Krisehåndtering og voldens feller: Hvorfor voldsklassifisering svekker vår kampkraft

I en tid hvor Norges sikkerhet trues av aktører som benytter gråsoneaktiviteter som sabotasje og påvirkningsoperasjoner, blir behovet for å kategorisere vold tydeligere. Hvordan vold rammes inn har stor betydning for hvilke reaksjoner som anses fornuftige, og hvordan sikkerhet mobiliseres og av hvem. Forholdet mellom vold og sikkerhetsmobilisering er imidlertid komplekst.

Oppfattelser av vold er et sosialt konstruert fenomen som varierer i omfang og form. Ulike samfunn bestemmer hva som regnes som ‘vold’ og hvordan fysisk skade skal defineres og påvirke lovgivning og offentligheten. Gråsoneaktiviteter, som visker ut skillelinjene mellom fred og krig, ekstern og intern sikkerhet, og mellom fakta og fiksjon, krever at vi reflekterer over hvordan vi tenderer til å strukturere og håndtere vold.

For det er ikke usannsynlig at onde krefter i økende grad vil orkestrere voldsforbrytelser som ikke passer inn i sikkerhetsapparatets tradisjonelle måter å definere vold. Dette kan for eksempel være å bruke sosiale medier for å oppildne til vold eller å aktivere mange personer samtidig med vilje og evne til å gjøre stor skade.

Vold er et kraftig virkemiddel for politisk og sosial destabilisering. Vold sprer frykt som ild i tørt gress og skaper uro som kan komplisere sikkerhetsapparatets responstiltak. Men hvorfor er hybride voldstrusler spesielt farlige, bortsett fra de åpenbare fysiske og mentale skadene på ofrene?

Som Sun Tzu påpekte, vil fiender alltid søke å ramme oss der vi er mest sårbare. Jeg tror en stor sårbarhet ligger i vårt menneskelige behov for å klassifisere og sortere voldsfenomener inn i etablerte kategorier. I min doktorgradsforskning har jeg undersøkt militære forståelser av vold og måter å strukturere harme.

I denne artikkelen belyser jeg hvorfor voldsstrukturering er sårbarheter som effektivt kan utnyttes av potensielle fiender. Jeg mener at å ha et reflektert forhold til hvordan vi selv – på individ og systemnivå – kategoriserer vold er viktig for å forstå trusler fra gråsoneaktiviteter.

Voldskategorier som mal på responstiltak – vår egen verste fiende?

Akkurat nå pågår det en politisk debatt om håndtering av vold blant barn og unge. Høyreorienterte politikere krever strengere straffer og økt bruk av politimakt, mens venstreorienterte foreslår tiltak mot utenforskap. Om de unge skal kategoriseres som ‘farlige kriminelle’ eller ‘sårbare grupper’ er ikke bare et spørsmål om politisk ideologi, men om hvordan enkelthendelser forstås innenfor større kontekster.

Sikkerhetsaktører må tolke enhver situasjon innenfor en større ramme for effektiv risikohåndtering. Feiltolkninger kan få alvorlige konsekvenser, som under skolemassakren i Beslan i 2004, hvor russiske myndigheters første vurderinger førte til kaotiske og fatale responser fra politiet og hærstyrkene. Desperate sivile grep til våpen for å redde sine barn i frigjøringsaksjonen som ble beskrevet som ‘krig med publikum tilstede, midt i byen’.

Norges verste voldsangrep i nyere tid, terroren 22. juli 2011, illustrerer også hvor raskt en uoversiktlig situasjon kan komplisere roller og ansvarsfordeling. Selv om politiet har hovedansvaret for å håndtere vold mot befolkningen, spiller Forsvaret en viktig rolle, spesielt ved eskalering av voldsangrep. Og i all den tid sivilbefolkningen i økende grad er mål for fienders militære strategier, bør Forsvaret forvente å bli dratt ytterliggere inn i det sivile domenet.

Problemet med å klassifisere vold

Det finnes mange typologier for å klassifisere vold. Vold kan defineres som ‘symbolsk’ (Bourdieu, 1986) eller ‘strukturell’ (Galtung, 1969). Vold kan knyttes til bestemte grupper som ‘barn’ eller ‘kvinner’ (UNDPO, 2023), eller tematiseres som ‘folkemord’ (Shaw, 2003), ‘terrorisme’ (Crenshaw, 2011) eller ‘seksuell vold’ (NATO, 2022). Vold kan også graderes etter alvorlighetsgrad, med ‘grusomhetsforbrytelser’ på toppen av en hierarkisk voldspyramide (Drumbl, 2022). Når militæret involveres, kvalifiseres vold ofte som ‘strukturert’, ‘systematisk’, ‘organisatorisk’ eller ‘politisk’ (Smeulers, 2014).

Men det å måle vold etter objektive kriterier er i beste fall upresist. Eksempler viser hvor varierende og normative slike klassifiseringsprosesser kan være, som for eksempel ‘seksuell vold’, som tidligere tilhørte den private sfæren men nå anerkjennes som en krigsforbrytelse når den begås som del av et utbredt angrep (Seelinger og Wood, 2022). Et annet er områder av Latin-Amerika hvor voldsdynamikken ikke kvalifiseres som ‘væpnet konflikt’, selv om flere dør av vold enn i anerkjente ‘væpnede konflikter’ i andre regioner. Mange sosiologer advarer derfor mot en overdreven tiltro til lineære voldskategorier og aprioriske antakelser om voldskvalifisering (Kilby, 2013; Malešević, 2010; Ray, 2017; Walby, 2013).

