finnes to alternativer.[1] I LMU-arbeidets rapport kan leseren selv se hva man den gang skrev om bl a stridsvogner, med utgangspunkt i Stortingsproposisjonen «Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren, juni 2016». [2]
Så langt tyder alt på at de ledende NATO-stater vil beholde stridsvogner i sine oppsetninger inntil videre. Årsaken er at til nå eksisterer det ingen andre plattformer som er i stand til å fungere som «stoppere» i forbindelse med såkalt duellstrid mot andre staters pansrede stridskjøretøy, inklusive stridsvogner. Stridsvognene har en unik kombinasjon av betydelig pansring, et effektivt våpensystem (høytrykkskanonen) som raskt kan avfyre et større antall forskjellige granattyper mot ulike mål, med stor sjanse for å ødelegge målet inntil på ca. 4000 meters avstand.[3]
Dersom Norge skulle bli uten moderniserte stridsvogner – eller om stridsvogner utgår helt fra oppsetningene - vil dette trolig på en avgjørende måte svekke vår Hærs stridsevne. Det vil medføre at den blir ute av stand til å stanse selv en begrenset fullmekaniserte angrepsstyrke, som alltid vil ha sterk artilleri- og stridsvognstøtte.
I denne fremstillingen vil en gå kort inn på de meget klare svakheter man vil få dersom en satset på en helt uprøvd såkalt «panserjager», basert på en stormpanservogn som plattform, CV-90. Faren er meget stor for at man da får en løsning der man bruker kanskje 10-20 år på å «omforme» CV-90 til noe den aldri var ment å være, nemlig en «lett stridsvogn. Skal man innføre et kanonutrustet infanteri ildstøttevogn, må hovedkrav være at det kan fremstå som en effektiv duell-plattform i strid med fiendens stormpanservogner og stridsvogner. Hvorfor dette problemet ikke enkelt kan løses, skyldes kravet om at plattformen må kunne bære en moderne 120mm høytrykkskanon, og samtidig ha så god beskyttelse i front- og tårn, at det kan overleve treff fra en 125mm såkalt pil/APFSDS. (Merknad: Alt i dag arbeides det med å ta fram en 130mm stridsvognkanon. Ingen vet i dag om en slik kan monteres på en MPF).
Om vi kun har lette stridsvogner med klart begrenset evne til å tåle treff fra stridsvognkanoner, vil Hæren mangle hovedvåpensystemet for høyintensiv landkrigføring: ekte stridsvogner. Da vil vi mangle den avgjørende evne til å stanse fiendens moderne stridsvogner. En panserjager, som anbefales som nytt hovedkampsystem for Hæren, var i 2017 en uferdig idé som det kunne ta kanskje 20 år å gjennomføre, dersom Norge selv skulle stå for utviklingen. LMU tok også feil i at CV-90-stormpanservogner var en mer mobil plattform enn Leopard 2 A4-stridsvogner. De feltprøver (i terrenget) som ble gjennomført og tilbakemeldinger fra tjenestegjørende personell, viste dette. Man ser her at utredningen synset fritt, og ikke baserte seg på prøver og forsøk som var gjennomført i Forsvarets egen regi.[4]
Selv U.S. Army har ikke kommet lengre enn til å ta frem to prototyper som de nå skal teste ut: MPF-utviklingen (Mobile Protected Firepower). Men amerikanerne ser ikke på MPF som en erstatning for stridsvogner – dette er for å hjelpe eget lett infanteri, ikke noe mer. En av de sentrale personer som var med i den norske utredningen, hevdet bl. a. følgende under en LMU-høring:
Vektreduksjonen oppnås hovedsakelig gjennom svakere pansring, og beskyttelsesnivået på en slik vogn må derfor sikres gjennom aktive beskyttelsessystemer. Det forventes en rivende utvikling utover på 2020-tallet innen dataassistert og automatisert måloppdagelse i takt med at det utvikles nye sensortyper, nettverksintegrering mot eksterne sensorer og avanserte systemer for bildeanalyse. [5]
Jeg har sett tilbake på publiserte tekster fra debatten om hva man diskuterte under LMU-arbeidet, og hvordan man presenterte materialet. Et av de mest interessante innspill finner man i et intervju med pensjonert Brigader Steinar Amundsen, publisert av nettstedet Aldrimer.no. Han hevder i intervjuet bl. a følgende:
Jeg har vært sjef for en panserverneskadron. Da hadde jeg pansrede TOW rakettpanserjagere og gamle stridsvogner som kanonpanserjagere, sammen med ingeniør- og stormpanseravdelinger og andre støtteenheter i en avdeling som hadde som hovedoppgave å styrke panservernet i de lette infanteribataljonene våre. Det er derfra begrepet panserjager kommer. Pansereskadronene ble faset ut fra midten av 1990-tallet. Jeg stusser over at man i LMU bruker begrepene stridsvogn og panserjager om hverandre. Det er taktisk og stridsteknisk to forskjellige ting.
