Kommisjonenes vår og Forsvarssjefens fagmilitære råd

Vi tenker kanskje ikke så mye over at denne våren vil Norges utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske kurs bli staket ut for mange år fremover, ja kanskje et par tiår. Forsvarskommisjonen (FK21) er gitt i mandat å vurdere hvilke potensielle sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg og prioriteringer Norge kan ta for best å ivareta norsk sikkerhet i et 10-20 års perspektiv. I januar 2022 nedsatte regjeringen Totalberedsskapskommisjonen med mandat å vurdere hvordan de samlede beredskapsressursene kan benyttes best mulig. Kommisjonene har tidvis felles møter og vil nok der det er nødvendig avstemme sine betraktninger og anbefalinger.

Det er omtrent 30 år siden Forsvarskommisjonen av 1990 ledet av Kåre Willoch avga sin tilrådning (denne forfatteren var som ung major sekretær i FK90). FK90 arbeidet i en periode da den kalde krigens sikkerhetsarkitektur falt sammen. Den store usikkerheten førte til at det i mars 1992 ble avgitt en tilrådning med relativt forsiktige endringsforslag. De store nedskjæringene og endringene som Forsvaret har gjennomgått etter den kalde krigen skyldtes altså ikke anbefalinger gitt av FK90. I realiteten sitter vi i dag med et forsvar som i stor grad ble utformet innenfor «30-årsboblen», altså i perioden etter den kalde krigens slutt og storkrigens tilbakevending 24. februar i fjor. I realiteten betyr dette at tenkningen som har ført til dagens forsvar ikke har hatt den grad av alvor og realisme over seg som kreves i dagens situasjon.

Tenkningen som har ført til dagens forsvar har ikke hatt den grad av alvor og realisme over seg som kreves i dagens situasjon.

FK21 vil legge frem sin innstilling mens Europa er i krig, og det må forklares at det Forsvaret vi har i dag på ingen måte er stort nok gitt den sterkt forverrede sikkerhetspolitiske utviklingen. Et større forsvar er nødvendig, og det norske samfunnet har et klart behov for å styrke beredskap og sikkerhet i alle sektorer. Kort sagt: dette kommer til å koste penger vi alle gjerne skulle brukt på andre ting.

Innstillingen fra FK21 vil selvsagt bli vurdert både nasjonalt og internasjonalt ut fra den svært krevende situasjonen Vesten befinner seg i, og særlig land som i tillegg har en felles grense mot et ekstremt aggressivt og totalitært Russland, slik Norge har. FK21s utlegning av den sterkt forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen vil i praksis være den versjonen som får et omforent «politisk godkjent-stempel», og som vil måtte utformes slik at en betydelig omlegging av norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk fremstår som en logisk og naturlig følgekonsekvens. Videre vil selvsagt ressurstilgangen til Forsvaret måtte stå sentralt, dvs. økende forsvarsbudsjetter som henter sin begrunnelse fra alvoret i verden rundt oss. De to kommisjonene vil nok også samlet komme med ytterligere anbefalinger rundt nødvendige sikkerhets- og beredskapstiltak.

Det globale strategiske bildet – en kommende turbulent tiårsperiode?

The Atlantic Council publiserte på nyåret en stor rapport kalt Global Foresight 2023. Her er 167 av verdens mer kjente eksperter spurt om hva de tenker om utviklingen i tiåret som ligger foran oss. Det er et betydelig flertall som forutser et stormfullt tiår, og også bortenfor den første tiårsperioden. Med andre ord innenfor den tidshorisonten Forsvarskommisjonen er blitt bedt om å vurdere. Hovedtrekkene i rapporten peker på forhold som til syvende og sist tilsier at Norge trenger mer solide nasjonale militære bein å stå på. Av utviklingstrekk som ansees sannsynlig nevnes at Kina angriper Taiwan, flere nye atomvåpenmakter og kanskje ingen nye avtaler om rustningskontroll, USA forblir en stormakt (men med flere usikkerheter), autokratier blir sterkere, flere land som er demokratier har store indre politiske spenninger (f.eks. USA, Israel og India), og den rollen FN kan spille vil forbli begrenset (Russland og Kina med veto).

Utfordringen for FK21 vil bli å beskrive de mange mulige globale utviklingstrekkene og dra linjene mot Norge og peke på konklusjoner som er relevante for norsk sikkerhet et par tiår fremover. Et helt sentralt spørsmål blir USAs rolle i forsvaret av Europa. Det er en rimelig antagelse at Europa i kommende tiårsperiode må bygge opp sine konvensjonelle styrker betydelig. Dette gjelder også selvsagt for Norge. En nøktern vurdering tilsier at Europa har både antallet mennesker og økonomi til å ta et mye større ansvar selv når det gjelder å håndtere den trusselen Russland utgjør. USA vil nok ikke forlate Europa og vil fortsatt bidra med «atomparaplyen» og en del andre særlige avanserte kapasiteter, men hovedtyngden av konvensjonelle styrker forventer nok Washington at Europa selv stiller med.

