I skvis mellom det vonde og det vanskelige

Den britiske politikeren Anthony Eden advarte sterkt mot å få seg jobb i Forsvaret, spesielt som sjef, og særlig om man skulle være så uheldig at krig bryter løs:

I would strongly advise them against holding a high military command in the first two years of any war in the British Army. Better to wait until the stuff begins to come along. Which, I am afraid, in the last two experiences [de to verdenskrigene] was after the third year or later.

Som garvet politiker visste Sir Anthony at Forsvaret aldri vil kunne møte spesielt godt forberedt til en krig. I fredstid, også i alvorlige krisetider, er det nemlig alltid mange ting politikerne, og deres velgere, heller vil bruke pengene på en kuler, krutt og militær kompetanse. Det tar flere år med seriøs og eksistenstruende krig og konflikt før akutte ekstrabevilgninger blir store og effektive nok til at det får operativ uttelling. Forsvaret er i sin natur derfor alltid på etterskudd. Som amerikaneren John Elting skriver: «Practically all of our wars have caught us with our trousers at half-mast. Next time, we will be lucky to get them up again, let alone buttoned and buckled.» Og i de tilfeller, som i dagens Norge, hvor man ikke en gang tror på muligheten av eksistenstruende krig vil man være på ekstremt etterskudd, til enhver tid. Det Eden var mindre opptatt av, er at det ikke bare er utstyr og bevilgningsnivå som mangler når krigen bryter ut, men også brukbare sjefer. Forskjellen på Forsvarets fredsdrift og Forsvaret i krig, og da mener jeg skikkelig krig hvor nasjonens suverenitet og eksistens står på spill, er så stor at ytterst få behersker begge deler. De kvaliteter som etterspørres i fredsdrift er nærmest diametralt motsatte av de som trengs i krig. Fredsdrift handler om å lukke avvik, krig handler om å skape dem.

Fredstidsbyråkratiet

Forsvaret i fred er det nærmeste vi kommer idealtypen av et byråkrati. Vi har ingen bunnlinje knyttet til verden utenfor oss. Det finnes ingen korrigerende anstøtsstener utenfor byråkratiet selv. Det finnes ingen misfornøyde kunder, sinte pasienter eller rasende bilister. Forsvaret kan drive med det rene tøv uten at noen utenfor bryr seg katta, med mindre man bruker mer eller mindre penger enn man har fått tildelt, eller om noen diskrimineres eller tar fysisk eller psykisk skade av det. Det eneste som kan holde Forsvaret i noenlunde balanse er byråkratiet selv. Man kan ikke vente hjelp utenfra, med mindre krigen kommer. Byråkrati er på ingen måte negativt i seg selv. Snarere er det en av vår verdens mest nyttige oppfinnelser. Et velfungerende byråkrati sikrer kompetente saksbehandlere, forutsigbarhet og rettferdighet i saksbehandlingen, det vil si at like saker behandles likt, og sørger gjennom å effektuere politiske vedtak for at flertallets interesser blir ivaretatt, med behørig hensyn tatt til mindretallet, og at private interesser ikke blandes inn i beslutningene. Livet i fredstidsforsvaret likner altså til forveksling på livet i et velfungerende byråkrati. Begge steder belønnes man for å skape minst mulig problemer for sine foresatte, for å se de riktige løsningene, for å ha de riktige meningene, og ellers være forsiktig med penger. Begge steder kommer man langt med forsvarlig forvaltning.

