Replikk: Skisse av et krigsavvergende forsvar
Sverre Diesens siste replikk til meg 23. august avdekker det som, etter mitt syn, har vært og er hovedproblemet med hele Diesens fagmilitære forfatterskap: en endimensjonal, nærmest matematisk, tilnærming til krig hvor krigens sosiologiske og politiske dimensjoner er nesten helt fraværende. Avslørende i den sammenheng er utsagnet: «… de [mujahedin og Taliban]har lyktes i å konvertere (min utheving) hele krigen fra en militær styrkeprøve til en politisk tålmodighetsprøve …». Utsagnet er meningsløst i den forstand at krig jo nettopp er en politisk tålmodighetsprøve, hvor den «militære styrkeprøven» riktig nok som regel er det viktigste, men likevel bare ett av flere virkemidler for å påtvinge motparten vår vilje. Og i den «militære styrkeprøven» er selve striden igjen riktig nok som regel det viktigste, men likevel bare ett av flere virkemidler for å påføre motparten nederlag.
Diesen later som om jeg forestiller meg at det eksisterer et lineært utvekslingsforhold mellom volum og utholdenhet, at litt mer volum alltid gir litt mer utholdenhet, og derfor litt mer forsvarsevne. Dette er en ren avsporing. Forholdet mellom volum, utholdenhet og stridsevne er selvsagt mye mer sammensatt. Men rent generelt, og som et eksempel, har selvfølgelig bakkestyrker bestående av to brigader som kan avløse hverandre i front, større utholdenhet enn en struktur med én brigade. Men det forutsetter både at brigadene har nødvendig taktisk mobilitet, at det er lagt opp et tilstrekkelig forråd av ammunisjon, og etablert et logistikkapparat, som kan bringe ammunisjonen fram til fronten, at befalet har nødvendig kompetanse i stridsledelse og mannskapene nødvendig kompetanse i å betjene brigadens og sine egne personlige våpen, osv.
Men Diesen mener at dette bare gjelder dersom man kan ta kampen opp med motstanderen på likefot. Dersom motstanderens våpen bare er litt bedre enn våre, har litt lengre rekkevidde, litt høyere presisjon, litt større sprengkraft, så oppstår en «vinneren tar alt»-effekt, der større volum, bedre stridsledelse og trening osv. ikke spiller noen rolle. Hans eksempel er dueller mellom irakiske stridsvogner med passive lysforsterkningssikter og britiske stridsvogner med termiske sikter, under Gulf-krigen i 1991. Og på teknisk/taktisk nivå, i dueller mellom stridsvogner, i alle fall i strid i mørke i et flatt ørkenlandskap uten vegetasjon eller naturlige hindringer, kan han ha et poeng. Som generell observasjon med overføringsverdi til andre omstendigheter og forhold er det antakelig å trekke eksempelet litt langt, og på operasjonelt og strategisk nivå er det meningsløst. Montgomerys vellykte felttog i Nord Afrika under andre verdenskrig, hvor hans Mk III Valentine og Mk IV Crusader stridsvogner var Rommels Panzer Mk III og Mk IV totalt underlegne, er et godt eksempel. Det som avgjorde til Montgomerys fordel var en kombinasjon av større volum og overlegen stridsledelse.
Diesen raljerer over at det skal være mulig å holde Finnmark i 30 dager i påvente av allierte forsterkninger. Med det er det da ingen som påstår. Det dreier seg om å holde striden i gang lenge nok til at USA og NATO kommer Norge til unnsetning militært, og det er noe annet. Poenget med landmilitær tilstedeværelse i Finnmark, med grensevakt, HV og en manøverbataljon er å kunne forebygge hybridliknende scenarier, forhindre et fait accompli, få etablert en stridssituasjon tidlig, og opprettholde den over tid. Og det er noe annet.
I stedet for å føre oppholdende strid på bakken vil Diesen «påføre fienden tap ved hjelp av moderne sensorer og avstandsleverte våpen». Men hvor mange missiler og utskytere må til for å kunne påføre fienden tap i en størrelsesorden som gjør inntrykk, vel vitende om at ett enkelt NSM/JSM-missil bare har en stridsladning på 125 kg sprengstoff. For et sjømål kan det være mer enn nok. For et landmål er det for et myggstikk å regne. Gitt prisen på et NSM, i størrelsesorden fire fem millioner pr. stykk (prisen er hemmelig, men jeg gjetter at den ligger omtrent her), hvor mange missiler og utskytere vil vi ha råd til? Og hvor lenge vil russerne finne seg i å bli beskutt med langtrekkende presisjonsvåpen før de velger å gjøre noe med det? Også her er utholdenhet i form av volum i betydningen antall utskytere spredt deployert og antall missiler vesentlig.
