Kvinner i forsvaret

Temaet kvinner i Forsvaret er svært følelsesladet. Det gjør diskusjonen både betent og utfordrende. Dersom vi skal komme frem til noe om kjønnsfordeling i Forsvaret, er vi likevel avhengig av å diskutere den på noenlunde likt grunnlag. I denne artikkelen forsøker jeg å belyse det jeg anser som feilaktig grunnlag for debatten. Jeg tar for meg det politiske bakteppet, målet om 20 prosent kvinner i Forsvaret, generalisering av kjønn og utdatert bruk av kvotering.

I 2007 fastsatte regjeringen at de ville ha et mer moderne og fleksibelt forsvar. Den påfølgende stortingsmeldingen Økt rekruttering av kvinner til Forsvaret, fremmet at bedre balanse mellom kjønnene ville gjøre Forsvaret i bedre stand til å møte de sikkerhetsutfordringene Norge sto overfor. Derpå fastsatte de målsetningen om at Forsvaret innen 2020 skal bestå av minimum 20 prosent kvinner i militære stillinger. Med denne målsetningen forelå en føring om likestilling: «Det er et tegn på et likestilt samfunn at både kvinner og menn er representert på alle nivåer og alle områder i arbeidslivet. Dette innebærer at kvinner skal ha muligheten til å delta i alle samfunnets maktarenaer. Forsvaret skal i denne sammenheng ikke være noe unntak».[1]Bakgrunnen for målet om 20 prosent kvinner i Forsvaret innen 2020 er altså i stor grad et politisk virkemiddel for å oppnå likestilling i samfunnet. Det fremkommer ikke av stortingsmeldingen hvorfor balanse mellom kjønn gjør Forsvaret i bedre stand til å løse oppdrag.

Da stortingsmeldingen ble skrevet i 2007 hadde Forsvaret en kvinneandel på syv prosent av befal og vervede, og en andel på omtrent fem prosent vernepliktige. Regjeringen mente at den lave kvinneandelen ikke var i tråd med det samfunnet Forsvaret var en del av. Den var heller ikke i samsvar med regjeringens likestillingspolitikk. Det overordnede målet for økt rekruttering av kvinner til Forsvaret var at begge kjønn skulle være likt representert på alle nivåer. Målet ble beskrevet som tidkrevende, men at det ikke var noen formelle hindringer som tilsa at Forsvaret ikke skulle nå en målsetning om lik representasjon av kvinner og menn.[2] I dag har Forsvaret en kvinneandel på ti prosent blant offiserer, og 13 prosent i andre militære stillinger. Antallet vernepliktige har steget til 24 prosent, og totalt sett utgjør kvinner nå 12 prosent av Forsvaret.[3]2007-regjeringens mål er likevel langt utenfor rekkevidde. Men gjør det noe?

Begrunnelsen for hvorfor Forsvaret trenger flere kvinner oppsummeres i tre hovedaspekter: et rettighets- og legitimitetsaspekt, et nytteaspekt og mangfold. Rettighets- og legitimitetsaspektet handler om at begge kjønn i størst mulig grad bør ha like plikter og rettigheter i det norske samfunnet[4], og er slik sett nært tilknyttet likestilling. Likestilling er som kjent at alle skal ha like rettigheter og muligheter i samfunnet, uavhengig av blant annet kjønn[5]. Rettighetsaspektet dekkes slik sett ved innføringen av allmenn verneplikt i 2015, fordi allmenn verneplikt sikrer prinsippet om like plikter og rettigheter for alle i samfunnet[6].

I rammen av legitimitetsaspektet, forutsettes det at organisasjonen må utvikle seg i takt med samfunnet for å ha legitimitet. Det påstås at legitimiteten avhenger av at organisasjonen utgjør et representativt utvalg av den norske befolkningen. Svakheten med denne påstanden er at kjønnsfordeling ikke er styrende for oppslutning i befolkningen. Ei heller er den tråd med likestilling. Dersom det skal påligge politiske føringer om representativ likestilling, ville det innebære at Forsvaret også skulle hatt tilsvarende utvalg av mennesker med ulik funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet og religion. Så vidt meg bekjent er ikke det en problemstilling som blir debattert politisk.

Nytteaspektet handler videre om at Forsvaret i større grad bør rekruttere mennesker fra hele befolkningen, slik at man er i stand til å løse oppgaver på en god måte. Aspektet foreligger for å sikre personell med riktige verdier og erfaringer. [7] Det argumenteres for at Forsvaret, på bakgrunn av uforutsigbare situasjoner, trenger et bredt spekter av mennesker med ulik bakgrunn og kompetanse for å kunne fylle sin rolle og funksjon på en god måte, men det fremkommer i liten grad hvordan dette avhenger av kjønn. Når ble verdier, erfaringer og kompetanse styrt av hvilket kjønn man er?

