I need ammunition – not a ride!

Overskriften representerer en direkte oversettelse av hva Ukrainas president, Volodymor Zelensky, responderte da USA tilbød han å evakuere da Russland invaderte Ukraina i februar 2022. Nå, etter flere måneder med høyintensiv konvensjonell krigføring kan vi med høy grad av sannsynlighet bekrefte at Zelensky hadde helt rett— han trengte ammunisjon, mengder med ammunisjon. På denne måten blir vi nok en gang minnet på at fred og frihet aldri må tas for gitt, samt at evnen og viljen til å forsvare seg forblir helt essensielt for et selvstendig land. Det er derfor vi bør diskutere—gjerne oftere enn hva som er tilfelle nå—hvordan vi kan sette landets ypperste maktmiddel i stand til å redusere en motstanders appetitt, vilje og eventuelt svekke en motstanders militære evne om det er det som kreves av oss som et selvstendig land.

Den påfølgende artikkelen skal adressere flere ting. Først skal den redegjøre, gjennom å fremstille informasjon vi har fått presentert gjennom åpne kilder knyttet konkret til ammunisjonsforbruk i krigen mellom Russland og Ukraina. Deretter skal artikkelen fokusere hjemover og beskrive situasjonen der. Avslutningsvis skal artikkelen tilnærmet slå et slag for industrien og for viktigheten av interoperabilitet i NATO.

Den overordnede hensikten med artikkelen er å skape situasjonsforståelse og engasjement, dernest skal artikkelen utfordre den mangelfulle beredskapstilstanden i Norge - som forsvarssektoren og samfunnet tilsynelatende ser ut til å leve godt med.

Ukraina

Ammunisjon er essensielt i «systemet» som representerer evnen til å miliært bekjempe en motstander. Ammunisjon er således viktig for utøvelsen av militærmakt. Det forannevnte er ikke en løsreipet påstand, eller noe som kan «unnskyldes» å være skryt ved kaffemaskinen – som jeg har adressert å være noe som man bør forholde seg for god til tidligere. Man skal ikke arbeide spesielt grundig som hverken gravende journalist, forsker ved FFI, kadett ved en av krigsskolene eller som befal eller spesialist ute ved en eller annen avdeling i Forsvaret for å finne mengder av empiri som underbygger det forannevnte i historiebøkene. Heldigvis foreleses dette ved krigsskolene! Enda enklere kan man få innsikt i dette ved å observere krigens krav på nyhetene. I beste sendetid har vi i Norge også kompetente offiserer som kan sette ord på både hva vi observerer og hva analysene faktisk betyr. Forsvarets svar på Arne Scheie; oberstløytnant Palle Ydstebø, Forsvarets svar på Einar Lunde; Geir Hågen Karlsen, og Forsvarets svar på Jon Herwig Karlsen; Tormod Heier, har alle gitt det norske folk innblikk i en virkelighet og en profesjon de aller fleste ikke har hatt behov for å engasjere seg i – før nå. Disse tre har generert en forståelse hva ammunisjons behovene i en konvensjonell krig mellom to stater representerer. Forhåpentligvis klarer vi i forsvarssektoren å trekke ut noen lærdommer til eget planverk, siden heller ikke vi har hatt «daglig erfaring» med denne typen utfordringer på flere generasjoner.

Ved å lese fra åpne kilder kan vi tolke det dit hen at Russland daglig skyter opp mot 20 000 artillerigranater, i motsetning til at Ukraina «kun» skyter opp mot 6000 artillerigranat. Totalt sett utgjør dette et enkelt regnestykke etter snart ni måneder med krig. Alt fra artillerister, infanterister, luftsoldater, matroser, forskere, kadetter, offiserer, spesialister, logistikkere, planoffiserer, politikere og generaler klarer den enkle matematiske eksersisen og komme frem til at dette innebærer et høyt forbruk av artillerigranater. I et intervju med VG beskrev konsernsjef i NAMMO Morten Brandtzæg at; Forbruket av ammunisjon til artilleri ved fronten i Ukraina er enormt. En vanlig dag i Ukraina forbrukes det mer skyts fra ukrainsk side, enn et mindre europeisk land bruker på ett år. Videre rapporteres det fra åpne kilder at USA sammen med andre NATO-land har donert over 17 000 forskjellige skulder-avfyrte luftvernmissiler, samtidig med over 11 000 forskjellige typer skulder-avfyrte panservern missiler. I tillegg er det donert tyngre våpensystemer og ammunisjon, eksempelvis, artillerivogner, stridsvogner, HIMARS, NASAMS, Hellfire m.m.

