Kan vi stole på svenskene?

Det er kanskje å banne i kirka, nå som svenskene og finnene er på vei inn i NATO og de gamle bestrebelsene om et nordisk forsvarssamarbeid har fått ny giv som følge av Russlands invasjon i Ukraina. Vi ønsker Finland og Sverige velkommen, men kan vi stole på svenskene?

En kollega, hvis navn skal forbli unevnt, skrev følgende i en epost for noen dager siden;

«... men etter å ha arbeidet for det svenske og det finske forsvaret i flere år, innser jeg at SVERIGE kan man ikke stole på i krise og krig. De ligner mye på det Tyskland Merkel-regimet skapte i Tyskland. Dessuten henger mye merkelig tankegods fra svensk stormaksttid ennå fast i svensk politikk! Dette er tvilsom tenking, og de er ikke ute etter annet enn SVENSK sikkerhet - ikke nordisk! Deres politiske tenking gjelder i alle partier, ikke bare i Sossarna og i Moderaterne. Sverigedemokratene "vanlige folk" har de merkeligste forestillinger om hvordan verden ser ut utenfor Sverige, og det er det samme på ytre venstre i Sverige!
Finland derimot, er noe helt annet. Jeg stoler på finner når de lover noe om forsvar og militær tenking. De mener alvor når de nå går inn i NATO. Det gjør de kun fordi de vet at RUSSLAND vil komme tilbake! La oss ikke ha noen illusjoner. Sverige vil helt sikkert forsøke å dominere et Nordisk forsvar. Jeg tror dessuten IKKE at Danmark vil la seg styre av Sverige. Dette er helt undervurdert som problemstilling, siden det er svært få i Norge som studerer svensk og finsk sikkerhetstenkning. Nordisk forsvarssamarbeid går i dag på ‘slagord-nivå’, mener jeg.»

Advarselen kommer fra en kilde som kan sin nordiske historie, som har arbeidet med nordisk forsvars- og sikkerhetspolitikk i en mannsalder og som skjønner de geopolitiske realiteter som i stor grad regulerer sikkerhetsinteressene til våre naboer. Om det ikke er malurt i begeret til oss alle som ønsker svensk og finsk NATO-medlemskap velkomment, så er det en sterk advarsel om å ‘passe på lommeboka’ i forhandlingene med svenskene.

Samlet Norden øker robusthet

Norsk sikkerhet er best tjent med et sterkest mulig euroatlantisk samarbeide. Derom er det liten tvil. Vi bør gjøre det vi kan for å opprettholde og styrke NATO og de amerikanske sikkerhetsgarantiene. Det forhindrer oss ikke i å søke sammen med våre nordiske naboland i en ‘allianse i alliansen’ for å styrke det kollektive forsvaret av den utsatte Nordflanken. Et nordisk forsvarssamarbeid med gjensidige sikkerhetsgarantier styrker norsk sikkerhet.

Samtidig vil det kunne bidra til større evne til å motstå stormaktpress, enten det kommer fra øst eller vest.

Å bli gjort til objekt for stormaktenes interesser er de små lands skjebne, om presset kommer fra en strategisk motpart eller fra en dominerende alliansepartner. Et samlet Norden i NATO med i stor grad sammenfallende interesser, vil øke vår robusthet i så måte.

Politiske forhold skiller

Men det er viktig å forstå at det ikke bare er fordeler ved et slikt samarbeid og at våre naboers interesser, på samme måte som våre øvrige alliertes interesser, ikke i et og alt og i enhver situasjon og over tid vil være sammenfallende med våre egne. Det er viktig å forstå den historiske og politiske konteksten, som er forskjellig også mellom naboland som på overflaten kan fremstå som ganske like.

Våre politiske ledere må ta inn over seg at enhver regjerings fremste oppgave fremfor noe annet, er å ivareta eget land og egen befolknings sikkerhet og for enhver pris unngå krigshandlinger på eget territorium. Det gjelder for den norske regjeringen på samme måte som for den svenske og den finske.

For ulike realpolitiske forhold og geopolitiske realiteter skiller de nordiske land mer enn de økonomiske relasjonene og det historisk-kulturelle, språklige og etniske fellesskapet ved første øyekast skulle tilsi.

