The public use of one’s reason must always be free, and it alone can bring about enlightenment among mankind. […] It would be disastrous if an officer on duty who was given a command by his superior were to question the appropriateness or utility of the order. He must obey. But as a scholar he cannot be justly constrained from making comments about errors in military service, or from placing them before the public for its judgment.
-        Immanuel Kant

Julen 2011 redeployerte jeg fra Afghanistan. På den ene siden følte jeg på gleden over å ha med hele laget mitt uskadd hjem. På den andre siden grublet jeg over taktiske erfaringer jeg hadde gjort meg. Ingen nordmenn hadde blitt drept under vår kontingent, men det hadde vært nære på under flere stridskontakter. Jeg kunne ikke unngå å merke meg hvor strategisk effektiv fienden hadde vært, på tross av primitive ressurser, i å nøytralisere våre ambisjoner om å spre regjeringskontroll. Hva om samme fiende hadde kombinert sin taktikk med systematisk seleksjon og trening, og moderne ATGM, MANPADS, nattoptikk, fjernstyrte stridsvognsminer og droner? Våre tunge kjøretøy hadde tvunget oss inn i forutsigbare operasjonsmønstre som tillot fienden å velge tid og sted for trefningene. Jeg minnet imidlertid meg selv på at Hærens første oppgave er nasjonalforsvar. Hvis det som passer best for forsvaret av norsk territorium ikke er optimalisert for COIN (opprørsbekjempning) i Afghanistan så må dette aksepteres, tenkte jeg.

Vinteren 2012 støttet mitt lag TMBN under Cold Response 2012. På et tidspunkt måtte øvelsen spoles tilbake noen timer. Et helt mekanisert infanterikompani hadde blitt «utslettet» i Setermoen skytefelt av jagerfly ledet av fiendens JTAC. Ingenting ved lendet på Setermoen gjorde det overraskende at en mekanisert styrke hadde blitt lokalisert og ødelagt av luftressurser. Det fikk meg til å tenke over hvor sårbare disse avdelingene ville være hvis en reell fiende fikk luftherredømme. Neste vurdering var av hvor sannsynlig fiendtlig luftoverlegenhet ville være i en eventuell krig mot Russland. Kanskje ville allierte fly være raskt på plass og gi egne styrker kontroll i luften. Det virket imidlertid ikke garantert at dette ville lykkes, og gitt de katastrofale konsekvensene av forutsigbar manøver under fiendtlig luftkontroll fremstod risikoen som uakseptabel. Selv i et moderat optimistisk scenario, der allierte ressurser oppnår luftnektelse over egne styrker, må fremdeles norske bakkestyrker konfrontere en numerisk overlegen fiende. Det virket altså som om det var kun i det mest optimistiske scenario, der Norge og allierte nyter full luftkontroll, at vi kunne forvente den luftstøtten som kan utjevne ressursmessig underlegenhet på bakken.

Jeg hadde nettopp lest The Maneuver Warfare Handbook av William Lind, og var fascinert av tanker som surface/gaps og å utnytte muligheter, styrt på intensjon. Kanskje var det sånn Norge måtte sloss; å finne hullene i rustningen til en større fiende, og å slå denne gjennom å være smartere, raskere og mer aggressiv. De fleste av Linds eksempler var imidlertid hentet fra Wehrmacht sine dristige manøvre på Østfronten i Andre Verdenskrig. Så fort jeg begynte å visualisere (dagdrømme) om å lede manøverstyrker i forsvar av Norge begynte det imidlertid å skurre da jeg skulle sette mekanisert manøver inn i nordnorsk lende. Hvor skulle gapene finnes i et lende som tvinger det meste av kjøretøy inn på noen få veiakser? I mange områder er det selvfølgelig mulig å flytte selv mekaniserte styrker opp på vidda. Dette er imidlertid relativt lokale manøvre på stridsteknisk nivå ettersom viktige støtteressurser ikke kan holde følge. Det besvarer heller ikke problemet med den operasjonelle forflytningen frem til Finnmark, i tide og intakt. Det slo meg også som betenkelig at brigadestriden ble ført som om vi var en ekspedisjonær styrke, med langt tren og store kommandoplasser. Det var lite ved dette som vitnet om at vi sloss på hjemmebane.

