Problemstillingen som oberstløytnant Høiback løfter frem i sin artikkel «Blauer max» i Stratagem, men også de siste ukers oppslag i VG, fortjener et grundig svar. Jeg har ikke til hensikt å gå i polemikk, men heller gi en redegjørelse av plausible forklaringer på hva som kan ligge bak tildeling av de høyest rangerte stridsdekorasjonene. Jeg vil over to artikler presentere tre forklaringer eller hypoteser som hver i seg, men først og fremst sammenstilt, kan gi en bedre forklaring på hvorfor Luftforsvaret ikke er tildelt flere Krigskors med sverd i nyere tid. Denne artikkelens første del tar utgangspunkt i et instrumentelt perspektiv på tildeling av militære medaljer. Jeg vil ved hjelp av den økonomiske teorien om Rational choice, presentere ulike syn på medaljer som et insentiv. Artikkelens andre del vil ha en mer altruistisk tilnærming. Der vil jeg belyse ledelse og soldatfellesskapets rolle i tildelinger av stridsdekorasjoner.
Det som blant annet kjennetegner luftoperasjoner, er at operasjonsområdet gjerne strekker seg over hele land, og iblant flere land. Spørsmålet er om dette også kan ha noe å si for tildeling av stridsdekorasjoner? Blomberg, Hess og Raviv hevder å kunne påvise en empirisk regelmessighet i at mindre stridsområder (theater of battle), gjerne gir flere krigshelter. Ergo flere som blir dekorert med en stridsdekorasjon. På den annen side vil store stridsområder gi tilsvarende færre stridsdekorasjoner. (Blomberg, Hess og Raviv, 2009). Sammenhengen mellom operasjonsområdets størrelse og antall tildelte stridsdekorasjoner er selvsagt i seg selv ikke en tilstrekkelig forklaring på hvorfor Luftforsvaret i etterkrigstiden ikke er dekorert med flere Krigskors med sverd. Forklaringen er nok langt mer sammensatt. Min første hypotese er utledet av et instrumentelt perspektiv til medaljer:
H1: Luftforsvarets manglende tildelinger av krigskorset med sverd i etterkrigstiden, kan ifra et tildelerperspektiv, forklares ut ifra en den økonomiske teorien om rational choice. Medaljer er da å betrakte som et insentiv, som myndigheter kan bruke strategisk for å oppnå bestemte målsetninger, eller en bestemt adferd.
Både Napoleon Bonaparte (1769 – 1821), og i senere tid general George S. Patton (1885 – 1945) hadde et klart instrumentelt syn på militære dekorasjoner. For Napoleon var dekorasjoner et viktig insentiv for å motivere soldatene til å utvise mot og dristighet i kamp. De soldatene som ble dekorert for sin stridsinnsats, tjente i neste instans som et ideal ovenfor sine medsoldater. En tredje dimensjon var at den dekorerte helten ble en representasjon av suksessen til både den militære og den politiske ledelsen, og deres doktriner. (Powell, 2017)
Et instrumentelt syn på dekorasjoner, er tilnærmet synonymt med å betrakte medaljer i lys av den økonomiske teorien om rational choice. Denne teorien fremholder det økonomiske mennesket (homo economicus), som først og fremst handler ut ifra egeninteresse. Det økonomiske mennesket kan bare styres gjennom sanksjoner eller insentiver, som eksempelvis medaljer. Det er som Blomberg, Hess og Raviv hevder:
«[...] heroic actions comes from something beyond reason or rationality. [...] there may be another explananation (than psychological, evolution and sociological) for heroic actions, however, an economic one which is rooted in individual self-interest and public insentives»
(Blomberg, Hess og Raviv, 2009 – s.509-510)
For Blomberg, Hess og Raviv er medaljer et insentiv som myndighetene kan bruke, i den hensikt å gjøre det mer rasjonelt for enkelt individet å handle heroisk. De forutsetter at hvert individ gjør en kost – nytte vurdering i forkant av sine heroiske handlinger, og at denne vurderingen kan påvirkes av muligheten for anerkjennelse for bragden. I sin konklusjon skriver Bloomberg, Hess og Raviv at det i etterkrigstiden har vært en nedgang i antallet som har mottatt Congressional Medal of Honor og Silver Star. Denne nedgangen forklarer Blomberg, Hess og Raviv med at velstandsøkningen verden opplevde etter andre verdenskrig, har redusert medaljenes kraft som insentiv til å utvise tapperhet i strid. Nedgangen i antall helter, mener de at samfunnet har kompensert gjennom en stadig utvikling, og økning, av den våpenteknologiske kapasitet. (Blomberg, Hess og Raviv, 2009) Denne utviklingen gjelder kanskje spesielt Luftforsvaret, som Willis (2006), samt Winnefield og Jonsson (1993) poengterer, har opplevd en rivende utvikling av presisjonsvåpen siden Vietnamkrigen.
