Undertegnede er så godt som fullstendig enig med General(p) Sverre Diesen sine konklusjoner som tilsier at et mekanisert operasjonskonsept for Hæren ikke er det Norge er best tjent med. Ved å basere argumentasjonen på «konkrete størrelser som tid, rom, styrkeforhold og beregnbare sannsynligheter» tilbyr han en etterprøvbarhet som hans meningsmotstandere bare delvis klarer å gjengjelde. Samtidig gjennomsyres Diesens resonnement av en antakelse knyttet til en notorisk umålelig størrelse. Denne antakelsen reduserer så mulighetsrommet når han skal omsette grundig analyse til et konkret løsningsforslag. Desto mer uheldig blir det da at denne grunnleggende forforståelsen tilsynelatende er den eneste faktoren han ikke uttrykker eksplisitt i sin argumentasjonsrekke. Denne umålelige størrelsen er norsk forsvarsvilje. Fra Diesens argumentasjon kan undertegnede ikke annet enn å utlede at han antar at Norge besitter en svak vilje til å bære prøvelser i nasjonalforsvar. Ettersom dette må leses implisitt fra andre slutninger er det ikke mulig å vite om denne svakheten, etter Diesens syn, finnes hos landets politikere, militære profesjonsutøvere, i folket generelt, eller hos alle gruppene.
Generalens seneste replikk til Kjell Sjåholm uttrykker denne underliggende antakelsen i en særlig avslørende setning, hvis meningsinnhold også går igjen i andre av hans tekster:
Min konklusjon er derfor at hvis vi ikke greier å utløse allierte forsterkninger i løpet av relativt begrenset tid etter konfliktutbrudd [da] taper vi faktisk. Da er det ganske riktig ikke annet å gjøre enn å be om betingelser, avhengig av hva konflikten dreier seg om.
Delen om «allierte forsterkninger» berører konklusjoner rundt størrelsen styrkeforhold, mens «i løpet av relativt begrenset tid» stammer fra størrelsen tid. Den årvåkne leser vil imidlertid allerede nå innse at disse konklusjonene ikke kan trekkes uten at de nevnte størrelsene først er kombinert med slutninger fra strategisk kost-nytte-kalkyle og forsvarsvilje.
Styrkeforhold
La oss først se på styrkeforhold. Her vil jeg påstå at det er Diesen som ikke tar tilstrekkelig høyde for den faktiske strategiske konteksten, men lar analysen bli for unyansert teoretisk. Det er ubestridelig at Russlands fullstendige militære styrke, eller sågar en forsterket Operasjonell Strategisk Kommando Nordflåten, kan feie ethvert norsk konsept av stridsfeltet hvis de er villige til å eskalere høyt nok. Samtidig er det et velkjent rasjonelt og historisk fenomen at det sjelden er symmetri mellom to parters innsatsvilje i en konflikt. Fra norsk side er det ikke utenkelig at et strategisk overfall umiddelbart vil bli statens (og nasjonens) altoverskyggende anliggende. Målet om å gjenvinne territoriell integritet vil rettferdiggjøre total innsats, støttet opp av positiv internasjonal opinion. Russland, på sin side, vil angripe over en av Europas mest varige grenser, som også utgjør et markant kulturelt og etnisk skille. Deres krigsmål vil dele prioritering med sikkerhetspolitiske ambisjoner og forpliktelser i mange retninger, inkludert for deres strategiske reserver. Sannsynligvis vil dette gjelde i enda større grad i en situasjon der bastionsforsvaret blir et aktuelt scenario. Selv om Russland besitter strategiske reserver og mulighet for omdisponering mellom militærdistrikter, må i så fall krigsmålets verdi være tilsvarende høyere. En brøkdel av russisk militærmakt skal derfor kjempe for å nå begrensede mål, i konfrontasjon med den norske stats totale evne og vilje.
