Landmakten i nord – teoretiske konsepter, villfarelser og operative realiteter - del 3/3

Finnmarksproblemet del 3 – nektelseskonseptets sviktende logikk og dagens operative realiteter

Dette er den tredje artikkelen i en serie på tre, hvor jeg vil sette søkelys nektelseskonseptets sviktende logikk, dagens operative realiteter og Diesens feilslåtte konklusjoner.

De teoretiske konseptenes sviktende logikk

Sentralt i Sverre Diesens omfattende kritikk av dagens og gjeldende langtidsplans forsvarskonsept står FFIs innspill til langtidsplanen, rapporten Hvordan styrke forsvaret av Norge?[1].  Ikke overraskende presenterer forskere ytterpunkter for å belyse en problemstilling, slik jeg oppfatter at FFI gjør i denne rapporten. Her trekkes det opp to prinsipielt ulike konsepter; robust nektelse og territoriell kontroll. Desto mer overraskende er det at general Diesen ikke ser at det finnes andre alternativer innenfor dette mulighetsrommet for å utvikle en hensiktsmessig forsvarsstruktur, et sted mellom ytterpunktene. Generalens tilnærming blir derfor oppsiktsvekkende binær, kanskje noe han har tatt med seg fra sin ingeniørutdanning.

Det teoretiske konseptet territoriellkontroll må derfor, i hans bilde, innebære total kontroll over hele det enorme Finnmark, som en slags forventning om at den russiske hæren skal dukke opp fra intet og dermed måtte bekjempes snarest mulig med stridsvogner lokalt. Det blir et slags «all or nothing» - kan ikke hver kvadratmeter holdes, blir enhver form for kontroll irrelevant. Konseptet kan følgelig ikke skaleres, og må derfor forkastes.

Det teoretiske konseptet robust nektelse innebærer at russerne i praksis kan befinne seg hvor som helst i Finnmark, men at vi skal kunne treffe dem med missiler fra fly, skip eller bakkebaserte systemer som står sør av Lyngen. For som FFI beskriver: «… har Forsvaret lav ambisjon om territoriell kontroll i Finnmark»[2]. FFI beskriver at dette konseptet «… benytter seg av avstandslevert, presisjonsstyrt ild fra våpensystemer og plattformer som kompenserer for de store avstandene med høy hastighet og lang rekkevidde, eller enheter med evne til å holde seg skjult i eller nær besatte områder»[3]. Ifølge Diesen forutsetter ikke konseptets strategiske rasjonale «… noe annen og høyere taktisk ambisjon enn at vi periodisk kan treffe mål innenfor det utsatte området for å hevde at det pågår en væpnet konflikt»[4].

FFI-konseptet hviler etter mitt skjønn på en rekke feilslutninger om terreng, klima, motstanderens styrke og handlefrihet, teknologiens muligheter og sårbarheter, Russlands rasjonale for å gå til krig, Forsvarets rasjonale og forholdet til våre allierte, inkludert Finland. Jeg skal i denne omgang begrense meg til det jeg mener rapporten bommer mest på; Forsvarets rasjonale og forholdet til våre allierte.

Her må vi sette oss inn i hvordan denne mulige forsvarskampen ser ut i realiteten. Russiske styrker vil her enkelt kunne besette de deler av Finnmark de ønsker, inkludert byer og tettsteder. Jeg antar at både finnmarkinger og andre forstår hva dette innebærer; russisk okkupasjon. På direkte spørsmål fra Fredrik Solvang under Debatten på NRK 31. mars om hva som skjer med sivilbefolkningen i dette konseptet, svarer Diesen: «Det tror jeg ikke blir noen vesentlig forskjell for sivilbefolkningen. Det vil komme mer an på hvordan angriperen opptrer i ev. besatte områder». Her håper jeg virkelig militære og ikke minst politiske ledere forstår hvor mye logikken svikter. Ta en titt på Ukraina og se hva som skjer der russiske styrker har okkupert byer som Butsja, Irpin og nå nylig i Kherson. Selvfølgelig må Forsvaret gjøre sitt ytterste for å hindre at store deler av Finnmarks befolkning blir overlatt til okkupantene. Finnmarks befolkning er fortsatt preget av hvordan tyske okkupanter opptrådte i de siste årene av andre verdenskrig. Her synes noen å ha glemt at Forsvarets rasjonale i mye større grad handler om å beskytte befolkningen enn det konseptet erkjenner. Hva slags nasjon er vi, om Forsvaret «bare har som taktisk ambisjon at vi sporadisk kan treffe mål innenfor det utsatte området». Hvilke verdier er det vi signaliserer til egen befolkning, våre allierte og ikke minst en mulig angriper under et slikt konsept?

