Landmakten i nord – teoretiske konsepter, villfarelser og operative realiteter - del 2/3

Finnmarksproblemet del 2 – tre meter høye russere, teknologioptimisme og tendensiøs bruk av forskning

Dette er den andre artikkelen i en serie på tre, hvor jeg vil sette søkelys på general Sverre Diesens sviktende analyse av russisk militærmakt, hans naive teknologioptimisme og tendensiøse bruk av en sentral FFI-rapport.

Den russiske militærmakten

Det er liten tvil om at Norge er betydelig underlegen den russiske militærmakten. Samtidig skal vi huske at vi er medlem av en militærallianse som er betydelig overlegen Russland. Når Diesen snakker om russisk styrke og handlefrihet mener jeg han i stor grad sitter fast i den trusselen vi så tilbake på 1980-tallet, og som er godt beskrevet i Gullow Gjeseths bok Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Ståle Ulriksen beskriver i kapittelet Norge og Russland – en analyse av etablerte sannheter i boken Militærmakt i nord dette: «Man kan få inntrykk av at bildet av Den røde arme fra den kalde krigen fremdeles sitter på netthinnen»[1]. Mens Leningrad Militærdistrikt i 1985 besto av 2000 stridsvogner og 2100 artilleriskyts, hadde de tre brigadene som i 2021 utgjorde Nordflåten til sammen rundt 50 stridsvogner og 150 artilleriskyts. Han sier videre: «Nordflåten av 2021 er altså noe helt annet en Leningrad militærdistrikt på slutten av den kalde krigen. Likevel antas det i norske trusselvurderinger at i krise og krig vil Nordflåten av 2021, med bare en brøkdel av styrkene, gjøre det samme man trodde den ville gjøre i 1985, sette bastionsforsvaret»[2]. Det styrkeforholdet som beskrives her, gir et noe mer nyansert bilde av hvilke utfordringer det norske forsvaret vil stå overfor ved et mulig russisk angrep. Russland har selvfølgelig betydelig større styrker enn de som er disponert lokalt i nord. Det er likevel lite grunn til å tro at de i en mulig konflikt med NATO vil kraftsamle i nord. På kort sikt er uansett Russlands konvensjonelle styrker drastisk redusert, og sannsynligvis ute av stand til å gjennomføre større offensive operasjoner på flere år.

Diesens syn på russiske styrker kommer til uttrykk i en oppsiktsvekkende podcast lansert av Teknisk Ukeblad på dagen for det russiske angrepet 24. februar, under overskriften Hva har Ukraina og stille opp med mot Putin?[3] Jeg skal innrømme at jeg måtte høre klippet flere ganger, før hans overdrevne tro på russiske styrker og kapasiteter sank inn.

På spørsmål fra programlederen om hva vi ser nå, og hvor avansert det russiske forsvaret har blitt, svarer Diesen omtrent slik: «de er forbedret på praktisk talt alle områder, både teknologisk, men også med tanke på utstyr og feltmessig opptreden, disse små kjennetegnene som de som kjenner militære organisasjoner og vet hva de skal se etter. De vil øyeblikkelig se at her er disiplin, moral, treningsnivå og utstyret på et helt annet nivå». På spørsmål om hvor lenge moralen vil holde seg i de russiske styrkene, svarer han: «… jeg tror ikke de kommer til å oppleve noe i Ukraina, i alle fall på kort sikt, som kommer til å ødelegge den moralen og den profesjonelle holdningen som de nå etter hvert har opparbeidet».

Dagen etter, den 25. februar, twitret den tidligere sjefen for de amerikanske hærstyrkene i Europa, general Mark Hertling, om samme spørsmål: «Russian training sucks (I say this having seen Russians train & seeing how they conduct "exercises"). Their log & intel is clumsy. Their soldiers are mostly 1-yr conscripts, not professionals, and they have a poor NCO Corps. Their officers - for the most part - are terrible»[4]. Hertling beskriver at han var til stede på russiske øvelser en rekke ganger, og at de fikk etterretningsinformasjon om tilstanden i de russiske styrkene. Et bilde som i stor grad sammenfaller med de faktiske forhold, og altså temmelig fjernt fra Diesens (sviktende) analyser.