Et svekket Europa

Vi er i en tid hvor balansepolitikken og makttriangelet mellom Russland (verdens største land), en kontinental landmakt (tidligere Tyskland, i dag EU) og en atlantisk sjømakt (tidligere Storbritannia, i dag USA) er tilbake. Samtidig er makttriangelet i ferd med å komme ut av likevekt. Og endringene vil antakelig bli store, også i vårt eget nærområde.

Europa er svekket. Tyskland vil, som Norge (og Sverige), helst ikke bruke penger på forsvar. USA er svekket og bruker stadig mer av sine militære ressurser til å demme opp for Kina. De euro-atlantiske bånd er svekket. Utvidelsen av NATO mot øst og Ukrainas søknad om NATO-medlemskap har satt fyr på NATOs sørflanke. NATO og Norge er direkte involvert gjennom noe som vanskelig kan beskrives som noe annet enn USAs stedfortrederkrig i Ukraina.

Russland orienterer seg samtidig sterkere mot Kina i øst og Iran i sør. Og Norden søker sammen for å demme opp mot mulig fremtidig russisk ekspansjonisme i nord. I den sammenheng kan det være grunn til å minne om noen objektive forhold når det gjelder nordisk forsvarssamarbeid som kan by på friksjon om det ikke blir håndtert og balansert på en fornuftig måte.

Realiteten er den at det er Sverige og Norge på den fennoskandiske halvøy som geopolitisk hører mest naturlig sammen i Norden. Svenskenes deltakelse i de store allierte fellesøvelsene de siste årene er positivt. At den forrige svenske regjeringen har forpliktet seg til å øke forsvarsbudsjettet til 2% av BNP så fort som mulig, er enda viktigere. Norge har med 1,5% enda ikke villet innfri 2%-målet selv om vi forpliktet oss til det allerede under NATO-toppmøtet i Wales i 2013.

At den nåværende svenske regjeringens vedtak om å være med og ta et større ansvar for sikkerheten i nord ved å styrke hæren med et nytt regiment i Sollefteå og en ny bataljon i Arvidsjaur er også oppløftende. Men det må langt mere til om det skal monne. Den svenske hæren er fortsatt, som den norske, en minihær.

Det er foruroligende, for det ser ikke ut som om svenskene har planer om å øke verken landmakten eller de øvrige forsvarsgrenene vesentlig.Det samlede styrketallet for det svenske forsvaret er i dag 23.100 heltidsansatt militært og sivilt ansatt personell. Sammen med Heimevernets 20.100 samt 11.200 deltidsansatte, utgjør det svenske forsvaret totalt kun omkring 50.000 personell.

Iht. Överbefälhavarens militäre råd planlegges antallet heltidsansatt militært og sivilt ansatt personell kun økt fra 23.100 til 30.700 frem mot 2035 og uten noen ytterligere økning av Heimevernet. Det vil gi et forsvar med tilsvarende volum som dagens norske forsvar med omkring 57.000 personell, inklusive HV.

Det virker ikke akkurat ambisiøst når vi ser hvor personellintensiv krigføringen til de ukrainske styrkene er. Til sammenlikning kan Finland stille en styrke på 251.700 personell i tilfelle full mobilisering. Mens svenske sikkerhetsutfordringer primært er knyttet til Baltikum og den russiske enklaven Kaliningrad i sydøst, er de norske sikkerhetsutfordringene først og fremst i nord og knyttet til vår nærhet til Russlands strategisk viktige andreslagsflåte på Kola-halvøya.

Finland dekker den nord-østlige delen av Fennoskandia sammen med Karelen, Kola-halvøya og den nordlige delen av Leningrad Oblast, men er på mange måter like sterkt knyttet til Baltikum i sør som til Sverige og Norge i vest.

Finland er det nordiske landet som historisk og geografisk er mest eksponert mot press fra øst, og som følgelig har mest å tjene på nordisk og alliert forsvarssamarbeid og sikkerhetsgarantier. Tilsvarende representerer Finland, med sin 134 mil lange grense mot Russland, en buffer mot øst for Sverige og Norge. Finland er også det eneste nordiske landet som har bevart en stor og relativt godt utstyrt landmakt.

