«En trøst har vi og det er, at denne krig er den siste». Man skulle kanskje tro at dette ble sagt etter første verdenskrigs slutt, krigen som skulle gjøre ende på all krig. Om det ikke var etter den krigen, må det ha vært etter andre verdenskrig. Et slikt vanvittig mannefall fristet ingen til gjentakelse. Her i Norge gikk derfor mantraet «Aldri mer 9. april» gradvis over fra å være en oppfordring og et løfte til å bli en konstatering av faktum. Det vil aldri bli noe nytt 9. april. Tiden for krig og okkupasjon er heldigvis bak oss.
Det var imidlertid heller ikke etter andre verdenskrig at George Brandes reflekterte over det franske refrenget: «En trøst har vi og det er, at denne krig er den siste». Det ble sagt, og stadig gjentatt, under den fransk-tyske krig i 1870–71. Trøsten viste seg ganske illusorisk. Heller ikke det var den siste krigen.
Om du avlegger et av Forsvarets museer et besøk, vil inntrykket av at krig tilhører fortiden bli ytterligere styrket. De fleste museer er i sin natur mer opptatt av fortiden enn av fremtiden. Men hensikten med å være opptatt av fortiden er som jeg har skrevet i tidligere kronikker på Stratagem å forstå samtiden og forberede seg på framtiden. Men siden Forsvarets museer utvilsomt er et trygt sted å oppleve krig, kan et museumsbesøk likevel gjøre at krigens skarpeste kanter forsvinner.
Uten at det er kuratorens hensikt, kan krig på museum bidra til krigsnostalgi, grensende til krigsbegeistring. Ved å løfte frem enkeltpersoner, enkeltgjenstander og episoder forsvinner mye av konteksten. Tekstplakater og utstillingskataloger kan selvfølgelig bøte på dette til en viss grad, men angsten, usikkerheten og frykten, som mest av alt kjennetegner krig, forsvinner på veien.
Som direktør for Imperial War Museum i London, foreslo historikeren og veteran fra RAF Bomber Command, Noble Frankland, at man burde skjule en skarpskytter i museets foaje som nå og da tok livet av en tilfeldig besøkende. Man trengte ikke å ta livet av så veldig mange, før den ønskede uhyggen ville spre seg i lokalene. Det ville gi en langt bedre fornemmelse av krigens natur enn hvilken som helst gjenstand i en monter eller digital presentasjon.
Frankland fikk imidlertid ikke styret med seg på forslaget. Ikke en gang om skarpskytteren nøyde seg med å skyte med løskrutt, ble forslaget akseptert. Det er selvfølgelig heller ingen grunn til å tro at Frankland mente alvor med forslaget. Poenget var å få fram et viktig museologisk poeng. Det som kjennetegner krig aller mest; frykt, smerte og faenskap, kan ikke skapes på museum. Et museumsbesøk står derfor i fare for å gi krig et rosenrødt skjær av stolt nostalgi.
Ingen har nostalgiske følelser for det som foregår i Ukraina eller på Gazastripen. Ingen tror at de krigene verden står midt oppe i noen gang vil bli referert til som «gode gamle dager», eller bli gjort til gjenstand for godmodige komedier. Ingen ser for seg at det noen gang vil legge seg en historisk patina over pågående kriger som gjør dem egnet for lett underholdning. Slik har man tenkt om alle kriger, mens de pågikk.
Forsvarsmuseet har derfor i samarbeid med Forsvarets forum åpnet en ny utstilling på festningen: «Under angrep – historier fra forsvaret av et land». Den viser fotografier og gjenstander fra en krig vi ikke vet hvordan ender. En krig hvor de menneskelige og nasjonale sårene fremdeles er vid åpne, og hvor folk drepes på daglig basis.
Krig er utvilsomt best på museum. Du kan være trygg på å komme helskinnet hjem. Derfor er det viktig å minne seg selv på hvor fryktelig krig er. Når vi ser TV-bilder fra Gaza trenger vi ingen slik påminnelse, men vi gjør det når vi ser uniformer og avisutklipp fra andre verdenskrig. Vi gjør det også når vi gomler popcorn og ser Ridley Scotts film «Napoleon». Også i Napoleons fargesprakende kriger døde mange soldatene en fryktelig død. Noen fikk buken sprettet opp, andre halve hodet sprengt vekk, eller fikk armer og ben knust eller revet av. Det kunne ta opp mot en uke for alle de skadeskutte på slagfeltet å dø av sine skader, mange uten noen form for hjelp eller tilsyn. Mange barn vokste deretter opp uten å ha kjent sin far. Hustruer ble enker i ung alder, eller fikk hjem et vrak av et menneske som ikke kunne brukes til noe.
Krig er helvete. Ikke glem det, også når du leser bøker om krig, ser påkostede filmer eller besøker en ikke fullt så påkostet museumsutstilling. Krig er helvete. De er det nå, og de var det da de pågikk, selv om det er lenge siden. Krig er helvete, og har alltid vært det. Det er heller ingen grunn til å tro at vi har bevitnet den siste. Deri ligger ingen trøst.
Foto: Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum / Fra utstilling av «Under angrep – historier fra forsvaret av et land» på Forsvarsmuseet.
