Kunsten å lede

Det såkalte Peter-prinsippet (etter Laurence J. Peter), går ut på at man får forfremmelser på bakgrunn av de kvaliteter man har vist på det nivået man er, ikke på bakgrunn av det potensialet man eventuelt har for oppgavene på det nivået man går til. Satt på spissen er det de beste kompanisjefene som forfremmes til bataljonssjefer, og ikke de man tror kan gjøre en bedre jobb på bataljonsnivå enn det de gjorde på kompaninivå. Man står altså i fare for å bytte bort en god kompanisjef med en dårlig bataljonssjef. Sluttresultatet er at forfremmelsene ikke stopper før man har nådd sitt inkompetansenivå. De stopper først når man åpenbart befinner seg på et nivå man ikke behersker. En viktig militær lederoppgave er derfor, ifølge feltmarskalk Bernard Montgomery, å stoppe folks opprykk i tide: «Every officer has his ‘ceiling’ in rank, beyond which he should not be allowed to rise – particularly in war-time […] The judging of a man’s ceiling in the higher ranks is one of the great problems which a commander must solve, and it occupied much of my time.»

Peter-prinsippet gjelder først og fremst i de organisasjoner hvor man legger til grunn dyktighet og kompetanse når man forfremmer folk. I Forsvaret, hvor kvalifikasjonsprinsippet ikke gjelder, vil heller ikke Peter-prinsippet gjelde på samme måte. Om du er medgjørlig og har et vinnende vesen på troppsnivå, er det liten grunn til å tro at du ikke vil ha det på brigadenivå.

Til tross for at Peter-prinsippet gjelder i organisasjoner som baserer opprykk og tilsettelser på kompetanse, vil vi imidlertid også i Forsvaret kunne ane at folk har kommet til et nivå som de ikke behersker.

I noen av mine tidligere innlegg på Stratagem, har jeg latt det skinne igjennom at jeg ikke er imponert over Forsvarets ansettelsespolitikk og kompetanseutvikling. Noen finner meg også i overkant problemfokusert og lite løsningsorientert, og mistenker at mitt svartsinn skyldes at jeg selv har falt under bussen. For å fjerne slike mistanker, vil jeg derfor i dette innlegget rekke ut en hånd. Jeg har nemlig latt meg fortelle at det ikke er så lett å være leder i Forsvaret.

I det følgende skal jeg tilby deg som leser dette hele tolv grep du kan ta om du har passert det nivået Montgomery snakket om, og ikke lengre føler deg helt komfortabel i skoene. Selv har jeg bare hatt én sjef som praktiserte alle tolv. Det normale er nok at man klarer seg med en syv, åtte av dem. Trenger du å ty til færre enn fem, er det grunn til å tro at akkurat den sjefsjobben du har fått ikke blir oppfattet som spesielt viktig eller attraktiv, og at ansettende myndighet, nærmest av bekvemmelighetshensyn, har lagt en form for kompetansevurdering til grunn for utnevnelsen. Så, ikke føl at du må bruke alle tolv. Du kommer langt med en god halvpart.

