Hvordan kan vi best måle viljen til å kjempe?

De fysiske faktorene fremstår nesten bare som det trevirkede håndtaket, mens de moralske er det edle metallet, det egentlige, finslipte våpenet. -Carl von Clausewitz

Tross den stadige teknologiske utviklingen, forblir krig en menneskelig aktivitet der den indre viljen til å kjempe spiller en avgjørende rolle. Napoleon hevdet en gang at i krig er viljen tre ganger viktigere enn det fysiske. Dette reiser et viktig spørsmål: vil norske militære avdelinger, som er uvant med plutselig og voldelig død, opprettholde sin kampvilje når den trengs? I denne artikkelen vil vi utforske hvordan man kan måle og forutsi individers vilje til å kjempe for en gruppe eller sak. Ved hjelp av metaanalyse sammenlignes styrken i ulike sosialpsykologiske teorier for å forutsi denne viljen. Funnene har betydelige implikasjoner, både for å styrke viljen blant egne styrker, men også for å forutse motstanderens vilje. Basert på disse funnene vil vi presentere anbefalinger til hvordan Forsvarets ledere kan øke kampviljen i sine avdelinger.

Bakgrunn

Gjennom historien har de mest effektive soldater, revolusjonære og opprørere vært sammensveisede aktører som forenes av deres forpliktelse til ikke-forhandlingsbare verdier som Gud, Nasjon eller frihet. Nesten alle militære invasjoner planlegges med en innledende maksimal bruk av kraft for å sikre seier (Clausewitz, 1976, s.528). Men, dersom forsvarerne kjemper tilbake og får tid til å reetablere seg, går fordelen ofte til de som har sterkest vilje til å kjempe, fordi de kan fortsette kampen etter at angripere har gjort alt de kan, eller er villige til å gjøre. Eksempler på dette er Napoleons (og senere Hitlers) angrep på Russland, USAs invasjoner av Vietnam, Irak og Afghanistan. Gjennom historien har de som var villige til å ofre for sin sak, sine kamerater og deres ledere ofte vunnet mot mektigere krefter som hovedsakelig belager seg på fysisk overlegenhet. Overraskende nok er det dedikert lite akademisk oppmerksomhet til å forstå og måle viljen til å kjempe. Som en konsekvens, hevder forskeren Scott Atran (2022) at “feilvurdering av både allierte og motstanderes kampvilje har blitt rutinemessig blant [vestlige] militære og politiske beslutningstakere, med ofte katastrofale resultater for planleggerne og deres befolkninger.” Eksempelvis, under en høring i USAs senatskomité for væpnede styrker hevdet general Scott Berrier, direktør for forsvarets etterretningstjeneste: "etterretningstjenestene gjorde en flott jobb" angående situasjonen i Ukraina før invasjonen i 2022. Senator Angus King avbrøt og sa: "General, hvordan kan du i det hele tatt si det når vi ble fortalt eksplisitt at Kyiv ville falle om tre dager og Ukraina ville falle om to uker?" [1]. General Mark Milley, USAs forsvarssjef, klandret "strategisk svikt" i Afghanistan for å ha neglisjert den "umålbare" faktoren i krigføring: "Vi kan telle lastebilene, våpnene og avdelingene og alt det der. Men vi kan ikke måle et menneskehjerte fra en maskin" [2]. President Biden formulerte det slik: "Vi ga [afghanske styrker] alle verktøyene de kunne trenge.... Det vi ikke kunne gi dem var viljen til å kjempe" [3]. I 2014, da Den islamske staten (ISIS eller ISIL) beseiret USAs-støttede irakiske regjeringsstyrker til tross for betydelig materiell underlegenhet, støttet daværende president Obama vurderingen til sin nasjonale etterretningssjef: «Vi undervurderte Viet Cong … vi undervurderte ISIL og overvurderte kampevnen til den irakiske hæren … Det koker ned til å forutsi kampviljen, noe som er ufattelig.» [4]. Men, er kampvilje virkelig ufattelig?

