Jernlovens strupetak, blårussens kalkyler og det hypotetiske Forsvaret

Harald Høiback skriver i Stratagem den 19.08.2023 treffende om jernlovens byråkratiske strupetak på Forsvaret. De fleste som har arbeidet i større organisasjoner, offentlige så vel som private, har vel hatt opplevelser av dette frustrerende jerngrepet. Natalina Heia sin replikk den 21.08.2023 nyanserer med noen perspektiver på hvorfor godt byråkrati er nødvendig. Det er betimelig, samtidig som jeg er mye enig med Høiback selv om han tegner et bilde med bruk av mye svart og hvitt. Jeg vil også bruke litt svart-hvitt for å si hva jeg oppfatter er årsaker til de utfordringene som Forsvaret har satt seg selv i. Kort sagt har ideen om varig fred og fordragelighet laget en ramme for politisk ideologi som sammen med mangel på blårusskompetanse har styrt Forsvaret til å forbli en hypotetisk organisasjon som ikke skal testes i det den er designet for.

Først vil jeg si noen overordnede ord om hvem som blir ledere i Forsvaret. Høiback nevner hvordan akademisk karriere ikke er kvalifiserende for den klassiske offiserskarrieren. Den enkle forklaringen er vel at det tar tid å bli en god akademiker, mens den typiske karriereoffiseren skal ha bredde. Aller helst bredde kombinert med selvtillit og tro på egen fortreffelighet. Bredde er kanskje den hellige gral for militære ledere i Forsvaret? Forsvaret er i så måte både lik og ulik sivile organisasjoner. I Sjøforsvaret har vi tradisjon for å løfte frem navigatører til toppledere, etter de har skaffet seg bredde vel og merke. Et sivilt rederi til sammenligning vil som oftest ønske en økonom eller forretningsutdannet person i toppledelsen. En som forstår seg på å skape verdi i form av å tjene penger. I Hæren er det vel panser som skal lede, og i Luftforsvaret er piloten den hellige gral. Sjefene er i hvert fall ikke blåruss. For å sette det på spissen. Nå er jo Bjørn Kjos i Norwegian pilot, så noen likheter er det. Slik som legen som er sjef på sykehuset, kan man si at den operative offiseren jo forstår den militære kontekst, militære operasjoner og generelt krigens krav, på lik linje som legen forstår den medisinske kontekst. Balansen av spisset og bred erfaring blant ledere kan diskuteres. Forsvarets Høyskole har da også hatt en sjef som har disputert til Ph.D, og som har gjort videre militær karriere i FD.

Denne diskusjonen er interessant, men jeg vil vende blikket mot hvordan Høiback peker på byråkratiet og blårussen som syndebukk for hvordan og hvorfor Forsvaret er i et byråkratisk jerngrep. Jeg er enig i Høibacks beskrivelse av utdanningsreformen, og hvordan den var styrt av byråkrater i en retning som kun i festtalene var motivert av økt kvalitet. En kan sågar si at prosessen var sterkt påvirket av en utopisk, politisk og ideologisk styring. Noen løsninger har etter URE blitt dårligere, dyrere og mer sårbare. Dette ble pekt på i forkant og gjennom reformen. I minst ett tilfelle ble en slik påpekning møtt med beskyldninger om at vedkommende som ytrer slike bekymringer er illojal mot det gitte oppdraget. Dette er nok byråkrati på sitt verste. For noen var dette kanskje politikk på sitt beste. Karrierer ble sikret og festtalene ytret mission accomplished. Det sa for øvrig også president Bush i 2003 om kamphandlingene i Irak.

Skylden for at vi har havnet i dette jerngrepet som leder til irrasjonell logikk tillegges altså blårussen. Den ekstreme og noe flåsete løsningen er i så måte å kvitte seg med alle blåruss og de som ikke driver med direkte militær aktivitet. Løsne jerngrepet. Da kan eksempelvis professorer få fritt spillerom på universitet og høyskoler, og de kan styre utdanningsinstitusjonen etter de vitenskapelige idealene, i søken etter den o store sannheten. Den samme logikken gjelder for så vidt for forsvarsgrenene. La de med krigserfaring bestemme hva som er best, slik at vi kan produsere kampkraft, uten unødvendig byråkratisk tull og blåruss som bare vil telle penger og lede oss ut i uføret av manglende operativ evne.

