Jeg får så hatten passer av Sverre Diesen i hans fyldige kommentar til mitt innlegg i Stratagem den 22. april. Det kan synes overraskende, ettersom det jeg skriver ifølge Diesen er mer originalt enn interessant. Jeg må derfor i min faglige tilkortkommenhet likevel ha vekket generalens forargelse. Det var langt fra intensjonen, men et par formuleringer fra min side kunne sikkert ha vært valgt med mer omhu. Men akk - «Se, det fik Fanden fordi han var dum og ikke beregnet sit Publikum» - for å fortsette i Ibsens ånd.
Hvis jeg har lest Diesen rett faller det ham tungt for brystet å bli rubrisert som «toneangivende røst», for at jeg bevisst og veloverveid feilsiterer han, og at jeg dermed tillegger han andre meninger om sikkerhets- og forsvarspolitikk enn de han har hatt - og at slike meninger uansett ikke har betydning for utviklingen av Forsvaret. Endelig at jeg feiltolker Ukrainakrigens signifikans for europeisk sikkerhet og krigføring.
Begrepet «toneangivende røster» ble faktisk valgt for å vise at de synspunktene jeg påviser ikke var reservert for noen få enkeltpersoner, men en del av en allmenn oppfatning. Som Diesen viser, var det flere toneangivende røster som hevdet det samme. Diesens navn ble derfor henvist til i en fotnote som referer til hans artikkel som argumenterer for et inntrådt paradigmeskifte. At dette ikke ble fyllestgjørende referert, må jeg gjerne kritiseres for. Like fullt er det paradigmeskiftet jeg setter spørsmålstegn ved. Selv ikke Diesens sitat av sin egen tekst fjerner dette spørsmålstegnet. Så vil sikkert Diesen kunne hevde at mot dårer kjemper selv guder forgjeves. Leserne får selv avgjøre.
Diesen argumenterer godt for økonomiens primat når det gjelder utviklingen av Forsvaret. Slik har det alltid vært, og det gjelder vel ikke bare for forsvarssektoren. Men jeg finner det likevel noe oppsiktsvekkende når Diesen hevder at Forsvarets omstilling etter den kalde krigen praktisk talt har vært «ensidig drevet av økonomiske faktorer, uten skråblikk til sikkerhetspolitikken». Videre at det ikke er noen «signifikant sammenheng mellom variasjonene i den sikkerhetspolitiske omverdensbeskrivelsen og forsvarsstrukturen». Dersom dette er tilfelle må man kunne stille spørsmål med hva hensikten har vært med Diesens omfattende produksjon av analyser av internasjonale trender og hva de har å si for utviklingen av militærmakten, all den tid denne utviklingen etter Diesens syn uansett ikke har - eller har hatt - betydning for Forsvarets utvikling.
På midten av 1930-tallet var diskusjonen om Forsvarets størrelse i stor grad en diskusjon om landets økonomiske bæreevne, med en forestilling om at den lå på om lag 30 millioner kroner årlig. I 1939 viser nasjonalregnskapet at militærutgiftene var på 112 millioner, altså fire ganger større enn «bæreevnen». Dette kan som vi vet ikke forklares rent ut fra økonomiske forhold. Snarere tvert imot. Ei heller at det militære konsumet i 1955 var tre ganger høyere enn det «Bratteli-kommisjonen» estimerte bæreevnen som i 1949. Diesen argumenter riktignok kun for tiden etter den kalde krigen, en periode der altså sikkerhetspolitiske forhold ifølge han ikke lenger spilte noen signifikant rolle. Jeg lar meg heller ikke her helt overbevise. Forsvarets synkende andel av BNP i denne perioden kan ikke utelukkende forklares med trangere tider i norsk økonomi.
Så er det naturligvis forskjeller mellom budsjettets størrelse og Forsvarets struktur. Her er det åpenbart at det er andre forhold enn de sikkerhetspolitiske som spiller inn, ikke minst forsvarsgrenenes egeninteresser. Men jeg finner det også her vanskelig å forklare at man eksempelvis nesten avviklet det bakkebaserte luftvernet og de maritime patruljeflyene ut fra økonomiske betraktninger alene, uten sideblikk til sikkerhetspolitiske og strategiske vurderinger.[1]
Diesen ekskluderer Ukraina og Russland fra det europeiske statssystemet. Det er en diskutabel posisjon, dog mulig, avhengig av hvilke kriterier vi benytter. Men reserverer vi gyldigheten til det som i dag er EU og NATO–området, er vel observasjonen om at krig mellom statene innenfor dette område er bortimot usannsynlig ikke oppsiktsvekkende. Men dette sikkerhetsfellesskapet vokste fram etter andre verdenskrig, og var ikke et nytt fenomen som inntrådte etter den kalde krigen, selv om området ble utvidet. Dersom krigen i Ukraina nærmest er å betrakte som en borgerkrig i det «post-sovjetiske rom», er det interessant å vite hvor vi eksempelvis skal plassere de baltiske statene?
Diesen avviser også at Ukrainakrigen kan sees som et bevis på at den eksistensielle krig er tilbake som et rasjonelt instrument for politikken. For ukrainerne fortoner det seg muligens noe annerledes.
Sett fra russisk side er krigen ifølge Diesen heller ikke rasjonell; den unndrar seg enhver rasjonalitet. Men det utgjør jo selve hovedproblemet vi står overfor. Putins rasjonalitet er en annen enn vår.
Hadde Putin gjort Diesens kalkulasjoner til sine ville angrepet aldri kommet. De samme kalkulasjonene kunne også ha vært gjort i forkant av både første og andre verdenskrig. Men både Hitler og keiser Wilhelm trodde de kunne seire med gevinst. Vi må anta at Putin også trodde det.
Feilkalkulasjoner er ikke nødvendigvis det samme som irrasjonalitet, selv om det siste er mer bekymringsfullt. Da blir også avskrekking enda mer problematisk. Og dessverre; vi vet ikke sikkert hvordan Putin tenker og kalkulerer.
Så peker Diesen langt på vei på at Ukraina er et særtilfelle (det kan for øvrig argumenteres for at de fleste kriger er det), gitt den i russiske øyne de kulturelle, historiske, politiske kontekstuelle forskjellene mellom Ukraina og resten av Europa. Det kan kanskje være til trøst for oss i vest, men fjerner ikke usikkerheten vår helt. Den nåværende regjerings beslutning om ekstrabevilgninger til Forsvaret er vel i sannhetens navn et resultat av denne tvilen, og ikke et resultat av en umiddelbar følelse av å ha god råd.
Avslutningsvis vil jeg si at jeg alltid har lest Diesen med glede. Både språk og logisk presisjon er forbilledlig. Få kan ta ham på dette. Av og til har jeg imidlertid vært noe uenig i premissgrunnlaget. Det har jo andre før meg også vært. Trøsten får være at vi blir alle omsvøpsløst og ettertrykkelig satt på plass.
[1] I artikkelen «Sikkerhetspolitikk, kultur eller økonomi? Konkurrerende forklaringer på omstillingen av Forsvaret etter den kalde krigen», Internasjonal politikk nr.2 (2021) gir Håkon Lunde Saxi en god gjennomgang av ulike forklaringer på reduksjonen og endringen i forsvarskonseptet etter 2000.