Når statlige regjeringsorganer og etterretningstjenester forsøker å evaluere viljen til å kjempe, henvises det sjeldent til annen data enn offentlige meningsmålinger (Gómez et al., 2023). Selv om slike meningsmålinger kan gi objektiv innsikt i populasjoners vilje til å kjempe, er disse verktøyene ofte ikke strukturert på metoder som tillater hypotesetesting og måling av intensitet og atferd relatert til uttrykte meninger, og har følgelig begrenset prediktiv kraft og praktisk nytte (Atran 2022). Nylige studier har dog avdekket robuste, datadrevne psykologiske faktorer for å vurdere viljen til å kjempe. Forskningsgruppen Artis [5] har demonstrert at viljen til å kjempe faktisk kan måles og forutsies i en psykologisk kausal ramme som forutsier viljen til å gjøre kostbare ofre, inkludert å samarbeide, kjempe og dø i krig og langvarige konflikter (Gómez et al., 2023). Forskningsgruppen har avdekket at mennesker er særlig tilbøyelige til å gjøre ekstreme og kostbare ofre når personlige identiteter «fusjonerer» sammen med en kollektiv identitet i en primær referansegruppe – gjerne uttrykt som en familie av «innbilte slektninger».

Identitetsfusjonsteori er dog kun en av flere teorier som eksisterer innen akademia til å forklare hvorfor individer er villige til å kjempe og dø for en gruppe eller sak. Formålet med denne oppgaven er å sammenligne prediksjonskraften til de fire mest utbredte teoriene for ekstrem pro-gruppe atferd, enten for å bekrefte eller avkrefte at identitetsfusjon er den sterkeste prediktoren av viljen til å kjempe.

Problemstilling

Hvilken av de følgende teoriene gir den beste forklaringen for vilje til ekstrem pro-gruppe atferd: 1) sosial identitetsteori, 2) identitetsfusjonsteori, 3) meningssøkensteori eller 4) kollektiv narsissisme? Og hvilken teori bør man bruke for å måle og forutsi viljen til å kjempe hos en fremmed befolkning eller ens egne styrker?

Struktur

Teorikapitlet vil kort gjengi de teoretiske bakgrunnene for teoriene som skal sammenlignes. Metodekapitlet vil beskrive hvordan metaanalyse ble benyttet til å besvare problemstillingen. Diskusjonskapitlet vil presentere og diskutere resultatene fra metaanalysen. Avslutningsvis vil jeg presentere noen praktiske forslag på bakgrunn av funnene av hvordan ledere i Forsvaret kan forbedre kampviljen i sine avdelinger.

Teori

1. Sosial identitetsteori foreslår at det å tilhøre en gruppe fremmer favorisering av inn-gruppen, nedverdigelse av ut-grupper og depersonalisering, som til sammen bidrar til ekstrem pro-gruppe atferd (Tajfel og Turner, 1979). Selv om sosial identitetsteori har sterk empirisk støtte, innehar flere teorien gap og svakheter. Det er også stor variasjon i hvordan teorien operasjonaliseres, men sosial identitet måles typisk med spørsmål som «Jeg er glad jeg er medlem av gruppen», «Gruppen er en god refleksjon av hvem jeg er», og «Når noen kritiserer gruppen, føles det som en personlig fornærmelse for meg.». Identitetsfusjonsteori ble utviklet for å adressere svakhetene med sosial identitetsteori.
2. Identitetsfusjonsteori antyder at ekstrem pro-gruppe atferd forekommer som en følge av at individer opplever at det individuelle og sosial selvet er det forent, og begge identitetene interagerer synergistisk til å fremme gruppen. Individer kan oppnå identitetsfusjon med en kjær gruppe (for eksempel ens land eller ens kompani), enkeltpersoner (for eksempel en leder) eller verdi/sak (for eksempel religion, frihet og demokrati). I motsetning til sosial identifikasjon, medfører identitetsfusjon at enkeltpersonen får en sterk følelse av personlig handlekraft og en iboende ansvarsfølelse overfor det som er målet for fusjonen. Sterkt fusjonerte individer føler at de og deres kollektive identitet styrker hverandre synergistisk, noe som fremmer oppfatningen av at de sammen er uovervinnelige. Identitetsfusjon er enkelt å måle. Tenk deg et par sirkler (en er deg, den større representerer gruppen), med ulike grader av overlapp mellom dem. De som velger paret av sirkler lengst til høyre er fusjonert.

