Forfatteren av Arctic Night, August Cole, er ingen hvem som helst. Sammen med Peter Singer har han blant annet skrevet megasuksessen Ghost Fleet. Boken tegnet et tankevekkende fremtidsbilde der kinesisk manipulasjon av databrikkesett er svært nær ved å få katastrofale følger for amerikanske militære styrkers kampevne i en krig med nettopp Kina. Plottet i boken så nærmest ut til å ha vært sannspådd da business- og nyhetshuset Bloomberg i oktober 2018 rapporterte at nettopp en slik manipulasjon hadde funnet sted i brikkesett fra brikkeprodusenten Supermicro. Et firma med både Apple og Amazon på kundelista. Som i boken ble det antatt at kinesiske myndigheter stod bak. Aksjeverdien til Supermicro halverte seg bokstavelig talt over natten. Tilfellet ble aldri bevist, men tvilen som ble skapt var mer en nok til at kontrollrutiner ble endret verden over. I tillegg har vi i flere vestlige land fått en bred samfunnsdebatt om hvem som skal få lov til å levere kritisk datainfrastruktur som fremtidens 5G-nett. Det er ikke umulig at det ekstremt store skadepotensialet, som levende beskrives i Ghost Fleet, bidro til omfanget av panikken.
Et kanskje enda mer berømt eksempel på at science fiction kan være mer science enn fiction er George Orwells klassiker 1984. I boken beskriver han en fremtidsdystopi der alle overvåkes kontinuerlig av Big brother. Boken er en av historiens kanskje viktigste fortelling om hva teknologisk utvikling i gale hender kan føre til. Vårt eget datatilsyn, og dets ekvivalenter i andre vestlige land, kan antakelig takke Orwell for deres eksistens. Det er dessuten umulig ikke å stille spørsmål om det vi nå ser i Kina med opprettelsen av et sosialt kredittsystem er en virkeliggjøring av Orwells dystopi? Uten fremtidsfantasier som 1984 hadde vi kanskje latt oss imponere av mulig samfunnsnytte ved et slikt system? Overvåkingssystem kan for eksempel bidra til mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Med 1984 som bakteppe settes vi i stand til å se teknologien i kontekst, og vi forstår at myndigheters mulighet til massiv overvåkning er en stor trussel for et samfunns ve og vel.
Arctic Night er ingen komplett historie med et avansert plott, men den reiser minst to interessante diskusjoner. Den ene er en høyaktuell beskrivelse av geopolitikkens tilbakekomst og mulige konsekvenser av en multipolar verden for små nasjoner som Norge. Den andre er mer teknologisk, og sier noe om hvordan fremtidens stridsfelt kan tenkes å se ut. Jeg vil i fortsettelsen konsentrere meg om koblingen science fiction og teknologi og gjøre en vurdering av om det kan være noen militær nytteverdi av en slik kobling.
Å forstå hva teknologiske nyskapninger og konsepter kan komme til å bety for relevansen av Forsvaret er åpenbart viktig. Kriger vinnes eller tapes om man gjør store feil på dette området. Både science fiction av typen Arctic Night og Ghost Fleet, samt mer strukturerte fremtidsanalyser av typen «Globale trender mot 2040», som nylig ble utgitt av FFI, bør derfor ha sin plass på offiserens nettbrett. Et fraværende eller fastlåst tankesett om hva fremtiden kan komme til å bringe, er rett og slett farlig. Ingen militære strukturutviklere ønsker å ende opp som pinnsvinet i Isaiah Berlins berømte novelle om reven og pinnsvinet. Folk med bare én stor ide, pinnsvinet i Berlins fortelling, scorer nemlig svært dårlig når prediksjonsevne måles. Statistisk sett er det faktisk bedre å kaste terning enn å lytte til pinnsvin.