Et helt sentralt spørsmål blir USAs rolle i forsvaret av Europa.

Beveger vi oss til norsk og nordisk sikkerhet vil mye bli preget av hva slags Russland som kommer ut av krigen og hvordan krigen ender. Uansett hvordan krigen ender er det ingen russlandeksperter som spår overgang til et demokrati. I dag finnes det i Europa ingen sikkerhet bortenfor NATOs grenser. Et post-Putin regime er i realiteten av liten interesse hvis dette bare betyr at en despot er blitt erstattet av en annen. Europa trenger et post-totalitært Russland, dvs. et demokrati. Det er bare et slikt Russland som gradvis kan innlemmes i den europeiske sivilisasjon. I påvente av dette er vestlig militærmakt og avskrekking veien til sikkerhet.

En omfattende russisk seier i Ukraina fremstår i dag som det minst sannsynlige scenariet. Det mest optimistiske fremtidsbildet, Russland forlater ukrainsk internasjonalt anerkjent territorium, er faktisk mer sannsynlig. Dette scenariet har som et mulig utfall reell fred kodifisert i en avtale, men det vil kreve en overgang til et demokratisk Russland. Et fortsatt diktatorisk Russland vil forbli fullstendig uten troverdighet i forhold til en ekte fredsprosess.

Uheldigvis er et mindre optimistisk scenario kanskje mer sannsynlig; Russland okkuperer på ubestemt tid en noe større del av Ukraina enn før 24. februar i fjor. Europa vil da kunne bli sittende med en langvarig uavsluttet krig på eget kontinent uten utsikter til reell fred.

FK21s vilje til å beskrive realistisk og med stort alvor hva slags fiende Norge deler grense med vil være helt avgjørende for forståelsen av de tiltakene som vil måtte komme og de kostnadene som vil måtte oppstå på mange områder. FK21 vil nok berøre de utfordringene som er beskrevet ovenfor i teksten. Spørsmålet blir selvsagt hvilke ord og vendinger det er mulig å samle seg rundt.

Det er nok heller ikke mulig å unngå noen alvorsord rundt Kina. Landet er et totalitært diktatur som utfører grove brudd på menneskerettighetene, trakasserer nabolandenes skip og fiskebåter i internasjonalt farvann, bygger kunstige øyer ute i havet i områder som på ingen måte er anerkjent kinesisk territorium, har trappet opp presset mot det lille fyrstedømmet Bhutan og har ført en mer aggressiv politikk mot India i områder hvis grenser er uklare etter krigen tidlig på 1960-tallet. Alt dette kommer i tillegg til en kraftig opptrappet situasjon overfor Taiwan.

Russlands krig mot Ukraina har synliggjort den voksende betydningen Kina spiller i Euro-Atlantisk sikkerhet og er med på å understreke en økende deling av verden mellom demokratier og autokratier. Frem til nå har Kina avstått fra å levere våpen og ammunisjon til Russland, men bekymringen er økende for at dette kan være mer nært forestående enn hva man har trodd. I så fall vil dette ytterligere styrke en todeling av verden. I tillegg ville kinesiske våpenleveranser faktisk kunne tippe krigen mer i Russlands favør, noe som øker sannsynligheten for en sterkt uønsket geopolitisk situasjon ved krigens avslutning.

High North – High Tension?

Norge har likt å snakke om High North – Low Tension, og underforstått at det er Norges kloke politikk i områdene vi deler med Russland som har bidratt til dette. I Norge er det selvsagt kjettersk å antyde at vi mest sannsynlig påvirker dette veldig lite, men det er nå blitt en del av «trosbekjennelsen» å hevde at det er sånn. Vi som betviler dette, holder selvsagt stø kurs mot helvetes pinsler og den sikkerhetspolitiske sjelens evige fortapelse. Imidlertid, Russland gjør selvfølgelig som de vil og treffer de tiltakene de anser for å være nødvendig uten å skjele til norske såre følelser. Den norske grensen er også NATOs grense mot Russland, og NATOs grense er en rød linje Russland passer seg for å tråkke over, så langt.

Russland gjør selvfølgelig som de vil og treffer de tiltakene de anser for å være nødvendig uten å skjele til norske såre følelser.