Naturligvis er det nå slik at vi bruker pengene til skattebetalerne, noe som er forbundet med en del krav all den tid vi ønsker å være et velfungerende samfunn. Telling av pengene er grunnlaget for å si noe om hvor mye vi har å bruke på forskjellige ting. Og gitt at vi ikke har uendelig med penger, så må noen telle de og ivareta kontrollen. En dyktig blåruss vet veldig godt at pengene puttes inn i en kontekst, og at de skal brukes til å skape verdier. For offentlige virksomheter blir dette ofte diffust og komplekst, men okke som, så må pengene telles. En kommer ikke utenom at det på en eller annen måte må holdes kontroll og det må rapporteres. Alt dette byråkratiet gir til en viss grad et helt nødvendig jerngrep over organisasjonen, slik at den ikke kan løpe løpsk og dermed rasere grunnlaget for sin egen eksistens. Jeg mistenker at Høiback setter ting litt på spissen og at vi nok er enige i det meste. I hvert fall at for mye byråkrati og feil byråkratisk styring ikke er bra.

Jeg vil holde meg til denne blårussen litt videre. Gitt min beskrivelse av hva en blåruss vet noe om og prøver å holde på med, så er Høiback og jeg ikke enige i skyldfordelingen. Jeg vil heller vri på det, og si at det ikke er blårussens skyld at vi har enten for mye byråkrati, eller et byråkrati som driver med feil måling og målforskyving og oppmerksomhet på det som ikke skaper verdi. Jeg vil si at det er militære ledere og politikere, uten kunnskap om blårussgreier, som leker blåruss. Snakket i gangene i ledelse og departement går kanskje i produksjon og balansert målstyring og det å jobbe smartere, og en møter kanskje politikere som snakker på samme måten. En blir flink til å prøve å sminke det egentlige oppdraget, som er å bruke ostehøvelen for å spare penger. I mangel på forståelse for kompleksitet kan en lett bli frelst av stiplede linjer i organisasjonskartet og bønn om effektivisering. En statsviter eller en sambandsoffiser kan bli forført av corporate infotainment og tenke at dette jo må være veien og lyset. «Bare disse enhetene samhandler og skaper synergier og henter ut gevinster og øker produksjonen og moderniserer. Da blir det bra.» Og så ender vi plutselig opp med produksjons- og resultatenheter, og horisontal samhandel og etatssplitting og funksjonsfokus og organisasjonskart som kun gir mening som moderne kunst. Det sendes rapporter som ikke blir lest eller som grønnvaskes før de sendes videre. Et spill i monopol hvor ideologi forvandles til reformers fortreffelighet av kommunikasjonssjefer. En kan få følelsen av at vi lever i en form for Dilbert (eller Lunsj) stripe med en pervertert form for new public management på steroider, fullstendig frikoblet fra sitt teoretiske grunnlag. Slik irrasjonalitet kan vel bare beskrives som ideologi? Logikken i omstillinger og reformer blir ganske raskt så meningsløst at det må omorganiseres igjen, og igjen, og igjen. I søken etter den optimale og smarteste og mest moderne, mest effektive løsningen, slenges det ut påstander om at vi bare må jobbe smartere og mer effektivt, uten at folk klarer å knytte det til noe konkret i sin hverdag. Summen av denne styringen, med et kontinuerlig ønske om effektivisering av funksjoner i kombinasjon med skiftende oppmerksomhet på hva som er viktig, i en sammensatt og matriseorganisert organisasjon som Forsvaret, vil nok alltid føre til at organisasjonen må endres frem og tilbake i takt med hvilken funksjon som har høyest prioritet i pressen og politikken.

