Regjeringens beslutning om anskaffelse av langtrekkende droner har resultert i en viktig debatt initiert av Sjef Luftforsvarets spørsmål om relevansen til disse i krig.[1] Hvilke plattformer Norge skal anskaffe er ikke besluttet, men felles for disse er at de er personell- og kompetansekrevende. Dette vil medføre en rekke endringer og utfordringer rent organisatorisk for Luftforsvaret. Ved tidligere anskaffelser av eksempelvis kampfly og maritime patruljefly, har organisasjonen konvertert tidligere kompetansemiljø fra en eldre plattform til en ny. Her vil derimot Luftforsvaret måtte bygge og etablere et helt plattformsystem fra bunnen av.
Sjef for Luftforsvarets våpenskole har beskrevet en risiko for at ubalanse mellom oppgaver og ressurser øker, dersom en forhastet anskaffelse gjennomføres.[2] Anskaffelse, vedlikehold og operativ drift av plattformen er åpenbare faktorer Luftforsvaret må håndtere. Ser vi derimot nøyere på oppdragstypen en langtrekkende dronekapasitet representerer, så er det tydelig at Luftforsvaret i tillegg må ha en tydelig plan for innhenting, prosessering og fordeling av informasjon. Dette gjelder ikke kun for bruk av langtrekkende droner, men samtlige av Luftforsvarets moderne fly- og sensorkapasiteter. En informert og åpen beslutningsprosess er helt nødvendig for en investering av et slikt omfang, og vi ønsker å belyse noe som ikke har vært en del av debatten så langt: JISR-prosessen som skal legge til rette for at dronene og andre ressurser faktisk oppnår den effekten vi ønsker.
ISR og langtrekkende droner
Intelligence, Surveillance and Reconnaissance, eller den mer overkommelige forkortelsen ISR kan være et ullent begrep for dem som ikke arbeider med det. Dette gjelder for så vidt også for mange som bidrar inn til ISR-prosessen i Forsvaret i dag. Vi mener derfor økt forståelse for ISR som prosess, hva som kreves, og hva det faktisk kan bidra med er en forutsetning for å få ønsket effekt ut av å investere i langtrekkende droner.
ISR er godt beskrevet i etablerte NATO-doktriner og hos våre nærmeste allierte. Enkelt forklart er ISR en kombinert etterretnings- og operativ prosess til støtte for en militær operasjon. I den inngår planlegging og synkronisering av sensorer og plattformer, samt prosessering, analyse og formidling av det som samles inn. ISR skal gi riktig informasjon, til riktig bruker, til riktig tid, for å støtte beslutningstaking og skape effekter når en gjennomfører operasjoner.[3] Det er altså en fellesoperativ prosess, og en forutsetning for at militære operasjoner skal kunne gjennomføres med best mulig beslutningsgrunnlag.
ISR i fredstid er forholdsvis enkelt, det handler om å samle inn informasjon for å bygge en grunnleggende situasjonsforståelse i våre interesseområder. Det er en underliggende kompleksitet i å bygge denne forståelsen, men planleggingen og gjennomføringen av ISR-operasjoner er i utgangspunktet ikke komplisert. Det som blir vanskelig er når vi går over til krise/krig, og ressursen står i reell fare for å bli skutt ned. Vestlig ISR og bruk av droner er gjennom de siste tiårene blitt utviklet for konflikter hvor en har hatt stor grad av kontroll i luftrommet. Men samtidig har både Ukrainakrigen og situasjonen i Rødehavet vist hvor sårbare disse er når en ikke lenger har luftherredømme.
Dette blir utfordrende siden ISR-plattformer er en helt nødvendig bidragsyter til målbekjempelsesprosessen, som skal sørge for at vi angriper de målene som gir riktig effekt i et krigsscenario. Det betyr at vi ikke kan utnytte ISR i en høyintensitetskonflikt, på samme måte som i fredstid. Samtidig kan og vil ISR planlegges med i et slikt scenario, men da med høyere kompleksitet, mer dynamisk, høyere risiko og direkte rettet inn til å støtte pågående operasjoner. Operasjoner med ubemannede farkoster kan jo også gjennomføres med høyere risiko, kanskje særlig ved en krise og/eller opptakten til en høyintensitetskonflikt, selv om en fortsatt ønsker å unngå at de blir skutt ned.
