Forsvarssektoren har, etter innspill og kritikk fra flere hold, iverksatt tiltak for øke evnen til effektiv utnyttelse av ny teknologi. Informasjonsteknologi i særdeleshet. Flere tiltak og justering av tiltak vil ganske sikkert være nødvendig. Jeg ønsker å diskutere to av dem her: hvordan kompetanse bør styre innretningen av finansiering.
På midten av 2000-tallet ble jeg litt motvillig satt til å være administrasjonsoffiser i Sambandsbataljonen i Hæren. På den tiden var det etablert en uoffisiell praksis hvor sambandsmateriell ble behandlet annerledes enn øvrig materiell. Ikke bare hos oss. Jeg oppfattet at det var gjengs praksis i Hæren. S-4, med sin logistiske kompetanse, hadde ansvar og oppfølging av alle bokser og dingser unntatt de med antenne. Det tok hovedsakelig sambandsteknikerne seg av. På godt og vondt. Mest på vondt. Derfor hevdet jeg hardnakket at sambandsmateriell også er materiell.
Gjennom de siste tjue årene har begrepet «sambandsmateriell» gradvis blitt utvidet til «IKT». Vi har fortsatt sambandsmateriell, men som regel inngår det som komponent i et større IKT-system. Det er på tide å revurdere om «sambandsmateriell også er materiell» trenger nyansering.
På bataljonsnivå har lite forandret seg; det er fremdeles ingen grunn til at ikke S-4 skal ha det varme hjertet for selve materiellet. Det er på høyere nivå i forsvarssektoren, der anskaffelser og drift finansieres at det er behov for å revurdere praksisen. IKT er ikke helt som annet materiell. Rett og slett fordi det ikke bare er materiell.
IKT-systemer trenger kontinuerlig vedlikehold for å motvirke dødsprosessen. Det betyr noe for finansiering. Et IKT-prosjekt tar som kjent aldri slutt. Skillet mellom investering og drift viskes ut. Det kan være vanskelig nok å håndtere i et rent IKT-system. I systemer hvor IKT bare utgjør én av mange komponenter, blir det enda mer krevende å synkronisere behovet for kontinuerlig vedlikehold.
Putter vi en datamaskin inn i en panservogn eller sveiser vi 60 tonn panserstål rundt en datamaskin? Bemanner vi utstyret vårt eller utruster vi soldatene våre? Tilhører datamaskinen vogna eller soldaten?
Poenget mitt er at det er en sammenheng mellom soldat, våpen, kjøretøy og IKT. Noe endres sjelden, annet endres kontinuerlig. IKT er ikke bare en styrkemultiplikator. IKT er en av kjernekomponentene i kampsystemene våre, og komponentene påvirker hverandre gjensidig.
For systemer laget av panserstål lever heller ikke evig uendret. Endringstakten er likevel relativt lav og foregår bulkvis; finansiert over investering som materiellprosjekter. Når IKT trenger hyppigere modernisering enn panserstål, må det altså ligge en kontinuerlig finansiering i bunn som sikrer at plattformens IKT-komponent utvikles og forberedes til prosjektet hvor resten av plattformen oppgraderes. Vi kjenner det som program for mid-life upgrade.
En morsom anekdote i den sammenhengen: i forbindelse med en norsk eksperimentaktivitet rundt close air support for en del år siden, ble det oppdaget en feil i F-16s taktisk datalink implementasjon. Det var noen felter i en melding som var byttet om. Nå er det jo ikke bare å ringe til Lockheed Martin og be dem sende over en patch. Det var to år til neste mid-life upgrade, så i mellomtiden måtte vi implementere en work-around i vårt system.
På overordnet nivå har forsvarssektoren gjort noen grep for å bedre moderniseringstakten innen IKT-domenet. Opprettelsen av Program MAST og Mime er steg i rett retning. Men IKT-programmer alene løser ikke utfordringen med å synkronisere moderniseringstakten i kampsystemene våre.
Helhetlig forvaltning, med innsikt i de ulike komponentenes behov for oppgradering og modernisering, er nødvendig. Materielldriftsplaner er et av flere momenter i den sammenheng. Materielldriftsplaner sørger for forutsigbarhet og danner grunnlag for langsiktig finansiering. Jeg er usikker på hvor gode materielldriftsplanene våre er og hvor godt de er kjent blant dem som utarbeider innspill til budsjettene våre. Jeg kan bare bedømme sluttresultatet fra mitt ståsted.
Riksrevisjonens rapport «undersøkelse av Forsvarets informasjonssystemer for kommunikasjon og informasjonsutveksling i operasjoner» fra i fjor gir også en form for bedømmelse av resultatet. Selv om vi åpenbart kan diskutere i hvilken grad rapporten er god eller helhetlig.
Et annet moment for å oppnå helhetlig forvaltning, er kompetansedimensjonen hos fagskolene i Forsvaret. Dersom vi godtar premisset om at IKT er en av kjernekomponentene i både kamp- og understøttelsessystemene våre, er det behov for integrert IKT-utvikling når vi kjøper lastebiler, rakettartilleri, sanitet, luftvern og maritime helikopter. Utvikling av militære kapabiliteter både starter og slutter hos fagskolene, uavhengig av hva vi kaller dem. Vi må utvikle vår evne til systematisk kobling mellom teknologi, organisasjonens mål og strategier samt den bevisste målrettede anvendelsen. Det er det ikke jeg som påstår dette. Det er hentet fra FFIs utvalgte anbefalinger om Forsvarets IKT. (FFI rapport 23/00409, s 7).
Det kan godt hende det finnes materiell som ikke har en eller annen knytning til IKT, selv om jeg tror det tilhører sjeldenhetene. Til og med skruer og muttere har behov for IKT-understøttelse i form av lagerstyringssystemer. Både i felt og garnison. Det er helt utenkelig at IKT-fagmiljøene er i stand til å ivareta alle spesialiserte behov. De andre fagmiljøene må ha evne til å ivareta sine særbehov, så kan IKT-fagmiljøene ivareta fellesbehovene.
Kanskje kan denne arbeidsdelingen også bidra til riktigere finansiering både av investering og drift? Jeg har gjennom selvsyn de siste halvannet årene sett at Program Mime ikke vil være i stand til å ivareta alles behov for kampnær IKT fullt ut slik det ligger nå. Verken med finansiering eller kompetanse. Økte forsvarsbudsjetter aldri så mye, vi kommer ikke til å kjøpe lastebillass med IKT-utrustning som settes på lager slik at øvrige materiellprosjekter kan komme innom og hente når de trenger. Det gjelder både for programvare og radioapparater.
Skal forsvarssektoren lykkes bedre med effektiv utnyttelse både av sine kampsystemer og understøttelsessystemer, trenger vi at alle nivåer og fagmiljøer tenker på IKT-komponenten de vil ha. Og stiller med penger til å kjøpe og drifte den som en integrert del av «sitt» system.
Foto: Forsvaret