Tilbake til forsvaret av Finnmark, kan man selvfølgelig forstå at man med Diesens overdrevne tro på russisk moral, treningsnivå og profesjonalitet vil avstå fra et konsept med balanserte kapasiteter, inkludert mekaniserte landstyrker i Finnmark. Man kan undres over om han har falt for russisk propaganda, på lik linje med den villfarelsen som må ha preget Kreml. Premisset hans om angriperens styrke og handlefrihet står etter min vurdering på et særdeles sviktende grunnlag, samtidig som vi i fremtiden gjør klokt i å ikke undervurdere den fremtidige trusselen. Vi bør altså ikke gjøre som Diesen, vurdere at russerne er tre meter høye, men heller ikke tro at Russlands væpnede styrker er helt impotente etter Ukraina.

Teknologiens forførende rus

Som jeg redegjorde for i den første artikkelen, mener jeg Diesen ensidig legger vekt på egne styrkers utfordringer i nord, samtidig som han i betydelig grad har overvurdert den russiske militærmakten. Det er likevel i Diesens beskrivelse av teknologi i en podcast fra 24. februar i år han avslører en nærmest ukritisk tro på teknologiens muligheter og ikke ser sårbarheter og begrensninger.

Han kommenterer om russiske styrker og hva de er i stand til omtrent slik: «… en sensorteknologi som gjør det mulig å se nær sagt alt, nærmest uavhengig av kamuflasje … alt som rører seg kan sees», og om våpenteknologien: «… så hvis sensorteknologien sørger for at alt kan sees så vil missil- og våpenteknologien sørge for at alt som kan sees kan treffes». På spørsmål fra programlederen om det er slik vi har sett på amerikanske filmer, svarer han entusiastisk: «Russerne er etter hvert på høyde med det». Videre øker entusiasmen i stemmen med at: «… dette med nettverksorganisering og kommunikasjons- og informasjonssystemer gjør at alle disse nodene i kampsystemet kan samhandle. Og derav at hvilken som helst sensor kan levere informasjon til hvilken som helst plattform eller våpensystem som gjør at man får bort dette tradisjonelle i militære strukturer, at informasjonen måtte gå oppover i en eller annen kommandokjede og en beslutning må fattes, og deretter en ordre i en annen kommandokjede. Nå går dette voldsomt mye raskere – det går på tvers – det gjør at man får et helt annet operativt tempo som selvfølgelig gir den ene part en voldsom fordel».

Det burde nå etter drøye åtte måneder med krig være unødvendig å påpeke hvor langt fra de faktiske forhold dette er. Her avslører Diesen etter mitt syn en virkelighetsfjern teknologisk optimisme, eller mer en naivitet i forhold teknologiske muligheter og en manglende forståelse for krigens natur. Litt ironisk kan man vel hevde at beslutningstakerne i Kreml har hatt mye av det samme forkvaklede synet, noe som dessverre har forledet dem til å tro at den russiske krigsmaskinens effektivitet var uovertruffen. Putin må også ha latt seg blende av slik tenkning, noe som dessverre har medført enorme lidelser. En lignende kritikk har vært ført når det gjelder Vestens og USAs vilje til å bruke militærmakt de siste tiårene, hvor politikere og militære ledere med blind tro på militærteknologiens muligheter, dessverre har bragt oss inn i en rekke konflikter på sviktende premisser. Om politikere vil fortsette å lytte til denne typen teknologioptimisme, er selvfølgelig deres eksklusive rett. Samtidig er det viktig at fagmilitære og andre balanserer dette synet på krigens dynamikk og vesen. Interessant nok advarer Diesens kolleger på FFI i rapporten Hvordan styrke forsvaret av Norge? mot nettopp denne teknologioptimismen: «Samtidig har slike fremtidsvyer vært omtalt – og hausset opp – gjennom mange år, ofte med overdreven optimisme»[5].

