«Krig og samfunn» – Den lange veien mot en ny master og ny tenkning om krig

The original view of the eighteenth-century philosophes, that international disputes could be settled without violence, by reasoned discussion and agreement between men of goodwill, has remained the basis of most liberal Western thinking about international relations (Howard, 1978, s. 32).

Den danske statsviteren Erling Bjøl har skrevet mange bøker, men titlene på to av hans bøker er egentlig en god oppsummering av min forskningsinteresse. Bøkene Hvorfor krig? og Hvorfor fred? (Bjøl, 1998, 2000) stiller nettopp de spørsmålene jeg har strevet med helt siden jeg begynte å identifisere meg som historiker i første halvdel av 1990-tallet. Jeg skrev min hovedoppgave om Norges forhold til Tyskland under første verdenskrig (Haug, 1994), og jeg skrev min doktorgrad om Norge, Folkeforbundet og arbeidet med å avskaffe krigen (Haug, 2012). Krigen og dens virkninger og konsekvenser stod sentralt i begge arbeidene, og min tenkning rundt spørsmålet ble også preget av at jeg i 1999 fikk jobb ved Luftkrigsskolen. 

For den som var litt mer enn middels opptatt av krig og militærmakt, var Luftmaktsavdelingen ved Luftkrigsskolen stedet å være. Noe av dette vil bli beskrevet i det følgende, men jeg våger påstanden om ved siden av miljøet ved Institutt for forsvarsstudier, var det ingen i Norge som fra starten av 2000-tallet bruke mer ressurser på å bygge en akademisk kompetanse på krig og tenkning om krig, bruken av militærmakt, osv. Det resulterte i et gedigent kompetanseløft, samtidig som det viste at det faktisk var mulig å bygge et forskningsmiljø som ble tatt på alvor internasjonalt. Det hjalp selvsagt at professor Hew Strachan i kraft av sin II’er stilling ved Luftkrigsskolen kunne fungere som døråpner, men fagmiljøet stod etter hvert godt på egne bein. Det ble doktorgrader og professoropprykk på flere.

Så min interesse for krig er påvirket av at jeg i mer enn tjue år hevet lønn fra Forsvaret, men som historiker har det i liten grad vært selve krigføringen som har fanget interessen. Interessen har handlet om hvordan krigen har påvirket og endret samfunn. Krig er – enten man liker det eller ikke – den største endringsagenten vi har. Ingenting har endret verden eller samfunn så mye og så raskt som krig. Krigen har ikke bare en destruktiv kraft, den utløser også skaperkraft og fremskritt. Kostanden er ofte enorm, men «fenomenet krig» er alt for viktig til at det ikke skal studeres. Så har verden endret seg mye på disse omlag tretti årene jeg har jobbet med tematikken, og med det også norsk utenriks- og forsvarspolitikk som ofte har vært min «innramming». 

I 2020 byttet jeg arbeidssted og fikk med det muligheten til å etablere et utdanningstilbud med utgangspunkt i den tenkningen jeg tok med meg fra Forsvaret og den utdanningen jeg hadde vært med på å utvikle. Denne artikkelen skal fokusere på veien mot et nytt masterprogram – «Krig og samfunn» – ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Norge er en fredsnasjon!

Den tyske statsviteren Herfried Münkler åpner sin bok Über den Krieg med å slå fast at det å tenke om krig er nesten like gammelt som krigen selv. Fra alle kulturer har vi eksempler på at man har feiret seire i krig, samtidig som man har beklaget seg over dens konsekvenser (Münkler, 2003, s. 9). Krig har stått sentralt i menneskets historie, og hvorvidt det å krige er en del av menneskets natur, har vært gjenstand for faglige diskusjoner uten noen klar vinner. Den israelske historikeren Azar Gat heller i retning at krig og mennesket er ugjenkallelig knyttet sammen (gitt menneskets voldelige natur), mens den amerikanske psykologen Steven Pinker har en mer optimistisk tilnærming (Gat, 2008; Pinker, 2011). Uansett kommer man ikke utenom krig dersom man skal kunne si noe fornuftig om samfunnsutviklingen over tid. 

Krig handler nettopp i ytterste konsekvens nettopp om å være, eller ikke være. En liten smak av Shakespeare. Temaet har en eksistensiell karakter og utløser gjerne sterke meninger og emosjoner. Er det overhodet mulig å behandle krigen fra et objektivt og rasjonelt ståsted? Er det ikke seierherrene som definerer historien? Hvilket menneske er du om du er opptatt av krig? 

Alt dette er noe de av oss som er litt mer enn middels opptatt av krig, har kjent på. Satt på spissen preges det norske selvbildet av at Norge har definert seg som en «fredsnasjon». Alfred Nobel ga oss i oppgave å forvalte Fredsprisen for godt over hundre år siden, en pris som har bidratt til at «Norge» og «fred» i alle fall en gang i året har fremstått som synonymer. Opprettelsen av Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) skulle bidra til en kunnskapsbasert utenrikspolitikk, men samme år – 1959 – så også Institutt for fredsforskning (PRIO) dagens lys. Her var det riktignok ikke Stortinget som stod bak. Johan Galtung regnes ikke bare som grunnleggeren av PRIO, ifølge Store Norske Leksikon regnes han også som grunnleggeren av «freds- og konfliktforskningen». Da han i 1969 ble professor i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo, fikk han det som gjerne betegnes som verdens første «fredsprofessorat». Tilfeldig?