En studie blant revolusjonærer i Libya i 2011 fant at flere av soldatene ved fronten rapporterte sterkere fusjon med bataljonen sin en selv sin egen familie (Whitehouse et al., 2014). I undersøkelser av ukrainere før og etter den russiske invasjonen i 2022 fant Gómez et al. (2023) at den sterkeste prediktoren for viljen til å ofre seg (lide økonomiske vanskeligheter, fengsling, kamp, tap av familie og død) er hvor sterkt enkeltpersoner rapportere sin personlige identitet fusjonert med Ukraina. De fant at fusjon med frihet i kombinasjon med demokrati også var sterkt predikerende for viljen til å ofre for Ukraina.

3. Meningssøkensteori og den tilhørende 3N-modellen antar ekstrem pro-gruppe atferd er et produkt av et behov for mening («need»), næret av underskrivelsen til et spesifikt verdenssyn («narrative»), og tilhørighet til en gruppe som deler dette verdenssynet («network») (Kruglianski et al., 2009). Alle mennesker har et grunnleggende behov for mening, men visse omstendigheter kan utløse en særlig sterk meningssøken. Eksempelvis, når individer opplever seg selv som avvist, ute av kontroll, ofre for urettferdighet, eller under trussel, føler de seg nedvurdert og disrespektert; som et resultat drives de til å gjenreise deres følelse av selvverd og mening. Meningssøkenteori antar og måler om slike omstendigheter medfører økt sannsynlighet for at individer forplikter seg til grupper som forkynner høyverdige mål, og undertrykker andre individuelle behov og hensyn, ettersom betydningsfulle mål er særlig egnet til å gjenreise deres følelse av selvverd og personlig mening.

4. Kollektiv narsissisme antyder ekstrem pro-gruppe atferd forekommer som følge av en emosjonell investering i en tro på at ens gruppe er enestående, som motiverer individer til å plassere gruppen i senter av deres liv og deres kilde til selvverd. Kollektiv narsissisme defineres som troen på at ens egen gruppe er enestående og berettiget til spesiell anerkjennelse og privilegert behandling, men at den ikke blir tilstrekkelig anerkjent av andre. Mens nasjonalistisk fiendtlighet handler om å være aktivt aggressiv og åpenlyst dominerende, er kollektiv narsissistisk fiendtlighet subjektivt defensiv. Den er drevet av ønsket om å hevde gruppens unike egenskaper, og sikre at gruppen blir anerkjent på en passende måte (Golec de Zevala et al. 2019). Kollektiv narsissisme måles ved bruk av spørsmål som; “I will never be satisfied until my group gets the recognition it deserves.”, “If my group had a major say in the world, the world would be a much better place.”, og “Not many people seem to fully understand the importance of my group.”.

Kollektiv narsissisme kan forklare hvorfor individer kan støtter militær aggresjon, selv om de ikke oppfatter inn-gruppen som under fysisk trussel fra andre. En nylig studie med utvalg på tvers av 56 nasjoner, fant at nasjonal kollektiv narsissisme var urelatert til tilstedeværelsen av ytre konflikt nær landets grense (Cichocka et al., 2023). Videre, har undersøkelser blant russiske innbyggere etter invasjonen av Ukraina i februar 2022 vist at nasjonal kollektiv narsissisme sterkt predikerte støtte for krigen, mens oppfattet fysisk trussel fra andre land ikke hadde betydningsfull effekt (Open Mind Institute, 2022).

