Betydelig teknologisk og annen kvalitativ underlegenhet kan ikke kompenseres ved et litt større volum og asymmetrisk taktikk, det krever i så fall fullstendig, strategisk og politisk asymmetri. Ønsker vi å kunne ta opp kampen mot en moderne motstander er handlefriheten til sjonglering med kvalitet og kvantitet sterkt begrenset. Noe annet ender med uetisk og formålsløs sløsing med norske liv.
I sin siste replikk til undertegnede i debatten om flernasjonalt forsvarssamarbeid tar Jacob Børresen kategorisk avstand fra at det er formålsløst og uetisk å ta opp kampen mot en angriper hvis man ikke kan gjøre det på kvalitativt like fot. Som bevis på dette viser han til de afghanske Mujahedin- og Taliban-krigere suksess i forhold til kvalitativt overlegne motstandere. Av dette følger, mener han, at det norske forsvarets svar på en høyteknologisk angriper bør være et asymmetrisk forsvarskonsept der kvalitetskriteriet er volum og utholdenhet. Han opprettholder imidlertid forutsetningen om at dette forsvaret skal kunne ta kampen opp mot angriperen, i den hensikt å utløse alliert hjelp. Dermed fortier han et vesentlig forhold og overser et annet.
At Mujahedin og Taliban har hatt fremgang med et asymmetrisk konsept er ubestridelig. Men det har ikke bare vært asymmetrisk i taktisk forstand – det har først og fremst vært politisk og strategisk asymmetrisk. Disse bevegelsene har nærmest i tråd med klassisk geriljastrategi unngått å ta opp noen konvensjonell militær kamp. I stedet har de operert som en tradisjonell undergrunns- og opprørsbevegelse skjult blant sivilbefolkningen. Dermed har de lyktes med å konvertere hele krigen fra en militær styrkeprøve til en politisk tålmodighetsprøve som Vesten ikke har vilje og tålmodighet til å vinne. Det er neppe en tjenlig modell å basere det norske forsvaret på, og følgelig er det heller ikke noe gyldig eksempel slik Børresen bruker det.
Nå mener jeg for så vidt ikke å insinuere at det er et slikt forsvar Børresen ønsker seg, han bruker eller misbruker bare eksemplet retorisk. Hans egentlige feilslutning er at det mellom disse ytterpunktene – et moderne konvensjonelt forsvar kvalitativt på linje med angriperen og en asymmetrisk, rural opprørsbevegelse – eksisterer et slags kontinuum av mulige kvalitet/kvantitet-kombinasjoner. I dette kontinuerlige spekteret av mulige løsninger hersker det dessuten et nærmest lineært utvekslingsforhold mellom volum og utholdenhet, der litt mer volum alltid gir litt mer utholdenhet og derfor litt mer forsvarsevne, når utgangspunktet er et så lite forsvar som det norske. Det er en monumental feilslutning.
All vår innsikt om dette bekrefter at dersom man først skal ta opp kampen mot en konvensjonell angriper – slik Børresen altså bekrefter at han vil – kan ikke de kvalitative forskjellene være veldig store før det oppstår en «vinneren tar alt»-effekt. Det vil si, den ene parts teknologiske forsprang skal ikke bli veldig stort før andre forhold som ledelse, trening etc blir uten betydning for utfallet (rent bortsett fra at vi ikke kan anta at vi i Norge alltid vil være bedre på ledelse etc). Kvalitative forskjeller som intuitivt tilsier en fordeling på 60-40 eller 65-35 med hensyn til seier eller tap viser seg i stedet å resultere i 99-1 eller 100-0. Dette så vi eksempelvis under Gulf-krigen i 1991 under sammenstøt mellom irakiske stridsvogner med passive lysforsterkningssikter og vestlige med termiske sikter. Denne forskjellen fremstår ikke umiddelbart som noe teknologisk kjempesprang, men forskjellen er at termiske sikter ikke bare ser i mørke – de ser også gjennom røyk. Dermed kunne britiske og amerikanske avdelinger legge røyk over sine mål med artilleri og fortsatt skyte presist med sine stridsvogner, mens irakerne var blindet. De irakiske stridsvognene ble utradert mens koalisjonens kunne fortsette fremrykningen uten tap – i en kamp mellom en seende og et antall blinde er åpenbart den seendes fordel så stor at antall blinde er uten betydning.
Det er med andre ord ingen slik lineær sammenheng mellom volum og utholdenhet som Børresen legger til grunn. Ikke bare fordi en konvensjonell kamp mellom kvalitativt ujevne parter rent fysisk tenderer til å avgjøres raskt i favør av den overlegne, men også fordi dette har en moralsk side i dobbel forstand. Soldater som erfarer at de står overfor en overlegen motstander som vinner hver eneste trefning fortsetter jo ikke å slåss som roboter. De hiver geværene sine og løper sin vei – og det kan man knapt bebreide dem. Dermed har dette også en annen moralsk side, nemlig at det er umoralsk i betydningen uetisk å holde seg med et forsvarskonsept hvor store tap ikke bare er en uunngåelig konsekvens, men nærmest hele konseptets hensikt og forutsetning. Å resonnere som om den sikreste vei til amerikanske forsterkninger går via bilder av falne norske soldater på CNN i beste amerikanske sendetid er derfor like urealistisk som det er uetisk.