En panserjager er et defensivt middel med dårligere beskyttelse, men med bra ildkraft. Det gjør at du må finne en stilling i terrenget. Det blir dermed mer et ildstøttesystem enn et manøvervåpen, fordi du må basere deg på å kjempe fra stillinger og beskyttelse i terrenget.
Hans konklusjon er at man da tar et skritt bort fra Hærens manøveravdelingers mekaniserte strukturer, som LMU i praksis foreslår å videreføre, i alle hovedtrekk.[6] Den som selv ønsker å sette seg inn i Brigader Amundsens interessante argumenter, kan studere hans kommentarer til problemene ved LMU-fremstillingen. [7] [8]
Vurdering av stridsvogner vs. lette stridsvogner
Teknisk sett er de nye MPF en form for infanteri ildstøttevogn. Den amerikanske hæren er ikke spesielt begeistret for begrepet "lett stridsvogn", men har brukt termen for å unngå forveksling med de tunge stridsvognene. U.S. Army har nemlig tidligere hatt blandet suksess med lette stridsvogner som kampplattformer etter andre verdenskrig. Bl. a. ble deres M551 Sheridan, en fiasko.
Bruken av begrepet "stridsvogn" innebærer at det er et stridskjøretøy som kan håndtere de tradisjonelle stridsvogn-lignende oppgaver, nemlig å være selve spydspissen i mekanisert krigføring, for bl. a. å kunne trenge dypt inn i fiendens linjer. Denne type krevende oppdrag er IKKE det som de nå snart produksjonsklare MPF er egnet til. MPF er rett og slett en mobil kanon – en ildstøttevogn - for å støtte infanteriet med direkte ild, dvs. være et pansret ildstøttesystem som lett infanteri vil kalle opp til frontlinjen for med direkte kanonild sprenge bort f. eks. en kraftig/farlig bunker, et festningsverk, eller for å beskyte en kjøretøybasert mindre enhet. [9]
De nye infanteri ildstøttevognene blir ikke påvirket av fiendens anti-PV-våpen, da deres stridsvogngranater ikke kan "skytes ned". Men dersom disse stridskjøretøyene skal være "lette" (dvs. rundt 25-30 tonn), blir de dårlig pansret (begrenset med plater/tykkelse av stål og kompositter). Unntaket er kanskje i fronten, men mot tungt rakettartilleri og stridsvogner, har de begrenset overlevelsesevne. I den interne US og russiske debatten tror da heller ikke av kanonvognene skal bekjempe stridsvogner - det gjør man med stridsvogner og tungt rakettartilleri, evt. også med flystøtte (om de kommer igjennom luftvernet!).
Men siden lett infanteri står overfor et mulig paradigmeskifte om det skal brukes i høyintensiv krig, må de tilføres en ny klasse våpensystem - og det er det man noe misvisende kaller "lette stridsvogner". Dette er egentlig en helt ny kategori infanteri ildstøttevogner, og det er viktig å påpeke. Pr i dag har Norge ingen etablerte konsepter for bruk av slike stridskjøretøy.