Jeg kan tro Diesen på at dette med høy sannsynlighet vil utløse NATOs artikkel 5, men det vil også være en betydelig utfordring for den norske regjeringen å få sympati for et konsept hvor vi forsøker å bombe russerne i kne på vår egen jord. Det er trolig at russisk propaganda får svært godt spillerom når våre egne bomber tar norske sivile liv i Finnmarks byer og tettsteder. Et annet betydelig problem vil oppstå når Finnmark åpenbart må gjenerobres. Har vi ikke selv kontroll på deler av Finnmark, vil det medføre en svært omfattende operasjon, inkludert en mulig amfibisk operasjon rundt Lyngendefileet eller over land på svensk og finsk territorium. Kan vi være så sikre på at amerikanske, tyske og britiske myndigheter vil ofre betydelige styrker på et angrep for å gjenerobre et Finnmark som vi i realiteten oppga uten kamp, og uten at Norge har mekaniserte landstyrker som selv kan delta i offensive operasjoner? Å tro at norske lette styrker skal operere månedsvis i et okkupert Finnmark er en illusjon man må ha fått etter mange års kontortjeneste.

Et siste og ikke helt irrelevante spørsmål vi nok måtte drøftet med våre finske venner er hva et slikt konsept innebærer for det finske forsvaret. Uten norsk ambisjon om å holde Finnmark, vil russiske styrker kunne omgå det finske forsvaret i øst, og benytte norsk territorium for å komme inn fra nord. Det er stor fare for at de opplever dette som usolidarisk, særlig sett i lys av et fremtidig NATO-medlemskap.

De operative realiteter

I motsetning til det Diesen hevder, enten det gjelder de geografiske betingelser, den reelle trusselen eller utarbeidelsen av forsvarsstrukturer og -konsepter, har den strukturen som ligger til grunn for utviklingen av Forsvaret generelt og Hæren spesielt, vært gjenstand for omfattende analyser. De siste årene har dette bl.a. vært grundig behandlet i FMR i 2015[5], langtidsplanen i 2016[6], Landmaktsproposisjonen i 2017[7], FMR i 2019[8] og gjeldende langtidsplan i 2020[9]. FFI har vært tungt involvert i flere av disse, hvor deres innspill har blitt vurdert på linje med andre tunge faglige og politiske innspill. Konseptet og planen for Forsvaret av Norge, inkludert Finnmark, har også vært gjenstand for operativt planarbeid over en rekke år, fra NATO helt ned til de styrkene vi har i Nord-Norge i dag. Enten det gjelder utvikling av strukturer eller operative planer, vil det alltid være rom for forbedringer, ikke minst ved utvikling i trussel og teknologi. Poenget er likevel at disse prosessene er betydelig mer helhetlige og grundige enn den rapporten Diesen bruker til å undergrave dagens planer. I motsetning til hans manglende helhetlige behandling av geografien og ikke minst betydelige overvurdering av russisk evne, tydelig illustrert i tidligere artikler, er det høyst realistisk med en forsvarsstruktur i nord som ivaretar en troverdig avskrekking og som i tilfelle avskrekkingen feiler både ivaretar evne til å beskytte det meste av befolkningen og sikrer betydelige deler av Finnmark inntil allierte er på plass.

Kort fortalt er dagens konsept basert på en permanent tilstedeværende landmakt i Finnmark, Finnmark landforsvar. Avdelingen består av en jegerbataljon helt i øst, basert på en videreutvikling av den tradisjonelle grensevakten til et jegerkonsept. Avdelingen vil primært operere utenfor vei, og true motstanderens logistikk, ledelseselementer og andre sårbare ressurser. Videre styrkes Heimevernet i Finnmark gjennom en lokal utdanning av finnmarkinger og moderne kapasiteter tilpasset Heimevernets særegenhet. Den tredje avdelingen er en kavaleribataljon, Porsanger bataljon plassert sentralt i Finnmark. Sistnevnte avdeling er oppsatt med moderne pansrede oppklaringsvogner, lette patruljer, bombekastere, droner og andre støtteressurser. Samlet sett en avdeling på ca. 3000 hær- og heimevernssoldater. I tillegg kommer etterretnings-, logistikk- og militærpolitiressurser som kan tildeles fra Hæren. Denne avdelingen har mange ulike kapasiteter som også styrker evnen til å håndtere ulike hendelser i fred og krise, som del av et styrket totalforsvar i nord.

Ved behov kan hele eller deler av Brigade Nord flyttes til Finnmark for å øke avskrekkingen, noe som trenes hyppig både fysisk og under ulike typer planarbeid og krigsspill. Brigade Nord vil utgjøre Forsvarets evne til å stanse en mulig russisk fremrykning i Finnmark, og ev. utgjøre kjernen i et norsk bidrag til gjenerobring av de deler av Finnmark eller Finland som kan ha blitt okkupert. Uten en modernisert Brigade Nord med alle kapasiteter en slik avdeling forventes å ha, inkludert stridsvogner, mekanisert infanteri, artilleri og langtrekkende presisjonsvåpen, luftvern, ingeniører, sanitet, logistikk, etterretning og sambands- og ledelseselementer vil vi være sårbare. Dette er hovedgrunnen til at det fagmilitære rådet i 2019 anbefalte en slik brigade i alle alternativer.