I praksis kan det være vanskelig å bruke denne kunnskapen. Voldskategorier blir fort arketyper, som er nødvendige i sikkerhetsdomenet. Førstelinjen er avhengig av kategorier, handlingsmodeller, rutiner og tydelig ansvarsfordeling. Men når vi vet at fiendtlige aktører utnytter hybride situasjoner bør vi undersøke nærmere hvordan vårt eget sikkerhetssystem tenderer til å innramme voldsfenomener.

Militærets dilemma: Krigsvold, kriminalitetsvold, eller kulturvold?

Min forskning tar for seg militære forståelser av vold når sivile lider skade fra ulike aktører. Jeg intervjuet norske offiserer med erfaring fra konfliktområder for å undersøke hvordan militært personell skiller mellom forskjellige former for vold mot sivile og hvordan de begrunner hvorfor militæret bør gripe inn i noen tilfeller, men ikke i andre.

Offiserene kategoriserte vold mot sivile i hovedsakelig tre hovedgrupper: krigsvold, kriminalitetsvold og kulturvold. Kanskje ikke et overaskende funn. Det mer interessante er den varierende logikken de brukte for å rettferdiggjøre militær innblanding i krigsrelatert vold og ikke-involvering i vold relatert til kriminalitet eller kultur.

Sosiologene Boltanski og Thévenot (2006) påpeker at mennesker søker rettferdiggjørelse for sine handlinger gjennom et sett verdier og prinsipper som reflekterer samfunnet de er en del av. Rettferdiggjøringslogikkene vi bruker fungerer dermed som mal for sosial handling. Offiserene bruker ulike logikkregimer for å argumentere for militær inngripen i krigsvold, men ikke i kriminalitetsvold eller kulturvold.

Krigsvold: Det Sivile Regimet
Retten til å intervenere med vold assosiert med krig ble gjerne begrunnet innenfor det Boltanski og Thévenot kaller 'det sivile regimet’. Dette regimet legger vekt på det felles beste, kollektivisme, lover og regler, og tydelige krigsaktører som 'allierte', 'fiender' og 'uskyldige sivile'. Her ble krigsvold ansett som noe som truer fellesskapets integritet og verdier, noe som rettferdiggjør militær intervensjon.

Kriminalitetsvold: Industriens Regime
Når det gjaldt vold offiserene kategoriserte som kriminalitet, brukte offiserene logikk fra 'industriens regimet' som fokuserer på effektivitet, profesjonalitet og teknisk utførelse. Offiserene mente kriminalitetsvold skal håndteres av politi og justissystemet, som anses bedre egnet på grunn av sin spesialiserte kunnskap og ferdigheter.

Kulturvold: Humanisme Regime
Når offiserene avviste innblanding i kulturrelatert vold, kritiserte de ‘humanisme regimet’ (Fassin, 2012), som gjerne påkalles av politikere, humanitærarbeidere og journalister. Her blir ikke-innblanding gjerne rettferdiggjort ved å normalisere kulturell vold som en sosial praksis, som dermed fritar militæret fra ansvar (Sykes og Matza, 1957).

Med andre ord, tre vidt forskjellige sett med logikker for å klassifisere vold mot sivilbefolkning og forstå militærets rolle med å potensielt stoppe den.

Når kategorier ikke strekker til

Det var derimot flere offiserer som utfordret relevansen av faste voldskategorier, og argumenterte for en mer nyansert tilnærming til voldelige hendelser og voldsaktørers motiver. Disse offiserene påpekte at mange voldsforløp er for innviklede til å bli kategorisert entydig, og de var frustrerte over at tilgjengelige måter å klassifisere vold ofte er upresise i møte med virkeligheten.

Ifølge Boltanski og Thévenot (2006) krever nye samfunnsforhold nye rettferdiggjørelser. Likevel hadde offiserene som utfordret de etablerte logikkene det vanskelig med å finne alternative legitime klassifiseringsgrunnlag for kompleks vold. Deres usikkerhet minner om antropologen Douglas' (1984) begrep om 'matter out of place' – det som ikke lett kan kategoriseres, oppleves som forstyrrende.

Dette peker på et tomrom i de logiske strukturene offiserene jobber innenfor. Grå eller hybrid vold er ikke en kategori i seg selv, og det som ikke kan klassifiseres, oppleves som grunnleggende ubehagelig og utrygt. Dette kan få reelle implikasjoner ved at militært personell nøler med å avvike fra etablerte kategorier og føle seg tvunget til å presse komplekse situasjoner inn i kjente etiketter for å rettferdiggjøre sine valg – selv når de er i tvil.

Vår skjulte akilleshæl

Hybrid vold er spesielt farlig fordi den undergraver våre systemer ved å gå på tvers av våre klassifiseringsrutiner (Wigell, 2021). Vårt behov for faste kategorier er vår sårbarhet. Tvetydige voldstrusler hindrer ikke bare effektive responser ved å skape forvirring om ansvar; de gjør det vanskelig for sikkerhetsaktører å rettferdiggjøre handlinger med et godt etablert logikkregime. I verste fall leder dette til forsinkede eller manglende responser.

Våre svakeste punkter finnes i selve overgangene mellom etablerte kategorier. Vi bør bevisstgjøre oss om områder hvor trusler kan konstrueres på måter som avviker fra våre standardiserte måter å sortere og klassifisere usikkerhet. Voldsforbrytelser er dessverre et av dem.

Ved å ha en mer refleksiv tilnærming til hvordan vi selv forstår og strukturerer vold, kan sikkerhetsaktører bedre rustes til å møte moderne trusler. Å forstå våre egne sårbarheter i grenseoverganger er like viktig som å forstå motpartens motiver og taktikker. For vi kan være sikre på at fiender studerer oss grundig for å vurdere hvor tvetydige kiler kan splitte og spalte vårt sikkerhetsapparat.

Foto: Et hotel i Chernihiv, ødelagt etter russisk bombingen i 2022 / Wikimedia commons