Metode

Metaanalyse ble benyttet som metode. Metaanalyse brukes til å sammenfatte og analysere resultatene fra flere studier om samme tema. Formålet med en metaanalyse er å få en mer omfattende forståelse av et forskningsspørsmål ved å kombinere og analysere dataene fra flere studier. Dette tillater en å estimere en global indeks om effektstørrelsen av interesse. For å gjennomføre en metaanalyse må det utføres et databasesøk for å identifisere studier som skal inkluderes, og dernest må data fra hvert inkluderte studie kodes i et format som gjør det mulig å utføre statistiske analyser. Databasesøk og koding ble utført for studier som målte kollektiv narsissisme. For identitetsfusjonsteori, sosial identitetsteori og meningssøkensteori ble det ikke utført eget databasesøk og kodeprosess, da datasett for disse var tilgjengelig fra tidligere metaanalyser (Rouisis, in print). Databasesøk resulterte i 44 inkluderte studier (N = 22,177) som målte sammenhengen mellom kollektiv narsissisme og ekstrem pro-gruppe atferd. Ekstrem pro-gruppe atferd ble definert for å omfatte atferds-intensjoner, atferd eller holdningsmessig støtte til ekstreme handlinger som gjøres til fordel for inn-gruppen. Hver studie ble kodet etter fire forhåndsklassifiserte underkategorier av ekstrem pro-gruppe atferd; a) ekstrem kollektiv handling (f.eks. villighet til å delta i protester på vegne av gruppen, men med mindre risiko enn selvofring); b) selvofring (en ekstrem reaktiv/forsvarlig orientering i tilfelle trussel mot gruppen med høy personlig kostnader, men som ikke offensivt retter seg mot utgrupper); c) støtte for vold (støtte for handlinger av vold på vegne av gruppen); og d) voldelig atferd (f.eks. tilfeller av tidligere vold begått på vegne av gruppen, eller intensjoner om å selv delta i voldelige handlinger). For hver studie ble det kodet statistikk om assosiasjonen mellom prediktoren og utfallet, samt påliteligheten til konstruktene. Alle inkluderte studier rapporterte korrelasjonskoeffisient (Pearsons r), som var målet som ble kodet for å måle effektstørrelser. Databasesøk og koding av studier som målte kollektiv narsissisme ble utført i overensstemmelse med datasettet fra de tidligere metaanalysen, for å unngå å introdusere skjevheter på tvers av datagrunnlaget. Metaanalysen ble utført ved hjelp av psychmeta-pakken i statistikkprogrammet R. Det ble brukt tilfeldig effekt-metode, som tillater estimat av den «sanne» effektstørrelsen som korrigeres for studieartefakter (dvs. individuelle studieskjevheter). I denne studien ble det korrigert for utvalgs- og målefeil. I korrelasjonsbaserte metaanalyser som denne, er det den gjennomsnittlige «sanne» korrelasjonen 𝛒, som er effektstørrelsen av interesse. For å evaluere de resulterende effektstørrelsene, ble data fra Richard et al. (2003) metaanalyse av metaanalyser i sosialpsykologi benyttet til å etablere følgende klassifisering: 𝛒 <.13 er ubetydelig, mellom .13 og .26 er liten, mellom .26 og .39 er moderat, og > .39 er stor effekt.

Resultater og diskusjon

Resultatene fra metaanalysen presenteres i Figur 1. Til venstre i stolpediagrammet vises de overordnede effektstørrelsene, og resten av stolpene viser effektstørrelsene når utfallet brytes ned på underkategorier av ekstrem pro-gruppe atferd. Både kollektiv narsissisme og identitetsfusjonsteori har stor effekt på ekstrem pro-gruppe atferd. Sosial identitetsteori har moderat effekt, og meningssøkensteori har liten effekt. Resultatene indikerer at både kollektive narsissister og fusjonerte individer er sterkt motivert til å yte innsats for sin gruppe. Sammenlignet med meningssøkensteori og sosial identitetsteori antyder resultatene at kollektiv narsissisme og identitetsfusjon fanger en emosjonell investering individet har i gruppen, som fører til sterkere vilje til å kjempe for gruppen. Ved å emosjonelt knytte seg til gruppen, eller et bilde av gruppens ekstensjonalitet, blir skillet mellom individets personlige og kollektive selv visket ut, og deres personlige og kollektive identiteter virker synergisk sammen for å fremme ekstrem pro-gruppe atferd.

