Sverre Diesen har informert de av oss som er opptatt av forsvars- og sikkerhetspolitikk i lang tid. Den senere tid har generalen skiftet gir og synes å levere stadig hyppigere innspill. Dessverre bringer ikke Diesens økende takt særlig nytt, selv om noen av poengene hans kan være riktig så gode. Hans siste innlegg om institusjonell militærkonservatisme er en oppsummering av hans pedagogiske problem de siste tjue år. Nemlig at han har vanskelig for å få gehør for sine tidvis ekstreme syn på hvordan en småstat som Norge bør innrette seg militært. På en måte er det synd, for det er få som har bedre innsikt i militærteknologi og forsvarsplanlegging. På en annen måte er det bra, for den pensjonerte generalen har ikke stor tiltro til militærmaktens rolle i en småstat som Norge. Den institusjonelle militærkonservatismen som beskrives av Diesen som et hinder i veien mot en revolusjonær utvikling av militærmakten, kan paradoksalt nok være et viktig anker mot vidløftige, usikre og potensielt farlige tanker.
Sverre Diesens pedagogiske problem
De fleste av oss som har holdt på med læring har opplevd at svaret på et spørsmål noen ganger blir gjentatt, bare med høyere stemme. En slik måte har vel aldri bidratt til noen oppklaring. Det er derfor ikke sikkert at Diesen får sine poeng bedre frem ved å gjenta disse med litt forskjellige krydder. En vesentlig forutsetning for endring er forståelse for problemet og inspirasjon til å løse det. Simon Sinek beskriver dette på en utmerket måte i boken Start with why der han beskriver hvordan ledere og organisasjoner som skiller seg ut fra gjennomsnittet vektlegger en metode som er annerledes enn det «vanlige». Disse starter med å forklare «hvorfor» organisasjonen skal gjøre det den gjør. Deretter bygger de seg utover til «hvordan» før de til slutt ender opp med «hva». Hvorfor beskriver altså hensikten, selve rasjonalet for organisasjonens eksistens (Sinek, 2009, s. 34). Overført til Diesens dogme om endret innretning av det norske forsvaret, der alt det gamle er et resultat av institusjonell militærkonservatisme og alt han står for er selvfølgelig og nødvendig innovasjon, kan det være at han gjennom alle disse år ikke har klart å forklare hvorfor vi må gjennom en revolusjonær endring av det norske forsvaret.
Det sentrale problemet er hvorfor det som er så åpenbart for han ikke synes å være det for den store majoritet av militære og forsvarseksperter. Det kan være mange grunner. En kan være at Diesen rett og slett tar feil. En annen kan være at han ikke evner å forklare godt nok. Den tredje kan være dagens offisersstands manglende intellektuelle kapasitet. Denne artikkelen vil hovedsakelig fokusere på alternativ to. Diesen har i en årrekke forklart problemet med «de andre» som ikke vil ta inn over seg hans innsikt. I artikkelen «Når endring blir trussel» presenterer han gode poenger om organisasjoners iboende motstand mot endring. Men han hevder også at vi har en politisk og særnorsk konservatisme som «rent instinktivt motsetter seg brå endringer i organisasjon, operasjonskonsepter og materiell utrustning» (Diesen, 2020). Historien gir Diesen rett i hans hovedpoeng i artikkelen. Det eksisterer antagelig en form for institusjonell konservatisme i militære organisasjoner. Derimot tror jeg det vanskelig å finne belegg for at denne konservatismen i sitt vesen er en særnorsk greie. Det er heller ikke åpenbart at denne konservatismen utelukkende er av negativ art.
Historien som læremester
For å forstå hvordan utvikling av militære ideer foregår, må man studere historien. Jeg vil driste meg til å anbefale noe litteratur som kan bidra til forståelse. I boken Battle, av John Lynn, kan man følge forfatteren på en reise i krig der han tar for seg endringer opp gjennom historien frem til krigen mot terror. Et av bokens hovedpoeng er at det er ideer og ikke teknologi som er den store driveren til endring. Lynn hevder også at sivile borgere må ta ansvar for statens militærmakt ved å sette seg inn i gjeldende trusler og utfordringer. Riktige politiske beslutninger begynner derfor med riktige ideer, født gjennom en god offentlig samtale (Lynn, 2003, s. 330). For å utvide horisonten enda mer, kan boken Castles, Battles and Bombs, anbefales. Boken ser på hvordan økonomi kan forklare utvikling av militærmakten, herunder teknologi, konsept og beslutninger for å gå til krig. Et vesentlig poeng fra denne boken er prinsippet om alternativkostnad. Overført fra samfunnsøkonomien til det militære, er poenget at bak alle valg står alternativer som blir valgt bort – og således har en kostnad (Tuyll & Van, 2009, s. 49). Velger man bort landmakt, for eksempel, til fordel for luftmakt, vil det kunne få en konsekvens dersom krigen presumptivt blir ført på bakken, eller at luftmakten blir satt ut av spill gjennom motstanderens handlinger. Det betyr derimot ikke at valget var galt, for valg må gjøres med gjeldende beslutningsgrunnlag. Forfatterne beskriver fundamentale valg opp gjennom historien, eksemplifisert der føydale konger ofte måtte velge mellom statiske slott eller en mobil hær. Få hadde ressurser til begge deler. Prinsippet om alternativkostnad gjelder i høyeste grad også norsk forsvarsplanlegging, men blir som oftest gjemt bort som forutsetninger.