En egenskap som til stadighet blir diskutert er fysikk. Innen fysikk er det biologiske kjønnsforskjeller. Menn er større av vekst, som gjør at menn har større ben- og muskelmasse enn kvinner. Det gir menn større grunnlag for å bli sterkere enn kvinner.[8] Hadde man derimot klart å si at egenskap x er viktigere enn fysiske krav, og at egenskap x er en egenskap kun kvinner har, så ville kjønnsdebatten faktisk gitt merverdi. Mangelen av dette er grunnen til at jeg mener kvotering og 20 prosent målet møter seg selv i døra. Både politikere og offiserer diskuterer kjønnets nytteverdi, uten at det fremkommer hvilke egenskaper som gir nytteverdi, og eventuelt hvilken tilknytning det har til kjønnet.

Det siste aspektet, mangfold, handler om at personellsammensetningen vil bidra til at Forsvaret utvikler verdier, holdninger og atferd som gjør organisasjonen mer tilpasningsdyktig og fleksibel. Begrepet mangfold forstås i denne sammenhengen som at organisasjonen har stor bredde i sammensetningen av personell. Dette omfatter blant annet kjønn, seksuell legning, etnisk bakgrunn og alder. I stortingsmeldingen står det videre at for å løse oppgavene på en god måte, er det viktig med team som er sammensatt av personell med forskjellig bakgrunn og erfaringer, og at det for Forsvarets del innebærer at begge kjønn skal være godt representert. «I denne meldingen vil begrepet mangfold i hovedsak være knyttet til en jevnere fordeling av kvinner og menn i Forsvaret»[9]. Begrepet mangfold er altså tilpasset en sammenheng der man utelukkende argumenterer for rekruttering av et kjønn. Hvordan henger dette sammen? Er et lag bestående av like mange kvinner og menn et godt team, ubetinget av hvilke egenskaper disse menneskene har?

Det hevdes i flere artikler at kvinner gjør Forsvaret bedre. «Kvinner har en annen måte å se ting på», «kvinner har også andre gode egenskaper enn menn», «kvinner har kvaliteter menn ikke har», står det skrevet i en artikkel der flere generaler uttaler seg til Aftenposten i forbindelse med innføringen av allmenn verneplikt [10]. Men på hvilken måte ser kvinner ting annerledes, og hvilke egenskaper og kvaliteter er det kvinner har som menn ikke har?

Kjønnsroller er samlingen av normer og forventninger knyttet til det å være mann eller kvinne. Rollene kan være styrende for tankemønstre, følelser og atferd, og kan sette forventninger om hva man bør mene og interessere seg for. Dette varierer fra kultur til kultur.[11] Egenskapene og kvalitetene det refereres til, er ikke genetiske egenskaper som fysikk, men sosiologiske. Slik sett vil endringer i sosiale forhold til en hver tid påvirke hvilke egenskaper og kvaliteter samfunnsnormen setter, eller ikke setter, til menn og kvinner.

Derimot finnes det feminine og maskuline egenskaper. Her skiller man mellom feminin kjønnsidentifisering (i hvor stor grad vedkommende opplever seg selv som kvinne), og feminin interesseorientering. Interesseorientering handler om i hvilken grad man aksepterer og opptrer i rammen av kjønnsroller. Dette varierer sterkt fra kultur til kultur, og individuelt i løpet av livet.[12]Det samme gjelder for maskulin kjønnsidentifisering og interesseorientering. Typiske feminine egenskaper er følsomhet og evne til omsorg, mens typiske maskuline egenskaper er dristighet, påståelighet, dominans og uavhengighet. En del av disse egenskapene kan ha tilknytning til biologiske kjønnsforskjeller, men bestemmes ut fra forskjeller i oppdragelse, rolleforventning og kultur.[13]

Kjønnsrollene har utviklet seg siden stortingsmeldingen ble utarbeidet for over ti år siden. Dette skyldes blant annet at det siden den tid er innført flere politiske tiltak som har bidratt til økt likestilling. I Norge tar blant annet kvinner 63 prosent av bachelorgradene og 58 prosent av mastergradene.[14]Viser ikke dette at det er likestilling mellom kjønnene? På den annen side er det fremdeles kjønnsforskjeller i for eksempel utdanningsvalg. Blant annet er kvinner underrepresentert i næringer som bygg- og anlegg, mens menn er underrepresentert i yrker innen helse- og sosialtjenester[15]. Av disse eksemplene ser vi at de tradisjonelle feminine og maskuline egenskapene kommer til syne i valg av utdanning. Men, så lenge kvinner og menn har samme muligheter og rettigheter til å ta utdanning, og kan søke seg til det studiet de ønsker – er vi ikke da likestilt?