Det er forståelig at politikere og befolkningen lar seg forlokke av konsepter hvor man snakker ensidig om langtrekkende våpen med høy presisjon, gjerne ubemannet. Slike våpensystemer er naturligvis en viktig del av et fremtidig forsvar, men må balanseres med andre kapasiteter fordi slike systemer har sine klare begrensninger, noe vi burde lært etter Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Ensidig fokus på slike systemer gir en illusjon om at krig kan føres på en nærmest kirurgisk måte med minimale konsekvenser for egne styrker og sivilbefolkning. En illusjon det vanskelig finnes faglige grunner til å akseptere, og som kan lede verden inn i flere meningsløse kriger. Jeg vil komme tilbake til noen av svakhetene et konsept nokså ensidig basert på slike systemer kan ha i nord.

Tendensiøs bruk av FFI-rapport

Et bærende dokument i Diesens kritikk mot dagens forsvarskonsept er basert på FFIs innspill til gjeldende langtidsplan, Hvordan styrke forsvaret av Norge? fra 2019. I rapporten beskriver FFI bl.a. to radikalt ulike utviklingsretninger for å håndtere en krig, eller det FFIs scenarioer kaller strategisk overfall. Beskrivelsen under er hentet fra rapportens sammendrag.

Konseptet robust nektelse skal: «… styrke evnen til å nekte en motstander å utnytte norsk territorium i en høyintensiv militær konflikt gjennom økt kapasitet til å bygge situasjonsforståelse, skaffe måldata og levere langtrekkende presisjonsild»[6].

Konseptet kontroll skal: «styrke evnen til å kontrollere norsk territorium i en høyintensiv militær konflikt gjennom økt kapasitet til å stanse en motstanders hovedstyrke og hindre, og om nødvendig bekjempe, mindre luft- og sjølandsatte styrker»[7].

Når man leser det Diesen skriver, bl.a. i et Civita-notat[8] og på Minervanett[9], får man inntrykk av at FFI har gjennomført grundige analyser slik at de kan komme med klare konklusjoner og anbefalinger til konsepter og strukturer. Siden jeg var tilknyttet FFI på denne tiden, ble jeg nokså overrasket da jeg hørte han være så konkluderende allerede i et foredrag våren 2019[10]. Leser man derimot rapporten grundig, vil man finne betydelige forbehold i konklusjonene, som setter Diesens bruk av rapporten i et underlig lys.

I rapportens konklusjon blir dette svært tydelig: «For å underbygge best mulige valg i utviklingen av Forsvaret må en rekke tema og problemstillinger analyseres bedre enn det dette korte oppdraget har gitt rom for. Ikke minst handler det om å finne de beste strukturløsningene – og ikke bare eksempler på strukturer. Det gjelder også områder der kompleksiteten og den teknologiske usikkerheten er særlig stor…»[11].

Det er altså vesentlig å forstå at denne rapporten peker på mulige utviklingsretninger, og ikke gjennomarbeidede helhetlige løsninger. Denne rapporten er et forskningsbasert innspill, som FFI fremsender for behandling i Forsvarsdepartementet. Rapportens råd blir dermed satt inn i en prosess hvor andre viktige innspill, slik som Forsvarssjefens fagmilitære råd, innspill fra allierte og en rekke andre vurderinger tas med i utarbeidelsen av en langtidsplan for Forsvaret, og som til slutt blir fremlagt Stortinget for behandling og beslutning. FFI har verken oppdrag eller kompetanse til å utferdige et helhetlig grunnlag for å konkludere om et fremtidig forsvarskonsept. Rapportens forfattere er slik jeg kjenner dem meget dyktige innen sine fagfelt, men gruppen mangler den fagmilitære kompetansen Forsvarssjefen bringer til torgs gjennom sitt helhetlige råd.