Krigens ledere

I krig er det som nevnt helt motsatt. Da betyr prosedyrer og forsvarlig forvaltning i prinsippet ingen ting. Om du har gjort alt rett etter boka, men avdelingen din blir utslettet i et større flyangrep vil det raskt spre seg en oppfatning om at du har feilet kapitalt. Å vise til at alle rutiner er fulgt og alle registrerte avvik lukket vil bare høres ut som en morbid spøk. Min primærbekymring i denne sammenheng er imidlertid ikke at norske flaggoffiserer kommer til å svikte i krig. Det ligger i sakens natur. I perioden mellom adelsstandens fødselsrett til de høyeste militære stillingene og dagens stillingsvern startet alle kriger med at en hel bråte militære toppsjefer fikk sparken. Høsten 1914 sparket for eksempel den franske øverstkommanderende Joseph Joffre tre armésjefer, ti korpssjefer og 38 divisjonssjefer, og da USA kom med i den andre verdenskrig i 1941 fikk 31 av 42 divisjons- og korpssjefer sparken. Av de britiske toppgeneralene som var der da krigen startet i 1939 satt de fleste under et pledd i gyngestolen da freden kom 6 år senere. Det er slik det er. Et verktøy som duger godt til én ting, kan være helt ubrukelig til noe annet. Sannsynligvis derfor var general Ulysses S. Grant skeptisk til de altfor oppadstrebende offiserene. De som hadde de rette egenskapene for å klatre i lukkede hierarkier var neppe dem man trengte i krig. De beste sjefene viste seg derfor å være dem som aldri hadde søkt seg til posisjonene: «It is men who wait to be selected, and not those who seek, from whom we may always expect the most efficient service». Jeg er altså ikke spesielt bekymret for at våre sjefer ikke kan slåss, om det blir nødvendig. Det som bekymrer mer er at det virker som om de heller ikke har noe å slåss for. Militær ledelse på toppnivået i dagens forsvar synes for meg som en øvelse i vedvarende skadebegrensning. Hele vårt utdanningssystem legges under sirkelsaga uten at de store spørsmål knyttet til hva og hvorfor er besvart. Forsvarssjefen trøster oss med at det sikkert vil gå bra, denne gangen også. Røster i Hæren fortviler over lav reaksjonsevne, liten utholdenhet og for lite volum, tre viktige pilarer i landmakten. Luftforsvaret kan i liten grad forsvare de av sine fly som ikke er i luften, om noe skulle skje. Slik kunne vi fortsette. Forsvaret er under press fra alle kanter, spesielt fra knappetellerne i det departementet som er satt til å sørge for landets forsvarsevne.

Slåss for det dere tror på

Må det være slik? Antony Eden ville kanskje ha sagt at slik vil det alltid være. Den militære delen av statens budsjettkake vil alltid være for liten, og det gir derfor liten mening å rope på mer. Det kommer uansett ikke. Det er bare i krig at Forsvaret er viktig. Kanskje har han rett, om det er det han mente, men da er det enda større grunn til at i hvert fall våre fremste militære ledere står opp og slåss for det de tror på, om de da tror på noe som helst. Hvorfor har ikke dagens generaler og admiraler grensesprengende vyer og ambisjoner på vegne av egen gren og bransje? Hvorfor slåss ikke sjefen for Luftforsvaret steinhardt for 100 kampfly plassert på tre kampflybaser? Hvorfor slåss ikke sjef Hæren like hardt for 4 brigader, eller enda flere? Hvorfor slåss ikke sjefen for Sjøforsvaret innbitt for 8 ubåter, eller 10, og flere baser å operere ut ifra? Hvorfor slåss ikke sjefen for Forsvarets høgskole for en skikkelig masterutdanning og et militært ph.d.-program? Det kan godt hende at sjefene ønsker seg helt andre ting enn dette, men spørsmålet er: Ønsker de seg noe, utover det de vet at de får? Noen vil her ile til, om ikke redaktøren alt har gjort det, å fortelle meg det åpenbare. Slikt har vi da ikke penger til. Om det skulle være på den måten, når vi jo 2 % målet før noen aner ordet av det, kanskje sågar med god margin. Hva verre er, det er jo ikke slik seriøse folk oppfører seg. Dette er dagdrømmerier. Man kan jo ikke be om penger som ikke finnes, i hvert fall ikke i det offentlige. Den sikreste måten å fremstå som mindre begavet i materialistiske tider er å be staten om mer penger, spesielt om man ber om mye mer penger. Slikt gjør man bare ikke.