Men bruken av pansrede stridskjøretøy som f. eks. CV-90 og M 113 vil alt i dag gi våre egne soldater en viss beskyttelse, og uansett er dette bedre enn ingenting for det mekaniserte infanteriet som beskytes med krumbaneild.
En ny hovedutfordring er nå at de middels- og langtrekkende PV-missiler som bl. a. norsk infanteri har, etter hvert vil få problemer med å ødelegge reelle stridsvogner og trolig også den nye generasjon stormpanservogner som nå tas i bruk av Russland. De tradisjonelle PV-missiler blir "skutt ned" av de nye avanserte anti-PV-våpensystemer. Russland monterer nå sin egen versjon av dette forsvarssystemet, og USA bruker en israelsk versjon, som er modifisert. Uten at lett infanteri får kanonbasert ildstøtte, vil de lett bli overkjørt om deres nåværende hovedvåpensystemer - PV-missiler - får problemer med å dominere stridsbildet, som de har gjort de siste ca. 35 år (siden 1973-krigen). Dette virker som et undervurdert problem i den norske debatten pr i dag. Å påpekte denne utfordringen står da også sentralt i denne beskrivelsen.
Det er helt sentralt at man forstår forskjellen mellom både oppdraget til og utformingen av en reell middelstung stridsvogn, og hva som skiller infanteri ildstøttevogner fra den første.
En «ekte» stridsvogn er et hovedvåpensystem i moderne landkrigføring når motstanderen også er fullmekanisert, og disponerer rikelig med pansrede stridskjøretøy. Den skal også tåle beskytning fra andre stridskjøretøy, inkl. stridsvogner og artilleri/rakettkastere. Stridsvogner er sammen med artilleri dagens viktigste stridsmidler i landkrigen, men selvsagt forutsettes det at stridsvogner også støttes av stormpanservogner og alle andre militære støttesystemer, slik at enhetene fremstår som et system av flere systemer.
I dag er det krigføring der stormakter deltar som står i sentrum, a la tenkingen under den kalde krigen. Følgelig er det for U.S. Army forberedelser for å kunne kjempe fullskala konvensjonell landkrig man nå forbereder seg på. Så langt har USAs lette infanterienheter hovedsakelig stolt på panservernmissiler og artilleri og ikke minst luftstøtte, for å slå tilbake fiendtlige stridsvogner og pansrede kjøretøyer. Nå innser man at dette ikke vil holde, og det er her den lettpansrede kanonplattformen MPF kommer inn.
Med tanke på den norske virkeligheten er det nå viktig at en ikke blander kortene feil. Gitt den endring i trusselbildet vi har sett de senere år, og med foreløpig kun en (ikke fullt oppsatt) brigade, er det naturlig at en satser på fullverdige stridsvogner til denne. Uten en godt fungerende moderne oppsetning som har alle de nødvendige stridskomponenter alt i fredstid, vil den måtte bestå av stridsvogner, artilleri, stormpanservogner (infanteriets hovedkjøretøy), integrert bakkebasert luftvern, moderne ledelses- og sambandsutrustning og pansret ingeniørstøtte. I tillegg må man ha støtteelementer som sanitet, militærpoliti, transportstøtte og verkstedkapasitet, dersom brigaden skal kunne fungere i en moderne krig.
For å øke slagkraften for den norske Hæren, bør panserbataljoner bør gjenopprettes i sin tradisjonelle norske utgave for å få til et effektivt stridssystem, (dvs. at den er bygget opp med to stridsvogneskadroner og to stormeskadroner). Man burde også se på de norske erfaringer med såkalte panserjagere (f.eks. den såkalte panserverneskadronen på brigadenivå). Erfaringene viste at den kun var egnet til sikring av front og flanker, samt i en krisesituasjon, føring av oppholdende strid. Det vil være en forventning fra allierte om at siden dette er vårt land, så går vi først i striden, dvs. at gjenværende styrker også må delta i offensiven for å gjenerobre norsk område. Uten «ekte» stridsvogner er det ikke mulig.
