Julenissen kom ikke til Putin

Julenissen kommer jo egentlig bare til snille barn. Det var derfor ingen stor overraskelse at Russland etter det innledende møtet med USA i Genève ikke fikk noen innrømmelser. Partene har konstatert at de står svært langt fra hverandre, hvilket var forventet. Likevel virket det som om stemningen var litt mindre intens og noen ord med positivt fortegn kom også fra russisk side. Og kanskje trusselen mot Ukraina i form av en utvidelse av krigen ble litt mindre, men det er ingen grunn til å sprette champagne-flaskene. På onsdag var det planlagt møte i NATO-Russland rådet og i dag, torsdag, i Wien i dag, i OSSE. I Wien deltok land som Ukraina, Finland og Sverige. Uansett trenger nye møter mellom USA og Russland å finne sted.

De kravene Kreml fremmet like før jul var helt uakseptable. Putin forlangte at Russland skal få innflytelsessfærer i Europa basert på utdatert tankegods fra Jaltaavtalen (1945). Videre vil Putin bl.a. reversere NATOs utstrekning tilbake til 1997, ha garantier for at NATO ikke vil ta opp nye medlemmer og at alle amerikanske atomvåpen skal trekkes ut av Europa. Gitt at Putin ønsker NATO tilbake til slik alliansen så ut i 1997, burde selvsagt Russland som et minimum tilby seg å trekke styrkene sine ut av områder Kreml har angrepet og okkupert etter den tid.  Selv i den kjente russiske avisen Kommersant skrev journalisten Elena Chernenko at Putins kravliste kunne sammenlignes med å skrive til nissen og ønske seg en levende enhjørning i julegave.

Hva tenker og tror Putin?

Det vi kan være helt sikre på er at Putin nok ikke tror på julenissen, ut over det vet vi lite. Én mulighet er at Putin rett og slett kan ha undervurdert de vestlige demokratiers evne til å vise samhold stilt overfor utilslørte russiske trusler om bruk militærmakt. Putin utfordrer hele den etablerte sikkerhetsarkitekturen i Europa slik denne ble fremforhandlet etter den kalde krigen. Det er nærmest utenkelig at noe av dette kan rokkes ved. Tidligere ledere i Kreml har også undervurdert Vestens motstandskraft mot politisk og militært press når det virkelig gjelder; Berlin-blokaden (1948), Berlin-krisen (1958-1961), og selvsagt Cuba-krisen (1962). Dette var alle sovjetrussiske forsøk på drastiske endringer av datidens sikkerhetsarkitektur, dog uten å lykkes.

Ett annet alternativ er at alt dette bare er spill for galleriet, og at Putin til slutt kun står igjen med ett krav: et nøytralt Ukraina som holder seg unna NATO. Dette kan i Putins øyne fremstå som en liten innrømmelse, men prinsipielt og politisk utrolig vanskelig, både internt i Ukraina og for USA/NATO. Dette er en villfarelse Putin faktisk kan leve i, gitt hans tilnærming til politikk og maktutøvelse, men er et nøytralt ikke-alliert Ukraina egentlig godt nok for Putin? Det betyr selvfølgelig også et Ukraina Russland må holde seg unna. Uten fortsatt russisk innblanding er det om noen år mulig å se for seg et fullt ut demokratisk Ukraina med en betydelig bedre økonomi enn i dag. Flere Russlandseksperter har hevdet at det er dette Putin frykter mest.

Krigsfaren består

Bare Putin selv vet om han vil utvide krigen mot nabolandet eller ikke. Det vi nå ser utspille seg ble under den kalde krigen kalt «brinkmanship», kunsten å føre en politikk til grensen av krig. Putin beholder nok i alle tilfeller styrkene langs Ukrainas grenser inntil videre. Han har jo ingen andre forhandlingskort enn å true med krig og undertrykkelse.

Putin vil mest sannsynlig oppleve at ingen reelle innrømmelser vil bli gitt, i hvert fall ikke uten tilsvarende russiske. USA/NATO er villig til å snakke om atomvåpen og tillitsskapende tiltak som f.eks. hvor fremtidige militærøvelser kan gjennomføres og størrelsen på disse. Alt dette er imidlertid vel innenfor den kjente sikkerhetsarkitekturen. Hvis Putin vil bruke krig til å endre på dette er det hans ansvar alene. Putin vet godt at kriger generelt er uforutsigbare. Kremls ledere har gjennom kommunist-tiden og opp til nå hovedsakelig vært tilbakeholdende med krigseventyr, innmarsjen i Afghanistan julen 1979 var et unntak. Krigen viste seg umulig å avslutte med noen politisk gevinst og etter 10 lite gloriøse år trakk Sovjetunionen seg ut. I Putins regnestykker er nok Afghanistan - gitt sovjetiske og amerikanske erfaringer - en faktor som maner til forsiktighet.

Så langt har Putins tilnærming gitt Kreml mest grunn til pessimisme. Putin er nok fornøyd med den oppmerksomheten president Biden har gitt ham. På minussiden har USA og Europa stått mer tydelig sammen enn på veldig mange år og støtten til Ukraina er solid. I tillegg har Putin også greid å skremme opp Sverige og Finland til et slikt nivå at begge landene følte behov for å presisere at NATO-medlemskap er noe de selv avgjør. Det var nok heller ikke med i Putins beregning at Kasakhstan holder på å ende opp i kaos. Kanskje tenker Putin at fortsatte forhandlinger med USA kan bringe noe på bordet som skaper en mulighet til å komme seg videre uten at det blir altfor tydelig at lite ble oppnådd fra Russisk side. Tross alt, Putin er en forsiktig spiller.

Kronikken er første gang publisert på DN.no i samarbeid med Stratagem

Foto: Patrick Semansky, AP/NTB