Ambisjoner og entusiasme

Poenget er imidlertid at statens rolle ikke er å spare penger, men å bruke dem til å skape aktivitet og framtidstro. Om vi betaler stabssersjant Paulsen en million i året for å skru på fly, så er ikke det en million ut av vinduet, i annet enn i bokstavelig forstand. Paulsen putter jo ikke denne million på et lufttett Norgesglass. Mye av det går tilbake til staten i form av skatter og avgifter. Noe av det går til den lokale Kiwien på hjørnet. Kanskje har denne Paulsen også så stor tro på framtiden at han bygger seg et hus, setter unger til verden og kjøper ny bil. Paulsen skaper aktivitet, liv og røre i bygda. Det er god samfunnsøkonomi å ha folk i arbeid, mange folk. De skaper mer arbeid. Ikke merarbeid, men mer arbeid. Dette er selvfølgelig for godt til å være sant. Det er jo ikke irrelevant hva denne Paulsen settes til å gjøre for sin million. Kanskje hadde det vært billigere å betale ham for å se tomt ut i luften? Og aller helst hadde det beste vært å sette ham til noe vi oppfatter som produktivt arbeid, som å stelle gamle, oppdra barn eller brøyte gårdsplassen. Poenget er at vi har folk til det også. Vi har mange folk i arbeid i Norge som driver med mange forskjellige ting, og det er plass til enda flere. Og når alt kommer til alt er det ikke sikkert at arbeidet Paulsen gjør er bortkastet likevel. Kanskje god beredskap, et effektivt forsvar og tillitt til vår egen militærmakt er noe folk kan komme til å sette pris på? Problemet er altså ikke at våre militære toppledere formodentlig er ubrukelige i krig, de fleste av dem, men at de er ganske ubrukelige i fred også. De fleste av dem er sikkert gnistrende gode byråkrater som er på talefot med både FIF og SAP, men gode ledere er de ikke, om ledelse handler om å lede oss mot noe som er bedre, noe som er større og noe som er flottere. Ledelse kan ikke bare handle om kontroll og fordeling av armod, misnøye og frustrasjon. Ledelse må også handle om skape ambisjoner, tro og entusiasme. Det er ikke sikkert at vi når alle mål vi setter oss, og i byråkratenes verden er frykten for det så stor at man ikke setter seg mål som strekker seg utover det banale. En god leder, derimot, setter flokken i marsj mot Jerusalem, vel vitende om at det slett ikke er sikkert at hun når fram selv.

Lojalitet er toppen av alt

Jeg vil tippe at om noen i OR-korpset eller i den lavere delen av OF-søylen har tatt seg tid til å lese dette, vil de si seg enige i ganske mye. Man blir ikke flaggoffiser i dagens forsvar ved å holde seg med grensesprengende visjoner som man slåss steinhardt for. Man blir flaggoffiser om man fremstår som flink til å gjennomføre andres prosjekter, gjerne McKinseys eller til de mer diffuse krefter i FD. Som man sier i britiske kretser: «A “good news only” culture has begun to emerge within the military— the culture of politically aware advice». Offiserer som vil opp og frem forstår tidlig at det er lite goodwill å hente på å fremstå som vanskelige og lite målbevisste. Derfor langt bedre å gi statsråden det han vil ha. Eller i det minste å gi inntrykk av at det er det man gjør. Noe politikere og toppbyråkrater setter aller størst pris på er å se offiserer av høy grad lovprise noe som de innerst inne mener er for dårlig, for lite eller for dyrt. Å brenne for noe man ikke selv tror på har blitt den fremste militære dyd. Det er toppen av lojalitet, og lojalitet er toppen av alt. Det er heller ikke bare politikere og storbyråkrater som liker at folk sier ja når det forventes av dem, og nei når man vil ha det svaret. Også vi uniformerte liker å ha greie og løsningsorienterte folk rundt oss. Faktisk til de grader at det er, som Grant antydet, trippel-A klubben som flyter mot toppen: «not the West Point Army Athletic Association, but the other one, the careerist self-promotion society that hung out near the military throne rooms: Aides, Adjutants, and Assholes.»

