De ukrainske styrkenes hurtige og effektive motoffensiv mot den russiske okkupasjonsstyrken har overrasket mange. Det var også mange som ble overrasket da ukrainerne klarte å slå tilbake russernes forsøk på å ta Kyiv, og det finnes flere eksempler på at de ukrainske styrkene har lykkes mot en betydelig større og sterkere motstander.
De ukrainske og de russiske styrkene har i stor grad det samme materiellet, men russerne har adskillig flere bataljoner og 5-10 ganger mer ildkraft enn ukrainerne, særlig med tanke på artilleri og missiler. En tommelfingerregel i militære doktriner er at en angriper bør ha en tre ganger så stor styrke som forsvareren for å kunne lykkes. I teorien skulle altså motangrepet kulminert i løpet av de første par dagene, men vi ser nå at de russiske forsvarslinjene i Kharkiv har raknet, og at ukrainerne bare fortsetter å gjenerobre områder.
Hva er det som gjør at ukrainerne lykkes?
En forklaring er at det menneskelige aspektet ved krigføring ofte er vel så viktig som de fysiske stridsmidlene. Hvorvidt man lykkes i strid handler ikke bare om hvor mange soldater og våpen man har, men også om hvordan man bruker dem og hvor sterk vilje man har.
Mobilt forsvar
Etter at russerne mislyktes med sitt innledende angrep i februar, valgte de å omgruppere til Donbass for derfra å kunne angripe mot vest. Målet var å slå de ukrainske styrkene og vinne mest mulig terreng. Fra april til august gjennomførte russerne en rekke angrep understøttet av betydelige mengder artilleri, men de klarte ikke å bryte gjennom de ukrainske forsvarslinjene. I snitt hadde de en fremgang på 1 km pr uke.
De ukrainske styrkene hadde etablert seg i gode stillinger med både bredde og dybde i forsvaret sitt, og taktikken var det vi kaller mobilt forsvar. Hver gang russerne startet sin forbekjemping med artilleri, gikk ukrainerne i dekning eller trakk seg kontrollert tilbake til neste forsvarslinje. Så fort den russiske angrepsstyrken hadde fått gjennombrudd, ble den møtt av et hurtig motangrep fra ukrainske mekaniserte brigader støttet av presis artilleriild, og forsvarslinjene ble reetablert. Over tid ble slitasjen på de russiske styrkene betydelig, mye på grunn av god taktikk, intensjonsbasert ledelse og stor grad av fleksibilitet på ukrainsk side.
HIMARS
I juni fikk ukrainerne tilført HIMARS rakettartilleri av USA, og dette materiellet ga en relativ fordel med tanke på rekkevidde. Det var imidlertid måten det ble brukt på som ga effekt. I juli og august ble en rekke russiske kommandoplasser, logistikkbaser og ammunisjonslagre slått ut av HIMARS. I sum gjorde disse anslagene at russerne fikk betydelige utfordringer med kommando og kontroll, etterforsyning og styrketilvekst. Samtidig ble det tydelig at ukrainerne forberedte en motoffensiv, enten i nord eller sør, og at HIMARS-ilden var ment å redusere russernes evne til å stå imot. Russerne ble satt i et dilemma hvor de måtte velge mellom spredning eller kraftsamling, og de valgte til slutt å forsterke forsvaret i Kherson, på bekostning av Kharkiv og Donetsk. Her klarte altså ukrainerne å forme stridsfeltet til sin fordel ved å bruke våpnene sine på riktig måte.
Tidlig om morgenen den 29. august iverksatte Ukraina en motoffensiv mot Kherson med flere mekaniserte brigader støttet av artilleri og jagerfly.
Sjokkeffekt
Etter å ha brutt gjennom den første russiske forsvarslinjen nord for Dnepr-elven stanset flere av de ukrainske styrkene opp for å binde de russiske styrkene med ild. Samtidig, mens de opprettholdt presset i sør, iverksatte ukrainerne et kraftig motangrep i nord. Overraskelse og høyt tempo skapte en sjokkeffekt blant de russiske styrkene, og vi ser nå at de russiske forsvarslinjene i nordøst er i ferd med å kollapse totalt. I tillegg til at dette viser god planlegging og krigskunst på ukrainsk side, ser vi at de russiske soldatenes vilje er tynnslitt, og at striden avgjøres på bakken, uavhengig av planer og målsettinger i Kreml.
Krigen har så langt vist oss at det ukrainerne er gode på, er russerne tilsvarende dårlige på. Ukrainerne har demonstrert en formidabel kampvilje, god forståelse innen taktikk, og en evne til å tilpasse seg etter hvert som sitasjonen endrer seg. Russerne har på sin side hatt utfordringer med sviktende moral, manglende evne til å koordinere og synkronisere taktiske handlinger, og de har et svært rigid og sentralisert ledelseskonsept.
Til tross for å være fysisk underlegne, har de ukrainske styrkene så langt vist en imponerende evne til å omsette taktiske handlinger til operasjonell suksess, og dette handler i stor grad om mennesker. Soldater med kunnskap og erfaring, ledere med taktisk teft, samt en felles motivasjon og vilje til å forsvare landet sitt, har nok en gang vist seg å være viktigere enn teknologi og materiell. Kriger utkjempes fortsatt av mennesker, og oftere enn vi kanskje tror er det menneskene som avgjør utfallet.
Kronikken ble først publisert i TV2: https://www.tv2.no/mening_og_analyse/de-russiske-linjene-i-nordost-er-i-ferd-med-a-kollapse-totalt/15142599/
Foto: Kutsenko Volodymyr
