Det har vært mange debattinnlegg i norske medier om de endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelsene i vår del av verden. Siden Russlands anneksjon av Krim i 2014 har NATOs fokus igjen dreid mot artikkel 5 og kollektivt forsvar for blant annet å demme opp for Russlands økte militære aktivitet i nordområdene. Det har blant annet medført mer amerikansk militær tilstedeværelse i nord.

Tilstedeværelsen hilses på den ene side velkommen som et viktig element i Norges sikkerhet og evne til avskrekking, men på den andre siden også kritiseres for å eskalere spenningsnivået og redusere effekten av beroligelse. Rent konkret har det for eksempel nylig vært deployert B-1 bombefly til Ørlandet, samtidig som det også har vært en økning i tokt med B-52, atomubåter og overflatefartøyer. US Marine Corps (USMC) har og økt sin tilstedeværelse og øvingsaktivitet på norsk jord og i april ble den såkalte Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA)-avtalen med USA signert av forsvarsministeren. Avtalen går ut på at USA skal få tilgang til flere baser i Norge for å bygge ut infrastruktur som kan fasilitere deployering av amerikanske styrker i en krisesituasjon. Samtidig har Norge investert i flere strategiske kapasiteter som er på vei inn i strukturen: F-35, P-8, nye ubåter og langtrekkende presisjonsvåpen, som mange hevder vil passe inn i amerikanske konsepter for hvordan den neste krig skal føres og vinnes «if deterrence fails».

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan amerikanske krigføringskonsepter har endret seg i de senere år og hvilken betydning det kan få for norsk tenkning rundt militære operasjoner i det 21. århundre.

Historikk

I innledningen til det kjente bokverket «Makers of Modern Strategy» sier forfatteren Peter Paret følgende:

«The historian of strategy … …must analyze the varied context of strategy, and the manner in which context and ideas act on each other, while he traces the development from idea to doctrine and implementation, a progression that in turn will give rise to further ideas.”

Opp gjennom tidene har sammenhengen mellom ideer, konsepter og doktriner og den kontekst de skal anvendes innenfor gitt ulike svar på hvordan militære styrker har blitt brukt for å nå de overordnede politiske mål.

Air Land Battle (ALB)-doktrinen

Under den kalde krigen var militære planleggere opptatt av å finne svar på utfordringene som fulgte av stridsscenariene i Sentral-Europa. Tidlig på 80-tallet utga derfor US Army FM 100-5 »Operations», den såkalte AirLand Battle (ALB)- doktrinen, som beskrev hvordan Warzawapaktens militærmakt kunne nedkjempes ved tett integrerte luft- og landoperasjoner. Doktrinen var basert på manøverkrigsprinsipper og fikk etter hvert stor innflytelse på den militære tenkning i alle vestlige land. NATO fulgte opp med sin egen variant, kalt «Follow-on Forces Attack» (FOFA). Ideen var den samme: de framrykkende fiendtlige panserstyrkene skulle angripes ikke bare i fronten, men simultant både i fronten, på dypet og i flankene.

Opprørsbekjempelse og den globale kampen mot terrorisme

Etter Murens fall i 1989 stod USA etter hvert igjen som den eneste globale supermakt og fokuset for anvendelse av militærmakt dreide over på håndtering av «Failed States» og transnasjonale trusler. COIN (Counter Insurgency) og Global War on Terror (GWOT) ble retningsgivende for utviklingen av de amerikanske styrkene.

AirSea battle-konseptet (ASB)

Men etter hvert som sikkerhetsutfordringene i Sør-Øst-Asia og Stillehavet begynte å overskygge fokuset på «Failed States» og transnasjoale trusler, innså flere strategiske tenkere i USA behovet for en ny doktrine tilpasset en høyintensitets konflikt og nye operasjonsteatere. Denne prosessen startet mot slutten av 2000-tallet parallelt med at det fortsatt var COIN-operasjoner og global terrorbekjempelse som preget mediebildet.

