Hvordan lykkes med Time-Dominant Fusion (TDF) i Norge?

I en verden hvor både aktører og trusselbilde endres raskere enn noen gang før, og tidskritiske beslutninger kan bety forskjellen mellom suksess og nederlag, står de fleste moderne etterretningsorganisasjoner ovenfor en stor utfordring. Hvordan skal man klare å både taske, prosessere og analyserer den stadig voksende flommen av datastrømmer for å klare å levere rettidig og relevant beslutningsstøtte?  Svaret på dette kan ligge i å tørre å tenke nytt omkring sannheter, metodikk og verktøy som sitter i ryggraden hos våre norske etterretningsorganisasjoner.

Denne teksten har til hensikt å beskrive etterretningsmetoden «time-dominant fusion» (TDF), hvordan vi kan lykkes med denne i Norge, og hvilke fordeler og ulemper TDF kan medføre i for innhentingsledelse (CM-prosessen). Teksten innledes med en redegjørelse for hva TDF er, og hvordan det skiller seg fra en mer tradisjonell tilnærming til en- og flerdisiplinproduksjon med segregert innsamling og analyse. Videre diskuteres fordeler og ulemper med TDF, og hvordan CM-prosessen vil måtte tilrettelegges for TDF. For å lykkes med time-dominant fusion, blir hele det Norske etterretningsmiljøet nødt til å enes om en rekke grunnleggende faktorer, for det nytter ikke å drive TDF i løsvekt.

Etterretning har til hensikt å hjelpe beslutningstakere å ta avveide, godt begrunnede avgjørelser, basert på det best tilgjengelige faktagrunnlaget som er tilgjengelig. For å gjøre dette må man ha svar på de basale spørsmålene «hvem, hva, hvor, når, hvorfor, hvordan, og hva kommer (til å skje) nå» (Kemp, 2018; Pegoraro, 2014).

TDF er en metode for etterretningsanalyse hvor målet er å integrere og analysere innsamlet etterretningsdata både raskt og nært tidspunktet for innsamling, for å kunne svare på spørsmålene «hvem, hva, hvor, og når» Hensikten med metoden er å kunne drive kontinuerlig, oppdatert beslutningsstøtte med relevant (sammensatt-flerkilde) etterretning i raskt skiftende situasjoner, både i operasjonell og taktisk kontekst (Pegoraro, 2014).

Metoden står i kontrast til de mer tradisjonelle og dyptgående etterretningsmetodikkene som sekvenserer og segregerer ledelse, innsamling, analyse og fordeling for å svare på de mer dyptgående «hvorfor, hvordan og hva kommer (til å skje) nå» (Forsvaret, 2021; Pegoraro, 2014).

Dersom man gjør TDF rett, skal man klare å svare på etterretningsbehov som oppstår raskt, med rettidige svar, hentet fra flere disipliner som har blitt slått sammen i fusion-prosessen ved bruk av innovativ teknologi, felles databaser og et større fokus på dataens verdi, enn på produkter som er ferdig analysert (Kemp, 2018).

Det er viktig å forstå at TDF ikke er en metode som kan benyttes istedenfor den vanlige etterretningsprosessen. For å ta beslutninger på det moderne slagfeltet må man ha inngående forståelse for normalsituasjonen. TDF bruker en inngående forståelse av normalsituasjonen for å visualisere hva som er nytt eller endret i forhold til hva man vet er sant, på denne måten kan informasjonen enkelt presenteres på en svært pedagogisk og lettfattelig måte i tilpasset programvare (Pegoraro, 2014). I Norge er NORCCIS et program som kan utvikles til å være grunnmuren i visualiseringen i en operasjonssentral som bruker etterretning som kommer fra TDF.

Selv om det kan være enkelt å tenke at time-dominant Fusion er fremtiden og skal ta over for den mer tradisjonelle analysen, er det ikke riktig. TDF bør sees på som gjensidig støttende, og ikke utelukkende til annen velkjent etterretningsanalyse (Pegoraro, 2014). Dette er tydelig, siden flere av etterretningens roller, er avhengige av å forstå «hvordan, hvorfor og hva kommer til å skje videre» (Clark, 2017; Forsvaret, 2021; Hatlebrekke, 2021).

Som vi kan se, er TDF er velegnet til å svare på hemmeligheter, men tradisjonell dyptgående flerkildeanalyse er best til å besvare mysterier og kompleksiteter (Hatlebrekke, 2021; Pegoraro, 2014).