Norges sikkerhetsmessige stilling er klart forbedret som en konsekvens av svensk og finsk NATO medlemskap, men likevel forblir det en del sentrale strategiske problemstillinger som er særnorske. De er først og fremst knyttet til forholdet mellom USA og Russland og de strategiske russiske atomubåtene og tilsvarende flyflåte, og det basekomplekset på Kolahalvøya som huser alt dette. Videre vil sjøforbindelsen over Atlanterhavet kunne trues fra Kola.

Det kan være verdt kort å nevne utviklingstrekk som vil gjøre våre nærområder enda viktigere for Russland. Uansett utfallet av Russlands krig mot Ukraina vil atomvåpnene bli viktigere for Russland. I den grad vi kan snakke om en fremtidig persepsjon av Russland som en stormakt vil dette hvile på kjernevåpnene. Østersjøen vil bli en NATO-innsjø og krigen har gjort basen ved Sevastopol i Svartehavet mer sårbar. Den russiske stillehavsflåten vil mer og mer bli utfordret av Japan og Sør-Korea som nå ruster opp grunnet den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen også i dette området. Alle disse utviklingstrekkene peker mot Kolahalvøya som stadig mer betydningsfull.

Mye tyder på at verden i 2026 vil være uten en aktiv rustningskontrollavtale. Nye START har vært i trøbbel lenge og Putin har nå offisielt suspendert avtalen. Hvis dette skulle bli utviklingen kan man frykte et atomvåpenkappløp knyttet til de nordlige områdene. Virkeligheten er jo at Russlands krig mot Ukraina har påvirket alt samarbeid mellom Norge og Russland på en negativ måte. En annen lite ønsket utvikling er at Kina kommer inn i Arktisk med økende tyngde, eventuelt også på Svalbard. Russlands svekkede økonomi sannsynliggjør dette i større grad enn tidligere. FK21 må naturligvis drøfte disse utviklingstrekkene og si noe om hvordan det bør påvirke vår forsvarspolitiske tenkning.

NATO – Norden – Norge

Nordisk sikkerhet etter at både Finland og Sverige har trådt inn i NATO vil være viktig at FK21 behandler i dybden. Områdene nord for Polarsirkelen kan vi noe forenklet si er en del av et bakland til Arktis og vil være sentrale sett i forhold til norske særegne utfordringer knyttet til den maritime dimensjonen. Sør-Sverige og Sør-Finland er mer en del av Baltikum og Østersjøen. NATO-grensen mot Russland vil etter at Finland er inne være på 1538 km, fra Finskebukta til Barentshavet, og dette er i dag en grense nesten uten styrker på vestlig side. Det er også lite på russisk side, men her er det signalisert en betydelig opptrapping. Til sammenligning har NATO en grense fra Finskebukta ned til Svartehavet på vel 3000 km, men bare 1000 km av denne er mot Russland eller Belarus. Hele denne lange grensen er forsvart med en blanding av nasjonale og multinasjonale styrker. Dette åpenbare misforholdet i disponeringen av NATO-styrker og hvordan vi skal se et samlet Norden i NATO, er det rimelig at kommisjonen drøfter og kommer med noen tanker om hva betyr for Norge. Forsvaret av Finnmark er jo nå blitt en del av NATOs plan for hvordan hele Nordkalotten skal forsvares, og kanskje sågar Baltikum hvis man velger å se det på den måten.

NATO har virkelig fått demonstrert sin betydning, og det samme har USA som «the indispensable nation». Norge som et lite land med en felles grense mot et uforutsigbart og truende Russland er selvfølgelig særlig avhengig av et solid og velfungerende allianseforsvar. Vi er avhengig av et NATO der USA forventer at Europa bidrar vesentlig mer til eget forsvar enn hva vi har gjort frem til i dag. Det er derfor særs uheldig at Norge har endt opp i en liten gruppe land som ligger ganske langt unna målet om 2% av GDP til forsvarsformål, og som i tillegg ikke har noen opptrappingsplan. Andre land er jo stort sett høflige mot oss, men la oss ikke lure oss selv. Dette spiser ganske mye av den kapitalen vi har av velvilje og troverdighet i alliansen. Norske argumenter for hvorfor dette er så vanskelig for oss fremstår med liten forklaringskraft. Det er NATO toppmøte i Vilnius til sommeren. Man kan vanskelig tenke seg at dette møtet skulle ende uten at Norge forplikter seg til 2% av GDP og det raskt. Toprosentmålet er i dag kun en gulvplanke som det er selvfølgelig at alle medlemsland ligger på. Mye tyder på at Kolahalvøya, Arktis og kjernevåpnene vil øke i betydning for Russland. Kina kan meget vel bli en sentral aktør i Arktis i årene som kommer. Norge kunne ha som ambisjon å spille en større rolle i nord og ta mer ansvar og slik få en mer fremtredende rolle i NATO. Dette ville kreve en større bevilgningsvilje til forsvarsformål, men det står jo FK21 fritt å se på hvordan en mer ambisiøs norsk rolle kunne utformes og videre skape en bred politisk enighet om dette.

