Det som skjer i Afghanistan er dramtisk for det afghanske folket og smertefullt for ledelsen i USA og NATO. Samtidig gir dette oss muligheten til å reflektere over hva dette forteller oss om de militære innstatsene som Norge bidrar til i Mali og Sahel regionen. I Mali har FN, EU, Frankrike hvert tungt tilstede militært, utviklingsmessig og humanitært siden 2013. Norge bidrar gjennom egne utviklingsbidrag og støtte til FN både økonomisk og på personellsiden til FN-styrken. Nå skal Norge også sende et mindre antall mannskaper til den fransk-ledede Takouba styrken som skal operere i Mali og i naboland.
Problemet er at dette ikke har bedret sikkerhets situasjonen på bakken. Snarere går det den gale veien. De jihadistiske opprørerne er nærmere Malis hovedstad i dag enn de var i 2013 og konflikten har spredd seg til naboland som Burkina Faso og Niger. Forsøket på å øke kvaliteten på den maliske hæren gjennom treningsprogrammeer ledet av EU ser heller ikke ut til å hjelpe. Spørsmålet som man må stille seg er derfor hva kan gjøres annerledes etter at man har vært tilstede i snart ti år uten mye å vise til utover at man har unngått et totalt sammenbrudd.
Basert på det vi vet om hva som skjedde i Afghanistan er det flere fallgruver vi som må unngås i Mali. En viktig lærdom er at det ikke hjelper med høyteknologisk etterretning hvis data matrisen dette fremskaffer kun tolkes i tråd med hva man vil oppnå og ikke utsettes for sterke og kompetente motforestillinger. Vi må forholde oss til hva Mali er. Hvordan samfunnet fungerer og ikke minst hvordan staten faktisk virker. Ja den er svak og sårbar, men den fungerer også på en måte, bare ikke helt hvordan vi mener den bør.
Videre viser Afghanistan at trening og overførsel av militært utstyr er fånyttes hvis de som mottar dette ikke tror på prosjektet man ber de slåss for. Er ikke viljen til å kjempe og ta tap tilstede kan man bruke så mye ressurser man bare vil på trening og utstyr uten at det har noen reell effekt. Det ser vi i Afghanistan og det samme gjør seg gjeldende for alle som vil se i Mali. Det innebærer at å fortsette som man nå gjør i regi av EU er meningsløst. Problemet stikker dypere enn hva som kan løses med enda mer trening og bedre våpen. Korrupsjon er tungt nedsunket i alle deler av den maliske staten, hæren inkludert. Det får man ikke gjort noe med på kortsikt, men man kan bli bedre til å handtere det og følge det opp ovenfor de maliske soldatene. Fjernes noe av det mest åpenbare som de merker mest som at de må gi fra seg deler av lønningene sine vil det kunne ha større effekt enn nok en ny runde med opplæring.
Videre må vi være klar over at Afghanistan ikke bare har vist oss at asymmetrisk krigføring virker, det ser også lederne for jihadistene i Mali. Det øker deres overbevisning om at den strategien de har valgt er riktig og gir fotfolket deres en moralsk vitamin innsprøytning. Dette gjør det enda viktigere og omdefinere både FNs militære innsats og den Frankrike leder mot et annet mål enn å eliminere det vi definerer terrorister. Man burde ha forhandlet mye tidligere i Afghanistan med Taliban. Vi bør ikke gjenta den feilen i Mali. Det betyr at de militære innsatsene må omdefineres til to klare mål. Større evne til å beskytte sivil befolkningen sammen med et målrettet militært press mot opprørere. Ikke for å eliminere dem, men for å presse frem en forhandlingsløsning mens de internasjonale styrkene fortsatt har et territorielt og strategisk overtak. Dette er mest sannsynlig den eneste bærekraftige exit muligheten. Det norske bidraget er i seg selv alt for lite til å handtere dette på egenhand, men samtidig må man begynne et sted og Norge kan sammen med andre bidrar til å utfordre Frankrike som setter rammene for den internasjonale intervensjonen.
Klarer det internasjonale samfunn ikke sammen å finne en vei ut da må vi bli der. Mali vil antagelig kollapse hvis de internasjonale styrkene trekkes ut. Det kan bli verre enn i Afghanistan. Her kan Taliban klare å etablere et monpol på voldsmakt. Det klarer ikke jihadist gruppene i Mali. De kan felle staten, men ikke ta over. Resultatet vil være kaos med kamper mellom ulike jihadist grupperinger, mens den maliske hæren fragmenterer i ulike fraksjoner ledet av hva som blir rene krigsherrer. Dette vil spre seg videre i Sahel med den konsekvens at mengder av mennesker vil være på flukt. Ikke akkurat et ønsket scenario.
Innlegget finansiert vha Eckbos Legat og er blitt publisert i DN 4/9/2021
Foto: Franske og internasjonale styrker under militærparaden på den Franske nasjonaldagen 14 juli. Troppene i Task Force Takuba, utplassert i Mali som en del av operasjon Barkhane, består av spesial og konvensjonelle styrker fra ti europeiske land: Belgia, Estland, Frankrike, Italia, Nederland, Portugal, Tsjekkia og Sverige, Danmark og Romania. Fra høsten 2021 skal også norske styrker fra FS delta i operasjonen. (Benjamin Chabert / Ministère des Armées)