For å lykkes med TDF i Norge, er det flere utfordringer den samlede etterretningsorganisasjonen er nødt til å jobbe med. TDF krever en stor endring i tankesett når det kommer til verdien av rådata for flere enn analytikeren som sitter nærmest innsamlingen. Når teknologien videreutvikler seg, nærmer man seg et punkt hvor det faktisk er mulig for flere aktører (både nær innsamling, og nær beslutningstaker) å benytte seg av den samme dataen uten at det er behov for at den skal være ferdig analysert. Å tenke på denne måten, er noe nytt for organisasjonene som driver med beslutningsstøtte i Norge.   

Norge mangler en store, pågående daglig operasjonene som krever at systemet leverer beslutningsstøtte i TDF-formatet. Selv om flere norske etterretningsproblemer har behov for etterretning i TDF-format, er ikke prosesser og datasystemer satt opp til å utnytte mulighetene som finnes. Dette mener jeg av fem grunner, som jeg skal kommentere ytterligere.

1.        Vi mangler en stor felles database for rådata, og mangler digital infrastruktur og kunnskap om hvordan man kan bruke programvaren som finnes til å levere rettidig, og rask beslutningstøtte.

2.        Norge har for liten sensorflate med kort tasking-tid, TDF vil derfor definere CM.

3.        Det norske lovverket legger ikke opp til delingen som kreves for å drive TDF.

4.        Kulturen i det norske e-miljøet er ikke vant med å jobbe på den måten som kreves for å utnytte muligheten som ligger i en TDF-metode.

5.        (IRM&)CM-prosessen i Norge og NATO er ikke smidig nok til å støtte både (J)ISR med TDF som fokus og tradisjonelle E-behov samtidig.

Jeg skal kommentere påstandene og komme med noen enkle tanker om hvordan Norge kan møte utfordringene og dermed lykkes med å innføre TDF som metode. Videre skal oppgaven også diskutere enkelte fordeler og ulemper for CM-prosessen.

For å kunne drive time-dominant fusion, er alle som skal drive analyse nødt til å kunne søke i den samme databasen (Pegoraro, 2014). Sagt på en annen måte, dersom man skal finne en nåla i høystakken, er man nødt til å ha en høystakk, det hjelper ikke at det eneste produktet man baserer situasjonsforståelsen for er ferdig prosessert etterretning fra både en- og flerkildeanalytikere. I Norge er dette utfordrende av flere grunner, men først og fremst på grunn av måten lov om etterretningstjenesten legger opp til hvem som har lov til å samle inn data, hvordan dataen skal oppbevares, og hvem som kan aksessere den (Lovdata, 2022). I tillegg finnes det mange behov for kildebeskyttelse og skjerming som ofte går utover tilgjengelighet og deling på en negativ måte (Forsvaret, 2021).

Det er allikevel ikke noe som hindrer Forsvaret i å benytte TDF som metode på sensorene som brukes til støtte for militære operasjoner, men dette krever satsing på opplæring i digitale verktøy og databaser for å kunne detektere endring i normalsituasjonen, for å svare på «hvem, hva, hvor og når».

For å lykkes med TDF, blir det viktig at organisasjonen som helhet er enig i at man ønsker å benytte metoden, hvis for eksempel kun Hæren velger å begynne med «TDF-tankegang», vil resultatet bli rimelig suboptimalt. I USA, er det annerledes, da US Air-Force sitter på så store mengder sensorer (og sensorplatformer) at det er dem som er nødt til å være pådriverne for TDF (Kemp, 2018; Pegoraro, 2014). Dette leder over til hva TDF har å si for CM-prosessen.

For å lykkes med TDF må CM-prosessen være smidig og enkel for å å re-taske sensorer når som det dukker opp nye behov for innsamling som må besvares raskt. Ifølge Pegoraro (2014), er en måte å gjøre dette på å å utvikle ISR-strategier, heller enn å prøve å følge den hierarkiske og metodiske CM-prosessen. Siden man i stor grad skiller mellom stegene i TCPED i dagens CM-prosess, er det tydelig at målet med innhentingen er et ferdig, analysert etterretningsprodukt. Det er ikke hva det er behov for i TDF.

For å lykkes med Collection Management i TDF, bør analytikere og etterretningsbrukere beskrive hvilket problem de ønsker å løse, heller enn å skrive detaljerte innsamlingsordre (ICO). Dersom man i større grad fokuserer på etterretningsproblemet, eller det operasjonelle problemet som etterretningen skal støtte, vil det være enklere å velge det verktøyet som kan løse problemet, enn å alltid skulle skru ned en torx-skrue med hammer.