Pr i dag er følgende konklusjon naturlig å dra for Norges del:
- Vi burde gå for en omfattende oppgradering av de Leopard 2 vi nå har, selv om dette aldri blir en helt moderne stridsvogn. Det er en relativt «billig» midlertidig løsning, og det er et reelt behov for en moderne stridsvogn med større slagkraft og bedre beskyttelse enn den vi nå har, som jo designmessig er over 30 år gammel.
- Man bør uansett vurdere å investere i en ny vestlig stridsvogn, basert på utprøvde design som Leopard 2 A7, (evt. med ekstra pansring montert i forbindelse med kjøpet); eller på nytt evt. vurdere å kjøpe fra Sverige deres Leopard A6 [10] (jfr. med den alt omtalte oppgradering som nå er vedtatt i USA).
- Alternativt kan også Norge forhandle om oppdaterte brukte amerikanske Abrams M1 A2, dvs. en mer oppdatert utgave, alternativt også forhandle om f.eks. den meget godt mottatte Sørkoreanske K2 stridsvognen, som er utviklet for å fungere i kupert lende.
- Når man kjenner stridsvognens kapasitet og ytelser, går det an å forhandle om en «fast pris» for det en kjøper, og en vet da hva man får. Imidlertid er det ikke en forsvarlig satsning for en alt underfinansiert Hær som den norske, å selv utvikle en lett stridsvogn. Å på egen hånd satse på et nytt stort og dyrt utviklingsprosjekt av en «norsk» CV-90-basert panserjager, som man ivrer for i LMU-en, er neppe veien å gå.
- Det er selvsagt i dag umulig å vite om Norge noen gang ville lykkes med å utvikle et nytt stridskjøretøy som vil kunne fungere som en effektiv «lett stridsvogn». Det er også på forhånd umulig å beregne hva utviklingskostnadene vil bli, gitt den store usikkerhet og de mange tekniske utfordringer dette medfører.
Imidlertid vet vi hva et ikke-modifisert CV-90-chassis vil koste i innkjøp, men alt annet er usikkert. Vi vet også fra tidligere norske forsvarsprosjekter at man ikke har noen garanti for et vellykket resultat, og prosjektet vil uansett koste mange milliarder.
Konklusjonen må derfor bli at om man ønsker å styrke vår hærs stridsevne, er en kombinasjon av stridsvogner og MPF-klassen av stridskjøretøy en mulighet. Da er det snakk om innkjøp av MPF eller andre lands tilsvarende lette stridsvogner. (Evt. kan også andre stormakter vi er allierte med, utvikle lette stridsvogner, om de ser et behov). Skal man i dag investere i denne form for stridskjøretøy, bør man kjøpe de som U.S. Army nå trolig kommer til å produsere til sitt lette infanteri.
Men det er her på sin plass å minne om at Norge nå i praksis har avviklet sitt lette infanteri i Hæren, og innfører mekaniserte styrker i den ene brigaden vi i dag har. Heimevern og spesialstyrker er det vi har igjen og som fremstår som lett infanteri. Og det norske lette infanteriet har selvsagt en helt annen rolle enn USAs lette infanteri. Med unntak av spesialstyrkene, er dette infanteriet kun for intern bruk i Norge. Men uten støtte av reelle stridsvogner, vil den lille Hæren vi har, aldri oppnå den stridsutholdenhet som høyintensiv krigføring krever.
Hva bør Norge gjøre?
