Interessant og viktig om forsvarsvilje
Undertegnede kan i hvert fall ikke klage på responsen på innleggene jeg så langt har skrevet på invitasjon for Stratagem, men det er jo for så vidt også hensikten. Diskusjon får vi ikke for mye av. Sist ut er Sebastian Langvad som i et meget velformulert innlegg reiser spørsmålet om forsvarsviljens betydning i en eventuell norsk-russisk konflikt i nord. Spørsmålet han stiller er i hvilken grad et asymmetrisk interesseforhold og norsk forsvarsvilje kan bidra til å balansere det materielle styrkeforholdet. Altså at det vil stå mindre på spill i en slik konflikt for Russland enn det vil gjøre for Norge, og at norsk forsvarsvilje vil kunne ha større betydning enn jeg tror ut fra et syn Langvad mener er pessimistisk. Forsvarsviljens innflytelse på problemet må derfor påvises eksplisitt, sier han, og det er en forbilledlig presis formulering av problemstillingen. At en faktor i utgangspunktet er kvalitativ og ikke-kvantifiserbar fritar ikke for plikten til å si noe om hvor stor innflytelse den har sammenlignet med andre størrelser som inngår i problemet – jfr et tidligere innlegg på Stratagem.
Hva er forsvarsvilje?
Antagelsen om at jeg ikke tillegger forsvarsviljen noen vekt er likevel gal, men før jeg utdyper det må vi være enige om hva begrepet betyr i denne sammenheng. Ut fra hvordan Langvad bruker begrepet legger jeg til grunn at han mener befolkningens vilje til å stå samlet og bringe de menneskelige og materielle ofre det måtte kreve å føre konflikten frem til en gunstig avslutning. For vår del vil det si en avslutning som opprettholder status quo ante– altså situasjonen før krigen brøt ut. I så fall vil forsvars- eller motstandsviljens betydning i denne sammenheng måtte avhenge av to ting, nemlig
- hvor sterk det er rimelig å anta at den er,
- i hvilken grad det er mulig å omsette den i reelle, militære kapasiteter som kan settes inn på norsk side.
Forsvarsvilje er åpenbart ikke noe makt- og påvirkningsmiddel i seg selv, det er en form for latent energi som må kunne kanaliseres over i noe fysisk for å bli nyttig. Med fare for å hisse opp ytterligere dem som mener jeg er for teknokratisk i min tilnærming er det nærliggende å sammenligne forsvarsvilje med et fossefall. Det tar seg flott ut, men skal vi hente ut en kraft av det må det gjennom en turbin.
Asymmetriske interesseforhold
Langvad begynner med det antatt asymmetriske interesseforholdet mellom Norge og Russland. Han medgir riktignok at det for Russland vil dreie seg om meget viktige strategiske interesser hvis de først ser seg nødt til å etablere et fremskutt forsvar av sine strategiske undervannsbåter i det såkalte bastionforsvaret. Men han trekker ikke egentlig den logiske konklusjon av sitt eget resonnement, som er at det i denne situasjonen står mer – ikke mindre – på spill for Russland enn for Norge. Den klassiske situasjonen han viser til – at det som er et perifert strategisk anliggende for en stormakt ofte er eksistensielt for småstaten – er med andre ord ikke overførbart til dette tilfellet. For hva står egentlig på spill for Norge, hvis en russisk inntrengning på norsk område er ledsaget av et budskap om at «aksjonen er ikke rettet mot Norge, men er et rent defensivt tiltak begrunnet i en større konflikt med USA. Styrken vil bli trukket tilbake så snart situasjonen er normalisert.»
Hvis et slikt budskap ut fra omstendighetene virker troverdig, blir det for Norge et spørsmål om i hvilken grad vi risikerer å forspille vår viktigste alliertes fremtidige støtte ved ikke å foreta oss noe. At våre langsiktige strategiske interesser utvilsomt tilsier at vi bør aksjonere, og at vi uansett ikke kan stole på de russiske forsikringene, vil imidlertid være en politisk og militær ekspertvurdering. For mange mennesker i Norge vil det trolig synes som vi har mest å tjene på å sitte stille i en slik situasjon, ut fra hensynet til norske liv og norske materielle verdier.