En forskningsrapport utgitt av FFI i 2017 viser at flere og flere menn i løpet av førstegangstjenesten blir overbevist om at mannlige ledere er flinkere enn kvinner. Ved innrykk mente 16 prosent av mennene at menn er mest egnet som lagfører. Dette tallet mer enn doblet seg etter ni måneder, til hele 40 prosent. Kvinnenes oppfatning endrer seg i samme retning, men ikke like mye. På spørsmål om hvilket kjønn som er best egnet som troppssjef, svarer menn og kvinner ulikt. Etter ni måneder mener over halvparten av mennene at menn er mer egnet for troppsledelse enn kvinner. I følge rapporten et overraskende høyt tall. Før soldatene i det hele tatt møter troppssjefen mener hele 35 prosent av de mannlige soldatene, og rett i underkant av 20 prosent av de kvinnelige soldatene at menn er bedre egnet enn kvinner til å lede en tropp. På spørsmål om hvilket kjønn soldatene tror er flinkest til å lede militære operasjoner i utlandet, viser rapporten at langt flere, både kvinner og menn, mener at menn er mest egnet. Svaret endrer seg i motsetning til de andre svarene fra innrykk til dimisjon. Som rapporten selv sier er undersøkelsen om kvinnelige ledere i Forsvaret nedslående.[16]

Hvorfor er det slik at livet i Forsvaret overbeviser nesten halvparten av soldatene om at menn er bedre ledere? Det trekkes frem flere mulige forklaringer i rapporten: 1) fysisk styrke og utholdenhet vektlegges mye i førstegangstjenesten, og dermed kan det for soldatene oppfattes som overførbart til lederegenskaper, 2) det kan være for få kvinnelige rollemodeller blant instruktører og troppsbefal, 3) de mannlige soldatene har for lite kontakt med kvinnelige soldater og ledere til å se at dette er roller som også kan fylles av kvinner. Det at det stort sett er menn i lederstillinger på alle nivåer påvirker mest sannsynlig de mannlige soldatene oppfatning om hvilket kjønn som har de beste lederegenskapene.[17]

Siden 2008 har 25 prosent av studieplassene på krigsskolene og stabsskolen vært reservert kvalifiserte kvinner[18]. Det vil si at i de tilfellene (innenfor rammen av 25 prosent) der en kvinne oppfyller minimumskravene, men er dårligere egnet enn en mann som oppfyller minimumskravene, blir kvinnen tilbudt studieplass. Det er vanskelig å rettferdiggjøre at dette gjennomføres på tross av like muligheter til utdanning og det faktum at kvinner utgjør flertallet i høyere utdanning. I tillegg taper både kvinner og kvotering ansikt når hovedargumentet for kvoteringen er udefinerte, påståtte kvinnelige egenskaper som gjør Forsvaret i bedre stand til å løse oppdrag.

Kvoterer vi da inn kvinner for å skape større spillerom for kvinnelige soldater og ledere i Forsvaret? For å legge til rette for at begge kjønn får likere vilkår og aksept? Flere jenter, spesielt i avdelinger med få kvinner sier de ikke ønsker denne særbehandlingen. Spesialordninger, for både menn og kvinner, er med på å understreke forskjeller i stedet for å styrke samhold og fellesskap. Ordninger som kvotering gjør også at det er lettere å sette spørsmålstegn ved kvinners egentlige kvalifikasjoner og evner.

Dersom Forsvaret skal fortsette å bruke kvotering som et verktøy for å øke kvinneandelen, fortjener både mannlige og kvinnelige ansatte en bedre og oppdatert begrunnelse for hvorfor. Det er kritikkverdig at det ikke foreligger en analyse som synliggjør denne bakgrunnen. Forsvaret skal forsvare norske verdier, men som offiserer mener jeg vi også må kunne stille spørsmålstegn ved dem. Uavhengig av resultat er ikke generalisering av kjønn likestilling.

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Artikkelen er også publisert i Forposten nr.4 2018/desember

[1]https://www.regjeringen.no/contentassets/a6205d8d7e8647338739daa2186d48a4/no/pdfs/stm200620070036000dddpdfs.pdf

[2] [2]https://www.regjeringen.no/contentassets/a6205d8d7e8647338739daa2186d48a4/no/pdfs/stm200620070036000dddpdfs.pdf

[3] https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/1kpaoM/kritisk-rapport-forsvaret-langt-unna-egne-kvinne-maal

[4] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-36-2006-2007-/id475314/

[5] https://snl.no/likestilling

[6] https://www.regjeringen.no/no/tema/forsvar/innsikt/allmenn-verneplikt/

[7] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-36-2006-2007-/id475314/

[8] https://no.wikipedia.org/wiki/Pubertet

[9] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-36-2006-2007-/id475314/

[10] https://www.aftenposten.no/norge/i/7q0K8/De-er-menn-og-har-hatt-toppjobber-i-Forsvaret--Ja_-storre-kvinneandel-gjor-Forsvaret-bedre