Identitetsfusjonsteori har spesielt god prediksjonskraft når det gjelder selvofring og ikke-voldelig ekstrem kollektiv handling, mens kollektiv narsissisme er noe sterkere når det gjelder støtte for vold og voldelig atferd. Disse observerte forskjellene indikerer at de ulike formene for gruppeidentifikasjon fanger delvis ulike motivasjonsprofiler, der kollektiv narsissisme er mer knyttet til motivasjon for å fremme gruppens ekstensjonalitet i intergruppe-relasjoner, mens identitetsfusjon er mer assosiert med motivasjon for å defensivt forsvare gruppen mot ytre trusler.

At kollektiv narsissisme er relativt lavere assosiert med selvofring enn identitetsfusjon kan forklares av at kollektiv narsissisme alltid fanger en motivasjon til å opprettholde et bilde av gruppens ekstensjonalitet (fordi dette er sentralt til kollektiv narsissisters egne selvverd Golec de Zavala et al., 2019), men ikke nødvendigvis fanger tilstedeværelsen av like sterke personlige relasjonelle bånd som identitetsfusjon gjør. Sterkt fusjonerte individer oppfatter nemlig andre gruppe-medlemmer som levende forlengelser av seg selv, som familiemedlemmer, noe som fremmer forpliktelse til å ofre seg selv for andre gruppemedlemmer dersom nødvendig (Gomez et al., 2011). Ettersom en dyp emosjonell investering i gruppen, i kombinasjon med tilstedeværelsen av sterke relasjonelle bånd ser ut til å bedre predikere viljen til selvofring enn kollektiv narsissisme, indikerer resultatene at identitetsfusjon er den beste (av de evaluerte teoriene) til å måle viljen til å kjempe. Resultatet har implikasjoner for både hvordan man kan predikere viljen til andres styrker, sant å forbedre viljen blant egne styrker.

Anbefalinger

Ledere i Forsvaret bør ha som mål å frembringe identitetsfusjon i sin avdeling, ettersom det styrker følelsen av personlig handlekraft, ansvar, og en følelse av familiær tilknytning til avdelingens medlemmer. Som et resultat styrkes og forbedres samholdet, motivasjonen og kampviljen, og derved øke effektiviteten og prestasjonene til avdelingen. De to sterkeste prediktorene for identitetsfusjon viser seg å være negative delte opplevelser og utførelse av fysiske ritualer (Jong et al., 2015). Carnes og Lickel (2018) peker på at oppfatningen om at gruppen deler felles moralske overbevisninger også kan fører til fusjon. Gómez et al. (2023) peker også på at konsistens i lederskap og gruppetilhørighet er viktig for å oppnå fusjon. Her er noen anbefalinger for hvordan man kan øke identitetsfusjon:

• Sterkt prøvende opplevelser, som kamperfaring og initieringsriter fungerer til å omskrive individuelle selvoppfatninger og skape psykologisk samhørighet blant de som gjennomgår disse opplevelsene (Whitehouse 2018). Ledere bør dermed tilstrebe å gjennomføre mestringsøvelser og andre prøvende felles utfordringer for sin avdeling. Sjøkrigsskolens øvelse «Sjøkriger», stridskurset på Krigsskolen, og feltøvelsen under Forsvarets opptak og seleksjon (FOS) er gode eksempler på hvordan man kan indusere felles negative opplevelser som skaper identitetsfusjon.

