Landmakten i nord - teoretiske konsepter, villfarelser og operative realiteter

Finnmarksproblemet del 1 – Den syvende far i huset, hvite strender og åpne vidder

Vi lever i en farlig tid. Forsvarsdebatten i Norge preges dessverre av gamle konfliktlinjer, og en fragmentert tilnærming til forsvarsproblemet i nord. Sentralt i dette står tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen. Han har påvirket en generasjon militære ledere og politikere, og har satt spor som svekker den norske forsvarsevnen.

Premissene han legger til grunn i sine analyser om det såkalte Finnmarksproblemet er basert på villfarelser om geografi, trussel og teknologiens muligheter, en tendensiøs bruk av rene teoretiske konsepter og manglende forståelse for dagens operative realiteter.

Dette er den første artikkelen i en serie på tre, hvor jeg innledningsvis vil sette rammene for min kritikk av generalen og dykke ned i premisset om at Finnmarks geografi og beliggenhet er så krevende i et forsvarsperspektiv.

Forsvarsdebatten om Finnmark

De siste drøyt åtte månedene har verden kunnet følge den russiske angrepskrigen i Ukraina. På tross av manges spådommer, har Ukraina stått imot angriperen og er nå i ferd med å gjenerobre tidligere okkuperte områder. Enkelte såkalte militære eksperter har i ulike faser av krigen forsøkt å gi enkle forklaringsmodeller på hvordan Ukrainerne har lyktes, slik som at panservernvåpenet Javelin, rakettartilleriet HIMARS eller de tyrkiske dronene Bayraktar TB2 skal være «the silver bullet». Andre har klokelig advart mot slike forenklede konklusjoner, da det utvilsomt synes som ulike kapasiteter og enheter har vist sine styrker og svakheter i ulike faser av krigen så langt.

De siste årene har det til tider vært en aktiv hjemlig debatt om utviklingen av Forsvaret. Spesielt etter den russiske annekteringen av Krim og invasjonen av Øst-Ukraina ble det mer søkelys på vår nasjonale forsvarsevne, og tidligere forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen la både i 2015 og 2019 frem sine fagmilitære råd. I lys av hendelsene det siste året skulle man nok ønske seg at politikerne hadde lyttet mer til admiral Bruun-Hanssen. Admiralens anbefalinger fra 2019 plasserte likevel ansvaret for Forsvarets utvikling der det hører hjemme, hos våre politikere.

Gjennomgående har de siste fagmilitære rådene understreket behovet for en forsterkning av landmakten i nord, med en betydelig styrking og økt mekanisering av Brigade Nord. En viktig del av dette er den forestående stridsvognsanskaffelsen, reetablering av luftvern i Hæren og langtrekkende bakkebaserte presisjonsvåpen. Et annet sentralt grep er etableringen av en territoriell avdeling i Finnmark, med navn Finnmark landforsvar. Fra juni 2020 til oktober 2022 har jeg hatt privilegiet å lede denne avdelingen. Avdelingens oppdrag er i hovedsak å redusere Russlands appetitt på å skulle besette hele eller deler av Finnmark, samt styrke totalforsvarsevnen i fred, krise og krig.

Den skarpeste kritikeren av denne utviklingen er tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen. I en kronikk i Minerva uttaler han at «forsvarskonseptet for Nord-Norge er helt urealistisk» [1]. Diesen viser til FFIs innspill fra 2019 til langtidsplanen Hvordan styrke forsvaret av Norge? [2] hvor det trekkes opp to ulike konsepter; robust nektelse og territoriell kontroll. Han mener dagens konsept er urealistisk og basert på det FFI benevner territoriell kontroll, og at man heller bør velge det FFI benevner robust nektelse.

Han er oppsiktsvekkende kritisk til Forsvarsjefens fagmilitære råd og langtidsplanens anbefaling, og konkluderer i samme Minerva-artikkel at: «da må politikerne evne å være kritiske til det Forsvaret anbefaler og foretar seg, og følge så godt med at de ser gjennom de dysfunksjonelle utslagene av militærkulturen» [3]. Dette er usedvanlig sterk kritikk fra en tidligere forsvarssjef overfor sin etterfølger og hans kollegium. Spesielt sett i lys av Diesens uttalelse til Teknisk Ukeblad rett før han gikk av som forsvarssjef i 2009, hvor han svarer på spørsmål om hva han skal gjøre etter sin avgang: «… men jeg skal ikke bli en syvende far i huset. Jeg vil ikke blande meg opp i min etterfølgers jobb» [4]. Det må følgelig være særdeles tungtveiende grunner til at generalen er på krigsstien mot sine etterfølgere, og i særdeleshet de som har ledet Hæren de siste årene.