Det andre prinsipielle tilfellet forsvarsplanleggingen bygger på, et såkalt begrenset angrep som del av en rent bilateral konflikt, må analyseres ut fra samme logikk. Hvis Russland tyr til begrenset bruk av militærmakt i form av isolerte aksjoner – som fly- og missilangrep, spesialstyrkeoperasjoner, raid med sjø- og luftlandsatte styrker mot mål av politisk eller militær betydning – hva står da på spill for Norge? Gitt at hensikten fra russisk side er å fremtvinge konkrete politiske innrømmelser fra norsk side eller en norsk politikk med større generell forståelse for russiske interesser, stemmer sannsynligvis Langvads forutsetning om at det er foreligger en interesseasymmetri hvor Norge objektivt sett har langt mer å tape. Da er vi et skritt nærmere å bli en del av russisk interessesfære. Men i likhet med hva tilfellet var for bastionforsvarseksempelet dreier ikke dette seg om langsiktige vurderinger foretatt på regjeringsnivå. For en betydelig del av Norges befolkning dreier det seg om den subjektive persepsjonen av våre interesser på kort sikt, i en situasjon der vår nasjonale eksistens ikke er truet.
Poenget er som man forstår at Langvads generiske argument bygget på interesseasymmetri mellom en stormakt og en småstat har tre svakheter når det anvendes på vår situasjon;
- i et bastionforsvarsscenario er i realiteten de russiske interessene like sterke eller sterkere enn våre,
- i et begrenset angrepsscenario må det forutsettes at våre interesser er relativt sett sterkere enn de russiske, men selv våre interesser vil være meget langt fra eksistensielle,
- i begge tilfeller vil oppslutningen i befolkningen om norsk motstand ikke først og fremst avhenge av hva som antagelig er i vår langsiktige, strategiske interesse, men av hvordan konsekvensene ved å akseptere et russisk krav fremstår for folk flest, sammenlignet med konsekvensene av en krig mot Russland.
Det er her Langvads argument halter når han viser til holdningen under okkupasjonen som eksempel på forsvarsviljens betydning også i dagens situasjon. Under okkupasjonen levde alle nordmenn i fem år med tyske soldater i gatene, Gestapos herjinger, tortur og henrettelser, rasjonering og mangel på alt, oppslag om at «skutt blir den som….», ensretting av skoler og organisasjonsliv, nazifisering av pressen, osv, osv. Det har lite å gjøre med den type krig som forsvar og forsvarspolitikk dreier seg om i dag. De konfliktene vi overhodet greier å sannsynliggjøre ut fra russiske interesser og militær kapasitet er påviselig av en type og et omfang som gjør at i hvert fall 90 prosent av befolkningen ikke behøver å få sin hverdag direkte berørt hverken av selve krigen eller av utfallet, hva det enn måtte bli. At vi kan påregne oppslutning fra betydelige deler av befolkningen anser jeg likevel for sannsynlig. At holdningene vil være både like sterke og like ensartet som under okkupasjonen virker derimot ikke realistisk, forskjellen på de to situasjonene tatt i betraktning.
Utnyttelse av forsvarsviljen
Men så kommer vi til den andre forutsetningen som må oppfylles for at Langvads resonnement skal holde, nemlig at denne motstandsviljen – stor eller liten – må kunne kanaliseres over i en konkret militær kapasitet for å være nyttig og få effekt. Her synes han å mene at uansett hvordan det går innledningsvis, vil vi kunne regne med å stille opp nye styrker som så kan settes inn og føre kampen videre til seieren er vunnet. Det tror jeg er en bristende forutsetning av to årsaker; den første knyttet til den tiden noe slikt vil ta sett i forhold til konfliktens varighet, den andre knyttet til mulighetene for å finne noe rasjonelt å bruke disse styrkene til, hvis vi i det hele tatt får etablert dem.
