Et slående trekk ved tidligere forsvarssjefs, admiral Haakon Bruun-Hanssens, fagmilitære råd til forsvarsministeren, er hvor lite ressurser han har satt av til strid i kystsonen. I stedet anbefaler han å doble antall havgående fregatter fra fire til åtte. Ubåter, som har en formidabel kystforsvarskapasitet, skal det bare anskaffes fire av. Marinens anbefaling var seks. Av Marinens eneste dedikerte kystforsvarskapasiteter, skal Skjold-klassen avvikles så snart de nye fregattene er operative. Kystjegerkommandoen skal omdannes fra stridende avdeling til en enhet som kan brukes til å borde fartøyer og anvise mål for langtrekkende missiler. Marinens seks minemottaksfartøyer skal erstattes av fem ubemannede minerydderenheter.
Begrunnelsen for å doble antall fregatter er at det vil øke Marinens evne til å støtte allierte operasjoner, sikre tilstrekkelig operativ effekt med fire fregatter operativt tilgjengelig, og legge til rette for effektiv styrkeproduksjon.
I krise og krig er Nord-Norge mest utsatt, samtidig som brorparten av landets befolkning, transportressurser og forsyninger, befinner seg i Sør Norge. Norge er adskilt fra dets allierte i NATO med hav. Allierte forsterkninger av noe omfang må ankomme sjøveien, og både norske og allierte styrker i Nord-Norge vil ha vedvarende behov for etterforsyninger sørfra og fra utlandet, som vanskelig kan møtes på andre måter enn fra sjøen.
De to største utfordringene mot norsk og alliert sjøtransport langs kysten er miner og undervannsbåter.
Russland skal ha rundt 250 000 sjøminer. Langs den militært viktige 400 nautiske mil lange skipsleia mellom Trondheim og Narvik, finnes mange grunne og trange områder som enkelt kan sperres med miner. Det spesielle med minekrig er at fienden ikke nødvendig vis behøver å legge miner. Det er nok at han har erklært at han har lagt dem. Det vil tvinge motstanderen til å gjennomføre tidkrevende mineryddingsoperasjoner før skipstrafikk kan passere.
I forhold til kystens lengde og antall områder som egner seg for minelegging, er fem mineryddeenheter helt utilstrekkelig dersom målsettingen er å kunne holde skipsleia mellom Trondheim og Narvik åpen i krise og krig.
Den andre hovedtrusselen mot skipstrafikken innaskjærs i krise og krig er russiske konvensjonelle undervannsbåter. I kystfarvann har våre allierte havgående mariner bare begrenset kompetanse og kapasitet til å operere effektivt, spesielt i anti-ubåt-rollen. Her har Den norske marinen et komparativt fortrinn. Å bekjempe ubåter langs norskekysten bør derfor være en hovedoppgave for Marinen.
Nå vil noen påpeke at fregattene, med sin formidable anti-ubåtkapasitet, utgjør et betydelig bidrag til kystforsvaret. Men Fridtjof Nansen-klasse fregatter, eller de fregattypene som er tilgjengelig på det internasjonale marked, er bygget for operasjoner til havs, og er ikke spesielt velegnet til anti-ubåtoperasjoner i kystfarvann. Det vi trenger i stedet for fire nye fregatter, er flere enkle anti-ubåtfartøyer optimalisert for operasjoner innaskjærs.
I Nord-Norge trenger ni fjorder eller fjordsystemer, fra Varangerfjorden i øst til Vestfjorden i vest, dypt inn i Hærens operasjonsområde. Marinen bør derfor både kunne hindre landsetting av russiske styrker i Hærens flanke og rygg, og gi Hæren og HV evne til å kunne forflytte seg over fjordene i stedet for å måtte kjøre rundt. Til det trengs landgangsfartøyer. Fordi størstedelen av landområdene i Nord-Norge, befinner seg relativt nær kysten, bør Marinen også ha kapasitet til å kunne støtte Hæren med kanonild, såkalt Naval Gunfire Support. Ikke noen av disse kapasitetene er vektlagt i forsvarssjefens fagmilitære råd.
De norske ubåtene vil riktig nok kunne etablere innløpsforsvar og har også betydelig anti-ubåtkapasitet. Men det skal bare anskaffes fire av dem, og de har dessuten en rekke andre vitale oppgaver. Dette er en av grunnene til at det bør anskaffes seks ubåter.
Forsvarssjefens nedprioritering av kystforsvaret representerer en formidabel strategisk feilvurdering. Den reduserer Forsvarets evne til å sørge for at allierte forsterkninger kan ankomme Norge i krisesituasjoner når krig truer. Den reduserer Marinens evne til å holde skipsleia innaskjærs åpen for egne og allierte forsterknings- og forsyningstransporter i krise og krig. Den svekker Forsvarets evne til å hindre russisk bruk av kysten for å true den norske hærens flanker eller rygg. Og den fratar Marinen evne til aktivt å støtte Hærens operasjoner.
Foto: Oda Linnea Brekke Iden / Forsvaret
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