Norge har omfavnet FN og fredsbevarende operasjoner. Norge har spilt meglerens rolle i fredsprosesser hvor stormaktene enten har kommet til kort, eller vist liten interesse. Lenge var Oslo-prosessen ansett som et høydepunkt i norsk engasjementspolitikk (Waage, 2003), nå er man kanskje mer usikker. Men norske diplomater har også forhandlet om fred i konflikter hvor vi endte opp med å bombe (Thune, 2023), og tidligere SV-leder Erik Solheim fikk den tvilsomme æren av å «bli brent» på Sri Lanka (Solheim, 2013). «Fredsnasjonen Norge» var et uttrykk for nasjonens selvbilde, selv når man deltok i skarpe operasjoner på bakken i Afghanistan (Egeberg, 2017). Man tok tydelig avstand til «krig» samtidig som man kriget. For her hjemme er vi opptatt av freden, ikke av krigen. 

Norge, freden (og krigen) – de lange linjer

Påstanden om at nordmenn først og fremst er opptatt av freden, er selvsagt et normativt utsagn, men min noe uærbødige påstand er altså at det er et kulturelt trekk ved det å være norsk. «Det er typisk norsk å være god», slik daværende statsminister Gro Harlem Brundtland uttrykte det i sin nyttårstale til det norske folk i 1992. Utdelingen av Nobels fredspris har på et vis «bekreftet» den norske selvoppfatningen. En pris som ifølge Oxford Dictionary of Contempoary History – og Geir Lundestad – er «verdens mest prestisjetunge pris» (Lundestad, 2017, s. 12).

Terje Tvedt har påpekt det samme hva den norske selvoppfatningen angår, riktignok ikke uten en viss motbør (se f.eks. Tvedt, 2002, 2009). Tvedt fokuserte først og fremst på bistandspolitikken, men det norske selvbildet han tegnet opp, peker utover dette politikkområdet (som for så vidt også inngår i utenrikspolitikken). «Nordmenn lever jo i et land som Storting og regjering siden 1980-tallet har promovert som en humanitær stormakt», skriver Tvedt (Tvedt, 2002, s. 7). Et land hvor «fred og utvikling er blitt nasjonens merkevare» (ibid.). 

Jeg vil nok hevde at vi kan trekke linjene vesentlig lengre tilbake enn det Tvedt gjør. Historiker og senere utenriksminister Halvdan Koht var for eksempel formann for Norges fredsforening omkring forrige århundreskifte, og hans lille bok Freds-tanken i Noregs-soga fra 1906 argumenterte for at nettopp nordmenn ut fra helt spesielle historiske forutsetninger hadde utviklet seg til et fredselskende folk (Koht, 1906). Et budskap stats- og utenriksminister Johan Ludv. Mowinckel også formidlet fra Folkeforbundets talerstol (Haug, 2012). De andre – de europeiske krigerstatene – skulle man holde seg langt unna. Det hadde ellers Jørgen Løvland allerede slått fast da han etter unionsoppløsningen kom med sin berømte erklæring om norsk utenrikspolitikk (Berg, 1995, s. 53-54). Og «krigerstatene» var de samme landene som Nicolai Wergeland satte opp som en kontrast da han beskrev «det norske» under Riksrådsforsamlingen på Eidsvoll i 1814:

vi er Beboere af en hyperboræisk Afkrog paa Kloden, [...] Her skulde vi bo, saa var Himlens Vilje, som den fattige i sin afsidesliggende Hytte, smaaligen forsynede, men tilfredse med det lidet, nydende det i uforstyrret Fred, uden at kjende de stores Vel-lyster, men ogsaa udelagtige i deres Kabaler, Splid og Kummer (Wergeland, 1897, s. 312).

Norge var «utenfor» fordi man ut fra geografien lenge kunne forsvare et slikt ståsted. Men når andre verdenskrig tok livet av nøytralitetstanken i norsk politikk, skulle man kanskje tro at også studiet av krig fikk bedre vilkår, men det er i så fall en høyst diskutabel påstand. Man vendte i stor grad fokuset innover, altså den tyske okkupasjonen av Norge.

I tiårene etter andre verdenskrig hadde Magne Skodvin (1915-2004) en sentral rolle som selve navet i det som ble til et forskningsmiljø om norsk okkupasjonshistorie. Skodvin dro fra sitt professorat ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim til Universitetet i Oslo i 1961, men hans doktoravhandling fra 1956 – Striden om okkupasjonsstyret i Norge fram til 25. september 1940 – satte standarden forskningsmessig – ikke minst representerte den en grunnstein i det som skulle bli til et utstrakt samarbeid med Hjemmefrontmuseet og Forsvarets krigshistoriske avdeling (forløperen til dagens Institutt for forsvarsstudier). Skodvin etablerte «Samtidshistorisk Forskningsgruppe» ved Universitetet i Oslo på 1960-tallet, noe som resulterte i en hel rekke publikasjoner om Norge og andre verdenskrig. Og «Skodvin-skolen» er fortsatt et begrep innen norsk historieforskning, selv om merkelappen har vært omdiskutert. Likevel var det – som Stein Uglevik Larsen påpekte – en ganske «marginal interesse for krigshistorien» (Larsen, 1999, s. 10, note 2) innenfor norsk historieforskning. Er annet særtrekk er at man i liten grad har beveget seg samtidig som avstanden til 9. april øker. «Krigen» er fortsatt andre verdenskrig, og den har fortsatt stor betydning i fortellingen om Norge og nordmenn (Stugu, 2021). Grunnfortellingen er den samme, selv om flere tema riktignok har kommet til (Grimnes, 2020).

