Hvor er alle helter hen? - Del 2/2

I artikkelseriens første del brukte jeg den økonomiske teorien om rational choice som forklaring på hvorfor Luftforsvaret i etterkrigstidens ikke er tildelt Krigskorset med sverd. I artikkelseriens andre del vil jeg først forklarer dette fenomenet ved hjelp av Luttwaks teori om den post-heroiske strategien. Det vil si at frykt for egne tap er styrende for politiske myndigheters valg av militære svar på kriser og konflikter rundt om i verden. Strategien innebærer en politisk vegring mot å bruke store bakkestyrker, og en orientering mot High-tech wars. Resultat skulle tilsi at det tildeles færre stridsdekorasjoner, i og med at teknologi erstatter soldater i felt. Det andre fenomenet jeg vil bruke som forklaring, er transformativt lederskap. Transformative lederskapet fremstår å være i et motsetningsforhold til stridsdekorasjoner. Følgelig vil det resultere i en nedgang i antall tildelte stridsdekorasjoner.

Operasjon Odyssey Dawn og Unified Protector over Libya i 2011 er et godt eksempel på hvordan Luftforsvarets jagerfly operer i internasjonale operasjoner(INTOPS). I følge FFI-rapporten «Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner 1990-2015» (Gustavsen et al, 2017) hadde de norske jagerflyene to oppgaver: for det første å opprettholde flyforbudssonen, samt å gjennomføre luft-tilbakke operasjoner. Det norske F-16 bidraget hadde en høy anseelse blant koalisjonspartnerne, og ble derfor satt til å ta ut de målene som var politisk mest sensitive. Den norske innsatsen ble også lagt merke til, og det norske jagerfly-bidraget høstet også lovord fra den amerikanske presidenten. (Husby, 2016) Så hvorfor er ingen av jagerflygerne tildelt et Krigskors, eller for den del en statsrådsmedalje for denne innsatsen?

H2: Den post-heroiske strategien er styrende for politikernes valg av militære kapasiteter som settes inn i kriser, konflikter og krig. Beslutningstakernes førstevalg er militære kapasiteter som ikke fysisk må oppholde seg i stridsområdet, som for eksempel bruk av jagerfly og bomber. Dette gir utslag i få tildelinger av stridsdekorasjoner. Som en fortsettelse av denne strategien, er det viktig for beslutningstakerne at de soldatenes som sendes i INTOPS har en høy grad av egenbeskyttelse. Empiriske funn viser at det er en proporsjonalitet mellom graden av soldatenes egenbeskyttelse og sannsynligheten for å bli tildelt en stridsdekorasjon.

Luttwak hevder at den post-heroiske strategien ble styrende for vestlige beslutningstakere etter den kalde krigens slutt. Med den post-heroiske strategien følger en prioritert rekkefølge av de militære verktøyene som politiske beslutningstakerne er villige til å bruke. Ordningsprinsippet for rekkefølgen er avstand til stridsfeltet, og risikoen for å miste egne soldater. Førstevalget er missiler som kan sendes av gårde på trygg avstand fra fienden. Dersom dette skulle være utilstrekkelig, er andrevalget å deployere mindre kampavdelinger, spesialsoldater eller jagerfly. Det tredje og siste alternativet er å ta i bruk større bakkestyrker.

Det politiske dilemmaet ved å bruke bakkestyrker, er at de er mest effektive i nærkamp, noe som også øker risikoen for egne tap. (Luttwak, 1996) Denne trinnvise tilnærmingen til bruk av militærmakt finner vi også igjen i en norsk sammenheng. Ser vi til eksempel på Afghanistan, og operasjon Enduring Freedom, så var våre første bidrag spesialsoldater, mineryddere, eksperter på eksplosiver, og etter hvert transport- og kampfly.(itjenestefornorge.no) Da Norge gikk inn i NATO - operasjonen ISAF, økte med tiden den politiske villigheten til å deployere større bakkestyrker. Endringen av styrkebidraget gjenspeiles også i tildelinger av Krigskorset med sverd. Av de syv Krigskorsene som har blitt tildelt for bragd i Afghanistan, er hele fem tildelinger for hendelser som inntraff før de største norske styrkebidragene ankom operasjonsområdet. Majoriteten av krigskorsene som er tildelt for hendelser under operasjonene i Afghanistan, er tildelt personell fra spesialstyrkene. Det vil si små avdelinger som operer på bakken, og som ofte befinner seg ansikt til ansikt med fienden. Med andre ord, personell som faller inn under Luttwaks alternativ to.