På den andre siden vil TDF utfordre den samlede norske innsamlingskapasiteten generelt, men spesielt luftbåren ISR. Dette er rett og slett fordi vi har så få av dem. Det blir urealistisk å tro at enkeltanalytikere på diverse steder i forvaret skal få mulighet til å re-taske P-8 tokt, eller satellitter på grunn av enkelthull i enhetens informasjonsgrunnlag.

I tillegg til å påvirke etterretningsprosessen, vil også CM-prosessen påvirkes av at det kan være utfordrende å opprettholde informasjonssikkerheten på det nivået man er vant med ved bruk av TDF, og det kan hende at integritet og konfidensialitet må tilpasses for å oppnå den tilgjengelighet til rådataen som det er behov for. Datautvekslingen som legges opp til i en organisasjon som skal drive med TDF er enorm, rask og automatisk (Pegoraro, 2014).

For å lykkes med dette, vil det være nødvendig å forstå hvordan digitale sikkerhetsløsninger kan legge til rette for at data blir tilgjengeliggjort for de som har behov, men at brukere uten riktig autorisasjonsnivå ikke finner innholdet. For CM-prosessen vil dette innebære at innsamlingsbehov og ISR-strategier må deles på tvers av organisasjonen for å kunne utnytte hverandres behov for å skape felles innsamling, 

Kanskje det viktigste enkeltpunktet for å lykkes med TDF i Norge, er allikevel at det må etableres en kultur hvor man forstår hva TDF er, og hva det kan løse, men like viktig, hva det ikke er og ikke kan løse. Det finnes alt for mange enkeltpersoner i det norske systemet som mener man har fasit på hvordan etterretningsinnsatsen best mulig bør organiseres, gjennomføres, utdannes og styres.

For å klare å dra skuta i samme retning, blir det avgjørende at den offisielle kursingen ved E-skolen legger opp til utdanning i felles begrepsforståelse, dyptgående diskurs om styrker og svakheter i metodebruk, og at man tør å være kritisk til egen organisasjons måte å løse E&I-behov.

For å konkludere, vil det for å lykkes med TDF i Norge, være vesentlig å erkjenne både metodens potensial og dens begrensninger. TDF, som legger til rette for rask og «nær» analyse av etterretningsdata, kan fundamentalt forbedre beslutningsstøtten i raskt skiftende situasjoner ved å integrere data fra ulike disipliner gjennom innovativ teknologi og felles databaser. Dette vil imidlertid kreve en betydelig endring i tilnærmingen til etterretningsarbeid, hvor man verdsetter rådata høyere enn ferdig analyserte produkter. I denne konteksten står Norge overfor flere utfordringer, inkludert behovet for en større og mer tilgjengelig felles database, samt en utvikling av digital infrastruktur som kan støtte TDF.

Videre er det avgjørende at hele etterretningsmiljøet, blir enige om å innføre TDF som en integrert del av etterretningsprosessen. Dette inkluderer en kulturell tilpasning hvor man aksepterer en mer dynamisk og mindre sekvensiell tilnærming til etterretningsanalyse. Det juridiske rammeverket i Norge, og eksisterende informasjonssikkerhetspraksis, må revurderes for å muliggjøre den nødvendige datadelingen som TDF krever. Utviklingen av informasjonssikkerhetsløsninger som både beskytter sensitiv informasjon og tillater rask tilgang til data for autoriserte brukere, vil være avgjørende.

For å utnytte potensialet som ligger i TDF, må Norge lage gode ISR-strategier, slik at de støtter en mer fleksibel og tilpasningsdyktig innsamlings- og analyseprosess. Dette vil kreve et skifte fra tradisjonelle etterretningsmetoder til en praksis hvor man kontinuerlig kan re-taske ressurser basert på umiddelbare etterretningsbehov.

Om TDF i Norge lykkes vil, til syvende og sist avhenge av at hele organisasjonen blir enige om å ta i bruk nye teknologier og arbeidsmetoder, en omfattende opplæring i disse, og ikke minst en enhetlig strategisk visjon som ser verdien i å integrere TDF inn i den nasjonale etterretningsinfrastrukturen. Men, TDF er ikke en sølvkule som løser alle problemer, kun en torxnøkkel til et spesifikt problem, så man slipper å skru ned skruer med hammer.

Foto: U.S. Air Force