Jeg tviler på at alt var bedre under krigen

I en kronikk på Stratagem.no 24. januar, gir Anne-Magrete Bollmann råd til den nye forsvarskommisjonen. Og hun har mange bekymringer.

I sangen "Alt var mye bedre under krigen", raljerer Ole Paus over tendensen til å synes at alt var bedre før. Det er ikke nødvendig å ta Paus' sterke stil i bruk, men det er likevel grunn til å stusse over at en stabsoffiser i Luftforsvaret tegner et såpass pessimistisk bilde av alt fra stortingsmeldinger til kolleger.

Har Bollmann noen poeng? Selvsagt har hun det. Kronikken er en fin oversikt over en historisk utvikling som har tatt oss fra tradisjonelt forsvar mot krig, til mer sammensatte trusler.

Nye trusler krever imidlertid nye svar. Og her er vi ved et viktig faktum: Norge er et avansert samfunn, ja sågar i verdenstoppen på en rekke felt. For å forsvare alt dette nye, må landet og folket være med på en helt annen måte enn før. Pandemien er vårt ferskeste eksempel. Den lærer oss mye – også at alt vi gjør og beslutter, om det så er for å beskytte folket eller sikre økonomisk stabilitet – er oppe til diskusjon. Og ikke bare mellom dem som bestemmer, men på arbeidsplasser, rundt middagsbordet og i media. Fordi vi er et demokrati.

Angrep, forsvar og samarbeid

Angrep og forsvar er grunntermer i militær forståelse. I diskusjon om nåtidens og fremtidens beredskap, er imidlertid samarbeid et like viktig ord. Totalforsvarsprogrammet ble opprettet i 2016, nettopp for å styrke samarbeidet mellom sivilsamfunnet og Forsvaret. Programmet har gitt særlig oppmerksomhet til det 22. juli-kommisjonen konkluderte etter terrorangrepet i 2011: at ressursene må finne hverandre. Og etter fire program-år, er det kortere veg både mellom organisasjoner, ressurser og ledelse.

Ikke minst ser vi en helt annen forståelse nå for at min situasjonsforståelse må sjekkes ut med din. Pandemien viser oss at krigen mot viruset kjempes best nettopp ved samarbeid, der hele totalforsvaret er involvert: Fra næringsliv, via kommuner, Forsvaret og statsforvaltere helt opp til regjeringen. Moderne beredskap ledes med moderne metoder, der teknologi i den ene ytterenden møter menneskekunnskap i den andre. For å lykkes, er deling av informasjon og situasjonsbilde helt vesentlig.

Stolt av Sivilforsvaret

Bollmann skriver at Sivilforsvaret ledes av avdelingsdirektører uten myndighet. Hva en slik lett nedsettende beskrivelse av kollegaer skulle være godt for, er uklart, men hun tar i tillegg feil. Sivilforsvaret ledes av sjef Sivilforsvaret, på vegne av meg som direktør for hele DSB. Med stab og 20 distrikter er Sivilforsvaret en viktig forsterkningsressurs når nødetatene er presset. I krig har vi en enda større rolle.

Sivilforsvaret har beholdt en ganske finmasket distriktsstruktur, og er kjapt tilgjengelige fra Finnmark til Agder. Et suksesskriterium er den lokale og regionale kunnskapen som kommer beredskapen til gode, nettopp fordi distriktssjefene kjenner sine områder og jobber sammen med resten av totalforsvaret i sine nedslagsfelt. Vi kaller dem fylkesberedskapsråd, kommunale beredskapsråd, HV-distrikter og lokalsykehus: det kommer an på hvor vi er i Norge. Men at "innbyggerne må klare seg selv", som Bollmann skriver, er en konklusjon som neppe har tilslutning blant dem som står på for trygge og sikre lokalsamfunn. Og som jeg undrer meg over at en offiser i våre væpnede styrker uttrykker.

Moderne trusler utelukker ikke tradisjonelle trusler. Derfor er det bra at Bollmann med skarp penn setter historie, sannheter og myter opp mot hverandre. Men hvis konklusjonen blir at det meste er dårlig, er det ikke sikkert det inviterer til fruktbare diskusjoner.

For det er lett å peke på det som burde vært bedre. Men det er enda bedre å jobbe sammen, i en ny tid, med nye trusler og nye metoder.

Og det er ikke sikkert det er dårlig, selv om det er nytt. Alt var ikke mye bedre under krigen.

Foto: Soldater fra Heimevernet støtter det sivile samfunn med forskjellige oppgaver på Oslo Lufthavn på Gardermoen i forbindelse med koronapandemien (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)