Vi er antagelig enige om at det i våre dager ikke er gjort i en fei å rekruttere, stille opp, utruste og trene moderne militære styrker for innsats. Det tar i seg selv måneder og år, i den grad man i det hele tatt får anskaffet det materiellet som skal til, gitt at mye av det opprinnelige må forutsettes å være ødelagt. Husk at produksjonslinjer for militært materiell i dag legges ned i samme øyeblikk som siste bestilte enhet er levert. Det betyr at Langvads hypotese implisitt bygger på en forutsetning om at konflikten må være av betydelig varighet for at nyoppsetting av styrker skal være en realistisk mulighet.
Da må vi imidlertid huske at vi ikke ser for oss en konflikt med samme varighet som Andre verdenskrig, uansett hva som skjer. En konflikt mellom Russland og Vesten som utløser det russiske bastionforsvaret vil enten eskalere til en global katastrofe eller bli bilagt relativt raskt. Det siste er mest sannsynlig nettopp på grunn av eskaleringsfaren. Ingen vil ta sjansen på – eller ha råd til – en krig i Europa i dag som involverer USA og Russland og som er både høyintensiv og langvarig. Aller minst Russland, som ikke lenger har noen mulighet for å vinne en omfattende konvensjonell krig med Vesten. Russlands eneste mulighet for å oppnå en strategisk fordel ved bruk av militærmakt ligger i realiteten i å oppnå et fait accomplived å utnytte sin mulighet til å konsentrere en overlegen styrke lokalt, og deretter de-eskalere konflikten før NATO kan samle seg politisk og militært.
Det betyr at hva som vil skje med eventuelle russiske styrker i Finnmark vil avhenge mer av hvilke vilkår den større konflikten avsluttes på enn av noe vi foretar oss selv. Da vil vi antagelig få relativt utvetydig beskjed fra våre allierte om hvordan vi skal forholde oss som del av en større politisk og militær løsning, og det vil uansett skje lenge før vi selv har rukket å stille opp og sette inn nye styrker på egen hånd.
I et begrenset angrep, som per definisjon dreier seg om begrensede og avsluttede militære aksjoner for å fremtvinge norske politiske konsesjoner, er det likeledes vanskelig å se at Langvads resonnement er relevant. Vår handlemåte vil jo her tilstrebe å involvere våre allierte ved å skape en artikkel 5-situasjon så raskt som mulig. Greier vi det, er vi raskt over på forutsetningen for en større russisk-vestlig konflikt, altså noe som neppe vil ha en varighet over måneder og år. Greier vi det derimot ikke, kan vi likevel ikke legge til grunn at noen del av norsk område er permanent besatt eller annektert fra russisk side, eller at konflikten fortsetter over lang tid som en endeløs rekke av begrensede aksjoner – men utenat våre allierte griper inn. Da er det ingen konsistens mellom noen av forutsetningene, hvis vi i det hele tatt skal tillegge NATO noen troverdighet. Dermed gjenstår bare muligheten for en politisk løsning etter relativt kort tid, og i så fall mest sannsynlig i form av norske innrømmelser.
Poenget er altså at uansett hva slags konflikt eller konfliktforløp vi legger til grunn i dag er det svært vanskelig å sannsynliggjøre at konflikten ikke er avsluttet etter relativt begrenset tid, enten på den ene eller den andre måten. En antagelse om at vi med forsvarsviljen som utgangspunkt skal kunne bygge opp nye bataljoner som så skal kunne kastes inn i en vedvarende krig er derfor lite konsistent med alle de forutsetningene det for øvrig er rasjonelt å bygge sikkerhetspolitikken på. Og endelig er jo spørsmålet hva eller hvem disse styrkene skulle settes inn mot. Teorien har jo som en absolutt forutsetning at det må foreligge en permanent russisk besettelse av norske områder for at det i det hele tatt skal være noe å bruke dem til, hvilket ikke på noen måte kan sies å være gitt.