Dersom man virkelig vil gå inn i utvikling av militær tankegang er Azar Gats A History of Military Thought nyttig. Spesielt er delen om utviklingen i Prøysen og Tyskland relevant, der sementerte ideer møter nytenkning både på slagmarken og i akademia. Gat bekrefter Diesens hypotese gjennom en beskrivelse av hvordan Tyskland gikk til krig i 1914 uten å ta inn over seg en kraftig endring av krigens karakter der et kort og avgjørende slag rett og slett ikke lenger var mulig (Gat, 2001, s. 381). Ønsker man en mer konkret tilnærming finnes en interessant rapport om krigen mellom Israel og Hizbollah i 2006. Israel mislyktes på det strategiske, operasjonelle og taktiske nivå. De forberedte seg på feil krig og klarte ikke å påvirke motstanderen og fikk problemer med å forsvare seg mot en fiende som hadde tilpasset sitt operasjonsmønster til å ramme Israels svakheter. Hizbollah avfyrte 3790 raketter som drepte 42 og skadet 4262 sivile. Paradoksalt nok, og muligens relevant til vår hjemlig debatt, er en av lærdommene at antagelsen om at luftmakt alene kunne oppnå resultater på bekostning av bruk av bakkestyrker en feilslått tanke (Matthews, 2006, s. 61). Alternativkostnaden ved fundamentale valg i Israelsk forsvarsplanlegging viste seg å være utålelig store. Avslutningsvis kan Collin S. Grays samling av korte essayer, Fighting Talk, være nyttig. Gray advarer oss om at vi vil bli overrasket i fremtiden og at det eneste vi kan gjøre for å forberede oss er å sørge for at vi er tilpasningsdyktige, fleksible og i stand til å møte et bredt spekter av overraskelser. Jo mer spesifikt vi forbereder oss, jo større er sjansen for å feile (Gray, 2007). Kanskje er risikoen ved å velge bort utvikling av et balansert forsvar til fordel for en spesialisering mot enkelte domener eller stridsformer for stor for et lite og utsatt land som Norge?
Organisasjonsutvikling
En organisasjon som ikke utvikler seg, vil forvitre og dø. Så gjelder også det norske forsvaret. Militær utvikling kan derimot følge to prinsipielt forskjellige retninger. Evolusjonær og revolusjonær. Antagelig er noe av Diesens pedagogiske problem begravet i dette. Diesen klarte ikke å overbevise politikerne da han var forsvarssjef, og synes heller ikke å overbevise flere enn de som i dag er hans standhaftige følgere, om at en revolusjon er den best farbare veien å gå. Det såkalte paradigmeskiftet, som Diesen brukte mye tid på å forklare for et par tiår siden, ble aldri noe av. For ordens skyld så er et paradigmeskifte bragt inn i den militære diskusjon fra vitenskapsteoretikeren Thomas S. Kuhn gjennom hans banebrytende bok The Structure of Scientific Revolutions, fra 1962 (Kuhn, 2012). Kuhn argumenterte for at vitenskapen eksisterer innenfor et paradigme - en allmenn akseptert måte å løse et problem på, innenfor gjeldende vitenskapelig tradisjon. Et paradigme vil, i følge Kuhn, være gjeldende helt til det oppstår en fundamental uenighet innenfor vitenskapens sjanger, som er så sterk og gjennomarbeidet at de nye tankene overtar for de gamle. Følgelig er Diesens logikk et ønske om å bryte fundamentalt med det eksisterende og erstatte dette med noe nytt. Samtidig så er han langt unna å etablere en bred og utbredt støtte innenfor den militære diskusjon.