Å komme frem til Diesens konklusjon om at Norge fremdeles er garantert å tape uten allierte forsterkninger forutsetter noen delkonklusjoner rundt de konfronterende viljene. På den ene siden kan vurderingen være at Russland vurderer sine krigsmål så høyt at vår vilje ikke kan veie opp for deres overlegne evne. Dette er mulig. Bastionforsvaret er til for å bevare en tredjedel av deres nukleære triade, noe russerne trolig vurderer som en tilnærmet eksistensiell interesse. Samtidig er ikke Bastionforsvaret noe binært, med enten fullstendig fremgruppering på norsk landjord, eller så fullstendig eksponerte ballistiske missilubåter. Interessant nok gjør den samme teknologiske utviklingen som Diesen trekker frem for sitt konsept at Bastionforsvaret blir mindre avhengig av slik fremgruppering. Dette reduserer da verdien av en russisk bakkeoffensiv, og påvirker vilje-asymmetrien i vår favør.
En annen delkonklusjon kan være at en russisk okkupasjon, begrenset i tid og rom, av en relativt liten del av norsk territorium ikke vil utløse den norske nasjonens totale innsats i motstand. Da vil vi ikke besitte den nødvendige vilje-asymmetrien for å utjevne det praktiske styrkeforholdet. Igjen, dette kan være riktig. Samtidig er det en så signifikant vurdering at dette må presenteres eksplisitt hvis Diesen mener det.
Tid og «fait accompli»
En av konklusjonene Diesen har trukket fra størrelsen tid er at allierte forsterkninger må utløses «i løpet av relativt begrenset tid». Utledet fra hans anbefalte operasjonelle konsept kan det virke som han med «relativt begrenset» mener i størrelsesordenen timer eller dager. Formodentlig er dette knyttet opp mot behovet for å unngå en ny fullbyrdet strategisk situasjon, det notoriske fait accompli. Interessant nok er denne frykten for et fait accompli noe Diesen deler med sine meningsmotstandere. Det har nærmest etablert seg som en sannhet på tvers av debattens skillelinjer at hvis eventuelle russiske punktokkupasjoner på norsk territorium ikke konfronteres umiddelbart, så vil det bli den nye normalsituasjonen. Dette underbygges ofte med eksemplene Krim-halvøyen, Abkhasia og Sør-Ossetia. Til dette er det verdt å gjenta at den norsk-russiske grensen er en av Europas mest varige grenser, som også utgjør et markant kulturelt og etnisk skille. Finnmark er ikke en juridisk og politisk gråsone som kan utnyttes. Så klart kan et overraskelsesangrep fra russiske styrker gi dem besittelse av taktiske og operasjonelle posisjoner som gjør det vanskeligere å slå dem tilbake enn hvis vi kom dem i forkjøpet. Men dette er ikke det samme som et sant fait accompli. I øynene til Folkeretten, og nasjonal og vestlig opinion er Finnmark uomtvistelig norsk uansett hvor lenge det forblir okkupert.
Så kommer vi tilbake til det jeg påstår er Diesens pessimistiske syn på norsk forsvarsvilje. For, gitt den utvetydige statusen til Finnmark, så avhenger et fait accompli at norske politikere bukker under for det militære presset hvis ikke allierte raskt melder at de kommer til støtte. Her er det verdt å fremheve en viktig strategisk asymmetri som Mao Zedong satte ord på: En strategisk ressurs som alltid vil tilfalle den defensive parten i nasjonalforsvar er muligheten til aldri å akseptere nederlag. Så hvis Norge utsettes for en kombinasjon av russisk punktokkupasjon, spesialstyrke raid, presisjonsbekjempning og annet, ja da er det faktisk et alternativ å «stå i det» over tid, bygge opp kampkraft, forme opinion og gradvis kjempe tilbake det tapte. Alene vil dette utvilsomt bli en kostbar og brutal kamp. Historien viser imidlertid at det er mulig hvis man besitter riktig type styrker og benytter riktig strategi. Diesens argumentasjon baserer seg på at fienden må konfronteres umiddelbart, slik at allierte må forplikte seg innen «relativt begrenset tid». Det er vanskelig å forstå dette i annen retning enn at han mener norske politikere og borgere ikke besitter viljen til å bære de nødvendige prøvelser over tid alene. Har han rett, og er dette nok en av de ubehagelige sannhetene andre prøver å teoretisere seg bort fra?