Så når Diesen fastslår i Civita-notatet at FFI i rapporten har konkludert: «For å ha den nødvendige styrken og utholdenheten til å møte utfordringen i strategisk overfall og samtidig den mobiliteten som kreves for å reagere på sjø- og luftlandsettinger i rygg og flanker i begge scenarioklasser, kom FFI til at styrken måtte være på minimum en divisjon med to brigader og støtteavdelinger. I brigadene inngår til sammen hele åtte manøver- eller kampbataljoner, hvorav to mekaniserte og to helikopterbårne, i tillegg til støtteavdelinger med feltartilleri, rakettartilleri, luftvern, ingeniøravdelinger etc. – totalt i hvert fall en tredobling av Hærens styrke i Nord-Norge i dag. For å løse fremførings- og etterforsyningsproblemene knyttet til Lyngen-defiléet og samtidig ha en reaksjonsevne tilpasset det vi kan regne med av varslingstid, måtte dessuten mesteparten av avdelingene være stående og utgangsgruppert i Finnmark»[12].

Dette står i nokså skarp kontrast til rapportens oppsummering etter å ha behandlet konseptene nektelse og kontroll: «Vår vurdering gir bare en indikasjon på styrker og svakheter ved hver retning. For det første har det bare vært tid til å vurdere de to retningene for krig (nektelse og kontroll) i noe dybde innenfor ett scenario i én av FFIs scenarioklasser»[13].

Dette stemmer godt med mitt eget inntrykk fra FFI mens arbeidet pågikk, og som landmilitær rådgiver i avdeling Forsvarssystemer ble jeg heller ikke involvert i arbeidet. Dette var for så vidt rimelig, gitt en meget kort tidsfrist og at man ikke skulle behandle konseptene i sin bredde og dybde. Rapporten er også tydelig på dette: «For det andre har vi bare sett på struktureksempler. Vi har ikke gjennomført en strukturutviklingsprosess, som FFI normalt gjør i forbindelse med støtte til langtidsplanleggingen. Dette skyldes at oppdraget ikke har vært å utvikle forslag til strukturer, men peke på ulike retninger og antyde kostnadskonsekvenser av disse. Struktureksemplene er for en stor del basert på innspill fra ulike eksperter og vurderinger gjort i mindre grupper. Til sammen betyr dette at både struktureksemplene og vurderingene av dem kunne vært annerledes med deltakelse fra andre miljøer og individer»[14]. Som rapporten beskriver, har man altså ikke utviklet detaljerte strukturer som deretter er testet gjennom simulering og spill mot en sannsynlig motstander som tilpasser sitt operasjonskonsept til vår struktur. At det kan ha vært utarbeidet en struktur for å kostnadsberegne strukturen er sannsynlig, men dette har ingenting med å vurdere det operative behovet for en struktur eller å teste dens ytelse.

Det er krevende å forstå hvordan en sjefsforsker ved FFI kan benytte instituttets forskning for å bekrefte egne (gamle) standpunkter, uten å ivareta forskningsetiske forhold ved bruk av resultatene. På folkemunne ville jeg klassifisere dette som en real bløff, og noe som kan skade instituttets omdømme. FFI er spesielt avhengig av å gjennomføre og presentere sin forskning på den måten de etter min erfaring alltid har gjort, inkludert denne rapporten. At Diesen, med sine to hatter som pensjonert forsvarssjef og sjefsforsker, gjør noe annet kan dessverre undergrave dette. Jeg mener det beste for forsvarsdebatten ville vært om Diesen deltok som en ærlig aktør med kun én rolle.

I denne artikkelen har jeg belyst hvor omfattende hans overvurdering av russiske styrker var, både moralsk, treningsmessig og teknologisk. Han viser også det jeg mener er en naiv teknologioptimisme, noe han dessverre deler med enkelte andre nåværende og tidligere toppledere. Denne naiviteten medfører dessverre at man kan trekke feilaktige slutninger som kan utløse konflikter i troen på at teknologien medfører redusert skadepotensial for egne styrker og sivilbefolkning. Det kan også skape en illusjon om at en forsvarsstruktur bygget opp rundt enkelte høyteknologiske kapasiteter er tilstrekkelig. Dette vil jeg se mer på i den siste artikkelen.

Foto: Shutterstock