At enkelte i norsk debatt har overvurdert hva F-35 kan gjøre på egenhånd, har ført til at man ikke har tatt inn over seg effekten av potensiell motstanders utvikling av såkalte nektelseskonsepter, og enkelte har forsvart forestillinger om at den norske hæren kan få indirekte tung ildstøtte fra våre egne kampfly. Jeg har liten tro på at det er veien å gå. I LMU-en valgte man ikke å gå for at «flystyrker er svaret på Hærens problem», men en fant egentlig ikke en klar ny retning, gitt mangelen på ressurser til Forsvaret. Jeg vil her også påpeke at FD kom til andre konklusjoner da de la frem sin versjon, så deler av LMU er «lagt død» (for øyeblikket).
I denne teksten har jeg beskrevet hva direkte ildstøtte fra stridsvogner og ildstøttevogner er i dag, som del av to samvirkesystemer – det lette (lett infanteri) og det tunge (middelstunge stridsvogner og tungt infanteri).
Man bør også merke seg at amerikanerne ser på stridsvogner som del av et integrert kampsystem. Kampfly isolert sett avgjør ikke striden i høyintensiv krigføring, selv om noen kanskje tror det er veien å gå.[11] Selv USA med alt de har av egne kamphelikopter og USAF, planlegger i dag med å måtte føre landstrid uten vesentlig nærstøtte fra egne luftstyrker. Norge kan jo ikke selv uten betydelig alliert støtte, sette opp og lede såkalte «luftpakker» bestående av b l. a. angrepsfly (med smarte bomber og missiler), eskorte fly, EK-fly, tankfly, ledelsesfly, og ikke minst fly med anti-radar missiler (HARMS), etc. Det at Russland i dag har et kraftige og langtrekkende A2AD (luftvernsystem) medfører at Hæren ikke kan regne med å bruke F-35 som tungt artilleri og må utføre duellstriden selv. Til den avgjørende duellstriden er MPF ikke egnet. Dette er et av de beste argumenter for å beholde og helst utvide stridsvognflåten, og det er derfor merkelig at noen ønsker å erstatte stridsvogner med ildstøttevogner
Et sentralt hovedpoeng er, slik jeg ser det, må være at slike lette stridsvogner. eller mer presist – ildstøttevogner for infanteri - ikke kan ses på som en erstatning for middelstunge stridsvogner. Det taktiske samvirkesystemet vil ikke oppnå ønsket effekt uten støtte av middelstunge stridsvogner.Når man studerer de amerikanske kildene som er brukt i de to artiklene som dette er siste del av, er det et av amerikanernes hovedargumenter for å beholde stridsvogner.
Her er det også viktig å påpeke den alt betydelige investeringen Norge har gjort ved å oppgradere og utvidede flåten med CV-90 stormpanservogner. Det infanteriet som skal betjene og utkjempe strid fra disse stridskjøretøyene, vil ha liten effekt mot en modernisert stridsvognflåte støttet av oppgraderte SPV-er og med rikelig artilleristøtte. Dette er et meget effektivt samvirkesystem, som kun CV-basert infanteri neppe kan stå imot.
Det er avslutningsvis viktig å påpeke at ildstøttevogn ikke kan erstatte den kampkraft og ha den overlevelsesevne, som den middelstunge stridsvognen har. Stridsvognen er hoved stridsmidlet som de andre enhetene støtter og blir støttet av. Stridsvogner sammen med det CV-90 oppsatte infanteriet, støttet av alle former for tilgjengelig indirekte ild, skaper den nødvendige synergi på det moderne stridsfeltet. Et fullverdig samvirkesystem kan forhindre at egne styrker raskt går i oppløsning i høyintensiv krigføring, når de møter tungt utrustede mekaniserte styrker.
For å unngå forvirring om hva man faktisk snakker om, er det viktig å skille mellom det lette konseptet og det tunge/middelstunge. Disse konseptene kan heller ikke være like i USA og i Norge. Innen U.S. Army vil lette konsepter være de innledende ekspedisjonsstyrkene (Luftlandestyrker, USMC, etc.). I Norge vil det være jegeravdelinger (v/GSV), spesialstyrker og kanskje i visse områder, ekstra godt utstyrte HV-styrker. Ingen av de norske lette styrkene trenger en direkteskytende ildstøttevogn, gitt de oppdrag de nå har.