Delta i debatten

Om noen oberster, derimot, eller endog enda skarpere selekterte offiserer enn det, skulle komme i skade for å lese dette, vil de sette slike tanker på kontoen for bunnløs uvitenhet og påtrengende oppmerksomhetstrang. Artikkelforfatteren skulle bare ha visst hvor krevende det er å lede dagens forsvar, bundet som man er på hender og føtter av krav, rapporteringstyranni og generelt manglende handlingsrom. Det verste er at han sikkert vet det også, men at han av en eller annen psykopatologisk grunn finner det spennende å tulle med folk i skrifts form som vet å oppføre seg. Hvem har tid og overskudd til å tenke de store og lange tanker i dagens forsvar? Hvem har tid til å snakke om ting som «ikke flyr i departementet»? Å bruke tid på noe slikt ville vært langt over grensen til tjenesteforsømmelse. Siden tid er penger ville det også være brudd på forsvarlig forvaltning. Og viktigst av alt. Hvordan kan slik virksomhet kodes i SAP? Skikkelige sjefer skal imidlertid ikke være bundet av SAP og byråkratiske stengsler. Deres beslutninger og handlinger skal være det, men ikke tankene, håpet og budskapet deres. Sjefer er ikke byråkrater og punchere. Eller rettere sagt, det er det de er, de fleste av dem. Og det er det som er problemet. Vi trenger ikke ledere som bare vil det andre vil. Da klarer vi oss med de grå og maurflittige papirflytterne på de midlere og lavere lønnstrinn. Om det finnes noen som både har militær toppledererfaring og en smule historiske kunnskaper, og som har fulgt med helt hit, vil deres tanker nå formodentlig gå i retning av general Otto Ruge, som ga følgende oppskrift på militært topplederskap:

Den Kommanderende General eller Kommanderende Admiral som kommer i åpenbar strid med Regjeringen og Stortingets flertall, kan nok høste en publikumssuksess hos forsvarsentusiastene, men han kommer fort i den situasjon at de politikere som faktisk har avgjørelsen, overhode ikke hører på ham. Som jeg mange ganger har sagt spøkefullt i generalstaben: jeg vil heller i stillhet lyve mig til eller tigge meg til 100 000 kroner som vi får, enn å legge frem dødfødte millionforslag og få ros i Aftenposten.

Dette høres tilforlatelig ut, men spørsmålet er om Ruge klarte å lyve til seg noe som helst. Ekstrabevilgningene til Forsvaret kom vel, om enn for sent og for lite, ikke før deler av også Arbeiderpartiet forsto at et land uten forsvar er et forsvarsløst land? Og den erkjennelsen kom de ikke til utelukkende ved hjelp av stille løgner i korridorene. Hovedproblemet med Ruges løsning er imidlertid at om ikke folk med peiling og innsikt ønsker å delta i debatten, overlates ikke bare Aftenpostens spalter, men også kommentarfelt og sosiale medier til hysterikere og konspirasjonsteoretikere. Forsvarsdebatten i Norge kunne ha tjent på at flere faktorer og flere nyanser ble med i det offentlige ordskiftet. At man sitter med personlig kunnskap, erfaringer og dyp problemforståelse bør ikke diskvalifisere noen fra å delta i offentlig opplysningsarbeid.

Verden drives fremover av støy og uenighet

Hva bør vi så gjøre med situasjonen? Hva er mitt forslag til løsning? Løsningen er pinlig enkel. Sett ord på det! Verden drives ikke fremover av taushet og konsensus. Verden drives fremover av støy og uenighet, ubehageligheter og konflikt. Få det opp og frem i lyset, så vil tiden vise hvilke av tankene og ideene som har livets rett. Mugg og råte, lekkasjer og kommentarfelttroll gror og trives godt der lys og luft ikke slipper til. Når det departementale konsensustyranniet legger sin klamme hånd over dem på toppen, tyter gørra ut i bunnen. Om målet med vår profesjonelle tilværelse er å skape minst mulig «merarbeid» for våre side- og overordnede, vil situasjonen vedvare som nå. For byråkrater er det selvfølgelig en bedøvende og behagelig tanke. «Støy» er det absolutt verste en toppbyråkrat vet. Det er enda verre enn kreative og kjetterske tanker, som bryter med det vi alltid har gjort. Det er bra om byråkrater tenker slik, det er derfor vi har dem. Men vi trenger mer enn byråkrater og pengetellere, ellers blir det trist. Nitrist. Vi trenger også folk som vil noen ting, og som brenner for noe, også i uniform og på de høyeste lønnstrinn. Det er nok av dem som brenner etter at de har gått av med pensjon, men da kan de like gjerne nøye seg med å brenne ved i peisen. Den beste delen av budskapet har jeg imidlertid spart helt til slutt. Det er ingen motsetning mellom åpenhjertighet og ambisjoner på den ene siden og lojalitet og kollektiv innsats på den andre. Den kan godt hende at det er det hundespannet som gneldrer mest som løper raskest.

Foto: Keiserens Nye Klær av H.C. Andersen - Gravur av Vilhelm Pedersen (WikiCommons)

Artikkelen er først publisert i LuftLed 2/2018