Jeg burde vært no' fint

I sangen «Overbuljongterningpakkmesterassistent» fra 1986 synger Øystein Sunde om noe vi alle kan kjenne oss igjen i: «Men uten tittel og visittkort er det slett ikke lett å holde tritt. Jeg burde vært no' fint, men jeg får greie meg med den jeg er.» Det er en fin oppfordring: «Jeg får greie meg med den jeg er». Vi i Forsvaret er imidlertid ikke så flinke til det. Vi vil gjerne være noe mer enn de vi er. Vi vil være en profesjon, noe vi slett ikke er, og heller ikke bør være.

I «Strategi for videreutvikling av forsvarets kultur» finner vi: «Som organisasjon møter Forsvaret kriteriene som gjelder for en profesjon og en videreutvikling av den militære profesjonen er avgjørende for utvikling av kulturen vår.»[1] Strategien kan også fortelle oss at:

«Typiske kjennetegn ved profesjoner er:

✩ et tydelig samfunnsoppdrag

✩ en unik ekspertise

✩ felles identitet og verdier.»

Et tydelig samfunnsoppdrag har vi, åpenbart. Det er vi ikke alene om. Men har vi en unik ekspertise? Den er ikke mer unik enn at det holder med ett års påbygning på skolebenken for å beherske faget. En rørlegger, derimot, som ikke regnes som tilhørende en profesjon, trenger to år på skole, i tillegg kommer praksisperioden. Når strategien også skriver at: «Alle som tilhører Forsvaret, uansett nivå eller kategori, er inkludert i den militære profesjonen», skjønner vi at strategien driver gjøn med oss. Den ekspertisen en kokk på Setermoen trenger for å gjøre jobben sin har ytterst lite til felles med en vognførers på samme sted. Han har mye mer til felles med kokken på det lokale aldershjemmet.

Siden også verneplikten inngår i strategiens profesjonsbegrep, er det nokså opplagt at de verdiene som preger denne angivelige profesjonen ikke er annerledes enn de som gjelder for hele nasjonen. Du skal være snill og grei, ikke mobbe og ikke trakassere, og i hvert fall ikke slå i hjel.

Og har vi i Forsvaret egentlig en felles identitet. Kanskje. Som kontroll og varslingsmann følte jeg at jeg hadde veldig mye til felles med folkene i Forsvarets spesialkommando. Jeg er imidlertid usikker på om de følelsene var gjensidige.

Hvor vil jeg så med dette? Gjør det noe om vi smykker oss med visittkort med «profesjon» på? Gjør det noe at vi ønsker å være «no’ fint»? Nei, men hva oppnår vi med det? Annet enn å vanne ut profesjonsbegrepet, og selv gjøre oss til noe vi ikke er. I stedet for narsissistisk egenpanegyrikk hadde det vært vel så interessant i en «Strategi for videreutvikling av forsvarets kultur» å sette ord på hva som egentlig kjennetegner oss, ikke å ikle oss stjålne fjær som uansett ikke passer.

Hva kjennetegner kulturen i Forsvaret? Fra topp til bunn, og i hele bredden? Det er ikke respekt, ansvar, mot. Respekt for den enkelte, eller som det står i strategien, at: «vi ser hverandre som mennesker og anerkjenner menneskeverdet i hver og én», lar seg for eksempel ikke forene med kjønnskvotering. Da er en med feil kjønn mindre verdt enn en med det rette. Ansvar for oppdraget føler vi heller ikke i spesielt stor grad. Les mer om det i min tidligere kronikk om hverdagsløgnen.[2] Med referanse til den samme kronikken, er det også grunn til å hevde at heller ikke mot står spesielt høyt i kurs, annet enn i brosyrer og festtaler. Når strategien skriver at: «Vi gjør det rette, tross personlig risiko og frykt», skjønner alle som leser det at slikt ikke er ment bokstavelig. Oberst Arne Pran minnet oss alle på hvor lite profitabelt det er å gjøre det rette i Forsvaret.[3]

Så hva kjennetegner livet i Forsvaret? Hvem vil trives her? Hvem flyter til topps? Etter 36 år i Forsvaret har jeg selvfølgelig et rimelig godt grunnlag for å sette ord på hvilke verdier som faktisk gjelder her. Det er lett å falle for fristelsen å ty til pompøse floskler på den ene siden, eller satire og tullball på den andre. Det skal jeg holde meg for god til. Hva er det jeg, i ramme alvor, mener preger Forsvaret som etat og arbeidsplass? Hvilke verdier gjelder her?