Et eksempel på dette er innen logistikk. FLO ble etablert for å samle all logistikken under samme sjef. Ideologisk tro på stordriftsfordeler preget festtalene, og man valgte også å samle Forsvarets Kompetansesenter for Logistikk (FKL) under FLO. Det har jo en viss faglig logikk, og det var kanskje en delvis suksess på noen områder? Nå flyttes fokuset over på at det nå skal skapes stordriftsfordeler gjennom en fagskolelogikk. Da kan vi hente ut ytterligere gevinster i bl.a sanitetsutdanning og FKL m.m., og effektivisere dette under en fagskole. Teknologien og strekkoder og moderne løsninger skal på en eller annen måte legge sin hellige hånd over organisasjonskartet i powerpoint. Resultatet er at organisasjonen har blitt ostehøvlet i to omganger, fagmiljøene er mindre bærekraftige, og omorganiseringen flagges nok som en stor suksess. Dette er det ingen god blåruss som ville vært med på, men ærekjære blåruss vil kanskje prøve å redde stumpene når oppdraget er sivilpolitisk og militærpolitisk gitt. En flink blåruss med ambisjoner vil kanskje ta på skylapper og håpe. Forsvaret har jo ikke noen tradisjon for å vurdere reformene annet enn å sitere til måltall fra prosjektets planer for gevinstrealisering. I så måte kan til og med blåruss smile seg til videre karriere ved å levere en endring, og så stikke videre før neste reform. Suksess! Hvis så skjer, så er det vel riktig som Høiback sier, at blårussen kan være skyld i å ha ledet oss ut i uføre.

Roten til problemet er dypere, og blårusslogikken er like lite skyldig som Mikhail Kalashnikov er for fremveksten av IS. Blårusslogikken sier jo nettopp at måling, kontroll og rapportering må være i takt med organisasjonens verdiskapning og dermed dens eksistensgrunnlag. At politikere og militære sjefer reiste rundt og sa at utdanningsreformen var en kvalitetsreform er altså ikke en blårussfeil. Det er i beste fall naivitet ikledd skylapper. Utdanningsreformens forløp brakte med seg en tydeligere ærlighet på at reformen var for å spare penger, og at det handlet om å gjøre det beste ut av kuttene. Kvalitet var ikke prioritet, annet enn at man måtte få til best mulig kvalitet for ressursene en hadde til rådighet.

I kjølvannet av utdanningsreformen, ser jeg daglig kvalitetsforringelse som nesten har vært nok til å ta motet fra meg. Jeg får et visst håp av å se dyktige kolleger og ledere fremme kvalitet. Dette inkluderer byråkrater som jobber med et kvalitetssystem, som faktisk handler om kvaliteten i kjernevirksomheten. På tross av eksisterende funksjonell dumskap, så er Norge et ganske så velfungerende land, takk og lov. At jeg har blitt værende i Forsvaret er motivert av dyktige kolleger, og et system som jeg tross alt fortsatt har litt troen på. Jeg mener likevel at Forsvaret i stor grad preges av noen grunnleggende ideer, som gjør at byråkratiet i mange tilfeller fører oss i feil retning.

I kjernen av dette er problemet at Forsvaret er en hypotetisk organisasjon. Forsvaret er avskrekking, diplomati og alliert forsikringspremie. Forsvaret er som om staten Norge hadde bygget et sykehus, som i en hypotetisk situasjon skulle fått inn mange pasienter. På sykehuset øvet de på dukker, og noen av de ansatte reiste til og med ut til andre sykehus hvor de drev med enkel behandling av ekte pasienter. Dette sykehuset ville nok blitt dyrt, og da ville det vært smart å omorganisere og ikke ha flere folk enn nødvendig og ikke drive med så mye dyre øvelser. Utdanningen måtte bare være god nok for å tilfredsstille illusjonen om hjerteoperasjoner og sengeplasser. Sykehuset ble dessuten bygget om, slik at det meste av plassen var satt av til å ta imot utenlandske leger og sykepleiere, som skulle jobbe for oss hvis det noen gang skulle komme inn pasienter. La oss så tenke oss at det egentlig ikke er noen som tror på at det vil komme pasienter til dette sykehuset. Da kan en se for seg at en sørger for å holde fasaden pen, og at det er et minimum av leger som kan gå rundt i gangene med et synlig stetoskop rundt halsen. Kommunikasjonssjefer ville frydet seg over mangfoldet av ansatte, og ropt høyt at vi er klare til å behandle alt vi har og alt vi er. Hvis da tidens stemning hadde endret seg, og mange begynte å se for seg at det faktisk kunne komme pasienter inn dørene, da tror jeg en endring hadde tvunget seg gjennom. Kanskje ikke før de syke skrapte neglene blodige på den blankpolerte fasaden, i håp om å komme seg inn i det som var mest tomme korridorer med visjonære slagord på veggene, dog utformet av lokale kunstnere. Byråkratiet hadde helt sikkert vært både bra og delvis ineffektivt. Kanskje til og med til hinder, men flere hadde vært tvunget til å bli ærlige om hva det er en egentlig holder på med.

Foto: Forsvaret/Joakim Salmelid