Selv om «Skodvin-skolens» elever etter hvert inntok ulike posisjoner innen norsk akademia og samfunnsliv, medførte den sosialhistoriske vendingen på 1970-tallet at «krigen» fikk – om mulig – en enda mer perifer posisjon. Historien skulle ikke lenger handle om konger og kriger, det var «historie nedenfra». En evaluering i regi av Forskningsrådet så sent som i 2008, viste at «norske forhold, fortsatt dominerte historiefaget, selv om mange norske historikere også arbeidet med utenomeuropeisk historie» (Ryymin et al., 2019, s.133). Hovedtendensene i norsk historievitenskap var uansett at krig og krigshistorie – selv i utvidet betydning – ikke var noe som norske historikere var opptatt av.

I årene 1969-2015 ble det levert 361 doktoravhandlinger i historie ved de fire «gamle» universitetene (Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø) og i en artikkel fra 2019 som gjør et forsøk på å kategorisere og analysere disse avhandlingene, så vies det ingen oppmerksomhet til kategorien «Utenrikspolitisk historie (Norges forhold/forbindelser til andre land, krig, annen utenrikshistorie)» (Ryymin et al., 2019, s, 138). Den nevnes ganske enkelt ikke utover at det finnes en slik kategori. Kildegrunnlaget de bygger på er ikke enkelt tilgjengelig, men ut fra hva de faktisk vektlegger og det som er tilgjengelig, er det rimelig grunn til å anta at antallet som har krigen som et sentralt studieobjekt, er forsvinnende lite. Dersom man velger å inkludere innleverte hovedfags- og mastergradsoppgaver, vil det mest sannsynlig heller ikke endre bildet vesentlig, selv om Rolf Hobson har argumentert for at internasjonal historieskriving har vært en vekstbransje de siste tiårene (Hobson, 2003).  

Jeg er ikke overrasket. Selv skrev jeg en hovedoppgave om Norge og Tyskland under første verdenskrig (Haug, 1994), men i løpet av min studietid i Trondheim fantes det ingen tilbud som berørte krig eller utenrikspolitikk utover et mellomfagsemne om internasjonal politikk. Et emne som i hovedsak var den kalde krigens historie. Afrikansk historie var mulig, det kunne kobles til den sosialhistoriske vendingen – kolonier, imperialisme og bistand – men mye var egentlig lokal eller nasjonal historie. Forskjellen var at man tok utgangpunkt i andre land enn Norge.

Så vidt meg bekjent, foreligger det ingen nyere undersøkelser som har gått nærmere inn på hva norske masterstudenter har skrevet om de siste tretti årene. Men jeg tror (som Hobson) at det er grunn til å hevde at det har skjedd en viss endring. Verden har kommet nærmere (jf. et nyhetsbilde som er oppdatert 24/7 og hvor sosiale medier også spiller en stor rolle) og den sosialhistoriske vendingen har gradvis sluknet. Samtidig har Norge etter murens fall endret sin sikkerhetspolitikk fundamentalt. Kjernen i vår sikkerhet er fortsatt den samme – NATO-medlemskapet er fortsatt grunnmuren. Men synet på artikkel 5 har endret seg i den betydning at den nå faktisk leses slik den var tenkt. Det er en toveis forpliktelse. Norge er ikke bare en mottaker av hjelp dersom situasjonen skulle kreve det, vi må faktisk også gi hjelp. Det var en nærmest utenkelig tanke før 1989, og det var først med krigene på Balkan at vi fikk en gradvis endring i synet på Forsvaret. Det gamle mobiliserings- og invasjonsforsvaret ble avviklet, selv om det i første omgang forvitret av rent økonomiske årsaker. Det er først når daværende brigader og senere forsvarssjef Sverre Diesen fører pennen og legger frem Forsvarsstudie 2000, at den nye tiden trer frem. Ikke bare var den nye studien ressursdrevet, det «var den første langtidsplanen etter den kalde krigen som la til grunn at det sikkerhetspolitiske landskapet så annerledes ut, at den kalde krigen faktisk var over, og det var på tide å rydde i femti års sikkerhetspolitiske tenkning» (Haug, 2017, s. 298).