Slutt å høre etter. Det første du må gjøre om du føler deg usikker i en ny posisjon, er å slutte å ta til deg ny informasjon. Ny kunnskap og uønsket innsikt skaper bare forvirring. Grunnen til at du fikk lederjobben, er selvfølgelig også at du vet best selv. Å lese kritiske artikler på Stratagem er derfor det siste du bør gjøre. Denne, derimot, er trygg.
Vær en sprettvegg. Om du synes at det er like ubehagelig ikke å svare på spørsmål, som å besvare dem, er trikset å bli den perfekte sprettvegg. Alt som kastes mot deg kan du returnere med omtrent samme fart og styrke. «Ja, hva synes du at vi skal gjøre med det problemet du tar opp?», er en replikk som kan brukes til alt, og som passer spesielt godt i Forsvaret. Når folk oppdager at dette er ditt eneste redskap som leder, er du som regel på vei til en enda viktigere jobb. Som sjef må du derfor aldri si ja, aldri nei, og selvfølgelig aldri «fyr!» Og om du absolutt må si hva du egentlig mener, så kjøp deg bikkje. Sannheten er noe av det farligste som finnes, og må aldri bringes innenfor leiergjerdet.
Vær uspiselig. Dette er det tredje nivået. Om interessestyrt hørselshemning og sprettveggtaktikk ikke holder folk unna kontordøra di, finnes det et triks som alltid virker – sarkasme og mørk karisma. Du vil ikke tro hvilke mirakler offentlig utskjelling av medarbeidere kan gjøre for din fremtidige arbeidsro. Å himle med øynene er det billigste og mest undervurderte verktøyet som finnes i en leders verktøykasse. Prøv. Det er ufattelig hvor langt det kan ta deg.
Avhold møter. Møterommet er det optimale stedet å oppholde seg for sjefer med galopperende beslutningsvegring. Man kan aldri ha for mange eller lange møter, gitt at man ikke glemmer de tre punktene over.
Gjem deg i hamsterhjulet. Synes du at det er vanskelig å ta stilling til kompliserte spørsmål med mange kryssende hensyn, og heller ikke liker å ha folk for nær innpå deg i møterommet, enten fysisk eller digitalt, er hamsterhjulet et utmerket sted å søke tilflukt. Ingen forstyrrer deg der. Tjor deg fast til innboksen, og ingen vil finne på å be deg om beslutninger eller styringssignaler.
Bestill rapporter og fremdriftsplaner. Det er å foretrekke at ikke bare du, men hele arbeidsstokken befinner seg i hamsterhjulet til enhver tid, hvor man kan løpe og løpe uten å komme av flekken, og uten noen gang å møte veggen. Den beste måten å holde folk i hjulet på, slik at de ikke har tid til å plage deg eller andre, er å bestille rapporter og fremdriftsplaner med en uendelighet av rubrikker, og med avanserte nedtrekksmenyer hvor ingen av alternativene passer med virksomhetens karakter og virkemåte. Det er ingen grenser for hvor mye tid ærgjerrige folk kan bruke på å fargelegge rubrikker i regneark. Man blir heller aldri ferdig med jobben, men skaper berikende og stadig voksende merarbeid. En flittig saksbehandler skaper behovet for to nye, kanskje tre, pluss en controller og muligens en jurist. Et formålsløst byråkrati, er den perfekte evighetsmaskin. Byråkratisk merarbeid er det vi skal leve av her til lands etter olja.
Gjør det du gjorde før. Om du absolutt må gjøre noe relevant i arbeidstiden, er det et godt tips å gjøre det du gjorde i din gamle stilling. Om jobben din der var å fargelegge rubrikker i regneark, kan du fortsette med det også i din nye jobb. Ingen kan ta deg på å fargelegge rubrikker. (Dette behovet for mening og relevans avtar erfaringsmessig med tiden. Ønsket om «å være til nytte», blir etter hvert som du stiger i gradene satt på kontoen for romantiske drømmerier og noe som hører ungdomstiden til.)
Micromanagement. Om du synes du har mange vanskelige saker på pulten, og om du fremdeles har folk under deg som har beholdt ungdommens farge i kinnene og en tro på at «det nytter», er det lurt å legge vekt på hvordan dine undersåtter løser sine oppgaver. Fokuser på form og format, om innholdet blir for vanskelig. Det er lite som er bedre om man ønsker medarbeidere med livsgnisten på lavbluss, enn å legge seg mer opp i hvordan enn i hva.
Vær lederlignende. Om du ikke har noe fornuftig å bidra med, noe som blir stadig vanligere jo høyere du stiger i gradene, desto viktigere er det å late som om du har det. Et godt triks kan være å spille tankefull, men ikke å si noe som helst. Det er bedre å være taus og bli mistenkt for å være ubegavet, enn å åpne munnen og fjerne enhver tvil.
Etabler kake- og bursdagsliste. Noe mange gjør med suksess om de tviler på sine egne forutsetninger for den nye jobben, er å etablere kakelister. Man kan aldri få for mange kakelister. Spesielt ikke om man jobber på konditori.
Let etter feilparkerte biler. Dette er det klassiske trikset, men den grønne bølgen med færre biler og parkeringsplasser gjør av nyutnevnte sjefer ofte må finne andre ting å henge seg opp i enn lyktestolper og feilparkerte biler. Men det finnes nok å ta av. Kanskje er bildene som henger på veggen upassende, eller henger skjevt? Kanskje er det for få pissoarer på dametoalettet? Kanskje humoren i lunsjpausen ikke passer med målkartet og det vedtatte narrativet? Humor på arbeidsplassen er ingenting å le av.
Finn på noe annet å være god på. Om du til tross for alle triksene over synes jobben din likevel er i overkant slitsom og komplisert, er det et utmerket triks å engasjere seg i ting som ikke har med jobben å gjøre. Jo sjeldnere du er på kontoret, desto mindre mulighet har folk til å klage på at du ikke er på kontoret. Et beslektet og like utmerket triks om du synes den nye jobben din er vanskelig, er å finne noe annet å være god på enn det jobben krever. For eksempel har jeg selv lagt all min faglige prestisje i å ha god peiling på hvordan det er å være mann i Forsvaret. Det er noe jeg virkelig kan, og har bred erfaring med. Det at ingen andre bryr seg om akkurat det, gjør at mitt rom å blomstre i er enormt.

Ingen av punktene over er nye eller ukjente. De praktiseres hver eneste dag, enten på det kontoret du selv sitter på, eller et rett i nærheten. Listen er kun utarbeidet for å gjøre sosialiseringen lettere og litt raskere. Hvis vi alle er enige om hvor lite substans vi kan forvente av hverandre, vil arbeidsdagene gå som en drøm.

Foto: Frederik Ringnes / Forsvaret

Kronikken er finansiert av Eckbos Legat