Krig er organisert, væpnet kamp, verken mer eller mindre. I krigene etter den kalde krigen spiller statssvikt og ikke-statlige aktører en sentral rolle. På mange måter har disse krigene mer til felles med krig i europeisk middelalder enn med tradisjonelle statskriger. Middelalderhistoriker Hans Jacob Orning og undertegnede viser dette i boka Krig uten stat som nylig utkom. Teknologisk og i mentalitet er det stor avstand, men noen interessante strukturtrekk går igjen.
Statskrigenes dominans har vært en 3-400 år lang parentes i historien, selv om de vil kunne blusse opp igjen. Før og etter denne parentesen er statskrigens parvise motsetninger mer utvisket – skillet mellom krig og fred, soldater og sivile, venn og fiende, statlig og ikke-statlig, krig og krim, innenriks og utenriks, seier og tap, begynnelse og slutt. Før og etter statskrigene pulserer krig og fred i en vekslende gråsone. Angrep kan være maskerte og volden anonym. Sentrale aktører kan benekte ansvar og skjule seg i skyggene. Krigsherrene i aktuelle konfliktområder har likhetstrekk med middelalderens krigeradel. De monopoliserer voldsapparatet og rivaliserer i ustabile allianser. En «valdsmadr» i norrøn middelalder betød en mektig mann. Da som nå ble krig utkjempet med et mangfold av mål – økonomisk gevinst, religiøs tro, identitet, ære og hevn.
Da som nå var mange av krigene nærmest uten ende. Det var få store slag. Aktører flyttet seg stadig over de maktpolitiske grensene. Leiesoldater var tunge innslag i krigføringen. Også i dag er det vanskelig å føre krig uten leiesoldater, og det er vanskelig å vinne krigen med dem. De kan skifte oppdragsgiver og er lite disiplinerte, da som nå.
I samfunn med en svak eller oppløst stat, har internasjonale operasjoner for å stabilisere konfliktene stor sett slått feil. Trekk ved de før-statlige krigene er gjenkjennelige i dag. I land med dyp splittelse mellom folkegrupper og religiøse fraksjoner, virker det destabiliserende å styrte en autoritær ledelse. Vestlige feilvurderinger får katastrofale følger. Afghanistan ble bare mer splittet av forsøket på en langtrukken nasjonsbygging som skulle støtte den såkalte Nordalliansen mot Taliban. Det ville svart seg bedre med raske angrep på Al Qaidas baser og treningsleirer, og rask tilbaketrekning, uten overambisiøse mål. Mission creep – gradvis utvidet mål – ble en uoversiktlig hengemyr, som det var blitt i Vietnam på 1960-tallet og som det ble i Irak etter felttoget våren 2003. Det var feil å tro at en sterk sentralregjering i Kabul, med utenlandsk støtte, kunne kontrollere Afghanistan. Landet er en desentralisert mosaikk av skiftende allianser for å balansere makt med motmakt, ikke ulikt det politiske kartet over europeisk middelalder.
I Libya førte forsøket på å beskytte sivile demonstranter mot egen regjering til et sammenbrudd for all statlig autoritet. Utfallet var borgerkrig og kaos som raskt spredde seg over grensene mot hele Sahel-området. I tillegg kom forsterkede spenninger mellom stormakter, mellom arabiske land og mellom islamistiske fraksjoner.
I Syria har vestlige feilvurderinger, med krav om at president Assad måtte gå før det kunne bli snakk om noen avtalt fred, ført til at Russland og Iran står som seierherrene bak regimet. Dette er så langt utfallet etter en årelang krig som har lagt deler av landet i ruiner og destabilisert hele regionen.
Den islamske statens framvekst i Irak og Syria fulgte av vestlig oppløsning av den irakiske hæren og ensidig støtte til en sjiamuslimsk fraksjonsregjering. Da vestlige militærrådgivere, deriblant norske, skulle trene opprørsgrupper i Syria i 2016, hadde de ikke oversikt over hvilke allianser disse gruppene kunne tenkes å inngå.
Intervensjon i konfliktområder har hatt et tredelt sikte – stabilisering, demokratisk styre og pålitelige allierte. Alt dette har stort sett slått feil. Regimeendring i dypt splittede samfunn med omstridte grenser fører ikke til demokratisk stabilitet, men til institusjonelt sammenbrudd og opprørskrig. De sentraliserte statene etter senmiddelalderen var basert på fyrstesuverenitet og enevoldsmakt. Demokrati var først mulig etter langvarig konsolidering av legitim statsmakt og et regime som brede folkegrupper kunne akseptere.
Sammenligningen med middelalderkrigene skjerper oppmerksomheten om mekanismer og strukturtrekk som gjør det mulig å unngå de mest åpenbare illusjonene og feilvurderingene.
Innlegget er finansiert av Eckbos Legat og er blitt publisert i Dagens Næringsliv.
Foto: Tidligere sjef E Generalmajor Morten Haga Lunde og tidligere Forsvarsminister Grete Faremo under en pressekonferanse om Forsvarets deltakelse i operasjonen i Libya (Forsvaret)
