Den 18. juni gjenåpnes Tungtvannsfabrikken som museum på Rjukan. Medienes dekning av begivenheten følger den tradisjonelle versjonen av historien, at en liten gruppe norske sabotører stoppet Hitlers atombombe. Av ukjente grunner er interessen mindre for den større og viktigere historien: At Norge var en pioner innenfor atomteknologi, at sabotørene var en brikke i et spill der Norge spilte supermaktene ut mot hverandre, og at tungtvannet ga Norge nøkkelroller i FN og NATO fra starten av.
Samtidig som fabrikken gjenåpnes er det også som om de samme historiske temaer er tilbake på agendaen: Atomvåpen og atomkraft som politiske pressmidler, alliansenes sårbare verdi for små nasjoner, samt teknologi og logistikk som vesentlig for Norges forsvarsevne. Tidspunktet er kommet til å fortelle om den egentlige suksessen som kom med norsk tungtvann, sabotasjen på Rjukan og atomindustrien etterpå. Som et lite land med redusert forsvar og begrenset økonomi greide et knippe teknologisk interesserte og proaktive offiserer å holde Norge i gang gjennom krigen på en måte som gjorde landet til verdens 6. atommakt. Denne suksessen har i seg selv vært av stor betydning under den kalde krigen, og bidratt til tausheten om hva som egentlig skjedde. Uten forkleinelse for sabotørene er den bakenforliggende historien av større betydning for diskusjonen om norsk forsvarsevne.
Siden den kalde krigen har medier og underholdningsindustrien gjentatt versjoner av historien som støtter tre myter: Den første myten hevder at de allierte først begynte å aksjonere mot Rjukan i 1942. Den andre går ut på at norske myndigheter og næringsliv ikke visste at tungtvannet kunne brukes til våpenproduksjon før de ble informert av de allierte. Den tredje går ut på at norske militære avdelinger var invitert inn som uvitende hjelpere til en britisk operasjon, men uten selvstendig norsk engasjement.
Mer nyanserte historier har alltid eksistert, men uten at disse stemmene har fått en sammenhengende fortelling. Flere lag taushet har dekket til den mest fascinerende historien. Jeg skal ikke gå i detalj om mytene, men gå rett på historien slik jeg mener den bør fortelles:
I 1905 eksperimenterte professor Kristian Birkeland med store kraftmengder til våpenbruk. Han og Sam Eyde grunnla Norsk Hydro som en industriell utnyttelse av høyteknologisk energibruk. De to fikk med seg det svenske Wallenberg-dynastiet gjennom å lokke med tre typer produkter, nemlig eksplosiver, kunstgjødsel og et atomkraftverk. Wallenberg var interessert i alle tre, men prioriterte de to første.
En av de største investorene var den franske staten, som i 1914 sørget for at mesteparten av Hydros produksjon av nitrater gikk til alliert kanonammunisjon i første verdenskrig. Frankrike bekostet kanoner og fortifisering av Rjukan. Hydros omfattende leveranser til våpenindustrien gjorde Axel Aubert til Sam Eydes naturlige etterfølger. Aubert kom fra våpen- og sprengstoffindustrien og hadde selv en doktorgrad i kjemi.
I 1932 satt Aubert i styret for Nordisk Kjemikerkongress, der avansert norsk forskning på stråling og uran-isotoper ble lagt fram. Birkeland var riktignok død, men hans og Auberts venn Ellen Gleditsch hadde tette bånd til utenlandske pionerer som Marie Curie og Niels Bohr. Aubert tok eliten av nukleærkjemikere med til Vemork på omvisning. Her skulle man åpne et produksjonsanlegg for det nylig oppdagede stoffet deuterium eller «tungt vann».
Den viktigste forskjellen på lett og tungt vann er et ekstra nøytron, som gjør at tungtvannet påvirker mange slags strålingseffekter. På 1930-tallet var en av de viktigste målsetningene med tungtvann å bremse opp nøytronstråling. Slik oppnås mer effektiv bombardering av atomkjerner, noe nordmenn som Rolf Widerøe hadde drevet med internasjonalt siden 1920-tallet. Brev fra professor Odd Hassel til Hydro i 1962 bekrefter at det ikke var medisinske formål som var hensikten med tungtvann. Hva det egentlig var, ville ikke Hydro lenger bekrefte etter krigen.
«Atombombens far» J. Robert Oppenheimer hadde vært med på oppdagelsen av tungtvann omkring 1930. Han forteller at hele fagmiljøet så på militær utnyttelse som første og enkleste bruk av atomenergi, allerede før man greide å spalte urankjernen. Da tyskerne Hahn og Strassmann endelig skapte begrepet «fisjon» i 1938 etter å få det til i laboratoriet, spredte nyheten seg raskt. Aubert i Norsk Hydro spanderte penger til to forskningsstipendiater på tungtvann ved kjemisk institutt i Oslo. Våren 1939 kom Otto Hahn dit og forklarte sitt eksperiment. Det finnes ingen mulighet for at bomben var en hemmelighet for norske forskere den våren.