På dette tidspunktet begynte summen av betenkeligheter å gå på motivasjonen løs. Vårt landmaktskonsept syntes å være dårlig tilpasset kamp mot asymmetriske motstandere i utlandet, samtidig som det i nasjonalforsvar hvilte på noen tilsynelatende svært skjøre forutsetninger. Jeg har hatt lyst til å bli offiser så lenge jeg kan huske, og stortrivdes i Hæren. Jeg begynte imidlertid å bli urolig for om den aktiviteten jeg la ned så mye tid og innsats i ikke var utformet optimalt for å omsette min og alle kollegaers innsats til faktisk forsvarsevne. At årsverkene til høyt motiverte og oppofrende personer ble lagt inn i en stridsidé som ville underprestere dramatisk hvis det ble satt på prøve. Det var altså denne bagasjen jeg tok med meg til Linderud høsten 2012; observasjoner, spørsmål og bekymringer fra min tid på lavt nivå i Hæren, overfladisk og spredt lesing av militærteori, og noen løsrevne og ufordøyde tanker om mulige svar.

Krigsskolen som inkubator

Gitt de nevnte inngangsverdiene, viste Krigsskolen seg å være den perfekte arenaen for å videreutvikle tanker. Dannelsesreisen begynte med undervisning i statsvitenskap og militærteori. Selv det innledende pensumet utgjorde for meg en markant intellektuell utvikling. Det satte meg i stand til å systematisere mine løsrevne tanker inn i den militærteoretiske diskursen. Noe jeg ikke innså før senere (ung og umoden som jeg var), var at de hundrevis av sider som skulle leses ikke var ment å være et slag mestringshinder som skulle overkommes for å gjøre seg fortjent til løytnantsgraden. De utgjorde snarere resultatet av imponerende innsats fra våre instruktører med å lese gjennom og velge ut fra en enda større mengde kilder, slik at vi kadetter skulle komme over dørstokken til militærteori så effektivt som mulig. Takket være denne innsatsen kunne vi kadetter bekle våre personlige erfaringer med et akademisk begrepsapparat, og organisere det i rammeverket av teori.

Den mest dyptgående verdien til Krigsskolen som arena for kunnskapsutvikling kan være vanskelig å gjenkjenne når man selv er fanget opp i en travel hverdag der. Tilværelsen ved skolen er gjennomsyret av faglig diskurs, enten man vil eller ikke. Kadettenes samtaletemaer og ordforråd, både i og utenfor forelesninger, endrer seg påfallende tidlig. Erfarne og kunnskapsrike instruktører utfordrer og støtter. De er som regel alltid villige til å gi ekstra av egen tid når de møter genuin nysgjerrighet fra kadetter. Personlig ble også biblioteket på Linderud, med både epokegjørende bøker og oppdaterte tidsskrifter, ett av mine favorittoppholdssteder (noe det fortsatt er). Ikke minst blir alle disse faktorene eksponentielt forsterket av at du deler erfaringen med medkadetter som gjennomgår samme utvikling.

Fra det foregående blir det nå mulig å skimte den dynamikken som legger opp til at kadetten bør bli oppfattet, av seg selv og Forsvaret, som en naturlig bidragsyter i fagdebatten. De kommer inn med egne erfaringer og observasjoner, som oftest ubelemret av formell doktrine (les: dogme). Selv etter URE (utdanningsreformen) har de unge kadettene sannsynligvis mange interessante referansepunkter å vurdere Forsvarets praksis opp mot, enten fra førstegangstjeneste, sivile studier eller personlig fordypning. På Krigsskolen blir disse ferske militære tenkerne intensivt og effektivt innlemmet i profesjonens ekspertisefellesskap. De mangler erfaring, men er derfor også unikt posisjonert for å se muligheter der de mer etablerte delene av organisasjonen er begrenset av selvutviklede skylapper. Det er også interessant å merke seg at ledende forskning på profesjonell ekspertise tilskriver begrenset verdi til faktoren erfaring alene (Ericsson,  2018). Her hevdes det at når introduserende utdanning (Krigsskolen, for offiserer) er fullført, har personlig driv for egenutvikling mer å si enn hvor mange år man har praktisert profesjonen. Dette betyr ikke at kadetter er bedre egnet til å uttale seg enn mer erfarne offiserer. Erfaring har fortsatt noe å si, samt at det finnes late og uinteresserte kadetter akkurat som det finnes slike offiserer. Det betyr imidlertid at når profesjonsutøvere er uenige, er forskjellen i tjenesteår en svak predikator for hvem som har de beste argumentene. Dette er muligens enda mer gjeldende i den militære profesjon, der det er et notorisk avvik mellom hva som preger profesjonshverdagen, og hva som preger kjerneoppgaven.