Konsekvensen av disse diskontinuerlige og ikke-lineære sammenhengene mellom kvalitet og kvantitet er derfor at vi enten aksepterer at ambisjonen om å ta opp en konvensjonell strid forutsetter tilnærmet kvalitativ jevnbyrdighet, eller også velger et forsvarskonsept som ikke bare er taktisk og operativt men strategiskasymmetrisk. Det siste, et slags norsk geriljaforsvar a la Taliban, er vi antagelige enige om ikke er noen løsning. Men da tilsier etiske hensyn så vel som ønsket om en slags militær og politisk hensikt med det hele at våre muligheter for å sjonglere fritt med kvalitet og kvantitet er begrenset. Tar vi i tillegg hensyn til økonomiske rammer slik vi selvfølgelig må, har ikke dette problemet andre eller flere frihetsgrader enn at vi ender opp med omtrent den kvalitet/kvantitets-balansen vi har i dag. Det er resultatet av en empirisk jernlov, og hvorvidt dette er ønskelig ut fra andre hensyn er dessverre uten betydning. Løsning på de problemene dette skaper må derfor søkes ved sikkerhetspolitiske tilpasninger, ved konseptuell utvikling eller på annen måte.
Det er for øvrig en svakhet ved Børresens svært teoretiske tilnærmelse til sitt tema at han ikke forholder seg til det norske forsvarsproblemets fysiske og økonomiske begrensninger. Gitt at vi altså reduserte på Forsvarets kvalitet på den måten han kunne tenke seg, hvor mange ekstra bataljoner tror han det ville gitt oss? Og hvilken forskjell tror han det ville gjort når vi tar hensyn til det norske forsvarsproblemets geometri, der bare Finnmarks areal er på 48.000 km2? En konsekvens av de ikke-lineære sammenhengene mellom kvalitet og kvantitet er med andre ord at selv en hundre prosents økning av en type kapabilitet ikke behøver å gi noen samlet ytelsesforbedring i det hele tatt, mens en beskjeden forsterkning av en annen kan gi en fordobling av effekten. Det vil variere fra tilfelle til tilfelle og fra scenario til scenario, og kan ikke behandles som et rent teoretisk problem.
En økning av den type bataljoner som Børresen ser for seg, og som økonomien vil frigjøre ressurser til, vil derfor ikke representere noe annet enn det jeg har tillatt meg å kalle nyanser av utilstrekkelighet når de må fordeles på et tilstrekkelig stort område. Skal Børresens krigsavvergende forsvar med en kapasitet til likevel å føre krig ha troverdighet, må han derfor stige ned fra den rene teori og bli konkret. Hvordan skal det se ut, hva slags utstyr skal det ha, hvor stort må det være og kan dette realiseres innenfor dagens budsjetter? Kan han ikke det, diskuterer han jo egentlig bare hvor stort forsvarsbudsjettet burde være der vi andre diskuterer hva som er en rasjonell bruk av det budsjettet vi har.
At et forsvar som er lite men kvalitativt likeverdig med angriperens skulle være meningsløst er jeg altså helt uenig med Børresen i, nettopp fordi vi ikke behøver å «vinne dueller på slagmarken på taktisk/teknisk nivå» slik han feilaktig hevder at jeg mener. Her viser jeg til en annen debatt som har pågått i lengre tid, men hvor det vil føre for langt å gjenta hele resonnementet på nytt. Essensen er imidlertid at fordi det norske forsvarets strategiske rasjonale er å utløse allierte forsterkninger, er dets viktigste egenskap en evne til å etablere en utvetydig stridssituasjon som utløser artikkel 5. Det krever imidlertid ikke hverken logisk eller empirisk at vi må kunne holde hele det utsatte området med bakkestyrker inntil allierte forsterkninger kan settes inn. Så lenge vi kan vedlikeholde en utvilsom artikkel 5-situasjon ved å påføre angriperen tap ved hjelp av moderne sensorer og avstandsleverte våpen, blir vi i stand til å føre striden strategisk symmetrisk men taktisk asymmetrisk. Å skulle holde store deler av Finnmark i minimum 30 dager i påvente av allierte forsterkninger er en like stor illusjon med dagens mekaniserte forsvarskonsept som med Børresens lavteknologiske forsvar. Det er å sette et forfeilet likhetstegn mellom forsvar i strategisk forstand og forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk forstand.
Foto: Elias Engevik / Forsvaret
Dette er Sverre Diesen sitt andre tilsvar til Jacob Børresen i debatten som fulgte Diesen sin kronikk "Det marginale forsvarets problem".
