Landoperasjoner i Nordområdet

Russlands sikkerhetstenking er preget av et null-sum spill hvor russisk sikkerhet fører til mindre sikkerhet for nabolandene – «den svake blir slått»(1). Kremls situasjonsoppfatning er at Russland er i en form for krigstilstand med Vesten(2).  Kreml har i løpet av den Russo-Ukrainske krigen dreiet narrativet for denne krigen til å bli en hvor Vesten bruker Ukraina som stedfortreder. Stormakters rett til å bruk voldelig makt er bakt inn i dette narrativet(3). USA og Vestens motstandere forbereder seg for en utvidet konflikt (4) og Russland har iverksatt en større militær reorganisering i Nordområdet.

Denne artikkel argumentere at for å møte denne utfordring bør det opprettes et multinasjonalt korps med to norske divisjoner av tre brigader, med tilhørende korpstropper og med kapasitet til å lede svenske og finske mobile styrker allokert til Nordområdet. Det finnes neppe allierte styrker som er vintertrent og kan settes inn i Nordområdet tidlig i en krisesituasjon. Behov for landstyrker i øvrige Norge kommer i tillegg. Tidsperioden hvor russiske styrker fra Nordområdet er opptatt i Ukraina og som går med til regenerering av enheter etter krigen, må sees på som et mulighetsrom for Norge.

Russland som strategisk aktør i Skandinavia

Russlands strategi mot Vesten er primært ikke-militær og irregulær(5).  Artikkelen vil imidlertid primært konsentrere seg om konvensjonell storkrig. Målsetningene for konvensjonelle operasjoner i Østersjøen vurderes å være:

• Forsvar av St. Petersburg og Kaliningrad ved å presse NATO-styrker lengre vest mot Helsinki og ved å ta tilbake Baltikum
• Stenge NATO marineforsterkninger ute av Østersjøen ved å innta maritimt viktige lende Gotland og Bornholm støttet av offensiv minelegging i De danske belter.

I Nordområdet vurderes målsetningene å være:

• Forsvare den strategiske andresalgsevnen i den såkalte «Bastionen» så langt vest som mulig foran Bjørnøyagapet, inkludert på land (Finnmark-Troms)
• Hindre overføring av forsterkningsstyrker og militært materiell fra USA sjøverts over Atlanterhavet.  For Russland vil kontroll av havner og flyplasser langs vestkysten av Nord-Norge kunne forbedre mulighetene for å lykkes vesentlig.

Russiske handlinger forventes å være styrt av russisk strategisk kultur som baserer seg på: «Strategisk unikhet som krever maksimering og gripe militære muligheter; Strategisk sårbarhet krever aggressivt kontra-overraskelsestiltak idet Russland er oppfattet som potensielt ikke mulig å forsvare; Å gå til krig med Russland betyr å gå til krig med hele Russland; og, Initialfasen som den avgjørende perioden av krig» (6).  I nord betyr det å trenge så langt vest som mulig i løpet av initialperioden.

Med Finland og Sverige inne i NATO vil ett angrep på Norge automatisk medføre at disse to landene ville bli involvert. Det er derfor ingen grunn for Russland til ikke å bruke vei og jernbane i disse to landene.  Forsvaret av Norge vil således medføre et forsvar av Nord-Finland og Nord-Sverige idet dette områder har den korteste veien til Narvik. Russiske stryker kan også utflankere norske styrker i Finnmark og Troms ved å nytte veiakser i Nord-Finland og fremføring over sjøakse langs kysten.

Russland anvender jernbane for logistikk over lengre avstander, hvilket tilsier at bruk av det norsk-svensk-finske jernbanenett vil være nødvendig for å gå mot Narvik. Kemijärvi er østlige jernbanepunktet mot Russland og lokalisert på veiaksen fra Kandalaksa.