Sett i retrospekt var Kosovo-krigen i 1999 et skritt i retning av et mer aktivt norsk militært internasjonalt engasjement ettersom Kosovo satte spørsmålet om beordringsplikt på dagorden. Da endringene kom – altså at norske offiserer kunne beordres på oppdrag i utlandet, frivilligheten forsvant – var Kosovo-krigen historie. Men Kosovo beredte grunnen for deltakelsen i Afghanistan etter terroranslagene mot USA 11. september 2001. Årene i Afghanistan var ingen militær suksess, men ifølge Afghanistankommisjonens rapport oppfylte vi det viktigste oppdraget: Norge fremstod som en god alliert (NOU, 2016). I vår sammenheng er det imidlertid viktigere at Norge som nasjon ble vant til å ha norske militære styrker i utlandet. Styrker som deltok i det som vel må betegnes som regulære krigsoperasjoner, styrker som brukte tung militær makt, og ikke minst – styrker som også tok tap. Norge mistet soldater i skarpe utenlandsoperasjoner. Det var noe helt annet enn FN-oppdragene Norge tradisjonelt hadde gått for, og en utvikling som gjorde at deltakelsen i Libya i 2011 fremstod som relativt ukontroversiell. Diskusjonen kom i etterkant. Fredsnasjonen Norge hadde blitt vant til at våre styrker deltok internasjonalt i skarpe oppdrag, og det var ikke lenger oppsiktsvekkende at man faktisk også brukte våpen – mange våpen (eller bomber om man vil).

På politisk hold skjedde det også endringer. Det endrede synet på Norges rolle i verden kom kanskje tydeligst til uttrykk gjennom det prosjektet Jonas Gahr Støre iverksatte som utenriksminister. Refleks-prosjektet skulle bidra til en kunnskapsbasert utenrikspolitikk, og grunnlagsrapporten ble publisert og solgt i bokhandlene over det ganske land. Boken Norske interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden, tok til orde for at Norge som nasjon faktisk hadde interesser – ikke bare verdier (Lunde et al., 2008). Det var et langt skritt for en nasjon som tradisjonelt hadde fremhevet nestekjærlighet og solidaritet. Det Terje Tvedt karakteriserte som et nasjonalt godhetsregime – en nasjon hvor det falt statsministeren naturlig å bruke nyttårstalen til «å skrive nasjonen inn i verdenshistorien som et solidarisk fredsland på den globale arena» (Tvedt, 2009, s. 17).

Disse endringene som nå er beskrevet i litt karikert form, har imidlertid ikke medført endringer i det norske utdanningssystemet. Her står fortsatt fredstanken sterkt, og dersom vi for eksempel tar utgangspunkt i det såkalte «Kunnskapsløftet» og læreplanen fra 2021, er det fint lite som speiler den nye virkeligheten.

I «Læreplan i historie fellesfag» for den videregående skolen kan man finne følgende kompetansemål for vg3 (ingenting før):

• drøfte bakgrunnen for verdenskrigene og et utvalg andre sentrale kriger eller konflikter, og reflektere over om fredsslutninger har bidratt til å skape fred og forsoning
• utforske menneskers handlingsrom og valgmuligheter i konfliktsituasjoner og vurdere konsekvenser av valgene de har tatt
• reflektere over hvordan ideologier og tankesett på 1900-tallet og fram til i dag har bidratt til undertrykkelse, terror og folkemord som holocaust

Det er bakgrunnen for og konsekvensene av, ingenting om selve krigen. Konsekvensen er at norske studenter inntar universiteter og høgskoler uten kompetanse om krig og krigshistorie. Satt på spissen ville svært mange av dagens studenter ha problemer med å svare på spørsmålet «Hva skjedde 9. april 1940». Læreplanen speiler det liberale demokratiets forhold til krigen, et forhold som i sin kjerne er en fornektelse av at krig kan være noe annet enn en misforståelse (Haug, 2012). Krig er irrasjonelt, la oss derfor fokusere på freden. Det er få som kjenner Michael Howards postulat (han siterer riktignok juristen Sir Henry Maine) om at krigen er så gammelt som menneskeheten, mens freden er en moderne oppfinnelse (Howard, 2000).

Hva medfører det i en undervisningssammenheng på universitets- og høgskolenivå? Det korte svaret er at mangelen på kunnskap gjør at det er krevende å legge opp undervisningen slik at den «treffer» alle. Mange mangler helt grunnleggende kunnskap, og det forhold at verneplikten ikke lenger er et forhold for alle (gutter), men for de få (av begge kjønn), har i tillegg over tid bidratt til at samfunnets samlede kompetanse om Forsvaret og det «militære systemet» er svekket. Herunder krig. Finnes det utsikter til bedring?

Forsvaret, akademia og det å skape en felles møteplass

I mange år har det vært et tett forhold mellom Luftkrigsskolen/FHS og NTNU. Ikke så rart ettersom Luftkrigsskolen ansatte historikere med bakgrunn fra det vi i dag kjenner som NTNU for å undervise i internasjonale forhold og etter hvert utvikle en akademisk kompetanse på militærhistorie og bruken av militærmakt – krig. Akademiseringen av Forsvarets utdanningsinstitusjoner skjøt fart på 2000-tallet, ikke minst som en følge av at Forsvarets krigsskoler ble til høgskoler og underlagt NOKUT og de samme lover og regler som de sivile utdanningsinstitusjonene. Noe som igjen satte krav til institusjonen og de ansatte med tanke på antall første- og professorkompetente. Men det er en forhistorie til dette, og i dette tilfellet snakker vi om en helt avgjørende krig.