Utfordringen er at vi ikke kan la mer eller mindre velbegrunnede fantasier om fremtiden gjøre oss helt handlingslammet. Større militære nyanskaffelser tar ofte ti år eller mer å realisere. Hvis vi utsetter alle planlagte anskaffelser i påvente av the next big thing, utsetter vi oss for enda større fare enn ved å handle nå. Heldigvis er militære kampsystemer sjelden statiske på samme måten som en mobiltelefon eller en laptop. Kampsystemer er i stadig utvikling og oppgraderes etter hvert som nye teknologier kommer til. GPS er et godt eksempel på en teknologi som gradvis har blitt ettermontert i alt fra dumme bomber til kampfly, krigsskip og artilleriskyts. Grunnteknologien er den samme, men presisjon og militær nytteverdi forbedres dramatisk når GPS integreres. En viktig innsikt er derfor at vi må tenke fleksibilitet når vi lager kravspesifikasjoner, slik at systemene kan oppgraderes og ny teknologi ettermonteres etter hvert som den blir moden. Digital infrastruktur i dagens kampsystemer åpner som eksempel opp for en utvikling mot såkalte lojale wing men, avansert stordata analyse av datastrømmer fra systemets sensorer og helt eller delvis autonome bekjempningsprosesser.
I tillegg til å tenke fleksibilitet, må vi satse bredt. Ingen klarer å spå presist hva som vil lykkes og hva som vil feile. For hver George Orwell er det tusenvis av fremtidsvisjoner som aldri slo til. Forskningen viser at all fremtidsgjetning utover 3-5 år stort sett har dårlige odds. De som hadde satset på tunge slagskip i første halvdel av forrige århundre fikk smertelig erfare dette. Utviklingen av hangarskip, missiler og torpedoer medførte at hele denne klassen av skip ble irrelevant. Bredde er en effektiv måte å spre risiko på. I erkjennelsen av at vi aldri vil få helt rett, er målet å unngå at vi satser så ensidig feil at kursen ikke kan korrigeres. Bredde øker dessuten antall dilemma for en motstander, og gjør det vanskeligere å sette oss sjakk matt med ett smart mottiltak slik som de over nevnte missilene.
En ting kan vi likevel være helt sikre på om fremtiden. Det vil alltid være mennesker involvert. Mennesker skal beskyttes og verdier skal forsvares. Kanskje kan vi få maskiner til å gjøre noen av de farligste oppgavene, men det er bare den menneskelig kreativitet og tilpasningsevne som garantert vil takle all teknologisk utvikling og alle scenarioer. Om de er av typen Arctic Night eller Ghost Fleet eller noe helt annet. Det kanskje viktigste enkelttiltaket for Forsvarets evne til å møte fremtiden, er derfor god utdanning av personellet. Jeg støtter således fullt ut at det var på tide å se kritisk på det militære utdanningssystemet vårt, men jeg synes det er trist at det var innsparing som ble den primære driveren. Jeg skulle gjerne sett at den halve milliarden man hadde som mål å spare ble reinvestert i kompetansesøylen. Kompetanse er dyrt, men inkompetanse er som kjent enda dyrere.
Hva har disse observasjonene å gjøre med Arctic Night? I vår streben etter å utdanne rever og ikke pinnsvin må det militære skolesystemet vårt, leselistene våre og diskusjonene rundt lunsjbordet utfordre etablerte sannheter. Offiserer og befal må selvsagt være kjent med klassikerne. Thuchydides’ 2500 år gamle mesterverk er like aktuelt i dag som i sin samtid, men vi må også benytte sjansen til å se fremover. Siden ingen vet nøyaktig hva som vil skje i fremtiden, er science fiction en fin måte å utfordre eget tankesett på. Har vi satset for ensidig? Er det utviklingstrekk som kan gjøre satsingene våre sårbare? Hvordan kan vi utnytte ny teknologi til egen fordel? Kan vi operere på nye måter med gamle systemer? Så gjelder det selvsagt å ikke drømme seg helt bort. Til syvende og sist må vi være klare til å sloss med det vi har og ikke det vi ønsker oss. Beleste og reflekterte offiserer og befal, vil se mulighetene når de byr seg og få det beste ut av både personellet og materiellet vi til enhver tid har. Min oppfordring er derfor å kaste eventuelle fordommer om uprøvde sjangre på båten. Kanskje er det nettopp i det sære du får de mest verdifulle innsiktene? Legg derfor Clausewitz til side en halv times tid, og se om du får noe ut av å lese Arctic Night?
Illustrasjoner av Mikael Noguchi