Langvads resonnement rundt muligheten for økt utnyttelse av forsvarsviljen krever med andre ord en situasjon som rent logisk må tilfredsstille disse fire forutsetningene:
- situasjonen må oppfattes av majoriteten av det norske folk å være så alvorlig at det rettferdiggjør omkostningene ved en fortsatt krig med Russland, om nødvendig alene,
- konflikten må pågå så lenge at varigheten er sammenlignbar med den tiden det tar å bygge opp, utruste og trene nye styrker, til erstatning for dem som er gått tapt innledningsvis,
- konflikten må, på tross av at den altså pågår i månedsvis, likevel oppfattes av våre allierte å være så lite alvorlig at den ikke utløser alliert intervensjon og dermed terminering på et langt tidligere tidspunkt,
- konflikten må ikke desto mindre innebære at det står russiske styrker permanent på norsk område for at det skal være noe å sette inn disse nye styrkene mot.
Dette er etter undertegnedes skjønn en kombinasjon av omstendigheter som på grunn av sine iboende motsetninger må kalles helt søkt.
Konklusjon
Noen vil innvende mot dette resonnementet at jeg baserer meg på et sett av scenarier og andre forutsetninger som vi ikke har noen garanti for, og hvor det i stedet kan skje helt andre og mer uforutsigbare ting. Det er for så vidt riktig, men det betyr ikke at hva som helst kan skje og at alt har samme sannsynlighet. Hele den scenarioporteføljen som ligger til grunn for dagens struktur- og forsvarsplanlegging er basert på grundige analyser av både strategiske interesser og militære kapabiliteter på russisk side. I den forbindelse må det stilles visse minstekrav til konsistens mellom russiske interesser og russisk maktbruk.
Det betyr at konfliktårsaker og -forløp som avviker sterkt fra dette grunnlaget vil måtte bygge på tilsvarende mindre logiske og konsistente forutsetninger, slik nettopp denne diskusjonen illustrerer. Langvad ignorerer etter mitt skjønn mye av vår tids sikkerhetspolitiske kontekst, og legger i stedet den eksistensielle folkekrigens forutsetning om både forsvarsvilje og andre forhold til grunn, anvendt på noe som i realiteten er en moderne utgave av kabinettkrigene. Det foregriper for øvrig et planlagt innlegg her på Stratagem i november, hvor akkurat dette er tema – farene ved å opprettholde folkekrigens forsvarsmodell, tankegang og retorikk i de nye kabinettkrigenes tid.
Da er det på tide å presisere hva jeg selv mener om forsvarsvilje – både hva begrepet i dag innebærer og hvilken vekt jeg tillegger det. Jeg tror som sagt at så vel økonomiske som sikkerhetspolitiske og andre faktorer gjør det helt uaktuelt med en ny europeisk krig som er både høyintensiv og langvarig, og det er det heller ikke mange andre som tror på så vidt jeg kan se. Men det betyr i praksis at vi ikke vil rekke å få bruk for andre styrker enn dem vi har organisert, utrustet, trent og oppsatt den dagen konflikten bryter ut. Forsvarsvilje som viljen til å utholde krigens prøvelser for dem som berøres direkte av den har dermed for alle praktiske formål krympet til å bli et spørsmål om stridsmoral i de styrkene vi faktisk har. Der forutsetter jeg at den moralen vil være så god at det ikke er den som begrenser kampkraften – og da er åpenbart ytterligere vurderinger av hvor god den er uten betydning. Da er det andre faktorer som kommer til å avgjøre utfallet – stadig forutsatt at vårt utstyr, vår trening, vår ledelse etc ikke er så mye dårligere enn motstanderens at det i seg selv fører til moralsk kollaps.