I dette resonnementet kan vi også bake inn momentet med at større grad av egenbeskyttelse, i form av for eksempel bruk av pansrede kjøretøy eller bruk av avansert teknologi, empirisk reduserer sannsynligheten for å bli tildelt stridsdekorasjoner. (Powell, 2017) Denne tendensen leder i neste omgang til hva Powell kaller en hær-bias. Det vil si at landstyrkene (i UK og USA) tilsynelatende er tildelt flest stridsdekorasjoner, fordi de har svakest egenbeskyttelse. Det er derimot en skjevfordeling av tildelinger av stridsdekorasjoner mellom våpengrenene innad i Hæren. Hovedtyngden av Hærens medaljer er tildelt(lett)infanteri. På den bakgrunnen mener Powell at det er upresist å si at Hæren er tildelt flest stridsdekorasjoner. Setter vi denne logikken i en norsk sammenheng, er det rasjonelt at spesialstyrkene blir tildelt flest stridsdekorasjoner. Dette fordi spesialstyrkene er den avdelingen som operer med minst grad av egenbeskyttelse, og følgelig en høyere grad av risiko.

Luftforsvarets jagerfly er på sin side en teknisk avanserte plattform, og jagerpilotene kan anses å være like godt beskyttet mot fiendens farer som for eksempel stridsvognmannskaper, eller mannskapet på en fregatt. For å avrunde resonnementet med Powells egne ord:

«There is a continuing lack of decorations to personnel operating machines of war […]» (Powell, 2017 – s.25)

H3: Min tredje og siste hypotese er vinklet mot lederskap, og hvordan ledelse kan påvirke innstillinger til stridsdekorasjoner. Forsvaret er preget av et transformativt lederskap. En ledelse med en transformativ tilnærming til lederskap, vil i liten grad bruke medaljer som insentiv. Følgelig vil det resultere i få, men samtidig sterke kandidater til en stridsdekorasjon.

Ledelse er et vidt og bredt fenomen, men i denne i denne sammenheng vil jeg avgrense meg til henholdsvis transaksjonell- og transformativ ledelse. Det transaksjonelle lederskapet oppnår etterlevelse gjennom bruk av belønning eller anerkjennelse. Lederskapet er betinget av lederens myndighet til faktisk å kunne tildele sine undergitte en håndgripelig anerkjennelse. Svakheten til det transaksjonelle lederskapet ligger i at ingen kan overta lederskapet, med mindre han/hun har myndighet til å anerkjenne soldatene på tilsvarende måte. Et transaksjonellt lederskap vil derfor være avhengig av stabile omstendigheter, som ikke truer ledelsesstrukturen (hierarkiet). (Wansink mfl. 2008) Transformativ ledere kjennetegnes på sin side av fire karakteristikker.

For det første har lederen en idealisert innflytelse (fungerer som en rollemodell). Lederen søker videre å inspirere sine undergitte til å utfordre seg faglig. For det tredje så oppfordrer lederen sine følgere til å være innovative. Til sist tar den transformative lederen individuelle hensyn. (Bass og Avolio. 1993). En transformativ leder jobber aktivt med sine undergitte, for i et samspill komme frem til kreative løsninger på komplekse problemstillinger. En transformativ leder vil gjennom sitt lederskap utvikle sine undergitte, slik at de også er i stand til å ta lederansvar. (Bass mfl. 2003). Disse egenskapene gjør en transformativ leder bedre i stand til å skape en effektiv og sterkt sammensveiset enhet. (Wansink mfl. 2008)

Det transformative lederskapet kan på den måten sees i relasjon til soldatfellesskapet. Soldatfellesskapet betydning kommer ifølge Wong hovedsakelig til uttrykk på to måter. For det første kan det skape en ansvarsfølelse hos den enkelte for at gruppen skal lykkes. For det andre så skaper den nære relasjonen tillit og trygghet i mellom soldatene. (Wong, 2006) Wong har en tydelig «en for alle, alle for en» forståelse av soldatfellesskapet, som harmonerer godt med bestanddelene i et transformativt lederskap. En transaksjonell- og en transformativ leder vil åpenbart ha en ulik tilnærming til dekorasjoner. For en transaksjonell leder er dekorasjoner mer eller mindre et rent insentiv, som kan brukes til å motivere undergitte til å prestere i strid. Følgelig vil en transaksjonell leder også fremme langt flere forslag om tildeling av dekorasjoner. Faren er at det går inflasjon i mengden forslag om tildelinger, noe som historisk sett har vært en utfordring. Inflasjonsproblematikken var, ifølge Powell, beveggrunnen til at statuttene til både Victoriakorset og Medal of Honor, ble strammet inn etter 1. verdenskrig:

«[…]a greater burden of proof to support commendations was demanded in response to concerns that sentimentality played too large a part in shaping the willingness of some officers to make their recommendations. » (Powell, 2017 – s. 21)

I Forsvarets grunnsyn på ledelse (2020) finner vi ordvalg som klart peker i retning av transformativ lederskap. Et tydelig eksempel på transformativ lederskap er dokumentets beskrivelsen av lederskapets vesen:

«Ledelse innebærer å mobilisere mennesker til felles innsats og er sjeldent et resultat av individuelle handlinger. Sjefen […] har et særlig ansvar for å utvikle og legge til rette for et konstruktivt samarbeid i avdelingen, og […] innrette sin lederadferd deretter» (Forsvarets grunnsyn på ledelse, 2020 – s. 9)

Vi kan derfor fremsette en påstand om at ledere i Forsvaret, på grunn av sitt transformative lederskap, er måteholden i å fremsende forslag om tildeling av medaljer. Dette gjelder naturlig nok også for Luftforsvaret. I neste omgang kan vi sette ledelsesfilosofien opp imot statuttenes strenge krav til den enkelte som tildeles Krigskorset. Vedkommende må i henhold til statuttene på en «særlig fremragende måte» utmerket seg ved personlig tapperhet i krig eller væpnet konflikt. Det ligger med andre ord et paradoks i Forsvarets altruistiske ledelsesfilosofi på den ene siden, og statuttenes krav til individuell prestasjon på den andre. Det er innenfor spenningen mellom disse to ytterpunktene at innstiller, påtegner, Forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd(FSDR), og til sist beslutningstaker må navigere. Kunsten ligger i å identifisere den ene, innenfor en samvirkende gruppe, som har utmerket seg på en slik måte at det skulle tilsi en tildeling. I sum vil dette generelt resultere i få tildelinger av Norges høyest rangerte militære dekorasjon. Dekorerte krigshelter kan på den annen side sies å være et produkt av nettopp Forsvaret ledelsesfilosofi. Funn fra studien til Wansink mfl. underbygger avslutningsvis denne påstanden:

«[…] An examination of World War II combat-decorated veterans also support the notion that many heroes often have the characteristics associated with leadership.[…] the traits associated with heroes more highly related to indicators of transformative leadership rather than to transactional leadership.» (Wansink mfl. 2008 – s. 553)

Sammendrag

De hypotesene og teoriene som jeg har presentert gjennom denne artikkelserien, er et bidrag til å forklare hvorfor noen tildeles stridsdekorasjoner, mens andre ikke. Ingen av teoriene jeg har presentert støtter Høibacks påstand, om at jagerpiloter ikke dekoreres fordi deres innsats i INTOPS ikke anses å være «militært arbeid». En mer sannsynlig forklaring, slik jeg ser det, er at de politiske beslutningstakerne følger en post-heroisk strategi, når det kommer til valg av militære virkemidler. Det vil si at bruk av teknologi, som for eksempel jagerfly, velges forut for soldater på bakken. Bruk av jagerfly i INTOPS, handler som hovedregel om å bombe mål på bakken. Jagerpiloten vil derfor ikke komme i situasjoner som kan lede til tildeling av Krigskorset. Teknologiens inntogsmarsj, betyr på den annen side ikke at «infanteristens tidsalder» er forbi. Det har vi fått påvist senest gjennom operasjonene i Afghanistan og Irak. En annen forklaring er at det transformative lederskapet preger Forsvaret som organisasjon, og følgelig resulterer det i færre forslag om tildelinger. I sum gir dette utslag i færre tildelinger av statsrådsmedalljer generelt, og ingen til Luftforsvarets jagerpiloter. Her kan det også legges til, at med et system bestående av flere valører av stridsdekorasjoner, vil den grafiske fremstillingen av tildelinger av medaljer være pyramide-formet. (Powell, 2017). Det vil si at svært få blir tildelt Krigskorset, mens flere vil kunne bli tildelt en av de øvrige norske stridsdekorasjonene. Høiback er nærmere en valid forklaring når han sier at operatører av krigsmaskiner empirisk har mindre sannsynlighet for å bli tildelt en av våre tre høyest rangerte medaljer. Men det er et fenomen som gjelder vel så mye for panserbataljonen og fregattvåpenet, som det gjelder for jagerflygere.

Forfatteren vil takke alle som har bidratt med gjennomlesning og tilbakemeldinger.

Foto: Krigskorset.no