Russlands krigføring i Ukraina har trekk fra det russiske imperiets ekspansjon. Imperiet Russland beholder de områder som erobres, enten det er Kurilene, Abkhasia, Sør-Ossetia (7) eller Donbass. I henhold til sovjetisk-russisk militær tenkning kommer ikke krigsavslutning og post-krig oppgjøret som et resultat av forhandlinger for å gjenopprette status quo ante, men er betinget av den seirende parts politiske og militære styrke (8). Russlands forsvare av erobret territorium har i Ukraina vist seg å være vanskelig å trenge igjennom. Det å ta tilbake tapt territorium vurderes derfor som vanskelig. Dette tilsier at et forsvar må føres fremskutt langs finsk-norsk grense for å unngå denne type operasjoner.

Mens den Russo-Ukrainske krigen pågår er det iverksatt en omfattende reorganisering av organiseringen av det russiske forsvaret. Nordflåten mister sitt territorielle ansvar og underlegges Marinestaben. «Leningrad militærdistrikt» gjenoppstår og det skal etableres et nytt armekorps i Karelen (9) hvilket vil forsterke det finske behovet for å holde styrker sør i landet. Fra før av har Leningrad militærdistrikt 14. armekorps i nord og 6. arme i området St. Petersburg (10). 14. armekorps kan bli oppgradert til arme(11).

Geostrategi

Den stormakts-rivalisering som Kissinger beskrev alt i 2014 (12) utspiller seg nå for åpen scene med Russland, Kina og Iran/islamismen som de primære rivalene (13), og hvor alle har tentakler inn i Europa. Her foregår det forskjellige operasjoner i gråsonen mellom krig og fred (14). Utviklingen er varslet (15). Totaliteten av potensiale for konflikter i flere områder samtidig vil føre til færre enheter disponibelt for forsterkning av Nordområdet. Det stilles derfor spørsmål ved hvem som skal forsvare oss (16). USAs militære engasjement andre steder kan av Russland bli sett på som en mulighet for et forkjøpsangrep i Nordområdet uten større kostnader gitt dagens skandinaviske styrkestruktur.

NATO art III fordrer at landene innledningsvis skal være i stand til å forsvare landet alene. Her vil det imidlertid bli argumentert for at nasjonene på den Skandinaviske halvøy kan avskrekke ved å samarbeide i Nordområdet. Lengre sør i landene vil det være divergerende nasjonale interesser vedrørende hva som må forsvares. Fremstillingen av disse interessene er basert på vurderte russiske målsetninger skissert tidligere i artikkelen.

Finsk nasjonalt kjerneområde som må forsvares er Sør-Finland med Helsinki som hovedområde. Forsvar av Helsinki vil måtte skje på begge sider av Finskebukta, noe som gjør det formålstjenlig for Finland å etablere et tettest mulig samarbeid med Estlands forsvar (17).  Stockholm og Sør-Sverige er det svenske kjerneområdet som forsvares på Gotland, i Baltikum og Polen.

Norges kjerneområde er Oslo og Østlandet, mens det militærstrategiske området er Finnmark og Troms. Norge har således en strategisk dybde i motsetning til Sverige og Finland. Norge må derfor påregne å ta hovedansvaret og de største utgiftene for forsvar av Nordområdet.

USA er en Arktisks nasjon og har geopolitiske interesser i Nordområdet - forsvar av «Continental USA» - CONUS (18). Nordområdets betydning for forsvaret av USA kan utledes av US forsvarsdepartements arktiske strategi av 2019 som vil bli fornyet i 2024, bilateral forsvarsavtale med Norge og bilaterale forsvarsavtaler med Finland og Sverige (19) . Her har USA og Norge sammenfallende geopolitiske interesser, tilsvarende i forsvaret av sjøverts overføringslinjer over Atlanterhavet sammen med UK.

Forsvar av Nordområdet

Som nevnt så beholder Russland det de erobrer, hvilket tilsier at forsvaret må etableres langt fremme på norske-finskegrensen på de viktigste fremrykningslinjene fra Kandalaksa-Kemijärvi og nordover til Storskog. De finske og svenske enhetene som er lokalisert i nord er begrenset grunnet forsvar av landenes kjerneområder, mens norske styrker er begrenset grunnet et økonomisk drevet forsvar.