Eksemplene er på ingen måte ment å være uttømmende og grunnlaget for de eksakte tallene er fra åpne kilder, men poenget mitt bør komme frem klart og tydelig. Tilgang på ammunisjon er en vesentlig del av krigføring. Det bør derfor være et viktig fokusområde for alle beslutningstagere på ulike nivåer. Langvarige konvensjonelle kriger er —fortsatt— aktuelle. Konvensjonell krigføring som krever mye ammunisjon kan kanskje til og med beskrives å være et tidløst fenomen. Derfor er det et scenario vi bør være forberedt på!

Status i Norge – Code RED!

Ammunisjons-statusen i Norge er gradert, og i tillegg er den i flere tilfeller uklar for veldig mange. For å skape et bilde av situasjonen og samtidig bygge forståelse uten å gå inn på noe som er gradert, kan vi legge til grunn besluttet langtidsplan for forsvarssektoren (LTP) hvor det står beskrevet at Regjeringen vil videreføre satsingen på oppbygging av beredskap beholdninger inkludert ammunisjon (Prop. 62 S, 2019). Videre kan vi lese at regjeringen vil styrke forsvarssektoren med 3 mrd, hvor 800 MNOK er øremerket forskjellige typer ammunisjon som en konsekvens av krigen i Ukraina (Regjeringen, 2022). I tillegg har Norge gjennomført større donasjoner til Ukraina, som naturligvis har redusert beholdningen her hjemme ytterligere. Det er derfor med høy grad av sannsynlighet at Norge har et økt behov for ammunisjon, og det er derfor positivt at Regjeringen nå bevilger ressurser. Hvorvidt det er tilstrekkelig er relativt - selv om jeg sier dette kun for å være høflig – men, ser vi på enhetspriser når det kommer til forskjellige typer missiler og artillerigranater, kan 800 MNOK fremstå mer som symbolpolitikk enn reell forståelsen for den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det bør dermed være lov til å sette et spørsmålstegn til hvorfor andre land iverksetter ytterligere tiltak sammenlignet med hva vi iverksetter i Norge. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen kommenterte i Dagens Næringsliv den 20.10.22 at forsvarsbudsjettet ikke er stort nok, tross av økningen, til å gi ham det han trenger for å sikre Norge i krise og krig. Både når det kommer til beredskap, reaksjonsevne og utholdenhet. Mens alle naboland ruster opp etter Russlands invasjon, får ikke FSJ det han trenger. Om dette også gjelder ammunisjon forblir spekulasjoner, men det er nok av indikasjoner som peker mot manglende beredskap og utholdenhet.

Tidligere i år, eller rettere sagt i januar 2022, skrev jeg i en artikkel til Forsvarets Forum; Beredskap vs «just in time», investering eller drift at underfinansierte driftsrammer i Forsvaret, som følge av modernisering og effektiviseringskrav, pandemi med økte ledetider og priser på varer og tjenester, og en god dose med fraværende lederskap over lengre tid var en trussel mot beredskapen. På bakgrunn av dette argumenterte jeg for at anskaffelse av kritiske forsyningsartikler bør hjemles inn under investering. Hensikten var, og er fortsatt, å sikre finansiering og dermed forvalte og husholde oss med troverdig beredskap. I ettertid av innlegget – men ikke på grunn av! —kan vi eksempelvis observere at Tyskland har opprettet et eget forsvarsfond på 100 milliarder Euro, samt øker årlig forsvarsbudsjett til 2% BNP. Bør Norge ha et eget fond for beredskap hvor eksempelvis ammunisjon er inkludert? Et fond som er hjelp til selvhjelp, som hverken kan effektiviseres bort eller brukes på annet enn definerte beredskaps beholdninger?