Når konflikten er et faktum, begrenser relevant forsvarsvilje for den øvrige befolkning seg derfor til en politisk vilje til å stille seg bak regjeringens beslutninger – også der det kan synes som vi burde gjøre noe annet ut fra kortsiktig egeninteresse slik mange vil oppfatte den. Før konflikten bryter ut, vil forsvarsvilje være ensbetydende med flertallets vilje til å betale for noe som i praksis bare berører et lite mindretall direkte, fordi de forstår og aksepterer betydningen av det. Dette er ikke annet enn en naturlig følge av at forsvar i løpet av noen generasjoner er gått fra å være personellintensivt til å bli kapitalintensivt. Balansepunktet mellom hvor mange vi trenger som skattebetalere og hvor mange vi med de pengene kan utruste som soldater er kort sagt blitt et annet. Forsvarsvilje i ordets mest opprinnelige og tradisjonelle betydning – en vilje hos alle til selv å hekte børsa ned av veggen og dra i krigen – er med andre ord innhentet av en utvikling som har gjort det bokstavelige innholdet av begrepet mindre relevant.
Men det betyr samtidig at forsvarsvilje, motstandsvilje eller hva vi ønsker å kalle det ikke vil kunne endre den geopolitiske og strategiske realitet at Norge i forhold til Russland er og forblir en fundamentalt allianseavhengig nasjon. Det kan ikke selv verdens sterkeste forsvarsvilje gjøre noe med, først og fremst fordi vi ikke vil kunne omsette den i nye styrker som vi så kan finne en rasjonell bruk av innenfor de begrensningene konflikten setter både sikkerhetspolitisk og tidsmessig. Det betyr følgelig at vi enten greier å utløse allierte forsterkninger innenfor en relativt snever tidsramme med de begrensede nasjonale styrkene vi har, eller også at vi taper. Hva det innebærer å tape vil variere med konfliktens art og omfang, men mest sannsynlig en eller annen form for varige politiske innrømmelser. Noen ny okkupasjon av hele landet av samme slag som 1940-45 tror jeg derimot vi kan utelukke. Siden vi anser den type krig hvor det ville være et sannsynlig utfall som urealistisk i alle andre sammenhenger, ville det være helt ulogisk plutselig å legge den til grunn her.
Dette er en type resonnement og konklusjon vi i Norge sliter med å akseptere, ikke minst fordi vi av følelsesmessige årsaker har et sterkt ønske om at forsvarsvilje i ordets opprinnelige forstand fortsatt skal ha en tellende militær betydning. Det man kan kalle begrepets emosjonelle overtoner appellerer sterkt til vårt nasjonale selvbilde og det narrativet om Norge og det norske som vi gjerne vil tro på. Bare å fastslå ut fra en nøktern vurdering at uten alliert bistand er det sannsynlighetsovervekt for at vi kommer til å tape byr mange sterkt imot. Slike subjektive fornemmelser bør likevel en fagmilitær analyse være tilstrekkelig intellektuelt disiplinert til å se bort fra. Vi har tapt før, og selvfølgelig kan vi tape igjen hvis vi innretter oss dumt. Vi kan til og med komme til å tape selv om vi ikke gjør noe dumt, det er småstaters skjebne i en ufullkommen verden. Men dette sitter det langt inne å akseptere, ikke minst i et land hvor normative, gjerne idealistiske synspunkter ofte nyter større anseelse enn de saklig analytiske.
Saken det dreier seg om er likevel en stor og viktig debatt, og de som er interessert kan som nevnt følge med her på Stratagem i november. Langvads hovedkonklusjon slik jeg leser ham skal vi dessuten merke oss – den er helt riktig. Forsvarsviljens objektive betydning bør absolutt gjøres til gjenstand for forskning. Men det bør gjøres disiplinert og lidenskapsløst, med vekt på konsistens i forutsetningene og helst av institusjoner uten sektorinteresser knyttet til spørsmålet.