Kultur i skuddlinjen: Når fem sjefssersjanter stiller som avrettingslag.

Kultur i skuddlinjen: Når fem sjefssersjanter stiller som avrettingslag.

. 3 minutter å lese

Bjørn Erik Fjellstad Moe

Rittmester og eskadronssjef i Hæren. Har 17 års tjenesteerfaring, Befalsskole, Krigsskolen og tar en master i ledelse ved UiT i Harstad. Særlig interessert i kultur og militær ledelse.

I gamle dager hadde man en enkel løsning på folk som stilte ubehagelige spørsmål i militæret: Man stilte dem opp foran et avrettingslag. Fem mann, fem rifler, én ordre. Effektivt, men lite debattvennlig.

Nå har vi riktignok beveget oss et stykke videre fra Napoleons dager, men noen ting endrer seg visst aldri. Når fem av Forsvarets øverste sjefssersjanter går sammen for å svare Harald Høiback, forventer man et kruttsterkt innlegg. I stedet får vi et motsvar som hverken åpner for debatt eller treffer særlig godt. Som et avrettingslag som fyrer av med løskrutt – mye lyd, lite effekt.

Kan vi utvikle kulturen vår uten ensidig fokus på blod og gørr?
Forsvarets hensikt er enkel: hindre krig. Hvis det ikke lykkes, vinne den. Krig er brutalt, og alt vi gjør i fredstid må være rigget mot det. Midt i dette står folkene våre – soldater og sivilt ansatte – som vi må sette opp for suksess. Kultur er den usynlige kraften som gir

Hva ville de egentlig oppnå?

Høiback, kjent for sin spissformulerte og historisk funderte kritikk, påpeker at Forsvaret ikke må miste av syne hva det i ytterste konsekvens er til for. En soldat skal ikke bare tåle kaos, blod og død – han må også være i stand til å påføre det. Kulturhåndboken, mener han, er skrevet som om den var ment for Baker Hansen eller Maurtua barnehage, snarere enn en organisasjon hvis primære formål er å vinne kriger [1].

Og hvordan svarer sersjantkorpsets kollektiv? Jo, de marsjerer frem i samlet tropp og skriver et innlegg som først og fremst forsvarer egen prosess [2]. De sier at de ønsker debatt, men argumenterer aldri mot Høibacks konkrete poenger. I stedet vanner de ut diskusjonen med generelle betraktninger om kulturens betydning.

I krig er det viktig å skyte samlet – i debatt er det et faresignal. Når fem mann samles for å ta ned én kritiker, handler det ikke lenger om å vinne argumentet, men om å vinne kampen om narrativet.

Fra krigerkultur til kulturkaffe?

Poenget er ikke at kulturarbeid er unyttig. Ingen er uenige i at Forsvaret skal ha en sterk, samlende kultur. Problemet oppstår når denne kulturen utvikles på en måte som nedtoner Forsvarets harde realitet. Når vi bruker mer tid på å snakke om trivsel enn om hvordan man opprettholder kampvilje i strid.

For å forstå hvorfor dette er viktig, kan vi trekke frem et navn vi allerede finner blant de fem sersjantene bak motsvaret: Rune Wenneberg. Som kompanisjef i Telemark bataljon (Tmbn) ble han i sin tid kritisert for sine kamprop og bruk av symboler, som egentlig var del av en bevisst satsing på krigerkultur [3]. Han har tidligere uttalt at en sterk militær identitet er avgjørende, og at soldater må forstå og akseptere krigens brutale natur [4].

At nettopp han – som en gang forsvarte behovet for en tøff krigerkultur – nå stiller seg bak et innlegg som ignorerer dette aspektet fullstendig, burde vekke oppsikt [2]. Har Forsvaret beveget seg bort fra krigerkulturen han en gang forsvarte?

Forsvaret bør ha et bevisst forhold til kultur, men det må være en **krigerkultur**, ikke en hvilken som helst organisasjonskultur. Vi foreslår derfor en justering: Kulturhåndboken kan forbli en del av det grunnleggende pensum – en orientering om verdier og holdninger. Men derfra må utdanningen skli over i en mer realistisk forståelse av militær virksomhet. Vi trenger en "Krigerkultur for viderekommende" – en dypere innføring i det mentale, fysiske og moralske fundamentet som gjør at soldater holder stand i det verste helvete.

Vi trenger en åpen debatt – ikke en eksekusjonspelotong

Det er et paradoks at sersjantene snakker varmt om viktigheten av kultur og felles forståelse, samtidig som de med sitt motsvar bidrar til å skape en lukket, ensrettet debattkultur. Skal vi virkelig ha en reell diskusjon om Forsvarets identitet, må vi tåle at kritiske røster får slippe til. Vi må tåle at noen reiser seg i rekkene og sier: “Er vi på vei i riktig retning?”

For vi vil vel ikke tilbake til Napoleons dager, der dissens ble besvart med en kollektiv salve? Eller er vi allerede der?

REFERANSER

[1] Høiback, H. (2025). Forsvarets kulturhåndbok. Stratagem. 
[2] Forsvarets sjefssersjanter (2025). Kan vi utvikle kulturen vår uten ensidig fokus på blod og gørr?. Stratagem. 
[3] VG (2010). Slik poserer majoren. Tilgjengelig på: https://www.vg.no/nyheter/i/bEQ4g/slik-poserer-majoren 
[4] Wenneberg, R. (2012). Vår krigerkultur. Idunn. Tilgjengelig på: https://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN0805-9535-2012-04-03 

Foto: Ole Andreas Vekve / Forsvaret


Bjørn Erik Fjellstad Moe

Rittmester og eskadronssjef i Hæren. Har 17 års tjenesteerfaring, Befalsskole, Krigsskolen og tar en master i ledelse ved UiT i Harstad. Særlig interessert i kultur og militær ledelse.

Er du enig/uenig med artikkelen, eller ønsker du å skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk veiledningen vår.