Dersom Saddam Hussein ikke hadde invadert Kuwait i 1990, hadde kanskje krigsskoleutdanningen i Norge sett annerledes ut. For det var Gulfkrigen i 1991 som var den utløsende faktor for at Luftforsvaret bestemte seg for å gjøre utdanningen mer akademisk. Ikke på grunn av krigen, men fordi man opplevde det ultimate nederlaget når det var en tidligere forsvarssjef og hærgeneral som ble hentet inn av NRK for å analysere luftkrigen i beste sendetid. Eller slik en tidligere skolesjef litt uærbødig beskrev det i retrospekt:

Luftforsvaret hadde ikke fulgt med i timen, den akademiske siden av bomber og granater var neglisjert. De lyseblå falt igjennom på TV og i kommentarspaltene, og ble raskt erstattet av fremadstormende hæroffiserer med glatt tunge og begrepsapparatet i orden. [...] Fiaskoen var total. (Kjøsnes, 2020, s. 42)

Poenget er ikke å skrive Luftforsvarets eller Luftkrigsskolens historie, poenget er at dette utløste et behov og ønske fra Luftforsvaret om å bygge kunnskap og kompetanse. Det oppdraget ble gitt til Luftkrigsskolen, og Luftkrigsskolen gikk til historikerne ved Universitetet i Trondheim. Det var et naturlig startpunkt ettersom alle militære utdanningsinstitusjoner tradisjonelt sett har gått til historien til å bygge et kunnskapsgrunnlag om krig, men sett utenfra var ikke valget like åpenbart. For det var i grunnen liten interesse for krig og krigshistorie ved Historisk institutt. Riktignok fantes det en viss interesse for den finske vinterkrigen og det var skrevet noe de nordiske krigene på 1700-tallet, men det vil være en kraftig overdrivelse å si at dette ble vektlagt i undervisningen og forskningen. Men det var en interesse for internasjonale forhold og amerikansk historie, og det ble inngangen. 

Kompetanse fra Dragvoll ble leid inn. Luftkrigsskolen hadde behov for faglig støtte i arbeidet med å utvikle skolen i mer akademisk retning, og derigjennom la man også grunnlaget for det samarbeidet som skulle komme senere. Den økende interessen for krig og krigshistorie nedfelte seg blant annet i en seminarrekke om krigshistorie undervist på Dragvoll rundt midten av 1990-tallet, og Luftforsvaret finansierte et doktorgradsprosjekt som skulle bidra til å bygge kompetanse innenfor luftmakt (Naastad, 2002). Det kom til og med en jagerflyger fra det amerikanske luftforsvaret til Trondheim og Luftkrigsskolen med stipend for å skrive en doktorgrad (Schake, 1998). Begge hadde i noen år kontor ved Historisk institutt.

Fra å være en etatsutdanning hvor få sivilt ansatte hadde formell kompetanse utover hovedfag, skjedde det en rivende utvikling utover 2000-tallet. Flere ansatte fra Luftkrigsskolen forsvarte sine doktorgrader ved NTNU, og i årene 2008-2018 organiserte og underviste ansatte ved Luftkrigsskolen i masteremner som i utgangspunktet var hentet fra undervisningen av kadetter ved Luftkrigsskolen og tilpasset universitetet. Samarbeidet fungerte, det ble til og med inngått en samarbeidsavtale knyttet til historie, og det var hele tiden en viss utveksling av ansatte mellom institusjonene.

Det oppstod møteplasser hvor kompetanse om krig både ble utviklet og formidlet, med blant annet Sir Hew Strachan som en sentral kraft. Strachan ble tilsatt i en II’er stilling ved Luftkrigsskolen rundt årtusenskiftet, og Luftkrigsskolen ble med på lasset når han i 2000 dro fra Glasgow til Oxford og Sir Michael Howards gamle professorat ved All Souls. Som The Chichele Professor of the History of War var Strachan plassert midt i sentrum hva krigs- og militærhistorien angikk, og med tilslaget på det store forskningsprosjektet «The Changing Character of War» (CCW), bygde han fra 2003 opp et stort og nyskapende forskningsmiljø som nettopp hadde krig som sitt studieobjekt. Dette nøt Luftkrigsskolen godt av, og indirekte også NTNU gjennom åpne seminarer (Hew-seminar) hvor ulike tema knyttet til krigs- og militærhistorie, militærteori, ledelse, osv. ble gjenstand for behandling og diskusjon. Man hadde ganske enkelt god tilgang på en av verdens fremste militærhistorikere som i Oxford skapte et tverrfaglig forskningsmiljø hvor også fremtredende NATO-offiserer ble trukket inn. CCW ble en møteplass hvor man kunne møte alt fra tidligere forsvarssjefer til tjenestegjørende offiserer som kom med helt fersk erfaring fra operasjoner ett eller annet sted i verden. Det historiske ble trukket inn i det dagsaktuelle, og bruken av militærmakt ble åpent diskutert i fora som kunne bestå av beslutningstakere, militære ledere og akademikere. 

Om CCW og Oxford var en sentral møteplass internasjonalt, fylte Luftkrigsskolen litt av den samme rollen nasjonalt. Hew-seminarene er allerede nevnt, men det årlige Luftmaktseminaret trakk også deltakere og foredragsholdere fra så vel akademia, som politikk og forsvar. Gjerne fra øverste hylle både nasjonalt og internasjonalt. Her ble Forsvaret utfordret, og seminaret hadde både til hensikt å bygge kompetanse og å sette politisk dagsorden. Og det med en takhøyde som var ganske ukjent innfor militære kretser (Henriksen, 2020). Luftkrigsskolen organiserte også mindre forskningskonferanser for fagmiljøet ved NTNU. Konferanser hvor en liten institusjon fikk besøk av fremtredende forskere med et internasjonalt tilsnitt (jf. Luftmaktseminaret). Verden – og interessen for krig – kom til Trondheim, og Strachan var blant de som i tillegg holdt gjesteforelesninger ved NTNU.