Industrien

Det er flere artikler og rapporter som beskriver at etterspørselen for ammunisjon har steget voldsomt som et resultat av krigen i Ukraina. Den sivile industrien jobber selvfølgelig intenst for å imøtekomme behovene, da det er penger å tjene. Ikke nok med at Ukraina skal understøttes i form av donasjoner, men ammunisjonen som doneres skal også re-anskaffes, samtidig med at hele Europa ruster opp. Dette genererer som de fleste skjønner store behov for ammunisjonsproduksjon. Det er derfor viktig å være klar over at industrien sin evne til å understøtte en krig vil være helt essensiell for en nasjons militære utholdenhet rent ammunisjonsmessig. Som flere av oss i uniform vet veldig godt, så påvirker også den reelle tilgangen på ammunisjonen den totale evnen og den iboende viljen. Dette kommer av at vi vet at i flere tilfeller er ammunisjonstilgangen binært helt avgjørende for hvem som kommer seirende ut av en trefning, konflikt eller krig. Helt til slutt kan det faktisk være tilgangen til ammunisjon som avgjør – uavhengig av evnen til å være kreativ og enkeltmenneskers personlige vilje. Samhandling med industrien handler dermed ikke kun det å utvikle teknologi og skape verdier i fredstid. Derfor er det viktig å skape økt forståelse for hvorfor hele verdikjeden fra råvaren og helt frem til soldaten er viktig for å kunne generere mer effekt når det er behov. Sannheten er enkelt forklart at Forsvaret husholder seg med X antall dager beholdning, og deretter er Forsvaret helt avhengig av leveranser fra industrien eller donasjoner fra allierte. I et intervju med VG beskriver konsernsjef i NAMMO Morten Brandtzæg at han ønsker at Regjeringen skal ta større ansvar enn hva den gjør idag, og påpeker at Norge mangler en felles finansieringsløsning for samfunnets totale beredskap. Kanskje vil et fond løst utfordringen ? Anbefaling; Her bør forsvarssektoren koordinert med våre allierte etablere en plan for skalerbare løsninger som ikke kun er innrettet mot fredstidsdrift. Vi kan ikke ha brukt opp ressursene våre i fase 0 (fred). Dette kommer av at man vinner ikke krig(er) som (ofte) ikke starter før man har definert noe annet enn fase 0 (fred).

Interoperabilitet

Sammen er vi sterkere og vår evne til å jobbe sammen med våre allierte er viktig. Interoperabilitet er det som bidrar til at alle brikkene passer sammen, og ikke minst fungerer sammen for å generere økt operativ effekt. Enten det gjelder det menneskelige, eller det materielle aspektet. Siden ammunisjon er helt essensielt for vår kampkraft bør forsvarssektoren vektlegge interoperabilitet når våpensystemer skal anskaffes. Bakgrunnen for en slik påstand er at Ukraina ville opplevd betydelig mye mer friksjon og mindre fremgang uten større donasjoner fra andre land. Det fremstår derfor klokt å investere i systemer som er interoperable med våre allierte. Gitt det foreløpige ammunisjonsforbruket i Ukraina kan vi sannsynligvis relativt trygt konkludere med at slike beholdninger har forsvarssektoren i Norge hverken økonomi til, eller logistiske systemer eller ressurser til å understøtte. Uten Vesten sine våpenlagre og donasjoner over tid så er det nærliggende å tro at situasjonen i Ukraina ville sett annerledes ut.

Avslutningsvis

Med andre ord, så er tilgang til ammunisjon helt essensielt for å kunne forsvare oss. Videre må vi ikke tro at en rekke andre statlige virkemidler vil kunne erstatte behovet for ammunisjon – uten ammunisjon er ikke det militære virkemidlet verdt så mye i den konteksten det i ytterste konsekvens er tiltenkt å kunne utøve sin funksjon i. Krigen i Ukraina er et tydelig eksempel på hvorfor. Forsvaret er statens ypperste maktmiddel, og for å imøtekomme krigens krav som Forsvaret må forholde seg til er det behov for store mengder ammunisjon - over lengre tid. Dersom Norge sammen med allierte skal skape en fordel så bør hele verdikjeden kartlegges i fred krise og krig, og det krever videre en helhetlig plan for at man skal oppnå realistiske resultater og effekter når det behøves. Dette forventer jeg at forsvarssektoren både forstår og at sektoren jobber med, og i tillegg at sektoren ikke overlater dette til industrien alene. Inntil videre bør vi ha fokus på å hjelpe Ukraina, samt fylle opp egne beredskapslagre her hjemme, og derigjennom øke evnen, motivasjonen og viljen til soldatene som skal ut å krige for Kongen og Fedrelandet når det kreves.

Foto credits: Nammo

Referanser:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-16-s-20192020/id2678571/

Regjeringen vil styrke forsvarssektoren med 3 milliarder i 2022 - regjeringen.no

Nammo på Raufoss: Jobber dag og natt for Ukrainas frihet – VG