I september 2009 signerte USAF og US Navy en avtale om å utvikle et nytt operativt konsept kalt AirSea Battle. Daværende forsvarsminister Robert Gates forsterket dette initiativet i 2010 i forbindelse med fremleggelsen av Quadrennial Defense Review. Han uttalte blant annet at USA trengte en omfattende plan for å sikre adgang til strategiske områder globalt. I 2010 etablerte så USAF og US Navy «The Air Sea Battle Office (ASBO)».

Behovet for det nye konseptet ble begrunnet først og fremst med utviklingen i Sør-Øst Asia og Stillehavet og Kinas utvikling av Anti-Access/Area Denial (A2/AD) -kapasiteter, dvs. ISR-kapasiteter som sammen med langtrekkende presisjonsvåpen kunne true amerikanernes operasjonsfrihet i området.

Basert på dette strategiske bakteppet tok konseptet mål av seg til å adressere høyintensitets militære operasjoner i «The Western Pacific Theatre of Operations (WPTO)».

Dette betydde at på det strategiske nivå ga konseptet føringer for en overordnet strategi som inkluderte forsvar av amerikanske territorier og baser, forsvar av allierte, beskyttelse av forsyningslinjer, nedkjemping av den kinesiske militære kapasitet og om nødvendig styrkeprojeksjon til andre deler av regionen. På det operasjonelle nivå beskrev konseptet hvordan den kinesiske AD/A2-kapasiteten kunne overvinnes, herunder absorbering av et initielt kinesisk angrep med langtrekkende presisjonsvåpen, gjenvinning av initiativ og overgang til offensive operasjoner, degradering av kinesernes informasjonssystemer, degradering av kinesernes langtrekkende missil kapasitet, beskyttelse av Sea Lines of Communication (SLOCs) og beskyttelse av egne informasjonssystemer.

ASB-konseptet har senere blitt omdøpt og modifisert en rekke ganger, men grunntankene i konseptet er på mange måter blitt beholdt: nemlig behovet for en fullstendig nettverkssentrisk og integrert fellesoperativ styrke som kan operere i et A2/AD-miljø.

Dagens situasjon

Amerikansk militær konseptutvikling styres av de to overordnede dokumentene «National Security Strategy» og «National Defense Strategy». Disse rulleres normalt etter presidentvalg. De gjeldende utgavene er fra Trump-administrasjonen og ble utgitt i 2018. Hvilke endringer som kan komme med Biden-administrasjonen gjenstår å se, men selv om den overordnede strategien og forholdet til verdenssamfunnet endres med mindre amerikansk alenegang og mer vektlegging av tradisjonelt diplomati, så er det ingen ting som tyder på at Biden kommer til å velge en mindre konfronterende linje mot «peer competitors». Det betyr også at hovedinnretningen av den nasjonale forsvarsstrategien sannsynligvis kommer til å bli videreført. I disse dokumentene ser vi tydelig at USA nå har tatt inn over seg endringen i det sikkerhetspolitiske bildet med en multipolar verden der USA utfordres globalt av andre stormakter, særlig Kina og Russland. Det slås derfor fast at mellomstatlige væpnete konflikter igjen har kommet på dagsorden og utgjør den største bekymringen for USA.

«Inter-state strategic competition, not terrorism, is now the primary concern in U.S. national security. » (National Defense Strategy)

Det betyr at det amerikanske forsvaret nå på ny må innrette seg på mellomstatlig krig og dette preger både konseptutvikling og materiellanskaffelser. Som nevnt videreføres mye av tankegodset fra ASB-konseptet, men i tillegg er det nå en rekke andre faktorer som påvirker utviklingen:

· Multi-domene fokus. Moderne krig vil bli ført simultant i alle domener: luft, land, sjø, cyber og verdensrommet. Det betyr at alle forsvarsgrenene nå må utvikle et «Cross-Domain»-fokus.

· Teknologidrevne endringer i krigens karakter. Teknologiutviklingen går raskere enn før og særlig «big data» analyser, kunstig intelligens, autonome systemer, laservåpen, hypersoniske våpen og bioteknologi vil prege konseptutviklingen.

Som en konsekvens av dette ønsker amerikanerne å bygge et forsvar som er «...strategically predictable, but operationally unpredictable». Forutsigbar ved å være åpen om deployeringsmønstere, øving og trening og samarbeid med allierte og partnere, men uforutsigbar i forhold til hvordan selve krigen vil bli ført «… if deterrence fails»

Den allierte dimensjonen fremheves som svært viktig og det legges stor vekt på å øke interoperabiliteten med allierte styrker.

