Under andre verdenskrig tjenestegjorde den unge fysikeren Richard P. Feynman i Los Alamos. Han var med på å utvikle den amerikanske atombomben. Under arbeidet kom selveste Niels Bohr på besøk. Alle ville selvfølgelig både høre og se den verdensberømte nobelprisvinneren, og unge Richard, som hadde funnet seg en plass langt bak i lokalet, slet både med å høre og se hva som foregikk der framme på podiet.
Overraskelsen var derfor stor da selveste Jim Baker ringte. Jim Baker var dekknavnet til Aage Bohr, Niels’ sønn, og han ringte for å invitere Richard til et personlig møte med Nicholas Baker, som var Niels Bohrs dekknavn. «Me? I’m Feynman, I’m just a– » «That’s right. Is eight o’clock OK?»
Åtte om morgenen er tidlig for en vitenskapsmann, men Richard innfant seg til rett tid og diskusjonen startet umiddelbart. Far og sønn Bohr luftet flere ideer om hvordan bomben kunne bli mer effektiv, og Richard la ikke bånd på seg. Det gjorde han aldri: «You see, when I hear about physics, I just think about physics, and I don’t know who I’m talking to, so I say dopey things like ‘no, no, you’re wrong’ or ‘you’re crazy.’» Slik holdt de på i et par timer. Ideer ble kastet hit og dit, mens gamle Bohr til stadighet forøkte å få fyr på pipa. Han mumlet også for det meste, og Richard skjønte lite av det han sa. Endelig fikk imidlertid dansken fyr på pipa, og sa: «Well, I guess we can call in the big shots now».
Richard syntes dette hadde vært en merkelig opplevelse. Først brukte den store Bohr flere timer på å krangle med en helt ukjent forsker midt i tyveårene, før han slapp professorene og stjerneforskerne inn i rommet. Forklaringen fikk han av Aage, som fortalte hva faren hadde sagt sist de hadde besøkt Los Alamos: «Remember the name of that little fellow in the back over there? He’s the only guy who’s not afraid of me, and will say when I’ve got a crazy idea. So next time when we want to discuss ideas, we’re not going to be able to do it with these guys who say everything is yes, yes, Dr Bohr. Get that guy and we’ll talk with him first».
Både Feynman og begge blad Bohr endte opp som nobelprisvinnere i fysikk. De var åpenbart smarte folk. De var så smarte at de skjønte at de trengte folk rundt seg som kunne gi dem skikkelig motstand. De færreste i lederposisjoner, både i Forsvaret og ellers, sikter seg inn mot nobelpris i noe som helst, men de fatter en del beslutninger. Men hvor mange er det av dem som har noen rundt seg som kan si: «you’re crazy»?
Om noen med makt og myndighet i Forsvaret leser dette,vil de sannsynligvis tenke: Er det noe vi har nok av i Forsvaret, er det folk som protesterer. Tillitsmannsorganisasjoner, presse og ferdigvurderteoberstløytnanter gjør ikke annet enn å lufte sin misnøye og idiotforklare beslutninger fattet av ledelsen. De øser ut sin motvilje i alle mulige kanaler. Men, når bygdeoriginalene og bakgårdsangerne kommer på banen, er beslutningen alt fattet. Da er det for sent. Når sjefen har surret seg offentlig til masten, er det for mye prestisje involvert til å få vedkommende løs igjen.
Protestene fra grinebiterne har altså nøyaktig samme effekt som klakørene hadde på Bohr. De endrer ingen ting. De gjør bare beslutningsfatterne enda sikrere på at beslutningen er genial. Jo flere i organisasjonen som stritter imot, desto større grunn er det til å tro at beslutningen er nødvendig og derfor bør presses igjennom. Det jeg savner er altså ikke kranglefanter, men kranglefanter på innsiden av beslutningsfatternes egne personlige boble.
Jeg savner noen som er i rommet når sjefen retter pistolmunningen mot kneskåla og vurderer å trekke av. De protestene som kommer etter at sjefen har skutt seg i kneet, kommer for sent.
Jeg vet jo ikke hva som foregår i Forsvarets største sjefskontorer, men jeg er ganske sikker på at det ikke er mange som regelmessig frekventerer slike lokaler som sier til sjefen: «Du er gal. Det der er faktisk det dummeste jeg har hørt. Og nå skal du få hører hvorfor.» Jeg tror ytterst få lederedyrker motstemmer i sin egen umiddelbare nærhet. Ingen liker å bli kalt idiot. Ikke en gang idiotene. Spesielt ikke de.
Det er mulig jeg er fullstendig på villspor her, men når du leser dette er det for sent. Ingen var til stede som kunne fortelle meg at mitt inntrykk av ja-menneskenes diktatur i Forsvaret er grepet ut av løse luften. Og nå som det er sagt, vil jeg aldri skifte mening. Det gjør man bare ikke. Man er jo ikke dum.
Foto: Forsvaret
Kronikken er gjort mulig med støtte fra Eckbos legat.