Først og fremst må du være fleksibel. Du må finne deg i å ta jobber på steder du ellers ikke ville ha satt din fot. Du må akseptere å bli satt til oppgaver du ikke skjønner vitsen med, eller ikke har kompetanse til. Det er en sentral ferdighet i Forsvaret – å spille med. Mange gjør ting de ikke kan, kanskje de fleste, men det er vi til gjengjeld gode på. Den mest sentrale militære ekspertisen, er å klare seg uten ekspertise.

For det andre er vi lojale, i hvert fall ganske mange av oss. Når vi blir utsatt for ting vi ikke skjønner noe av, blir forbigått eller sendt ut på tur igjen, nøyer de fleste seg med å lufte sine frustrasjoner over kaffemaskinen, og lar det bli med det. Man krummer nakken, og gyver løs – nok en gang. Det er langt viktigere å stå (på) for noen, enn å stå for noe. Integritet er ikke forenelig med en bratt militær karrierekurve. Som David H. Hackworth skrev om en av sine kolleger: «He was a good man whose belief in his country and his duty as a soldier would, ironically, guarantee he wouldn’t make general.»[4]

For det tredje må folk i Forsvaret være utholdende. Ting tar tid her. Forsvaret er ikke for de travle eller resultatorienterte. Som det en gang het i offiserskretser: «Jeg behøver ikke å håpe for å handle, eller å lykkes for å holde ut.» Det er det vi alle selekteres på, å gjøre meningsløse ting over tid, gjerne mens vi er våte, kalde og sultne. Veien er målet.

For det fjerde bør folk i Forsvaret være storsinnet, i det minste late som om man er det. Forsvarets rotasjonssystem gjør at man møter amatørskap og inkompetanse alle vegne. Det at det meste Forsvaret gjør bare er på liksom, gir også stort rom for nepotisme og kameratutnevnelser. Har man ikke et overbærende vesen, eller i det minste en hang til galgenhumor, kan man få tunge dager på jobb. Om du synes det er for mange klovner her, er ikke dette sirkuset for deg.

Basert på mine 36 år i etaten, mener jeg altså at Forsvarets reelle kjerneverdier er:

✩ fleksibilitet

✩ lojalitet

✩ utholdenhet

✩ storsinn

Disse verdiene, FLUS, dekker kokken på Setermoen, spesialjegeren på Rena og forskningssjefen ved Forsvarshistorisk museum, og alt i mellom. Om du har lyst til å jobbe i Forsvaret, og spesielt om du ønsker å gjøre karriere der, bør du kjenne etter om du er i besittelse av disse fire. Å ha de fire er ikke tilstrekkelig for å ha det trivelig på jobb, eller for å stige i gradene, men helt nødvendig. Personlig mangler jeg kryss i et par av boksene, men synes altså å se at de beste og mest veltilpassede blant oss har alle fire. De fire gjør også Forsvaret vårt til et hyggelig sted å jobbe, stort sett, og til en ganske funksjonell militær organisasjon, spesielt i fredstid, men ikke til en profesjon.

I den nevnte sangen «Overbuljongterningpakkmesterassistent» synger Sunde: «Noen er cand.mag. og cand. theol., det eneste jeg kan er rock'n roll.» Hvorfor kan ikke vi militære slå oss til ro med noe tilsvarende? Det finnes åpenbart profesjoner, hvor en faglige integriteten står sterkt. Forsvaret er ikke blant dem. Men hva gjør det? Å videreutvikle noe som ikke finnes – den militære profesjon – er bortkastet tid og penger. Mye bedre da å akseptere den vi er, og forsøke å bli best på akkurat det.

Foto: Synne Nilsson/Forsvaret