Samtidig er det viktig å påpeke at grunnarbeidet for målbekjempelsesprosessen gjøres gjennom de daglige ISR-operasjonene i fredstid, og det er der vi vil få mest ut av langtrekkende droner. Ved å bygge og opprettholde en grunnleggende situasjonsforståelse over våre interesseområder i dag, utgjør dette et fundament for den målutvikling som ligger til grunn for et verstefallsscenario med krig. I dette handler det om å få målbekjempelsesprosessen og ISR-prosessen til å fungere sammen på fellesoperativt nivå, samt sørge for at vi har operasjonskonsept og kommunikasjonssystemer som muliggjør samvirke med andre enheter. Så selv om Luftforsvaret skal drifte langtrekkende droner, må de integreres i det systemet som Forsvarets samlede ISR-ressurser utgjør i dag.
I NATO-doktrinene deles ISR-prosessen inn i fem ledd (tasking, collection, processing, exploitation og dissemination – TCPED), som tar for seg hele syklusen fra planlegging av innhentingsoppdrag til den etterfølgende analysen av informasjonen det har generert. Dette er et godt utgangspunkt for å se hvordan en bør operere langtrekkende droner i Luftforsvaret.
ISR i Luftforsvaret
I takt med at Luftforsvaret flyr og opererer stadig mer avanserte flymaskiner med moderne sensorer supplert med langtrekkende droner vil vi være i stand til å samle inn stadig større mengder informasjon og data med høy oppløsning fra våre nærområder. Vi er i en unik geografisk posisjon som nabo til den russiske Nordflåten, og er vant til å operere i et arktisk klima. Dette gir oss fordeler, og informasjonen vi samler inn har ofte en stor verdi for våre nærmeste allierte. Samtidig gir dette utfordringer i å holde tritt med utviklingen, som krever at Luftforsvaret styrker sin evne til å planlegge og gjennomføre denne kombinasjonen av etterretnings- og operativ prosess.
ISR-prosessen i Luftforsvaret, som ledd av den fellesoperative (Joint) ISR-prosessen, må være i stand til å drive innhenting av informasjon til flere brukere. For Luftforsvarets del betyr dette at vi må kunne hente inn informasjon som vi tilgjengeliggjør og deler innad i Forsvaret og til NATO. Så selv om Luftforsvaret drifter dronene, er det Forsvarets og nasjonens Norges behov som ligger til grunn for oppdragene. Dette krever gode konsepter og ledelsesprosesser i Luftforsvaret, støttet av et robust og fleksibelt IKT-system som er i stand til å håndtere store mengder hemmelighetsgraderte data.
Tasking og Collection
I denne artikkelen legger vi til grunn at langtrekkende droner blir lagt under og driftet av Luftforsvaret. Dette medfører at ansvaret for planlegging og ledelse (tasking) av innhentingsoperasjoner ligger hos Joint Air Operations Centre utenfor Bodø, slik det allerede gjør med eksempelvis P-8 maritime patruljefly. Alt ligger således til rette for å integrere langtrekkende droner i allerede etablerte prosesser, og det er et åpenbart potensiale i å utfylle eksisterende dekning av de store maritime områdene.
På nåværende tidspunkt er det nærliggende å tro at langtrekkende droner vil kunne være utstyrt med elektro-optiske kamera, bilderadar og evne til å hente inn signaletterretninger. Slike sensorer evner å samle inn data og informasjon som dekker behov for hele Forsvaret. God planlegging av sensorbruk basert på prioriterte behov vil sikre god utnyttelse av disse. Kombinerer en dette med egenskaper som lang utholdenhet og rekkevidde som ikke er påvirket av menneskelige begrensninger vil langtrekkende droner gi en reell kapasitetsøkning, gitt at organisasjonen rundt evner å planlegge og utnytte disse egenskapene.