Prosjekt Norsk Sverm

Mitt første år på KS var preget av både frustrasjon og optimisme. På den ene siden opplevde jeg at mine bekymringer og spørsmål i liten grad ble avklart av det vi ble lært om norsk landdoktrine. Som grunnlag lærte vi om manøvertenkning, om å utnytte fiendtlige svakheter og vinne gjennom posisjonell, funksjonell og tidsmessig forskyvning. Så gikk vi videre til å lære om den verktøykassen Hæren skal oppnå dette med. Her var det en påfallende uoverensstemmelse mellom objektive faktorer for egne (våpensystemers vekt, fremkommelighet, termisk og elektromagnetisk signatur mm.), fienden (sensorer, ildkraft mm) og lendets beskaffenhet i dimensjonerende områder. Det virket rett og slett ikke som om vi hadde gitt oss selv de best mulige forutsetninger for å oppnå de ønskede taktiske effekter. Det som på den annen side gjorde meg optimistisk, var å lære mine medkadetter å kjenne som dedikerte, ærekjære og nysgjerrige offiserer. I diskusjoner i og utenfor fastsatte leksjoner oppdaget jeg at jeg ikke var alene i bekymringene over organisasjonens evne til å lykkes med det befolkningen forventet av oss. Jo mer vi diskuterte svakhetene i noen av de etablerte sannhetene, jo mer innstilt ble vi på at bekymringene måtte kommuniseres. Fra uformelt vennskap og interessefellesskap vokste etter hvert en prosjektgruppe fram. Følgende sitat var visjonsuttalelsen fra første formelle møte: «[Prosjektet skal være]et teoretisk motstykke til etablert doktrine, som våger å tenke radikalt nytt for å bedre ta hensyn til norske styrker og svakheter, i den hensikt å drive doktrinell debatt i den retning som best gagner Norge». Altså akkurat så ambisiøst og svulstig som unge kadetter bør tillate seg. Vi kalte gruppen Prosjekt Norsk Sverm.

Prosjektets navn var inspirert av teoriene rundt militær svermtaktikk og Battleswarm-doktrine (Arquilla  & Ronfeldt, 2000). Vi hadde kommet over dette via fotnoter og referanser i pålagt pensum, noe som eksemplifiserer budskapet i denne teksten. Vi brakte med oss løsrevne tanker om hva som virket realistisk for Norge i møte med en stormakt (f.eks. Milorg, «Stay Behind», Jegerbataljoner og Totalforsvar). Skolens pensum ledet oss så til sverm-teorien, som gav oss et moderne og helhetlig rammeverk for disse tankene. Vår unike syntese gikk ut på å tilpasse amerikanske teorier til norske forutsetninger. Hovedsakelig erstattet vi avhengighet av overlegen K2IS og fellesoperativ ildkraft med å basere oss på fullstendig utnyttelse av at vi skulle forsvare nasjonen på hjemmebane.

Med erfaring og ytterligere egenstudier har nok egne meninger i skrivende stund endret seg noe fra våre innledende tanker (jeg kan ikke uttale meg for resten av gruppen). Kjernen av konseptet står imidlertid ved lag. Norge er ikke tjent med å la en stormaktsfiende sloss den krigen de selv ønsker. For Norge innebærer dette å unngå store mekaniserte forflytninger som legger opp til å bli ødelagt eller avskåret før de oppnår direkte kontakt med fienden. Det innebærer også å ikke basere seg på fellesoperativ ild over lange avstander, ledet av avansert K2IS. Det er velkjent at Russland investerer tungt i metoder, både kinetisk og ved informasjonsteknologi, for å forstyrre nettopp slik krigføring (Sukhankin,  2017). Samtidig var nok det opprinnelige Norsk Sverm-konseptet i overkant personellintensivt og for basert teknologi som allerede i 2013 var i ferd med å bli akterutseilt. Et oppdatert sverm-konsept må ta inn over seg ny teknologi, spesielt innenfor autonome våpensystemer og AI.