Størrelse på geografien fra Kandalaksa- Kemijärvi nordover til Storskog og antall akser tilsier operasjoner med korps og divisjoner for å unngå å bli utmanøvrert, omringet og nedkjempet.  En situasjon vi har stått overfor før og som førte til opprettelse av 6.divisjon. En-ukers krigen en illusjon(20), og væpnede konflikter som drar ut i tid krever utholdenhet og rullering av styrker i fremste linje. Ukraina har dannet korps for å koordinere innsatsen fra brigader og regiment. Men det blir for stort kontrollspenn å ha alle brigadene direkte under en korpskommandoen i nord (21). Det foreslås derfor opprettet et multinasjonalt korps med stående hovedkvarter, to norske divisjoner a tre brigader, tilhørende korpstropper og med ledelseskapasitet til å lede også svenske (22) og finske mobile styrker, allokert til Nordområdet.  Til de som mener dette er for dyrt, så har Estland (23)  en divisjon, og med vår større økonomiske evne så er det mer snakk om politisk vilje, enn økonomisk evne til å finansiere det som trengs. Kostnadene til et krigsavvergende forsvar er dyrt, mens krig er astronomisk dyrere.

Den mest aktuelle styrken for forsterkning av forsvaret av Nordområdet er enheter fra II Marine Expeditionary Force (II MEF) som etter reorganisering ikke er en landstyrke, men en maritim styrke for operasjoner til støtte for US Navy på øyer og i kystnære farvann. Taskforce 6/21 tilhørende USA 6. flåte regnes som fremtidig USN – USMC organisering og har øvd i Nord-Norge (24).  Denne eller en tilsvarende Task Force (TF) utgått fra II MEF, kan ha som primære oppgave i forsvaret av CONUS i Nordområdet; finne og levere mål data til, eller selv å ta ut høyverdige mål som hypersoniske missiler som kan nå CONUS. Distribuerte operasjoner, oppklaring og kontra-oppklaring sammen med allierte nevnes også som viktige oppgaver (25). En TF kan også sammen med KNM sikre kystflanken til en landstyrke i Nord-Norge og levere langtrekkende presisjonsild til støtte for landoperasjoner. UK Royal Marines er også omdannet til en raidstyrke for kystnære farvann og kan operere sammen med USMC. Hva USA kan stille opp med av landstyrker trent for strid i arktiske strøk er uavklart idet Alaska også skal forsvares.

Korpsets hovedoppgaver vil være slike som koordinering av egne enheters strid, striden på dypet for å legge til rette for divisjonsstriden og logistikk for å ha den nødvendige utholdenhet (26). Korpset bør tildeles et fast operasjonsområde godkjent av landenes myndigheter for planlegging, øving og koordinering i fredstid (27). Forsvaret spesialstyrker bør stille som et hovedelement i en multinasjonal «Special Operation Component Command» - SOCC under JFCNF. SOCC kan støtte striden på dypet koordinert av «Land Component Commander» - LCC sammen med mulige korpstropper som den finske jegerbrigaden.

Kommando og kontroll

NATO kommandoen «Joint Forces Command Norfolk» (JFCNF) er sidestilt «Joint Forces Command Brunssum» (JFCBR) og operasjonsområdet på den Skandinaviske halvøy er delt mellom dem langs Kjølen. Når man ser sammenhengen av striden på begge sider av Østersjøen og Finskebukta, så er JFCBR rett kommando til å lede denne striden, men ikke striden i Nordområdet.
Uten å endre vedtaket under NATO møte i Vilnius kan man forberede overføring av det nordre svenske forsvarsområdet og tilsvarende finske over til JFCNF når krig truer. En slik justering av operasjonsområdene bør kunne gjøres av NATOs øverstkommanderende for Europa (SACEUR), eller SACEUR får fullmakt fra NATO til justeringen.  Forberedelser i fred kan være samøvelser, utbedre samband, koordineringer og å få på plass et avtaleverk for en ubyråkratisk flytting av militært materiell over landegrensene om en krisesituasjon skulle oppstå. Det betyr også at man forbereder enhetlig kommando (28) over mobile enheter tilhørende Finland, Norge og Sverige som hører til i dette området ved opprettelse av et stående korpshovedkvarter.