Hvilken rolle skal evt. norske ildstøttevogner ha? Gitt at vi nå har valgt å mekanisere Hæren, har det lite for seg å opprette nye enheter med lett infanteri, og gi disse enhetene et mindre antall lette stridsvogner. Vi har jo ikke et tradisjonelt lett infanteri lengre. Mitt poeng er at en stridsvogn som skal kunne gjøre jobben sammen med CV-90 må være middelstung, ellers vil avdelingen ikke være i stand til å gå på offensiven, eller i defensiv strid, stoppe fremrykkende mekaniserte avdelinger som operer med stridsvogner og tung artilleristøtte, og som dessuten har en sterk mobil luftvernbeskyttelse i flere høydelag.
Foto: CV90 120-T
[1] Forsvarsdepartementet, Statusrapport, Landmaktsutredningen,juni 2017.
[2] St. Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren, juni 2016.
[3] Langtrekkende panservernmissiler som f. eks. TOW 2 og Hellfire, kan også ødelegge pansrede kjøretøy på mellom ca 300 og ut til over 5000 meter, men disse er svært dyre pr missil, normalt 10 til 30 ganger stk-prisen på en stridsvogngranat. Prisene varierer fra våpensystem til våpensystem. Men den avgjørende fordel som stridsvogner har i forhold til langtrekkende missiler, er den høye skuddtakten.
[4] Intervju utført av redaktøren for Aldrimer.no, med tidligere sjef for både Brigade Nord og Panserbataljonen, brigader (p), Steinar Amundsen. Et større intervju utført for Aldrimer.no., der han stilte seg spørrende til både anbefalingene i LMU og det fagmilitære grunnlaget som disse hviler på.Intervju utført av Kjetil Stormark, 30/06/2017, Aldrimer.no; https://www.aldrimer.no/fillerister-lmu-tilrading-om-stridsvogn/
[5] Statusrapport for Landmaktutredningen 2017. Begrepet Panserjager: Utredningslederen brigader Aril Brandvik tok til orde for at Hæren skal få en lettere stridsvogn, som LMU kaller en panserjager, til erstatning for dagens Leopard 2A4-stridsvogner. (Se f. eks. hans fremleggelse av Landmaktsutredningen/Statusrapport i Litteraturhuset i Oslo, mandag 19. juni 2017.)
[6] Intervju utført av Kjetil Stormark, 30/06/2017, Aldrimer.no; https://www.aldrimer.no/fillerister-lmu-tilrading-om-stridsvogn/
[7] Amundsen sier til Aldrimer.no i intervjuet at gjennomførte feltprøver viser og også tjenestegjørende personell mener det er hevet over enhver tvil at dagens Leopard 2 har bedre mobilitet enn en CV-90. Dersom du i tillegg setter et tungt kanontårn på CV-90-en, endrer det bildet seg enda mer i retning av CV-90-chassisets disfavør.
[8] Ibid.
[9] Se f. eks. denne beskrivelsen av de nye USAs planer for lette stridsvogner; https://www.popularmechanics.com/military/navy-ships/a25619083/us-army-light-tank-be-general-dynamics/
[10]https://www.shephardmedia.com/news/landwarfareintl/new-mbt122b-evolution-with-unprecedented/
[11] Ikke minst general Sverre Diesen har i innlegg etter innlegg i media, hevdet at et angrep i Finnmark bør besvares med presisjonsmissiler fra fly. Hæren kan ikke forsvare Finnmark, slik den nå er, ifølge. Diesen. Han skriver at forsvaret bør skje ved en kombinasjon av moderne sensorer, avstandsleverte presisjonsvåpen og mindre egne avdelinger på bakken som lokaliserer mål og fungerer som ildledere. Se bl. a. https://www.minervanett.no/finnmarksdebatten-i-norsk-forsvarspolitikk/ og https://www.minervanett.no/hvordan-kan-finnmark-forsvares/