Det er selvsagt vanskelig å påvise virkningshistorie, og det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan interessen for krigshistorie hadde vært ved Historisk institutt, om ikke kontakten med Luftkrigsskolen hadde vært så tett. Spørsmålet er kontrafaktisk i sin natur, men personlig er jeg overbevist om at det hadde betydning. Først og fremst gjennom at det oppstod en arena hvor man kunne diskutere forhold knyttet til krig i stort, dernest gjennom at Luftkrigsskolen ansatte historikere med bakgrunn fra NTNU. Luftkrigsskolen importerte akademisk kompetanse man hadde behov for, en kompetanse som senere ble «eksportert» tilbake til NTNU i form av nye doktorgrader og, i siste instans, at NTNU hentet tilbake ansatte fra Luftkrigsskolen. Rekrutteringen gikk ikke lenger bare en vei.

Det mest interessante i denne utviklingen, er kanskje hvordan man ved Historisk institutt tok utgangspunkt i «sin» kompetanse innenfor historiefaget, og så lagde nyskapende prosjekter rettet inn mot krigshistorien. Prosjektet «Tvangsarbeidets politiske økonomi: Organisation Todt under andre verdenskrig i Norge» var det første større prosjektet (finansiert av Forskningsrådet), og koblingen mellom krig og økonomi resulterte i nye undervisningsemner (ressursøkonomi). Dette prosjektet inneholdt for øvrig en stipendiatstilling finansiert som et spleiselag mellom Luftkrigsskolen og prosjekteier – nok et eksempel på samarbeidet. 

Instituttet var også inne i andre prosjekter (som «In a World of Total War: Norway 1939-45» ledet fra Tromsø). Men ut fra all denne forskningen hvor andre verdenskrig utgjorde rammen, spant man mange tråder som igjen initierte nye prosjekter – prosjekter hvor også formidling og undervisningsopplegg inngikk som sentrale elementer. Med utgangspunkt i prosjektet om tvangsarbeid ble det for eksempel laget en utstilling hvor blant annet det tsjekkiske vitenskapsakademiet bidro, mens et samarbeid med Karlsuniversitetet i Praha har trukket utvekslingsstudenter på master- og doktorgradsnivå til Trondheim. Med midler fra KOMPiS (Kompetanse i skolen) oppstod prosjektet «Gråsoner» som med utgangspunkt i okkupasjonshistorien utvikler historiedidaktikk for bruk i skolen, videreutdanningskurs for lærere og universitetspedagogikk. Og jeg kunne ha nevnt flere eksempler.

Krig og samfunn – et nytt masterprogram tar form

Om man så hopper frem til 2020 hadde det gamle instituttet blitt til to institutt, og «krigen» ble på mange måter forvaltet av det ene instituttet – Institutt for moderne samfunnshistorie (IMS). Men det ble fortsatt undervist i emner hvor andre verdenskrig stod sentralt, selv om undervisningen også kunne være tematisk organisert hvor også andre kriger inngikk. I 2021 oppstod imidlertid ideen til det som to år senere ble til et masterprogram innenfor det som internasjonalt går under merkelappen «War and Society», en studieretning som ikke fantes sivilt i Norge. Forsvarets høgskole kunne tilby noe lignende gjennom sin masterutdanning, men denne inneholdt et profesjonselement og var i stort stengt for alle andre enn de som skulle fortsette sin karriere som offiserer i Forsvaret. Ideen var at et masterprogram i «Krig og samfunn» både skulle supplere Forsvaret – her var behovet betydelig større enn utdanningskapasiteten – samt tilby en utdanning som ingen andre universitet og høgskoler i Norge hadde i sine tilbud. Her hadde man muligheten til å skape noe unikt, nettopp fordi man i mange år hadde jobbet tett med Forsvarets høgskole og hadde kunnskap om Forsvarets utdanningssystem.

I søknaden ble dette uttrykt på følgende måte:

De nasjonale studietilbudene som kan sies å tangere tematikken, er enten statsvitenskapelige i sin tilnærming (kvantitative, fredsforskning) eller beredskapsstudier med fokus på samfunnssikkerhet. Sistnevnte tilbys flere steder, men disse tilbudene har i hovedsak et perspektiv knyttet til organisasjon og ledelse. Forsvaret holdt utenfor, vil således NTNU være alene om et studietilbud innenfor det som internasjonalt hører inn under fagfeltet «War Studies» eller «War and Society» hvor det humanistiske perspektivet legges til grunn. 