Det stående korpshovedkvarteret bør være multinasjonalt for å inkorporere UK/UK kompetanse på dette nivået, og de tre nordiske landene i nord sin kompetanse på egne styrker og geografi. Det trengs også avtaler for styrkeallokering, kommandoforhold, forsyning og fremskutt forsvar. Heimevern og lokale enheter er i de tre land gjenstand for egen lovgivning, og dette må ivaretas slik at forsyningsslinjer kan sikres og forsvaret av bakre område kan organiseres koordinert med korpskommandoen. Landene vil også ha andre enheter som holdes under nasjonal kontroll for utførelse av nasjonale oppgaver; Redningsskvadronen er et eksempel på en slik kapasitet.

Mulighet for allierte forsterkninger sammen med et multinasjonalt korps vil føre til at den totale mengde landstyrker vil betinge koordinering av landstriden i form av en «Land Component Commander» - LCC. Distriktskommando Nord-Norge var den siste som hadde denne rollen til den ble nedlagt. Hovedkvarter II MEF kan være en mulig kandidat for å etablere en LCC under JFCNF. LCC vil da koordinere striden i den delen av landterritoriet som ikke styres av Forsvarets operative hovedkvarter – FOH. JFCBR vil koordinere striden utenfor den nordre områdene i Finland og Sverige.

En NATO JFC organiserer luftoperasjoner over land og til støtte for landstyrker i en «Joint Forces Air Command) – JFAC, hvor integrert planlegging luft-land er essensielt (29). Maritime patruljefly inngår i marinestyrken, men har en sensorpakke som gjør at den også kan støtte landstriden. Hovedparten av det norske luftforsvar må danne kjernen i JFAC NOR sammen med finske og svenske fly skvadroner som allerede er stasjoner i Nordområdet. Imidlertid mangler denne styrken noen styrke-multiplikatorer som tankfly, luftovervåkningsfly og droner som JFAC NOR vil trenge tilført fra USAF eller allierte/NATO styrker. Flystyrker fra USN og USMC inngår normalt ikke i en JFAC, men vil styres av de maritime styrker de inngår i. Fly fra US og UK er de som raskest kan forsterke Nordområdet.

Avskrekking ved nektelse

Styrkekorrelasjon er sentralt i den russiske måten å vurdere fienden på for å komme frem til kampkraft og en styrkes overlegenheten overfor den andre. Det avgjøres ved å sammenligne styrken kvantitativt og kvalitativt, enhet for enhet og væpning på alle nivå av krigskunst i operasjonsområdet (30). For å ha avskrekkende evne i Nordområdet må det multinasjonale korpset før stridene initieres, komme ut av denne matematiske beregningen med en slik forsvarskapasitet at et angrep oppfattes som fånyttes fra russisk side.  Lineær logikk er det normale i samfunnet, mens det innen strategi gjelder paradoks-logikken – Si vic pacem, para bellum – hvis du ønsker fred så forbered deg på krig som et gammelt romersk ordtak lyder (31). Det paradokset gjelder fortsatt.

Avslutning

Russland oppfatter seg i konflikt med Vesten og har ikke skrupler med å bruke militær makt overfor nabolandene for å skaffe seg sikkerhet. Et forsvars viktigste oppgave er å hindre angrep og besettelse (ingen Bucha), hvilket gjøres best ved et krigsavvergende konvensjonelt forsvar. Forsvarsstyrken i nordre del av Finland – Norge – Sverige har ikke en slik størrelse at den har denne effekten. Innføring av et multinasjonal korps hvor Norge er pådriver og storleverandør, siden dette er i Norges strategiske interesser, vi være en løsning på utfordringen fra Russland.  Gitt ledetider i opptrening og utrustning av avdelinger er det bare tiden og veien for å få på plass korpset før russiske storforband på ny er garnisonert i Nordområdet etter avslutning av den Russo-Ukrainske krigen. Ved avslutning av krigen vil Russland ha en hær med stor krigserfaring og en rustningsindustri som kan regenerere en moderne hær på kortere tid enn det tar en industri med fredsproduksjonsrater.

Foto: Randi Marie Glomsrud/Forsvaret