Det mangler ikke på mer eller mindre selvoppnevnte guruer innenfor organisasjonsendring. En som derimot har tronet høyt på anseelsestronen er John P. Kotter, tidligere professor ved Harvard. Hans modell for organisasjonsendring har vært brukt utallige ganger, også for militære formål. Sjefen for det amerikanske marinekorpset starter sin beskrivelse av en ny design, Force Design 2030, med et sitat fra Kotter: «Transformation is a process, not an event» (Berger, 2020, s. 1). Organisasjoner bør følgelig utvikles kontinuerlig heller enn gjennom brå, plutselig og avgrensede prosesser. Kotters modell har åtte steg for endring som enhver organisasjon må gjennom (Kotter Inc., u.d.). De største feilene, i følge Kotter, er å ikke evne å skape en sterk nok endringsforståelse, at endringen igangsettes uten nok «overbeviste» og at det mangler en visjon (Kotter, 2007). Selv om Ibsens Dr. Stockman hevdet at den sterkeste mann er han som står alene, er det en dårlig strategi for endring. En så omfattende endring som det Diesen er talsmann for krever solid støtte i hele organisasjonen. Det har Diesen ikke i dag. Den iboende motstanden kan til dels forklares psykologisk, som et iboende problem, men også i stor grad faglig. Selv det norske forsvaret har mange dyktige kvinner og menn, som klarer å kombinere faglig dyktighet, sikkerhetspolitisk forståelse og godt lederskap. I den militære profesjon er det i tillegg sjelden slik at det er noe som er helt rett og noe som er helt galt. Derfor bør man være varsom med å være dogmatisk.
Diesen viser gjentatte ganger til hvordan Finnmark ikke kan forsvares med dagens forsvar, når han angriper den norske institusjonaliserte militærkonservatismen. Han argumenter for at dagens struktur, innenfor det gjeldende paradigme, ikke er i stand til å løse det problemet som et strategisk overfall på Finnmark under svært ufordelaktige forutsetninger utgjør for Norge. Diesen har brukt mange spaltemeter på å beskrive en alternativ innretning, med hovedvekt på luftmakt, spesialstyrker og langtrekkende ild. Denne strukturen skal, ifølge Diesen, være bedre rustet til å håndtere dette spesifikke scenario, både militært og innenfor det som er økonomisk forsvarlig. Også Diesens metode sikter på å etablere en utvetydig artikkel 5 situasjon, og derved forplikte våre allierte til å ta affære. En artikkel 5 situasjon beskrives ofte som sluttilstand for norsk innsats i Diesen-dogmen. Sågar sier Diesen i et Civita notat at et norsk operasjonskonsept ikke bør ha noen høyere ambisjon enn det (Diesen, 2020, s. 2). Så får det være til ettertanke at en artikkel 5 situasjon er starten og ikke slutten på det vanskelige for både Norge og våre allierte, skulle vi komme dit.
Militærmaktens rolle i det moderne samfunn – også for småstaten Norge
Militærmakt er en del av en stats grunnleggende verktøy. Sammen med andre former for makt, herunder diplomatiske, økonomiske og informasjonsmessige virkemidler, skal staten sørge for at de overordnede målsetninger nås. For Norge er dette beskrevet som nasjonal suverenitet, territoriell integritet og politisk handlefrihet. Førstelinjeforsvaret til Norge er en internasjonal rettsbasert verdensorden. Skulle dette feile har Norge valgt alliansesporet, der NATO og bilaterale avtaler skal sikre våre fundamentale interesser. Forutsetningen og forsikringspremien er at vi har nasjonal vilje og evne til å håndtere mindre kriser, kan stille styrker med høy kvalitet til allierte operasjoner og selv bidra til forsvaret av Norge. Det finnes ikke noe entydig og objektivt godt svar på hvor stor en slik forsikringspremie må være. Det er en uendelig mengde faktorer som påvirker vurderingen. Kanskje den viktigste er likevel at det er relativt og kommer an på nasjonale målsetninger og krav, alliertes interesser og forventninger og ikke minst motstanderens kalkyler. Siden det norske forsvaret i sin helhet er defensivt innrettet er det opplagt at dets bruk er for å forsvare mot en aggressor. I det siste tiåret har Russland skapt mer usikkerhet ved sin adferd, gjennom angrep på Georgia, annekteringen av Krim, okkupasjon av deler av Ukraina og en svært aggressiv bruk av ukonvensjonelle midler i andre land. Det er derfor naturlig at det er et russisk angrep på Norge som blir dimensjonerende. Samtidig gjør det debatten endimensjonal.
