It’s the economy stupid!

Hva ligger egentlig under utdanningsreformen i Forsvaret (URE)? I skyggen av Donald Trump og stormingen av Capitol Hill er det selvfølgelig skummelt å stille et slikt spørsmål. Hva mener jeg egentlig med egentlig? At det var QAnon som sto bak utdanningsreformen, eller andre hemmelige bror- og søsterskap?

Jeg tror ikke på konspirasjonsteorier, ei heller når vi snakker om URE. Jeg er heller ikke med i noe hemmelig selskap. Æresord! Jeg er nemlig stor tilhenger av åpenhet, og legger ikke skjul på at jeg er kritisk til bakgrunnen for URE, til gjennomføringen av den, og til konsekvensene av den. Behovet for reformen var ikke utredet, selve reformprosessen var i liten grad kunnskapsbasert, og resultatet har blitt deretter. Tilstrekkelig og behovsprøvd utdanning, som dagens utdanningssystem i Forsvaret tilbyr, er etter mitt syn ikke svaret på hverken dagens eller morgendagens utfordringer. I den gjeldende sikkerhetspolitiske situasjonen er det opplagt at den kunnskapen som er tilstrekkelig og behovstilpasset, når utdanningsplanene skrives, ikke trenger å være tilstrekkelig for behovet i morgen. «Tilstrekkelig» og «behovsprøvd» tilfredsstiller heller ikke kravene i Universitets- og høyskoleloven.

Poenget her er imidlertid ikke å argumentere for hvorfor jeg mener at stadig mindre utdanning ikke er svaret på et stadig mer komplisert trusselbilde. Til tross for at vi nærmest daglig får demonstrert at høy utdanning ikke garanterer klokskap og forståelse, tror jeg like fullt at kompetanse er en positiv ting, selv om den kan misbrukes. Jeg jobber heller ikke selv med utdanning i Forsvaret til daglig. Den synkende kvaliteten er altså ikke noe jeg selv kjenner på kroppen, men noe jeg synes å observere fra litt avstand. Men, heldigvis, du trenger heller ikke å være enig med meg i min dom over URE. Svaret på spørsmålet: Hva ligger egentlig under utdanningsreformen i Forsvaret? er uavhengig av om vi skal forklare en suksess eller en fadese. Jakten på svaret kan derfor alle være med på, skeptikere som tilhengere.

Det offisielle svaret på spørsmålet finner vi på første side i Prosjektmandat for utdanningsreformen: «Reformen er en struktur- og kvalitetsreform der hensikten er å skape bedre forutsetninger for kvalitet i utdanningen og samtidig redusere kostnader.» Hensikten er altså å spare penger, samtidig som forutsetningene for kvalitet skal bedres.

For de fleste, og i de fleste sammenhenger, er denne begrunnelsen god nok. Vi skulle spare penger. Men det er ikke det egentlige svaret. For å illustrere poenget, skal jeg ty til et banalt eksempel.

Ved hvert internasjonalt mesterskap i fotball lanseres det en ny fotball som brukes i mesterskapet. Annethvert år har derfor min fotballspillende sønn spurt om han ikke kan få en slik. Og like ofte har han fått avslag, med den begrunnelsen at vi ikke har råd. Han var neppe mer enn seks år før han skjønte at det egentlig ikke var penger det sto på. Vi kunne ha kjøpt ti baller uten større problemer, og hundre om det var viktig nok. Det siste er det sentrale – om det var viktig nok. Han skjønte at i svaret: «Vi har ikke råd», lå det en vurdering. En vurdering av hans behov for en ny fotball, en vurdering av hva en fotball egentlig bør koste, og kanskje viktigst; en vurdering av hans evne til å ta vare på ballen. «Vi har ikke råd», var altså et svar godt nok, selv om han var uenig, og selv om han visste at det egentlig ikke var grunnen for avslaget. Grunnen var at vi heller ville ha pengene stående der de var, enn å bruke dem på en ball. Ingenting er dyrt as such. Det er dyrt i forhold til noe.

Om du som leser dette finner dette eksempelet i overkant banalt, kan vi også finne støtte fra mer autoritativt hold. Som professor Jan Ketil Arnulf ved BI skriver: «Regnskaper kommuniserer et ‘verdensbilde’ som blir vanskelig å protestere på, og som dermed framstiller ledelsens beslutninger som rasjonelle kjensgjerninger i stedet for som oppfatninger og politiske handlinger». Det er altså disse oppfatningene jeg er på jakt etter hva gjelder URE. Hvilke vurderinger lå til grunn for å konkludere med at Forsvaret brukte for mye på utdanning?