«Interoperability is a priority for operational concepts, modular force elements, communications, information sharing, and equipment. » (National Defense Strategy)

Disse overordnede føringene stemmer godt overens med den foreløpig siste versjonen av den konseptuelle utviklingen som startet med ASB på 2000-tallet: Joint Access and Maneuver in the Global Commons (JAM-GC). Mens ASB i stor grad fokuserte på interoperabilitet mellom luft- og sjøstridskrefter er JAM-GC videreutviklet til et fullintegrert fellesoperativt konsept som omfatter alle forsvarsgrener og skal kunne virke i alle domener. Som med ASB-konseptet baserer JAM-GC seg på at verden har blitt multipolar med «peer competitors» som har utviklet A2/AD kapasiteter som kan nekte amerikanerne tilgang til, og frihet til å operere, i alle domener.

General Joseph Dunford, Jr., tidl. amerikansk forsvarsjef, sa det slik i en tale i 2016:

“In my judgment, [potential competitors’] operational patterns, their capability development, and their behavior are designed to undermine the United States, our ability to project power, and the credibility of our alliances.We’ve also seen them modernizing their existing systems and also some capabilities that are particularly concerning to the United States . . . their long-range conventional strike, modernized nuclear capabilities, and their focus on developing a wide range of robust cyber, space, electronic warfare, and undersea capabilities.”

JAM-GC fokuserer på «the operational level of war” og hvordan man skal vinne og opprettholde frihet for egne operasjoner i alle domener i møte med potensielle «peer competitors». Dette vil da også gjelde en mulig væpnet konflikt med Russland. Konseptet slår også fast viktigheten av å integrere kapabiliteter fra allierte og partnere der hvor dette er aktuelt, som for eksempel norske militære styrker i våre nærområder. Det betyr også evnen til å kunne operere fra mange forskjellige baser over hele verden for å kunne opprettholde evnen til raskt å manøvrere og konsentrere militære styrker når behovet oppstår. Det er naturlig å for eksempel se den nylig inngåtte SDCA-avtalen i dette lys. Ved å fasilitere operasjoner med avanserte jagerfly som F-22 fra Rygge flystasjon kan man for eksempel raskt konsentrere militær kampkraft både som avskrekking, og for eventuelle operasjoner, hvis en væpnet konflikt skulle oppstå i Baltikum.

Det hevdes at JAM-GC allerede har begynt å gi resultater i form av at forsvarsgrenene i USA i stor grad er i ferd med å tilpasse seg grunntankene i konseptet. For US Air Force og US Navy er dette bare en videreføring av ASB-konseptet og den integrering av luft- og sjøstridskrefter som startet allerede da. Men for US Army og USMC har JAM-GC ført til ganske omfattende endringer i både organisering og styrkestruktur.

US Army har utviklet sitt Multi-Domains Operations (MDO)- konsept der det understrekes evnen til å raskt integrere operasjoner i alle domener for å oppnå overlegenhet. Konseptet er planlagt presentert som en doktrine i 2022. Sentralt i konseptet er innføringen av en Multi-Domain Task Force og en betydelig satsing på langtrekkende presisjonsvåpen som blant annet omfatter et Precision Strike Missile med ca 500 km rekkevidde, et bakkebasert hypersonisk missil og et Extended Range Cannon Artillery med rekkevidde opp mot 100 km. Nytt er det og at det utvikles stridshoder som kan slå ut maritime mål. Ytterligere et bevis på at US Army nå tenker interoperabilitet og «Cross-Domain» operasjoner.