Presis samtidig gikk både Tyskland og Frankrike i gang med sine atomvåpenprosjekter. Eksil-ungareren Szilard hadde i flere år forsøkt å stoppe bomben ved å få forskerne til å tie, men nå var det for seint. Han og Einstein skrev til Roosevelt for å få USA til å komme først. Tyskerne henvendte seg til Hydro for å kjøpe tungtvann, men Aubert gjennomskuet dem. Han avslo tyskernes anmodning, varslet den franske regjering og reduserte tungtvannsproduksjonen da krigen brøt ut i september. I mellomtiden bygde Hydro ut et kraftig privat artilleri på Rjukan i et hemmelig spleiselag med Forsvaret.
I mars 1940 sørget fransk etterretning for å sikre seg alt eksisterende tungtvann i åpen dialog med Hydro og norske myndigheter. Den 5. april kom professor Niels Bohr til Norge for å forklare atomkraften på et stort ingeniørteknisk arrangement der Kong Haakon var til stede. Bohr prøvde å berolige folks engstelse for en atombombe, men det må ha vært temmelig påtatt. Da han returnerte til København den 9. april om morgenen og fant byen okkupert av tyskerne, sendte han et alarmert telegram til kollegaen John Cockcroft ved Oxford. Bohrs telegram om den tyske invasjonen ga starten på det britiske atomvåpenprosjektet «Tube Alloys».
Under felttoget i Gudbrandsdalen i 1940 var både tyske, franske og britiske atomprosjekter involvert i en kamp om Rjukan. Overfor Kong Haakon og general Ruge framholdt de allierte at Rjukan måtte beholdes på norske hender for enhver pris. Rjukans kommandant, kaptein Nagell, mottok ordren og kjempet ubeseiret med Hydros hær inntil Sør-Norge ble oppgitt. Deretter gikk Nagell og styrken hans under jorden inntil han og deler av staben hans dannet ledelsen av norsk etterretning, først i Oslo og deretter i London. Etter kongens flukt til London sørget gjenværende offiserer for en massiv infiltrering på Vemork, Rjukan, langs tungtvannets transportvei samt i Oslo. Uavhengige etterretningsledd som var robuste mot opprulling ble etablert.
Da alliert bombing truet med å ødelegge fabrikken, grep Hydros hemmelige nettverk inn og forberedte en nærmest ufeilbarlig sabotasjeaksjon. Sabotørene fra operasjon «Gunnerside» tok seg inn i fabrikken den 27.02.1943 om kvelden, møtte ingen motstand og nesten intet vakthold. Hva som ikke er fortalt, er at husene som omga tungtvannsfabrikken var befolket med minst tre offiserer med bakgrunn fra felttoget og sprengstoff som ekspertise. Blant dem var også den lokale Milorg-sjefen, fenrik Finn Paus. Fra sitt bridgelag denne natten må de bokstavelig talt ha kunnet følge sabotørene fra stuevinduet. Etter at sabotørene var reist, tok dette nettverket hånd om alarmer, opprydding og etterforskningen.
Den militære organisasjonen på innsiden av Rjukan fortsatte å motarbeide både alliert bombing og tysk produksjon. Eksilregjeringen i London finansierte gjenoppbygging av fabrikken før freden kom. Etter fredsslutningen kom den militær-teknologiske eliten hjem fra London med et atomvåpenprosjekt i bagasjen. Norge brukte tungtvannet som pressmiddel mot sine allierte Frankrike og Storbritannia for å få komme med i atomklubben. Som nr 6 i verden med en fungerende atomreaktor var Norge helt i teten, men selve bomben ble utsatt og til slutt forkastet. I stedet ble Norge en eksportør av atomteknologi til flere titalls land, til hodebry for flere regjeringer etterpå.
Offiserene som var med på fortifiseringen av Rjukan før krigen, infiltrasjonen av Hydro og etterretningen rundt sabotasjene var de samme miljøene som påvirket FFI (og forløperen FOTU), som var med på planleggingen av atomreaktorene på Kjeller, og som utgjorde kretsen rundt norsk ABC (atom-, bio- og kjemi)-forsvar etter krigen. Som et slags merkelig a propos vedtok Norges Forskningsråd denne uka å finansiere et prosjekt som skal studere nuklære driftsmidler for skip. Dette var nøyaktig den tittelen forsvarsminister Jens Chr Hauge brukte i 1947 for å dekke over Norges militære ambisjoner med å bruke forsvarsbudsjettet til å bygge en atomreaktor på Kjeller.
Vi bør ikke bare gjenåpne kjelleren til tungtvannsfabrikken. Vi bør også gjenåpne fortellingen om hvorfor fabrikken ble fortiet og revet i utgangspunktet. Den mest fascinerende historien om tungtvannet handler om hvordan mytene fikk vokse fram fra kildene til taushet. Behov for sensur fra forskere, militære, næringsliv, diplomater og allierte har avløst og utfylt hverandre. Med årene har nok også en ubehagelig ettersmak og innslag av skyldfølelse gjort sitt. En heroisk innsats av unge menn for å stoppe bomben smaker så mye bedre enn den systematiske historien bak: Norge var en velinformert pådriver helt siden Birkelands spede skisse til et atomkraftverk i 1905. Vi var i forkant av utviklingen og i mange år dreide vi verdens stormakter rundt lillefingeren. Så får det heller være at norsk atomindustri var trollmannens læregutt og bidro til en utvikling som fortsatt henger truende over horisonten.