Et russisk angrep på Norge fremstår som lite sannsynlig. Spesielt så lenge NATO eksisterer og viser samhold og vilje. Samtidig kan det ikke utelukkes og med henvisning til Colin S. Gray – vil også Norge bli overrasket i fremtiden. En frykt er at den internasjonale situasjonen utvikler seg i en retning der handlingsrommet til Russland øker og grensen for hvilken påvirkning vår store og mektige nabo flytter seg. Kan Russland presse Norge med militær makt, uten at vi evner å svare selv og entydig påkalle støtte fra våre allierte, blir vi straks mer utsatt. Isolert sett er dette kanskje det farligste for Norge. Paradoksalt nok er det som ofte beskrives som en målsetning i norsk strategi, å få til en artikkel 5 situasjon, farligst for den øvrige verden. En artikkel 5 respons overfor Russland kan føre til storkrig og bruk av nukleære virkemidler. En annen berettiget frykt er at fremtiden er usikker. Vi har blitt overrasket før og vi kommer til å bli overrasket igjen. Ut av det er det opplagt at Norge må ha en selvstendig militærmakt som er utrustet, trent og i stand til å løse fredstidsoppdrag og er forberedt på å kjempe, alene og sammen med allierte i krise og krig. På den måten bidrar vi til stabilitet og forutsigbarhet for oss, våre allierte og Russland. Oppgavene til det norske forsvaret endrer seg ikke vesentlig med en evolusjonær eller revolusjonær tilnærming. Hovedforskjellen er at den evolusjonære tilnærmingen legger opp til at Forsvaret må kunne løse sine oppgaver samtidig som det forbereder seg på fremtiden. En revolusjonær tilnærming vil føre til en dipp i operativ evne, i påvente av ny doktrine, konsept, personell og materiell. Det medfører stor risiko i en usikker tid.
Avslutning og et godt råd
Norsk militærmakt har en rekke funksjoner i fred, krise og krig – der jeg vil argumentere for at de to viktigste er å sørge for stabilitet i nuet og være forberedt på å løse politiske problemer i fremtiden. De utfordringene vi i dag ikke ser omfanget av er aller viktigst. Skal man følge Sinek sin hypotese er det nettopp her Diesen feiler. Diesen må være tydeligere på hvorfor den endring han skisserer er påkrevd og hvorfor det er en bedre måte enn en evolusjonær utvikling. Svaret kan ikke være for å forsvare Finnmark mot et pre-definert strategisk overfall. Det blir for snevert. Først når rasjonalet for endringen er tydeliggjort, og i større grad forstått i det brede lag, kan vi begynne å diskutere hvordan, herunder hvilke militære strategier og konsept som passer vår situasjon best. Avslutningsvis er debatten da moden for, med noen grad av enighet om avfarende plass, å diskutere teknologi, plattformer, strukturer, beliggenhet og kapabiliteter. Diesen presenterer gode poeng, men med svært avgrensede forutsetninger. Det viktigste poenget Diesen forutsetter bort er antagelig at dagens forsvare må løse oppgaver i dag, i morgen og de neste årene. De taktiske styrkesjefene har fått oppdrag om å organisere, utruste og trene sine respektive avdelinger og lede disse i operasjoner. For disse er det tvilsomt at en revolusjonær tilnærming er hensiktsmessig. Samtidig må vi utvilsomt forberede oss på fremtiden og unngå de klassiske feilene ved å forberede oss på forrige krig. Da er det nyttig å lytte til folk som Diesen, men uten at man må kjøpe «hele pakka». Forsvarsplanlegging er ikke binært, svart-hvitt eller rett-galt. Diesens pedagogiske problem blir ikke løst ved å gjenta budskapet oftere, med større bokstaver eller spissere tone. Snarere kan det hende at den institusjonaliserte konservatismen står der som en mur mot et militærfaglig teknologisk fremtidseventyr – som både er urealistisk, farlig og uoppnåelig. Veien videre bør derfor i større grad preges av tenking, diskusjon og nysgjerrighet, kombinert med realisme og handlekraft.
Foto: Kystartilleriet gjennomfører forberedelser til avfyring av et hellfire missil i 1998 (Forsvaret)
Bibliografi
Berger, D. H. (2020). Force Design 2030. Washington: Department of the Navy. United States Marine Corps.
Diesen, S. (2020, September 3). Hvordan kan Nord-Norge Forsvares? En betenkning knyttet til dagens forsvarsplaner.Hentet fra Civitia.no: https://www.civita.no/publikasjon/hvordan-kan-nord-norge-forsvares
Diesen, S. (2020, Desember 21). Når endringer blir en trussel. Hentet fra Stratagem.no: https://www.stratagem.no
Gat, A. (2001). A History of Military Thought. From the enlightenment to the Cold War. New York: Oxford University Press.
Gray, C. S. (2007). Fighting Talk. Forty maxims on war, peace and strategy. USA: Potomac Books .
Kuhn, T. S. (2012). The Structure of Scientific Revolution. Chicago: The University of Chicago Press.
Lynn, J. A. (2003). Battle, A History of Combat and Culture. Colorado, USA: Westview Press.
Matthews, M. M. (2006). We were caught unprepared: The 2006 Hezbollah-Israeli War. The Long War Series Occasional Paper 26. Fort Leavenworth, Kansas: U.S. Army Combined Arms Center Combat Studies Institiute Press.
Sinek, S. (2009). Start with why. How great leaders inspire everyone to take action. London: Portfolio / Penguin.
Tuyll, J. B., & Van, H. (2009). Castles, battles, and bombs. How economics explain military history. Chicago: The University of Chicago Press.