Det formelle produktet fra Prosjekt Norsk Sverm var en samling bacheloroppgaver. Hver oppgave ble skrevet individuelt, men hang sammen ved at de belyste konseptet fra forskjellige perspektiv (strategisk rasjonale, taktikk, logistikk, etikk mm.[1]). For oss i gruppen var imidlertid dette bare en liten del av hva som motiverte oss og hva vi fikk ut av det. Enda viktigere var den uvurderlige erfaringen med å jobbe med kunnskapsutvikling i en høyt motivert gruppe. For ikke å snakke om hvor øyeåpnende og utviklende det var å være aktive bidragsytere i en pågående diskurs om viktige spørsmål.

Hærens debattklima og kadettens ansvar

Det virker være allment erkjent at militære organisasjoner er iboende konservative og skeptiske til utvikling. At «det eneste som er vanskeligere enn å få nye tanker inn, er å få gamle tanker ut». Selv har jeg flere ganger gjort meg skyldig i å påstå dette. For den norske Hæren er dette imidlertid en ufortjent anklage. Nesten umiddelbart etter at Prosjekt Norsk Sverm informerte skoleledelsen om initiativet, opplevde vi interesse og støtte både fra Skolesjefen og sentrale fakultetsmedlemmer. Travle instruktører og ansatte investerte betraktelig ekstra tid ved flere anledninger for å støtte oss. Interessen var heller ikke begrenset til Krigsskolen. Når kadetter får taletid på Våpenskolen, Oslo Militære Samfund og Army Summit, er det umulig å påstå at Hæren er fiendtlig innstilt til avvikende tanker og meningsbrytning. Tvert imot, det organisasjonen mangler i ressurser til omfattende forsknings- og doktrineinstitusjoner, veier vi til en viss grad opp for med dialogen som blir muliggjort av gjensidig respekt på tvers av gradssjikt.

Jeg skal derfor avslutte teksten ved å belyse kadettens ansvar. Som kadett starter du din profesjonsutvikling med friske øyne. Krigsskolen gir deg raskt muligheten til å orientere deg i den pågående diskursen, innenfor det temaområde du måtte velge å vie nysgjerrighet. Hæren, på sin side, er åpen og klar for å vurdere merittene til ditt bidrag. Det eneste som står i veien for kadettens mulighet for innflytelse er egen innsats. Å se egne synspunkt omtalt og debattert av eldre offiserer man ser opp til er spennende og motiverende, men bak dette ligger utallige timer med ekstra, selvpålagt arbeid. Skal dine synspunkt være verdt å vurdere, krever det dyp og bred lesing utover pensum. Pålagte oppgaver må utføres effektivt slik at du har tid til timene med skriving og redigering av egne prosjekter. Medlemmene i Prosjekt Norsk Sverm begynte konkret planlegging av sine bachelor-oppgaver helt i starten av tredje semester. I løpet av de påfølgende semestrene videreutviklet og koordinerte vi både planene og sverm-konseptets substans gjennom flere samlinger, både på kveldstid og i helgene. Unge kadetter har alle muligheter til å gi verdifulle bidrag til den militære profesjons ekspertise, men ingenting som er verdt å gjøre er lett.

Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret

[1] Et søk etter «Norsk Sverm» på https://fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/ gir tilgang til alle oppgavene i prosjektet.

Referanser

• Arquilla, J., & Ronfeldt, D. (2000). Swarming   and the Future of Conflict. RAND - National Defense Research Institute.
• Ericsson, K. A. (2018). The Influence of   Experience and Deliberate Practice on the Development of Superior Expert   Performance. I A. E. K, R. H. Robert, K. Aaron, & M. W. A, The   Cambridge Handbook of Expertise and Expert Performance, 2nd ed (ss.   745-769). Cambridge:   Cambridge University Press.
• Langvad, S. (2015). Norsk   Sverm - Asymmetrisk strategi og norsk forsvarsevne. Oslo: Krigsskolen.
• Sukhankin, S. (2017, May 26). Russian   Electronic Warfare in Ukraine: Between Real and Imaginable. Hentet fra   realcleardefense.com:   https://www.realcleardefense.com/articles/2017/05/26/russian_electronic_warfare_in_ukraine_111460.html