Danmark vokter porten til Østersjøen og ‘bakdøra til Berlin’ og står geopolitisk nærmere det sentraleuropeiske kontinent enn den fennoskandiske halvøy. Danmark er den parten som har minst å tjene på et nordisk forsvarssamarbeid, og vil følgelig trolig være den minst entusiastiske samarbeidsparten. Grønland og Island, som ikke har noen selvstendig militærmakt, samt det viktige GIUK-gapet, ligger geopolitisk og militært utenfor de nordiske lands kapasitet og rekkevidde, men innenfor sjømaktene USAs og UKs ‘naturlige’ område for kontroll og maktprojeksjon.

Sverige, Finland og Danmark står nærmere den tidligere landmakten Tyskland, mens ‘øystaten’ Norge med sin lange Atlanterhavskyst, geopolitisk sett står nærmere sjømaktene USA og UK. Sverige og Finland vil sammen med Polen og de baltiske landene trekke NATO mot Baltikum. Danmark vil opprettholde status quo, mens Norge vil trekke NATO mot Nordområdene.

Nord-kommandoen: hvor bør den ligge?

Med Sverige og Finland som nye medlemmer i NATO og den forskyvningen av tyngdepunktet i Alliansen mot nord som dette representerer, vil det være naturlig å gjenopprette strukturen under Den kalde krigen med en ny Nord-kommando i tillegg til de to felles styrkekommandoene (JFC) i hhv. Italia (Napoli) for Sørflanken og Mahgreb og i Nederland (Brunssum) for sentralavsnittet.

Om det skulle vise seg uaktuelt eller om det vil ta tid å få avklart, er det i alle fall bedre at Norden blir underlagt Norfolk, slik amerikanerne har anbefalt, enn å bli stemoderlig behandlet i Brunssum. Det første vil gi oss direkte tilgang til vår hovedallierte, noe som selvsagt er en fordel. Det siste innebærer stadig prioriteringskonflikter mellom de nordiske og de store medlemslandene i Sentral-Europa samt de mange nye medlemslandene i Øst-Europa, noe som vil bli ressurskrevende.

Sverige vil dog, trolig av historiske grunner og forestillingen om egen fordums storhet, søke å tilrive seg tyngdepunktet i Norden når det gjelder ressursfordeling og etablering av en ny kommando- og kontrollstruktur. Svenskene kommer til å kreve at Nord-kommandoen skal ligge utenfor Stockholm. En titt på kartet tilsier imidlertid at Norge med sin lange Atlanterhavskyst, sine store forekomster av olje og gass og vår kontroll med inngangen til Polhavet, strategisk sett er langt viktigere enn Sverige både for amerikansk og for europeisk sikkerhet.

Hensynet både til USA og til Europas sikkerhetsinteresser, tilsier at den nye Nord-kommandoen bør ligge i Norge, antakelig fortrinnsvis på Reitan, dypt i fjellet utenfor Bodø. Mye kan imidlertid tyde på at den svenske Överbefälhavaren alt har andre planer når han skriver at det er spesielt viktig å utvikle en nordisk dimensjon i NATO og at «Sverige behöver ta ett särskilt regionalt ansvar utifrån att NATOs försvarskoncept bygger på regionalt befintliga förmågor.»

Svenskene lytter

Norge er aldri blitt invadert av Russland, men vi har sloss med svenskene under hele dansketiden. Det er sagt med vennlighet, men det å oppfatte svenskene som kolleger, bare på den andre siden av Kjølen, er å undervurdere vår kommende NATO-partner. Sverige har nasjonale interesser på samme måte som Norge har nasjonale interesser.

Vi behøver ikke å gå tilbake til 1814, 1905 og 1940, men bare for noen få ti-år siden da vi sto overfor liknende multilaterale forhandlinger sammen med Sverige og en annen tredjepart, verserte følgende formaning i korridorene i UD på Victoria Terrasse; «Vær forsiktig med telefonen. Husk at svenskene lytter!»

‘Söta bror’ er vår nærmeste naturlige allierte, men det henger ennå mye merkelig tankegods fra svensk stormaktstid fast i veggene i svensk UD på Gustav Adolfs Plass i Stockholm, selv om det er et halvt årtusen siden Sverige var en stormakt i Europa og Gustav II Adolf Den Store falt i slaget ved Lützen i 1632.

Foto: Försvarsmakten, Sverige