Norsk forsvarsvilje
Ett argument til støtte for et pessimistisk syn på forsvarsvilje i krig mot Russland er økonomiske beregninger av de scenariene som regnes som sannsynlige. Med de begrensede områder det er snakk om, i forhold til forventede kostnader av å kjempe tilbake er det fullt mulig at de objektive tallene sier at motstand er irrasjonelt. Lignende påstander kan samtidig gjøres om utallige kriger gjennom historien uten at det hadde innvirkning på den svakere parts faktiske atferd. Dette argumentet er derfor ren teoretisering, og heller ikke et argument jeg tillegger Diesen.
Generalen trekker imidlertid frem forsvarsbudsjettet, som et indirekte uttrykk for Stortingets ambisjonsnivå for nasjonalforsvar. Når dette budsjettet åpenbart ikke er stort nok for å utjevne styrkeforholdet, synes Diesen å tolke dette som at Stortinget dermed ikke har ambisjon om total norsk motstand. Således vil vi da ikke besitte den positive vilje-asymmetrien som mine innvendinger til nå har bygd på. Samtidig er det andre måter å tolke størrelsen på forsvarsbudsjettet. Det handler nok vel så mye om politikernes vurdering av trusselens sannsynlighet. En observasjon vi kan trekke fra koronakrisen er at selv tiltak mot sannsynlige trusler kan gå underfinansiert hvis politikere vurderer at det ikke vil inntreffe i deres periode. Når trusselen likevel blir et faktum, synes viljen til ressursbruk og tiltak å langt overgå det forberedelsene skulle tilsi.
Hvis vi vender oss til forsvarsviljen i det norske folk, vil jeg også påstå at her ligger bevisbyrden på generalen. Under fem år med okkupasjon under Andre verdenskrig vedvarte motstandsviljen i folket. Norske styrker kapitulerte riktignok i 1940, og den påfølgende norske motstandskampen var improvisert og treg med å eskalere intensiteten. Dette var imidlertid vel så mye et resultat av den strategiske feilvurdering å gi direkte slag til en kvalitativt overlegen fiende og dermed åpne for at de regulære styrkene kunne bli påført ødeleggende tap tidlig i krigen. Stridsevnen måtte derfor bygges opp i ny form fra grunnen av. Her finnes mange lærdommer til nåværende debatt om landmakten, men det er utenfor denne replikkens avgrensning.
Norge har ikke blitt satt på lignende nasjonal prøve etter 1945, så det er umulig å vite hvilken retning forsvarsviljen har gått. Likevel finnes det flere mindre eksempler som indikerer at det på ingen måte er garantert at viljen er svakere. Dette er alt fra bussjåfører og småbåteiere som redder mennesker under en pågående terrorhandling, til relevante studenter og yrkesgrupper som jobber frivillig for å håndtere pandemi.
Forsvarsviljen må måles
Avslutningsvis er det viktig å gjenta at jeg er enig med de fleste av Diesen sine konklusjoner, inkludert verdien av alliert støtte. Hans implisitt pessimistiske vurdering av norsk forsvarsvilje deler jeg imidlertid ikke. Det er samtidig uinteressant, både hva generalen eller undertegnede personlig mener. Det viktige er at størrelsen forsvarsvilje blir eksplisitt omtalt i diskursen, og enda viktigere, den må gjøres til gjenstand for inngående forskning. Som foregående argumentasjon har forsøkt å belyse, så vil mulighetsrommet for konseptuelle løsninger, hvordan få mest forsvar ut av et gitt budsjett, påvirkes av funnene på dette området.