Gjennom å opprette dette studieprogrammet, anerkjente man på et vis «krigen som studieobjekt». Krigen ble satt i sentrum, og det var ulike sider ved krig (som fenomen) som ble førende for det videre arbeidet. Det var på mange måter en oppgradering, for det var ikke gitt at man kunne bruke ordet «krig» på den måten. Det manglet ikke på kritiske røster som mente at det var upassende. De innvendingene forsvant med Putins fullskala angrep på Ukraina i februar 2022. Samfunnsrelevansen til «Krig og samfunn» var med ett åpenbar, og det kan kanskje være greit å se på læringsmålene for selve programmet (de ulike emnene har nødvendigvis ulike læringsmål). De forteller noe om hvilke kunnskaper studentene skal sitte igjen med etter fullført studium. Studenten: 

Studentene, enten de har militær bakgrunn eller ikke, skal altså sitte igjen med en forståelse av hvordan krigen som fenomen – den militære maktutøvelsen – har påvirket samfunnsutviklingen. For, som det ble uttrykt ved åpningen av det nye masterprogrammet, så er krig

enten man liker det eller ikke, kanskje den største endringsagenten vi har. Krig ødelegger, krig skader og dreper, men krig bidrar også til innovasjon og endring. Mange av de moderne fremskrittene skyldes faktisk krig eller ettervirkninger av krig. Vi dyrker ikke krigen, men vi må forsøke å forstå dens årsaker, konsekvenser og virkninger (Universitetsavisa, 2023). 

Er det uproblematisk å studere krigen for «å forstå dens årsaker, konsekvenser og virkninger»? Er det mulig å studere krigen uten å legge inn moralske og normative føringer? Hvilken tilnærming er ønskelig? Hvor går grensen mellom å forstå og å forklare uten at det oppfattes som å akseptere?

Det finnes ikke enkle svar på dette, og problemstillingen er heller ikke ukjent. Vi startet ikke med helt blanke ark, det «nye» med «Krig og samfunn» er omfanget: Et helt studieprogram som har krigen som sin kjerne. For det finnes emner som var utviklet med utgangspunkt i forskningsinteresser knyttet til de tidligere nevnte prosjektene om andre verdenskrig. Et av disse emnene behandler for eksempel folkemord (HIST3205 - Folkemord, krig og samfunn). Dette emnet har altså vært tilbudt innenfor det ordinære mastertilbudet for historiestudenter, et emne som vil inngå i det nye masterprogrammet «Krig og samfunn». Om vi henter frem emnebeskrivelsen, beskrives emnets ambisjon på følgende måte:

Basert på en historisk analyse av ulike folkemord gir dette emnet innføring i forutsetningene for og samfunnsstrukturene som har ført til folkemord, elitenes og ordinære menneskers rolle, samt reaksjoner fra det internasjonale samfunnet. Ved å diskutere om Holocaust har en unik posisjon blant folkemord, drøftes også fordeler og begrensninger ved en komparativ tilnærming, samt problemer knyttet til bruken av begrepet folkemord.

Emnet fokuserer i hovedsak på effektene av folkemord på samfunn, overlevende og gjerningsmenn; på rettsvesenets viktige rolle; på betydningen av minne og anerkjennelse; på spørsmålet om fornektelse av folkemord og politisk misbruk; og på den mediale framstillingen og formidlingen av temaet.

I den videregående skolen ville undervisningen om for eksempel Holocaust gjerne være preget «av en sterk vektlegging av dents normative formål, også koblet til idealet om ‘aldri igjen’» (Kalsås & Lenz, 2024, s. 17). Det er kanskje ikke målet med vår undervisning, men undervisningen i emner som behandler slike tema, vil nødvendigvis vekke reaksjoner hos de som undervises. Har vi tenkt godt om disse tingene?

Jeg tror ikke vi kommer utenom at det vil være normative innslag i historieundervisningen – all historie inneholder elementer av politikk fordi det ligger et valg til grunn. Samtidig er all politikk avhengig av at det fortelles en historie (se Ryymin, 2017). Hvordan skal en sak eller et politikkområde fremstilles? Hvilken historie er det vi forteller? Dette var selve utgangspunktet for den sosialhistoriske vendingen på 1970-tallet, det var et opprør mot at historien handlet om konger og kriger – ikke vanlige mennesker. Men uten å diskutere krigen – dens årsaker, konsekvenser og virkninger – går man glipp av helt avgjørende kunnskap om samfunn og samfunnsutvikling. 

Samtidig er det selvsagt en dobbelthet som kan problematiseres. Sverre Diesen påpekte det åpenbare da han understreket betydningen av krigshistorien i offisersutdanningen. Det finnes ikke noe laboratorium hvor teorier om krig og krigføring kan testes ut, det laboratoriet er selve krigen. Derfor er krigshistorien viktig, det er den eneste feltherren eller andre kan gripe til – «ikke for å etablere et bibliotek med løsninger som kan hentes frem og kopieres slavisk, men for å utvikle og avstemme egen dømmekraft og intuisjon mot den sum av andres erfaringer som er tilgjengelig» (Diesen, 1989, s. 17). 