I USMC er det nå også fokus på multi-domene operasjoner i en fellesoperativ ramme. USMC søker seg tilbake til sine maritime røtter som en amfibiestyrke etter at de i mange år har vært involvert på land i COIN og GWOT. Hensikten er at de skal kunne operere i strandsonen innenfor et område der en motstander har betydelige A2/AD kapasiteter. Dette skal gjennomføres med mindre enheter som kan bidra til sjøkontroll ved overvåking, rekognosering og evnen til å operere langtrekkende presisjonsvåpen. Som et resultat av denne omleggingen kvitter de seg med stridsvogner og andre tunge infanterikapasiteter. USMC har utviklet to nye konsepter som beskriver denne omleggingen: Expeditionary Advance Base Operations (EABO) og Littoral Operations in a Contested Environment (LOCE). Dette medfører også en betydelig endring i den tradisjonelle USMC kulturen med å sette «the Grunt», infanterisoldaten, i sentrum for operasjonene. Med de nye konseptene er det langtrekkende presisjonsvåpen, både i form av offensive flystyrker og bakkebaserte missiler, som skal vinne krigen. Infanteriets rolle blir endret til beskyttelse av de offensive kapasitetene. Det innføres også en ny type kamporganisasjon som skal kunne operere og overleve innenfor et fiendtlig A2/AD område: et Marine Littoral Regiment (MLR).

Konsekvenser for Norge

Norge er i dag, og vil i overskuelig fremtid, være avhengig av alliert støtte i tilfelle en væpnet konflikt. USA er den eneste nasjonen i NATO som pr i dag er i stand til å gi slik støtte i et volum og med de kapasiteter som er nødvendig. Dette utelukker selvfølgelig ikke at militært samarbeid med andre nasjoner i og utenfor NATO er av betydning, som for eksempel et mer utvidet operasjonelt samarbeid med de andre nordiske land.

Men måten krigen vil bli ført på kommer til å bli dominert av amerikansk tenkning.

Dette inntrykket forsterkes av at også Sverige og Finland nå har inngått et nærmere militært samarbeid med USA gjennom en intensjonsavtale.

I Norge har det pågått en debatt om hovedinnretningen av det norske forsvaret initiert av tidl. forsvarssjef, general (p) Sverre Diesen. Han kritiserer den tradisjonelle landmilitære tenkningen rundt en mekanisert brigade som må overføres til Finnmark i en krisesituasjon. Han mener en slik overføring vil ta for lang tid og være sårbar for russisk langtrekkende presisjonsild. Og selv om den når frem vil den ha lite å stille opp i en moderne krig selv med innføringen av nye stridsvogner. Diesen argumenterer i stedet for en tilpasning til A2/AD-krigføring med vekt på at vi selv anskaffer og benytter langtrekkende presisjonsvåpen kombinert med ISR-kapasiteter og spesialstyrker/HV. Diesens tanker når det gjelder Finnmarks-scenarioet blir enda mer relevante hvis vi løfter blikket til det operasjonelle og strategiske nivået. Russiske A2/AD-kapasiteter truer nå stabiliteten både i Nordområdene helt syd til GIUK-gapet og i Østersjøen.

Uten tilsvarende våpensystemer og evne til denne type krigføring blir vi fort utmanøvrert hvis vårt forsvarskonsept først og fremst baseres på tunge mekaniserte avdelinger som det tar lang tid å flytte og som har våpensystemer med begrenset rekkevidde.

Luftforsvaret og Sjøforsvaret derimot har, og vil få, våpensystemer og plattformer som egner seg godt i A2/AD-krigføring. F-35, P-8, langtrekkende luftvern, fregatter, kystkorvetter og u-båter, sammen med innføringen av langtrekkende presisjonsvåpen (JSM og NSM), gir Norge en selvstendig evne til å utfordre russernes A2/AD-kapasitet. Men denne evnen vil ikke ha nok volum alene til å være avgjørende. Vi trenger alliert støtte, først og fremst amerikansk, skal vi lykkes i en mulig fremtidig væpnet konflikt. Det vil derfor være all grunn til å studere den amerikanske tilnærmingen til krigføring i det 21. århundre og hvordan de norske kapabilitetene som her er nevnt best kan oppnå interoperabilitet med amerikanske styrker som kommer til å operere i vårt område «if deterrence fails».

Denne artikkelen ble først publisert i Luftled 2021-2.

Foto: Norske F-35A kampfly samtrener med B-2A Spirit bombefly i luftrommet ovenfor Keflavik, Island. Master Sgt. Matthew Plew / U.S. Air Force