Forsvarets Operative Hovedkvarter har det overordnede ansvaret, og styrer alle Forsvarets innhentingsressurser gjennom JISR-prosessen. Denne vil fortsatt være gjeldende for Luftforsvaret, selv om vi på vårt nivå må håndtere planlegging og gjennomføring av ISR-operasjoner med langtrekkende droner. Samtidig erkjenner vi at det allerede i dag er krevende å sikre optimal utnyttelse av de ressursene vi har gjennom JISR-prosessen, og vi er usikre på om Forsvaret som helhet får dekket sine behov på en god måte. Vi mener at en forutsetning for en suksessfull innføring av langtrekkende droner er utvikling og styrking av JISR-prosessen ved FOH som tar inn over seg disse momentene.
Prosessering og analyse av innsamlet data
Med lang utholdenhet og stor rekkevidde vil en langtrekkende dronekapasitet være i stand til å samle inn enorme mengder data som spenner over flere interesseområder. I løpet av ett enkelt oppdrag kan en drone ha hatt sensordekning over landinstallasjoner, plukket opp militær og sivil skipstrafikk, og samlet inn en rekke elektromagnetiske signaler i regionen. Utfordringen ligger i struktureringen av informasjonen, klassifisering og aksesskontroll. Det vil også være et behov for å distribuere deler av denne informasjonen i nær sanntid, noe som stiller store krav til den digitale infrastrukturen som skal understøtte dette.
De enorme mengdene data som Luftforsvarets samlede kapasiteter vil være i stand til å innhente, vil ikke dagens Luftforsvars beskjedne analysekapasitet være i stand til å svare ut og samtidig understøtte egne informasjonsbehov og operative prosesser. Det er imidlertid ikke slik at Luftforsvaret som her står for tasking og collection er ansvarlig for all prosessering og analyse. Ved å strukturere innsamlet data kan dette fordeles til ulike analysesentre nasjonalt og hos allierte for videre analyse og utnyttelse – gjennom det som betegnes som federated PED. En slik løsning vil også bidra til å redusere personellbehovet noe, men stiller igjen krav til ledelse og styring av prosessen.
Dagens organisasjon og innretning i Luftforsvaret er per i dag ikke i stand til å strukturere, fordele og analysere innsamlet data i tilstrekkelig grad. For å sette Luftforsvaret i stand til dette, så må organisasjonens evne til å utøve etterretningsfaget styrkes innen personell og kompetanse, samt endres organisatorisk for å legge til rette for utøvelse av etterretningsledelse. I tillegg til dette må Luftforsvaret bruke satsingen innen IKT/CIS for å understøtte etterretningsprosessene, spesielt for å muliggjøre federated PED.
Konklusjon
Med stadig mer teknologisk avanserte og presise våpensystemer sammenvevd i nettverk er vi avhengige av et godt informasjonsgrunnlag som kan oppdateres i nær sanntid. Innhenting av informasjon for å ivareta situasjonsforståelse i fredstid bygger målpakker som viser oss hva og hvordan vi oppnår ønsket effekt i en potensiell høyintensitetskonflikt. Evne til kontinuerlig innhenting tett opp mot, underveis, og i etterkant av operasjoner og anslag setter oss i stand til å vite hvor målene er, når de kan engasjeres og hvilket utfall handlingene våre har resultert i.
Selv om en anskaffelse av langtrekkende droner og den medfølgende sensorpakken vil være en markant kapasitetsøkning, så vil plattformens bidrag til innhenting ikke være bedre enn det systemet og organisasjonen den opererer under. For å utnytte potensialet til langtrekkende droner så vel som flytypene vi allerede har i drift, så må Luftforsvaret prioritere ISR fremover og styrke egen evne til å drive ISR-operasjoner gjennom utdanning og rekruttering av etterretningspersonell som er i stand til å lede og utøve faget på alle nivå – i Norge og i NATO. Vi stiller oss bak Sjef Luftforsvaret som flere ganger har pekt på hvordan det handler om å få det vi har i dag til å virke. Dette gjelder også ISR.
FOTNOTER
Foto: Northrop Grumman