Institutt for moderne samfunnshistorie og NTNU bedriver ikke profesjonsutdanning av offiserer til Forsvaret. Operasjonsfaget – det å føre krig – er det bare Forsvarets høgskole som tilbyr. Men den kunnskapen som universitetet tilbyr, kan selvsagt brukes til «militære formål». Er det galt? Jeg mener helt ubetinget at svaret på det er nei. Tvert om kan den kunnskapen vi tilbyr bidra til at samfunnet samlede kompetanse om krig blir bedre. Det bringer ikke oss nærmere en krig, men det kan bidra til å sette samfunnet i stand til å håndtere effektene av krig på en bedre måte. I tillegg kan vi tilby emner som supplerer offisersutdanningen. Vi kan lage spesialiserte emner som tar utgangspunkt i eksisterende kunnskap og kobler det med krig. Det være seg bærekraft, helse, kjønn, migrasjon eller ressursøkonomi, emner hvor det ikke finnes et utdanningstilbud i dag. 

Emnet «KRIG3050 - Krig, miljø og bærekraft» kan tjene som et eksempel på denne måten å tenke undervisning om krig på. Ut fra tittelen «Krig, miljø og bærekraft», kan det høres ut som en eneste stor selvmotsigelse. Men la oss se hva emnebeskrivelsen sier:

Krigens natur er å ødelegge, mens bærekraft er å behandle miljøet slik at det kan tjene som et ressursgrunnlag for menneskelige samfunn over et lengre tidsrom. Krig påvirker miljøet direkte, og endringer i miljøet kan være en årsak til krig, et våpen, en begrensende faktor eller en konsekvens av krigen. Dette kurset vil vise hvordan krig, sikkerhetspolitikk, miljø og bærekraft henger sammen. Kurset tar for seg betydningen av globale verdikjeder for strategiske ressurser, politisk og militær bruk av miljøet i konflikter, de økologiske langtidsvirkningene av krig, og samfunnets økende krav til regulering av den militære aktivitetens miljøkonsekvenser (KRIG3050). 

Emnet bygger på et kunnskapsgrunnlag opparbeidet gjennom forskningsprosjekter (som «Fate of Nations» og «Oppdrag Mjøsa»), og et emne laget spesielt for sivilingeniørstudentene – HIST3500 - Miljø- og bærekraftshistorie. Legg til krig og en casebasert tilnærming til undervisningen, så har du et opplegg som tilfører kunnskap på et område hvor det også internasjonalt er gjort svært lite. Men det er jo ikke mindre aktuelt av den grunn, snarere tvert om.

«Krig og samfunn» er fortsatt et masterprogram «in being» – det utvikles forløpende, og vi er nå inne i år to av fire «oppbyggingsår». Først våren 2027 vil de første masterstudentene uteksamineres, og kanskje har vi endret på deler av opplegget innen den tid. Vi må lære mens vi går – en digital deltidsmaster som tar utgangspunkt i «hvor som helst, når som helst» er ukjent terreng også for oss. Selv om vi er trygg på det faglige innholdet og at vi tilbyr relevant og riktig utdanning.

Avsluttende merknader

Det er ingen underdrivelse å si at tenkning og undervisning om krig, tradisjonelt har hatt liten plass ved norske universiteter. Rolf Hobson og Tom Kristiansen var innom dette poenget for snart tretti år siden, hvor de i sin situasjonsbeskrivelse skrev at «Krig og militærmakt har i liten grad opptatt den akademiske forskningen i Norge. [...] Som følge av dette har heller ikke slike emner hatt noen fremtredende plass i undervisningen ved universitetene eller andre høyere utdanningsinstitusjoner» (Hobson & Kristiansen, 1995, s. 5.). Denne observasjonen er i stort fortsatt gyldig dersom man velger å holde Forsvarets høgskole (hvor også krigsskolene inngår) utenfor. Forsvarets institusjoner har tatt forskningsmessige kvantesprang i løpet av 2000-tallet, men de sivile utdanningsinstitusjonene kan ikke sies å ha gjort det samme. Krig er fortsatt et tema som blir stemoderlig behandlet ved norske universiteter, både forskningsmessig og undervisningsmessig.

Utfordringen som vi nå står overfor, er at i en situasjon hvor verden er mer usikker og farlig enn på svært lenge, mangler det sivile samfunn både kunnskap og kompetanse om krig og krigens konsekvenser. Dette forsøker vi å bøte på, og «Krig og samfunn» har nettopp til hensikt å bygge ny kunnskap samtidig som vi bidrar til å skaffe relevant utdanning for både ansatte i Forsvaret og sivile uten militær bakgrunn. På sikt kan dette kanskje også bidra til at vårt samfunn blir bedre rustet til å håndtere de utfordringene krigen i vid forstand påfører oss. Det er en ganske heftig ambisjon.

Lesetips

• Sir Michael Howard døde 97 år gammel i 2019, og hans bidrag til militærhistorien og tenkningen om krig er enormt. Hans tilbakeblikk fra 2007 – Liberation or Catastrophe? Reflections on the History of the Twentieth Century – kan være en god inngang til forfatterskapet. 
• Det heter seg at det er seierherren som skriver historien, og David Reynolds bok In Command of History. Churchill fighting and Writing the Second World War er interessant lesning. Ikke minst med tanke på hvordan Churchill med sitt store verk formet hele verdens syn på andre verdenskrig.     
• Gitta Sereny var en amerikansk journalist og forfatter som befattet seg mye med spørsmål knyttet til nazismens vesen og menneskets sjel. Hennes biografi om Hitlers arkitekt og rustningsminister, Albert Speer. His Battle with Truth, er en av mine absolutte favoritter.
  

Foto: AFUStratCom / Defense of Ukraine Twitter