Brigade Nord er også helt sentral i Norges evne til å innfri forpliktelser til alliansen, slik som bidrag til NATOs utrykningsstyrke VJTF og stående styrker som EFP i Litauen. Her etterspørres nettopp mekaniserte styrker fra brigaden.

I tillegg til dette kommer andre nasjonale ressurser som Etterretningstjenesten, Cyberforsvaret, spesialstyrker, kystjegere, logistikkressurser, sanitetsressurser og naturligvis andre nasjonale og allierte fly- og maritime styrker. Det siste året er også samvirke med finske og amerikanske styrker vært gjennomført i Nord-Finland. Etter mitt syn, og åpenbart Forsvarets operative ledelse, et meget troverdig konsept.

Dagens konsept er ikke, slik Diesen forsøker å fremstille det, et håpløst ytterpunkt på en skala hvor det andre ytterpunktet er fremtidsrettet. Den vedtatte utviklingen av landmakten ivaretar evnen til å ha kontroll på viktige områder i Finnmark, samtidig som man kan drive nektelse i tilstøtende områder. Hvilke området man ønsker å holde kontroll på, og hvilke områder som ligger utenfor vil være gjenstand for kontinuerlig oppdatering basert på geografi, trussel, egne styrker og den evnen som tilføres med ny teknologi de neste årene.

Det finnes intet faglig grunnlag til å hevde at noe av dette er mindre aktuelt etter Russlands fornyede angrep på Ukraina. Det beste i dagens krevende situasjon, er å forsere den utviklingen som er beskrevet i det fagmilitære rådet fra 2019, benevnt alternativ A. Det haster med å styrke den operative evnen i hele Forsvaret. En eventuell ny konseptuell løsning som Diesen fremmer, om den i det hele tatt skulle bli relevant i fremtiden, innebærer minimum 10-15 års omstilling med betydelig redusert operativ evne og dertil sikkerhetspolitisk risiko. I de tiårene Diesen satt i posisjon, var det mulig å nedprioritere Forsvaret og nærmest se bort fra trusselen mot vår territorielle integritet. I dag er bildet dessverre annerledes, og tiden for teoretiske konseptuelle svermerier bør settes på vent.

De feilslåtte konklusjoner

Jeg vil avslutte på samme måte Diesen gjør i sitt Civita-notat, men fritt omskrevet og motsatt fortegn; det er med andre ord ingen sammenheng mellom mål, metode og middel – den balansen som uttrykker det tidløse og ufravikelige kravet til en vellykket strategi. Diesen mangler rett og slett en helhetlig og konsistent analyse av Finnmarksproblemet, herunder trussel og geografi, hvor det allment aksepterte, sikkerhetspolitiske og strategiske mål – å unngå et russiske angrep og beskytte befolkningen – realiseres ved hjelp av en gjennomførbar operativ metode.

I stedet støtter han seg til en hovedsakelig teoretisk argumentasjon knyttet til en overdreven tro på russisk militær evne, teknologisk optimisme, mangelfull strategisk forståelse av Finnmarksproblemet og snever tolkning av Forsvarets kjerneoppgave – beskyttelse av Norges befolkning, også i Finnmark.

Det er ofte hevdet, slik også Diesen skriver: «det er dette utslaget av militærkulturens bakside som har gitt militære organisasjoner ord på seg for ofte å forberede seg på forrige krig i stedet for på neste»[10]. Jeg vil heller hevde at man etter de mange feilslåtte militære operasjonene vesten har vært involvert i, og nå Russlands angrep på Ukraina, at dette er utslaget av militærteknologisk optimisme som har forledet enkelte ledere, inkludert Putin, til å forberede seg på den krigen de ønsker seg i stedet for den krigen de sannsynligvis vil få. Vi må ikke gå i den samme fellen.

Det teoretiske konseptet robust nektelse fremstår på mange måter som det er utviklet i en slags teknologisk lykkerus, nokså fjernt fra hva en krig på norsk jord faktisk innebærer for det viktigste vi har, egen befolkning. Om ikke en tidligere forsvarssjef forstår dette, håper jeg dagens forsvarsledelse og politikere erkjenner forholdet. Det er naturligvis et verdispørsmål som må debatteres og som har enorme konsekvenser. Dessverre forstår Diesen så alt for godt at han ikke trenger å skape bred aksept for sin løsning, det er tilstrekkelig at han skaper usikkerhet om vedtatte planer. Konsekvensen er at viktige beslutninger utsettes, og moderniseringen av landmakten stopper opp. Dette er en farlig utvikling.

En liten omskrivning av sitatet fra Diesen i innledningen i min første artikkel kan derfor være på sin plass: «da må politikerne evne å være kritiske til det Diesen anbefaler og foretar seg, og følge så godt med at de ser gjennom de dysfunksjonelle utslagene av den naive teknologioptimismen hans».

For alt vi har – og alt vi er!