Jeg vil i denne og kommende artikler grave i Diesens argumenter basert på en gjennomgang av hans artikler, FFIs rapport som innspill til siste langtidsplan. Jeg har omfattende erfaring med denne problemstillingen fra Forsvarsdepartementet, Hærstaben, FFI og ikke minst som landmilitær sjef i Finnmark de siste 2,5 årene. Det er for meg mer enn en teoretisk debatt, da dette i høyeste grad handler om mennesker, både de som skal forsvare landet og ikke minst de menneskene vi skal beskytte – vår befolkning.

Hvorfor bruke tid på en pensjonert general? Fordi han i høyeste grad er en «syvende far i huset», med omfattende kontaktnett i forsvarssektoren, blant politikere og journalister. Han har derfor etter min vurdering betydelig ansvar for dagens (manglende) forsvarsevne og betydelig påvirkningsevne på den videre utviklingen. Under Forsvarskommisjonens besøk til Kirkenes sist vår fikk jeg spørsmål om jeg sov godt om natten, med det ansvaret jeg hadde. Mitt svar var omtrent slik; «jeg sover godt, bortsett fra når jeg leser Sverre Diesen før jeg legger meg». Jeg vil derfor konkretisere hvorfor jeg mener Diesens konklusjoner er basert på teoretiske konsepter og rene villfarelser - ikke operative realiteter.

Et kjennetegn ved Diesens argumentasjon er at han normalt fører en sterk intern logikk, der han legger bastante premisser, og konklusjonen følger nærmest matematisk av dette. Det er likevel i premissene han etter mitt syn bommer stygt, bevisst eller ubevisst. Min analyse vil ta utgangspunkt i det han beskriver som problematisk med dagens forsvarskonsept. I en kronikk på Minervanett 14. januar 2022 sier han: «Kritikken mot dette konseptet går ut på kombinasjonen av Finnmarks utstrekning, angriperens styrke og handlefrihet, avhengighet av fremføring og etterforsyning gjennom det 300 km lange Lyngendefileet og den tiden det minst vil ta før allierte bakkestyrker [kommer til unnsetning]» [5]. Jeg vil følgelig se på hvordan han mener egne, allierte og russiske styrker kan operere i dette området, russiske styrkers styrker og svakheter, teknologiens muligheter, samt hvordan han benytter FFIs rapport som bevis i sin kritikk. Avslutningsvis vil jeg belyse hvordan jeg mener dagens forsvarskonsept i nord er relevant, også i lys av Ukraina-krigen.

Finnmarksgeografien

I motsetning til under den kalde krigen er det ikke lenger realistisk at Russland har noen evne til å true hele Norges territorielle integritet. Det er derimot ikke usannsynlig at Russland kan se seg tjent med å besette hele eller deler av Finnmark for å beskytte sitt basekompleks på Kola, ofte kjent som Bastionsforsvaret. Ukrainske styrker som nylig har gjenerobret Kherson i syd, truer nå vitale russiske baser på den annekterte Krim-halvøya med bakkebaserte missilsystemer og ubemannede systemer. Dette viser hvor sårbare russiske baser kan være også fra landbaserte trusler, noe som kan få følger for oss i nord. Konflikten i Ukraina har utvilsomt forverret Russlands evne til å håndtere en mulig konflikt med USA og/eller NATO med konvensjonell militærmakt. En konsekvens av dette er at relativt sett øker Russlands avhengighet av kjernefysisk avskrekking. I dette bildet kan behovet for beskyttelse av basekompleksene på Kola øke som konsekvens av krigen i Ukraina, og følgelig kan viljen til å besette deler av Finnmark bli mer aktuelt enn tidligere.

Diesen peker med rette på at Finnmark er større enn Danmark, men med unntak av at strendene i Finnmark visuelt kan minne om strendene i Danmark en varm sommerdag slutter likheten. Finnmarks utstrekning og topografi, og derav dybde, favoriserer forsvareren. Generalløytnant Kjell Grandhagen påpekte dette under Army Summit i 2018: «Yes, Finnmark is difficult to operate, but let me tell you one thing: If Finnmark is hard to defend, it is even more hard to attack and conquer» [6]. Mens norske styrker i ytterste konsekvens delvis må flyttes 300 km fra Troms, har russiske styrker betydelig større utfordringer. Når Diesen diskuterer geografien, er han derimot ensidig satt søkelys på de norske og allierte styrkenes utfordring, mens han nærmest neglisjerer russernes betydelig større utfordringer. Dette er en grov unnlatelsessynd.