Dette er ikke et retorisk spørsmål. Det er et ekte spørsmål i den forstand at jeg tror det finnes et svar, og at jeg er genuint opptatt av å finne det. Helt siden jeg selv var et frustrert medlem av utdanningsreformens prosjektgruppe, har jeg stilt meg spørsmålet: Hva ligger egentlig under utdanningsreformen i Forsvaret? I årenes løp har jeg gjort meg mange tanker om dette, og jeg har også hørt noen ulike teorier om bakgrunnen av andre, men når jeg spør folk som drev reformen igjennom, og som har kunnskap om dette, får jeg alltid til svar ulike varianter av: It’s the economy stupid! Men så dum er jeg altså ikke.

Økonomi ble åpenbart brukt som et argument for reformen og er selvfølgelig en viktig faktor. En rik har mer å rutte med enn en fattig. Men under alle budsjetter og regnskap ligger det også vurderinger som ikke handler om økonomi. Det er disse jeg er på jakt etter. Hva var den egentlige grunnen? Hva var det som gjorde at det eksiterende systemet ble oppfattet som for dyrt? Jeg ber derfor deg som leser dette om hjelp. Hva ligger egentlig under utdanningsreformen i Forsvaret? Svar kan sendes til Stratagem, om det har allmenhetens interesse, eller direkte til meg: hahoiback@mil.no.

Allerede nå kan jeg si at svar som er varianter av: «for å øke kvaliteten på utdanningen» vil stå til stryk. Det kan selvfølgelig hende at en nær halvering av innsatsmidlene kan øke kvaliteten. Det er mulig å tenke seg virksomheter som er ødelagt av for mye penger. De som ønsker eksempler på det kan f.eks. lese Afghanistanrapporten fra 2016. Men det er ingen automatikk her. Det er ikke slik at halvering av innsatsmidlene normalt leder til høyere kvalitet. Om et fotballag, et museum eller et forsvarsdepartement ikke lever helt opp til forventingene, er det ikke sikkert at kvaliteten vil øke bare man halverer budsjettet. Om man synes at det tidligere utdanningssystemet i Forsvaret så fragmentert og kostbart ut, og hadde komplekse styringslinjer, og små og sårbare fagmiljøer, må man først finne ut av om det faktisk er slik, deretter om en nær halvering av budsjett vil rette på forholdene. Det må skje før man tar øksa fatt. Svar av typen «for å øke kvaliteten», vil altså ikke bli godtatt, men svar av typen: «vi trodde at utdanningssystemet i Forvaret ville bli bedre av å redusere investeringene med en halv milliard og antall ansatte med noen hundre, fordi at x, y, og z», vil derimot bli tatt imot med åpne armer. Hva skjuler seg bak x, y, og z? Det vil jeg sette stor pris på å få rede på.

Det er ytterligere et svar som vil stå til stryk, og det er ulike varianter av: «Det som har skjedd har skjedd, nå må vi se framover. Sutring og surmuling har aldri ført noe godt med seg.» URE var imidlertid ingen naturkatastrofe som rammet oss brått og uten varsel. Det var en bevisst og villet handling. Og om vi har seilt vår skute på grunn skylder vi etter mitt syn samfunnet å finne ut av hvorfor. Det holder ikke å si: piff, paff, eller at de som seilte skuta på grunn har lidd nok, og at etterpåklokskap neppe vil lette på humøret. Som mennesker gjør vi dumme ting hele tiden, men vi skylder skattebetalerne og det landet vi er satt til å forsvare å gjøre så få dumheter vi makter, og å forsøke å lære av de vi likevel gjør. Stallrykter forteller meg også at vi heller ikke har sett slutten på reduksjonen av utdanningslengden i Forsvaret. Den største skaden har kanskje ikke skjedd ennå? Derfor er det enda større grunn til å komme til bunns i dette, pardon the pun.

Så med disse avgrensingene går invitasjonen ut: Hva ligger egentlig under utdanningsreformen i Forsvaret? Hva var det som gjorde at en nær halvering av budsjettene virket som en god idé? Det beste svaret belønnes med en selvskreven bok om Carl von Clausewitz.

Foto: Julia Kalvik / Forsvaret