Over de siste år med personellmessige utfordringer for Forsvaret har begrepet «kritisk kompetanse» blitt kastet rundt støtt og stadig. Men hva legger vi egentlig i begrepet, og hvem er det som innehar den kompetansen som er så viktig for Forsvaret at den fortjener benevnelsen «kritisk»? Det er noe jeg ønsker å diskutere gjennom dette innlegget.
Da jeg tjenestegjorde som vernepliktig soldat i Artilleribataljonen på Setermoen var befalet ganske klare på at det ikke var en del av bataljonen som var viktigere enn en annen del, fordi alle hadde sin rolle, og det var helheten som fikk systemet til å fungere. OP-posten, vognførerne, kanonlaget og til og med stabstroppen måtte fungere for at batteriet kunne gjøre jobben sin. Samtidig som dette samarbeidet ble fremhevet, var det også elementer av intern konkurranse.
En av kanonførerne, en relativt ung sersjant, fortalte en historie til et par av de vernepliktige vognførerne om en øvelse han hadde vært med på. Kanonene var ute på manøvrering langs aksene i skytefeltet på Setermoen da de støtte på et par stormpanservogner fra Panserbataljonen. På den aktuelle strekken var det ikke nødvendigvis plass til at to relativt store og tunge kjøretøy kunne passere, og situasjonen sto i fare for å utvikle seg til Fleksnes-stemning. Men vognføreren på den fremste 109er-vogna strakk ut armen og viftet med lillefingeren til sin motpart fra Panserbataljonen, som et slags «størst først».
Hva som skjedde videre, vet jeg ikke. Men selv om historien var ment humoristisk, kan den fungere som et bilde på hvordan vi tenker at noe er viktigere enn noe annet. En form for kompetanse, eller størrelse i dette tilfellet, gir en slags forrang. Selv om man ikke må lete lenge etter argumenter for at hverken artillerivogner eller stormpanservogner sannsynligvis hadde hatt mye verdi alene. For det er vel slik at helheten av Forsvaret må virke for å nå målene, ikke bare en liten del?
Generalmajor Elisabeth Michelsen, tidligere leder for profesjon og kultur i Forsvarsstaben, skrev i sommer en kronikk i Forsvarets Forum med tittelen «Mangfold for økt kampkraft» hvor hun tok opp det hun anså som en usynlig rangstige, som holdes ved like på grunn av Forsvarets kultur. Den samme kulturen er gjenspeilet i min erfaring fra min tid i grønt, og som jeg har opplevd gjennom min tid som sivil i Forsvaret. Denne kulturen tror jeg opprettholdes videre med begrepet «kritisk kompetanse», all den tid det brukes om bare en del av organisasjonen.
Før hovedrunden i august kunne Forsvarets Forum slå opp saken: Ingen søkere på 87 «kritisk viktige» stillinger i Forsvaret. Her kan vi begynne å nøste litt opp i begrepet «kritisk kompetanse», og se hvem det er som får denne flotte tittelen.
Fra artikkelen kan vi lese det som vel er kjent for de fleste; Forsvaret mangler ansatte i mellomsjiktet. Stabssersjanter, majorer, kommandérsersjanter, flotilijermestere, orlogskapteiner, oberstløytnanter og kommandørkapteiner. Stillinger som krever noen år på baken i organisasjonen, kompetanse det krever tid å bygge og som åpenbart er viktig for at Forsvaret skal løse sine oppdrag. Denne utviklingen har resultert i flere tiltak som skal lokke de viktigste arbeidstakerne (og en del andre) til å bli værende så lenge som Forsvaret ønsker. Blant annet øke grunnlønna for offiserer og spesialister, tilrettelegge for fjern/hjemmekontor, øke standarden på EBA rundt om i garnisonene, med mer. Jeg har også hørt rykter om at enkelte driftsenheter ser på mulige bonusordninger for (militært) personell som nærmer seg pensjon, men velger å stå til de når aldersgrensen.
Og det er utvilsomt viktige tiltak, misforstå meg rett. Men som jeg påpekte i innlegget Forsvarets «organisasjonsnarsissisme», kan det snevre synet på hva som anses som viktig kompetanse for en organisasjon bringe med seg mange ulemper også.
Det jeg ikke ser på listen over «kritisk viktige stillinger» fra artikkelen over, er kokker. Dette til tross for at Forsvaret i 2023 ikke klarte å fylle mer enn halvparten av lærlingeplassene i kokk- og ernæringsfaget. Jeg ser heller ingen henvisning til at den kommende eldrebølgen blant Forsvarets mekanikere fører til at 60% av de sivile mekanikerne nærmer seg pensjonsalder får noen varsellamper til å blinke.
Noe av årsaken til at de ikke nevnes er nok at dette ikke er stillinger som lyses ut på runder, med en rekrutteringsbrønn som er begrenset til de som allerede er ansatt i organisasjonen. Og jeg vet at det på lavere nivå i organisasjonen argumenteres for behovet, for det merkes på kjøkken rundt om i landet når en kokk får influensa. Det Benjamin Stabell og Georgian Lucian Røstad skrev i innlegget «One Man Deep» i slutten av november gjelder ikke bare på ulike karrierestillinger, selv om det heldigvis fortsatt er litt flere enn 1 kokk per skift.
Men det virker ikke å være kritisk når det å rekruttere sivile mekanikere eller kokker blir vanskelig. I verste fall får vi bare vifte med lillefingeren og sette inn noen vernepliktige til å gjøre jobben, et tiltak som visstnok er under utredning.
Det var tanker som det som fikk meg til å skrive innlegget «Militær har mer verdi enn sivil», og det er tanker som det som gjør at jeg tviler på at Forsvaret vil gjøre det enklere for seg selv i fremtiden. For all den tid det er noe som har mer verdi enn noe annet, en form for kompetanse som er mer kritisk enn en annen, vil det være vanskelig å fremstå som en attraktiv arbeidsgiver som klarer å tiltrekke seg all den kompetansen den har behov for.
Skal Forsvaret fortsette å virke og løse oppdrag, er det kanskje på tide å løfte blikket fra «den spisse ende», og ta en titt på helheten. Selv om langtrekkende droner og ubåter tar seg bedre ut i reklamefilmer enn suppesleiver og vaskekoster, vil jeg påstå at alt fra kokker til lagerarbeidere representerer en kompetanse som er kritisk for Forsvaret, og fortjener den samme oppmerksomheten som andre yrkesgrupper det har vist seg vanskelig å rekruttere og beholde i Forsvaret.
Foto: Onar Digernes Aase / Forsvaret