Finnmark er et særdeles krevende operasjonsområde, med svært liten infrastruktur, store avstander og krevende klima. Erfaringene fra Ukraina har vist at russiske luftbårne og amfibiestyrker er svært sårbare, bl.a. basert på den feilslåtte landsettingen nord for Kyiv og fraværet av bruk av amfibiestyrker i Svartehavet. Norge er en industriell stormakt på luftvern og sjømålsmissiler, noe vi kan utnytte i nord for å redusere den russiske handlefriheten langs kysten og i luften. Norsk og alliert luft- og sjømakt er også svært overlegen russiske luft og maritime styrker, noe som vil gjøre omfattende maritime og luftoperasjoner fra russisk side hasardiøs. Dette kan medføre at et russisk angrep i hovedsak vil måtte komme over land. Det vil være en svært strabasiøs operasjon, hvor norske styrker vil kunne utnytte det krevende lendet til egen fordel. Bare fra grensepasseringen ved Storskog til Tana Bru er det ca. 145 km langs en sårbar veiakse, uten gode alternativer på norsk jord. Videre vestover er det to veiakser, i sør langs Tanaelva og den finske grensen mot Karasjok eller over Ifjordfjellet mot Lakselv. Førstnevnte er 180 km lang og følger grenseelva Tana, mens Ifjordfjellet er svært eksponert med høyfjell og ofte vinterstengte veier. Begge disse aksene gir svært liten mulighet til å gruppere større avdelinger, noe som gir liten mulighet for Russland å utnytte eventuell styrkeoverlegenhet. Samtidig, som vi har sett fra Ukraina, er russisk logistikk i all hovedsak avhengig av veier. Områdene utenfor veiaksene er relativt åpne, men spesielt om sommeren er det svært krevende å forflytte selv lette terrengkjøretøyer utenfor etablerte kjøreløyper. Dette gir et betydelig fortrinn for lokalkjente styrker, noe vi selvfølgelig trener på i fredstid. Her kommer den unike kombinasjonen av lettere styrker, territorielle styrker og ikke minst mekaniserte styrker som dagens planer skal realisere, til sine fulle rett. Ikke overraskende, tyder realitetene fra Ukraina på at fleksible styrker med systembredde er rett oppskrift.

Det vil utvilsomt medføre enorme operative og logistiske utfordringer for russiske styrker å operere i Finnmark, noe som vil forsterke seg for hver kilometer de beveger seg mot vest. Det Diesen også utelater er de utfordringer russiske styrker raskt vil kunne få utenfor norsk territorium i nord. Selv om han gjentatte ganger hevder at det vil ta lang tid for alliert styrker å komme til unnsetning, må vi regne med at allierte luftstyrker kan få effekt allerede etter timer eller døgn. Slik vi har sett at ukrainske styrker har påført russisk logistikk og ledelseselementer betydelige tap, vil norske og allierte luftstyrker kunne skape betydelige problemer for russiske styrker på Kola ved eks. å ødelegge jernbaner, veiakser, flyplasser, ammunisjons- og drivstofflagre og kommandoplasser som på kort tid vil nærmest lamme russiske styrker på norsk jord. Med finsk inntreden i alliansen, vil også etterforsyningen av russiske styrker på Kola være ekstremt sårbare, da vei- og jernbaneaksen fra resten av Russland går parallelt med den finsk-russiske grensen.

Diesen har også vært overraskende fiksert på Lyngendefileets betydning, noe han sikkert var svært opptatt av som kompanisjef på Skjold på 1980-tallet. I hvilken grad dette er et så definerende problem i dag, er svært tvilsomt. For det første forutsetter han nærmest at norske styrker i Troms står der til et russisk angrep starter, og samtidig at russiske missiler er særlig godt egnet til å stenge norske veier. Erfaringer fra Ukraina tilsier at vestlig etterretning kan fange opp russiske forberedelser slik at vi kan treffe tiltak, samt at russisk evne til å utnytte sine presisjonsvåpen synes mer begrenset enn Diesen legger til grunn. Den britiske tenketanken RUSI peker i en nylig rapport [7] på at Russland har benyttet betydelige deler av sitt arsenal av langtrekkende presisjonsvåpen, over 2000 missiler, uten at dette tilsynelatende knekker verken den ukrainske forsvarsevnen eller -viljen. I en konflikt med NATO-landet Norge, vil de naturligvis måtte begrense bruken av slike våpen til et minimum.

Likevel er finsk og svensk fremtidig NATO-medlemskap noe som åpner for helt andre alternativer for fremføring av styrker til Finnmark, da det eksempelvis er fem grensepasseringer mellom Finland og Finnmark. Så hele hans premiss om at norske styrker verken er på plass i Finnmark eller kan etterforsynes der, er uansett tilnærmet irrelevant i nær fremtid.

I utgangspunktet burde Diesens snevre analyse av geografi i nord sette hele hans kritikk av dagens forsvarskonsept i et underlig lys, men det slutter på langt nær der. I neste artikkel skal jeg se på hvordan han i februar i år nærmest lovpriser den russiske militærmaktens evne og ukritisk omfavner teknologien, samt hans tendensiøse bruk av FFIs forskning til å underbygge sine (gamle) standpunkter.