Forsvarssjefens fagmilitære råd

I november i fjor fikk FSJ i oppdrag å utarbeide en anbefaling til hvordan Forsvaret skal se ut fremover. Den skal sammen med de to kommisjonsinnstillingene danne grunnlaget for en ny langtidsplan for årene 2024 til 2027. Rent generelt fastsetter Regjeringen Forsvarets oppgaver og gir økonomiske rammer. Med dette som grunnlag gir FSJ en anbefaling om utvikling av organisasjon, personell, materiell og virksomhet. Hva FSJ har fått av økonomiske rammer vites strengt tatt ikke, men man trenger ikke å være gitt overnaturlige evner for å komme frem til at ett alternativ ganske sikkert er 2% av GDP. Gitt at nåværende regjering legger opp til liten eller ingen vekst i årets forsvarsbudsjett, er det rimelig å anta at FSJ også skal utrede et alternativ som klart ligger under NATOs 2%-målsetting.

Det som ligger ute på nettet er jo strengt tatt ganske generelt for å si det forsiktig, men jeg har selv vært gjennom noen runder med fagmilitære anbefalinger og skriving av langtidsplaner. Alt starter i grunnen med å ta inn over seg at veldig mye blir som før, og i tillegg at fire år er en kort periode i en slik setting. Man glemmer lett at de fleste større kategorier av forsvarsmateriell minst vil være i tjeneste i 30 år, ofte også mer enn 40. Hæren vil leve med et mekanisert konsept som ser ut som i dag i minst 30 år. Nye stridsvogner er bestemt og nytt artilleri er anskaffet. Sjøforsvaret vil ha fregattene i uoverskuelig fremtid og det er nærmest utenkelig at ikke marinen vil få nye undervannsbåter. I Luftforsvaret er kamp- og nye overvåkningsfly anskaffet og transportflyene er ganske nye, relativt sett.

Så hva er egentlig igjen å anbefale rundt. Heldigvis er svaret; en god del. Det første som er verdt å se på er tilleggsanskaffelser, særlig i Hæren. Basert på blant annet erfaringene fra Ukraina er antallet moderne artilleri altfor lavt, og det er bare å utløse tilleggsopsjonen på stridsvognene. Sjøforsvaret har helt klart behov for mer enn fire fregatter. Basert på erfaringene fra Ukraina er det åpenbart at volum er av viktighet og det samme gjelder store lagre av ammunisjon, missiler og reservedeler. Det bør legges større vekt på å holde alle materielltyper på høy operativ status. Reservedelslager, verksteder, reparasjoner og vedlikehold høres «kjedelig» ut, men alle erfaringer fra Ukraina viser at dette er helt avgjørende. Som en del av volumdiskusjonen må også bruken av reservister inn på agendaen. En personellfattig organisasjon har liten utholdenhet.

Den fagmilitære anbefalingen vil sikkert inneholde noe om nye helikoptre, og igjen er et visst volum viktig. Alt tilsier at vi bør se på mer avansert luftvern. Sverige har for eksempel anskaffet Patriot. Det vi anskaffer må kunne virke også mot både kryssermissiler og ballistiske raketter. Ukraina har vist at det er mulig å skyte ned et betydelig antall av de missilene Russland har skutt. Dessuten bør Forsvaret snarest anskaffe evnen til langtrekkende presisjonsild, for eksempel av typen ATACMS. Det vil helt klart være ønskelig med enda lengre rekkevidde enn rundt 300 km. Norge vil også trenge en sterkt økt evne til å beskytte vår infrastruktur til havs. Den fagmilitære anbefalingen bør kort sagt sette søkelys på hva som trengs av volum for å øke utholdenheten og på anskaffelse av et fåtall nye systemer som vi ikke har i dag.

Avslutning

Til slutt skal jo alt inn i en langtidsplan med tilhørende finansiering og Stortinget skal fatte de nødvendige romertallsvedtakene. Da får vi se om den lange prosessen fra FK21 til langtidsplan har oppnådd det Trygve Bratteli la vekt på en gang for lenge siden, nemlig at vi forstod tida vi levde i og ga svar folket trodde på. Hvis vi virkelig koker alt ned til det mest grunnleggende er det jo nettopp våre politiske myndigheters ansvar å vise at de forstår den tiden vi lever i og kommer opp med betryggende svar som Norges befolkning kan tro på. Listen må absolutt ligge såpass høyt.

Foto: Regjeringens hjemmeside