I forbindelse mred årets Army Summit har den amerikanske forfatteren August Cole skrevet en futuristisk fortelling om konflikt i nord-Norge med tittelen Arctic night. Fortellingen er skrevet for å illustrere et fremtidsscenario hvor både teknologiske, sosiale og politiske utviklinger har medført en endret strategisk situasjon for Norge. Arctic night er ment å være en inspirasjon til scenariobygging som en del av Hær 2040 - ett av Sjef Hærens verktøy for å lage inspill til den videre utviklingen av Forsvaret. Det er derfor interessant å se nærmere på noe av det Cole bringer fram i fortellingen.
Autonome sensor- og våpensystemer
Cole beskriver en fremtidig kollaps av NATO, og denne bringer naturlig nok en farligere tilværelse for en småstat som Norge. Han beskriver en norsk satsning på svermbaserte, autonome roboter utrustet med en nettverksbasert kunstig intelligens som den militærstrategiske løsningen for avskrekking. Disse robotene beskrives som en kombinasjon av våpen- og sensorbærende maskiner i ulike størrelser, og de opererer i sjø-, luft- og landdomenene. Slike roboter kan ved første øyekast virke som en obskur fremtidsvisjon, men teknologisk sett er dette svært realistisk. Norsk forsvarsindustri er allerede langt på vei i utviklingen av både den underliggende teknologien og ferdige produkter. Eksempelvis er Kongsberg Maritimes undervannsfarkoster Hugin, Munin samt den kommende Eelume, autonome roboter med god sensor- og prosesseringskapasitet. [1]
Selv om det teknologisk sett er like realistisk å fremstille våpenbærende, autonome roboter, har man de senere år sett en markant politisk motstand mot nettopp dette i vestlige land.[2] Motstandere oppfatter autonome våpensystemer som juridisk utfordrende, men fremfor alt etisk problematiske. Også i Norge har denne motstanden vært merkbar, hvor en rekke forskere beskriver teknologien som en Pandoras eske, og ønsker å forby dette før det er for sent. [3] Likevel er det slik at Norge allerede har operasjonalisert et våpensystem med autonomi som en bærende faktor. Kongsberg Defence systems' Naval strike missle (NSM) har et autonomt målgjenkjenningssystem som sørger for at missilet treffer ønsket mål uavhengig av styringssystemer.[4] Pandoras eske er med andre ord allerede åpnet. Å avstå fra innfasing av autonome våpensystemer vil kunne argumenteres for å være militærstrategisk uansvarlig. En motstander som ikke gir seg selv denne begresningen vil i så tilfelle kunne få et raskt og svært effektivt overtak på våre store, dyre og få våpensystemer.[5] Selv om autonome våpensystemer med høy sannsynlighet kommer, kan man si at realismen i Arctic Night fordrer norsk politisk vilje til å stå imot motstand mot nettopp denne utviklingen.
Som man har opplevd i århundrer, vil også fremtidens militære innovasjon drives av kampen mellom middel og motmiddel. Med en stadig utvilkling innen teknologi, har man de senere år sett at kostbare og tidkrevende anskaffelsesløp gjennomføres for å innfase nye eller oppgraderte kapasiteter i Forsvaret. En stadig raskere teknologiutvikling globalt, har imidlertid gjort at teknologiforsprang fort tettes av våre potensielle motstandere. Dette er i seg selv et argument for å gå i den retningen Cole beskriver, hvor man satser på mengder av mindre enheter fremfor komplekse, store våpensystemer. Imidlertid kan man påstå at anskaffelsesløpenes nåværende treghet representerer det største argumentet mot realismen i Coles fortelling. Uten en dramatisk endring i måten Forsvaret anskaffer nye kapasiteter, vil man kanskje ikke kunne komme i en situasjon der våre autonome roboter utgjør en troverdig motstand mot en fiende.