Så er jeg overrasket over at Diesen insisterer på at soldater som opplever at de står overfor en overlegen fiende vil hive geværene sine og løpe sin vei. Ingen empiri understøtter dette. Desertering er som regel følge av dårlig lederskap, svak avdelingsfølelse, og at soldaten ikke identifiserer seg med saken det kjempes for. Om felttoget våren 1940 har noen relevans som eksempel i dagens debatt, så er det den menige soldatens kampvilje stilt overfor en overlegen fiende, vi legger merke til. De som sviktet var først og fremst offiserene.
Til slutt spør Diesen retorisk om hvor mange ekstra bataljoner det ville gitt oss, om vi reduserte kvaliteten her og der innenfor rimelighetens grenser, og hvilken forskjell det ville gjort, gitt f. eks. Finnmarks utstrekning på 48.000 km². Hvor stort skal mitt krigsavvergende forsvar være, hva skal det bestå av, og kan det realiseres innenfor dagens budsjetter?
Jeg kan ikke svare detaljert på hva mitt krigsavvergende forsvar bør bestå av. Det har jeg verken kapasitet eller kompetanse til. Men svaret på det siste spørsmålet er NEI. Dagens budsjetter er helt utilstrekkelige dersom vi har en ambisjon om å holde oss med et militært forsvar som kan gi Norge økt sikkerhet i fredstid, regjeringen økt handlingsrom i krisesituasjoner, og som i tilfelle krig vil være i stand til å opprettholde en stridssituasjon på et nivå og av en varighet som gjør at Moskva vil måtte regne med at et angrep på Norge vil utløse krig med USA og NATO. Under store deler av den kalde krigen utgjorde forsvarsbudsjettet rundt 3 prosent av BNP, 10 prosent av statsbudsjettet. Mitt syn er at for Norge, beliggende utsatt til i spenningsfeltet mellom USA og Russland, er dette antakelig det bevilgningsnivået vi bør legge oss på.
Mitt poeng er at dersom vi viderefører dagens forsvarskonsept med satsing på høyteknologiske løsninger F-35, NH-90, NSM/JSM, langtrekkende bakkebasert luftvern, osv. vil selv ikke dette bevilgningsnivået være tilstrekkelig. For dersom vi ikke bare skal anskaffe våpensystemene, men også bemanne dem, vedlikeholde og etterforsyne dem, jevnlig kontrollskyte missiler, tilføre personellet tilstrekkelig kompetanse i form av utdanning, trening og øvelser osv. tilsier det et driftsbudsjett i en helt annen størrelsesorden enn dagens. Så her er jeg enig med Sverre Diesen. Et slikt forsvar ligger det utenfor Norges evne å holde seg med. Og fortsetter vi langs den linjen som er trukket opp i Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret, innenfor langtidsplanens økonomiske rammer, vil vi få forsvinnende lite forsvarseffekt igjen for hver krone, og bli sittende igjen med et forsvar uten troverdighet, uten evne til verken å ivareta norske sikkerhetsinteresser eller våre forpliktelser i alliansen.
Sverre Diesens forslag til løsning er et forpliktende flernasjonalt samarbeid med arbeidsdeling. Mitt forslag til løsning er et nytt forsvarskonsept som bygger Forsvaret rundt bakkestyrker bestående av et territorielt HV med betydelig høyere kvalitet på utrustning og trening enn dagens, og et mobilt (utenfor vei og over sjø) manøverelement bestående av en relativt liten – men mer tallrik enn dagens –, enkelt og lett utrustet hær, og hvor Hæren og HV er underlagt én felles operativ ledelse. Sjø- og Luftforsvaret struktureres for å hevde suverenitet og ivareta suverene rettigheter i freds- og krisetider og for å støtte bakkestyrkenes operasjoner i krig. Valg av systemer må baseres på hva som er godt nok, og vi må slutte med å skulle anskaffe det aller beste, søke særnorske løsninger, og ligge i front av den våpenteknologiske utviklingen, en praksis som har kjørt oss ut i uføret Forsvaret er kommet opp i.
Foto: Helene Sofie Thorkildsen / Forsvaret
Dette er Jacob Børresen sin tredje replikk til Sverre Diesen sin kronikk "det marginale forsvarets problem". En kortere versjon av replikken er publisert i Dagens Næringsliv.