• Militære institusjoner har mange ritualer og særegenheter, som på overflaten kan virke utdatert og obskure, men som tjener den viktige funksjon i å skape identitetsfusjon. Tenk på vektlegging av kjerneverdier, atferds-kodekser, kamprop, marsjering i felleskap, avdelingssanger, troskapsformanging, parader og religiøse seremonier, er alle elementer som kan bidra til å skape identitetsfusjon. Ledere bør dermed opprettholde og sikre etterlevelse av kjerneverdier, samt å respektere militærets ritualer og kodekser. Wehrmacht hadde mange eksplisitte og implisitte koder for soldaters ære, som regulerte offiserenes ansvar overfor sine menn, bestemte forventet atferd i kamp, og etablerte betingelser når overgivelse var ærefullt. Den ga også et meget omfattende sett med etiketteregler. Denne omfattende rituellgjøringen av militæryrket hadde en betydelig positiv innvirkning på gruppesolidaritet og effektivitet for avdelingene når de havnet under påkjenning i kamp (Shils & Janowitz, 1948).

• Ledere bør tilstrebe å la avdelinger holde sammen over tid, og ha konsistens i lederskap og medlemskap for å skape samhørighet. En militær avdeling er mer enn summen av dets individer, likevel kan det virke som dagens «rasjonelle» personellpolitikk med hyppige individuelle rotasjoner for oppnåelsen av perfekt match av individer til stilling og karriereplan, neglisjerer utvikling av relasjonelle bånd i avdelingene, som er avgjørende for avdelingens kam. Undersøkelsen blant revolusjonærer i Libya (Whitehouse, 2014) fant at de rapporterte svært høy identitetsfusjon med med-revolusjonærer ved fronten, men deres opplevde identitetsfusjon med andre revolusjonære som ikke hadde gjennomgått de samme opplevelsene var totalt fraværende. Dette illustrerer at det kan oppstå stor friksjon dersom det kontinuerlig roteres inn nye enkeltindivider til en avdeling som ikke har gjennomgått felles opplevelser. Tyske offiserer observerte at avdelinger presterte bedre etter de hadde gått igjennom prøvelser sammen. Erstatningssystemet i Wehrmacht ble følgelig organisert til at personellet i en avdeling ville bli trukket tilbake fra fronten samtidig og utstyrt på nytt som en enhet. Siden nye medlemmer ble lagt til avdelingen mens den var utenfor frontlinjen, fikk de dermed muligheten til å assimilere seg selv i gruppen. Deretter ble hele gruppen sendt fremover. Dette systemet fortsatte helt frem til slutten av krigen og bidro til å forklare den tyske hærens holdbarhet til tross for den overveldende numeriske og materielle overlegenheten til de allierte styrkene (Shils & Janowitz, 1948). Edward Luttwak (1986) har pekt på at amerikanernes individuelle personellrotasjon under Vietnamkrigen sterkt reduserte samholdet og kampviljen til deres avdelinger.

Avslutning

De mentale faktorene kan ikke utelukkes i krig ... Alle disse og lignende virkningne i det åndelige domenet har vist seg i erfaringen, de gjentar seg stadig og rettferdiggjør dermed at de blir anarkjent som virkelige faktorer på sin egen måte. Og hva skulle vel bli resultatet av en teori som ville ignorere dem? -Carl von Clausewitz

Denne teksten har sammenlignet relevansen av ulike sosialpsykologiske teorier til å måle og forutsi viljen til å kjempe for en gruppe eller sak. Det unike bidraget ved dette studiet var å utføre en metaanalyse av assossiasjonen mellom kollektiv narsissisme og ekstrem pro-gruppe atferd. Dette gjorde det mulig å sammenligne prediksjonskraften imellom sosial identitetsteori, identitetsfusjonsteori, meningssøkensteori og kollektiv narsissisme. Resultatene indikerte at kollektiv narsissisme og identitetsfusjon var de sterkeste predikterer av ekstrem pro-gruppe atferd. Ettersom identitetsfusjon sterkere predikerte selvofring, indikerer resultatene at identitetsfusjon (dvs. dyp følelse av enhet med gruppen) er den beste måten å måle individers vilje til å kjempe, av de sammenlignede teoriene.

Toppbilde: Stephen Olsen/Hæren/Forsvaret