Sammenkobling av systemer og sentral kunstig intelliges
Cole beskriver et fremtidig norsk A2/AD-konsept[6] kalt Finnmark denial zone, basert på tusenvis av autonome våpen- og sensorbærende roboter, samt utplasserte småsensorer og miner. Selv om robotene bekrives som autonome, fremkommer det også at de er kopblet sammen i et nettverk på en slik måte at de får tilgang til en sentral kunstig intelligens AI.[7] Denne er også sammenkoblet med personellsystemet, militære kommandoplasser, databaser, våpenplattformer og enkeltsoldater. Med hjelp av denne sentrale funksjonen, kan både maskiner og mennesker dra nytte av en felles situasjonsforståelse, prosesseringskapasitet og automatiserte prediksjonssystemer. Cole benytter eksempler hvor soldater både søker råd og tar ordrer fra den sentrale AI. Det kan med det rette stilles spørsmålstegn ved om norske beslutningstakere kommer til å akseptere en så stor avhengighet og tillit til et slikt system. Realismen i dette ligger trolig i en inkrementell, gradvis økning av AI-bruk. Dersom det viser seg å fungere, vil trolig villigheten til å gå i retningen Cole beskriver være høyere.
Imidlertid vil en overgang som dette utfordre et sentralt prinsipp: Oppdragsbasert ledelse (OBL).[8] Etter Vassdalulykken i 1986 har OBL blitt helt sentralt for å sørge for best mulig beslutninger, etter mantraet om at den personen som står nærmest en taktisk situasjon også er den beste til å vurdere hvordan situasjonen skal løses – i henhold til en intensjon fra høyere militær sjef. Skal en AI kunne gjøre bedre beslutninger enn befalingsmannen på bakken, fordrer det blant annet en AI som har bedre informasjonstilgang, bedre vurderingsevne enn befalingsmannen, samt en IKT-sikkerhet som gjør at kommunikasjon i systemet sikres mot påvirkning, avlytting og tjenestenekt, altså sikrer integritet, konfidensialitet og tilgjengelighet. [9]
Et stort, sammenkoblet nettverk vil i sin natur være mer utsatt for cyberangrep, noe som vil true alle tre bærende prinsipper for IKT-sikkerhet, og gjøre oss sårbare. Det kan dermed stilles spørsmålstegn til om dette er et strategisk smart valg for Norge. Likevel er det kjent at det fra en rekke offiserer er sterkt ønskelig med sammenkoblede systemer. Tidligere sjef Hæren, Odin Johannesen, uttalte senest under Arendalsuken 2019 at han ønsket seg kompatible systemer og sammenkobling i NATO-alliansen.[10] Gevinsten med sammenkobling fremkommer tydelig i Coles fortelling. Sårbarheten vises jevnlig i stadige cyberangrep mot ulike aktører. Fremtiden vil vise hvem som velger rett.
Illustrasjoner av Mikael Noguchi
[1] https://www.kongsberg.com/maritime/products/marine-robotics/autonomous-underwater-vehicles/
[2]Eksempelvis "Convention on Certain Conventional Weapons – EU statement on Lethal Autonomous Weapons Systems (LAWS)" (2017) https://eeas.europa.eu/headquarters/headquarters-homepage/35508/convention-certain-conventional-weapons-eu-statement-lethal-autonomous-weapons-systems-laws_en
[3] "Forskere vil ha forbud mot drapsroboter" (2019) https://khrono.no/autonome-vapen-killer-robots-kunstig-intelligens/forskere-vil-ha-forbud-mot-drapsroboter/274107
[4] https://www.kongsberg.com/kda/products/defence-and-security/missile-systems/nsm-naval-strike-missile-nsm/
[5] Se også "Robotikk, kampkraft og bærekraft i framtidens Forsvar" (Norsk militært tidsskrift 3/2017 ss 4-11) https://www.oslomilsamfund.no/wp-content/uploads/2017/09/NMT-3.2017-web.pdf
[6]Anti access – area denial
[7]Artificial intelligence
[8]"Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse", 2012, Forsvaret
[9]Begrepene integritet, konfidensialitet og tilgjengelighet som bærende for IKT-sikkerhet, eksempelvis som beskrevet hos NSM "Hva er det verste som kan skje?"https://www.nsm.stat.no/blogg/det-verste/
[10]Forsvarets forum "Krever et forsvar som dekker Natos behov" 2019 https://forsvaretsforum.no/krever-et-forsvar-som-dekker-natos-behov