En alternativ tilnærming til medaljer som et insentiv, er å knyttet det til motivasjon. Ifølge Frey og Gallus er medaljer overlegen andre økonomiske insentiver, i og med at de kan tjene som en motivasjons forsterker. Det vil si at tildeler bruker medaljer til å bygge opp under mottakernes indre motivasjon, være seg til å tjenestegjøre i internasjonale operasjoner, eller til å gjennomføre heltedåder (Frey og Gallus, 2016) Også Gavriely-Nuri ser medaljer som et instrument til å forsterke motivasjon. Mer konkret mener hun at medaljer brukes strategisk, til å forsterke det militære etos. Det militære etos, som ifølge Gavriely -Nuri kan defineres som «living by the Sword», svekkes over tid med krig og konflikt. Medaljer er da et instrument til å motvirke «war – fatigue», og til å styrke hele befolkningens kampmoral. (Gavriely-Nuri, 2009)
En tredje tilnærming innenfor rational choice analyse av medaljer, er å se militære dekorasjoner i lys av prinsipal-agent teori. Frey og Gallus har ved bruk av prinsipal-agent teori, identifisert tre momenter som gjør det fordelaktig for myndighetene (prinsipalen) å bruke medaljer som et insentiv. For det første kan tildeling av medaljer befeste prinsipalens autoritet, makt og organisasjonens hierarkiske orden. For det andre kan medaljer tjene til å sette fokus på områder som er viktige for den som overrekker medaljen. Det siste momentet er at medaljer kan brukes til å skape lojalitet. (Frey og Gallus, 2016). Det var ikke uten grunn at Napoleon (igjen) skal ha sagt:
«Le ruban d'un ordre lie plus fortement que des chaines d'or/ Ordensbånd binder oss sterkere sammen enn lenker av gull (fritt oversatt).»
(Frey og Gallus, 2016 – s. 261)
En annen tilnærmelse til medaljer innenfor et instrumentelt og økonomisk teoretisk perspektiv, er å se medaljer som et middel til å fremme bestemte militære doktriner. Powell skriver rett ut at under 2. verdenskrig ble flyvende personell oftere anerkjent med høyt rangerte dekorasjoner, fordi luftmakt var den foretrukne militære doktrine så vel blant militære som politiske ledere. Et klart eksempel på dette er luft marskalk Arthur «bomber» Harris, som Powell mener åpenbart brukte Victoriakorset som et middel til å støtte opp under doktrinen om å strategisk bombe fienden til overgivelse. For Harris var det følgelig spesielt viktig å fremheve mannskap på bombefly, noe som også gjenspeiles i fordelingen av Victoriakors innenfor RAF. Av de 30 Victoriakorsene som ble tildelt personell i RAF under andre verdenskrig, ble 29 tildelt mannskap fra bombefly. Besetninger på bombefly ble gjerne dekorert for bombing av høyprofilerte mål, eller for å gjennomføre oppdraget til tross for skade på maskin eller besetningen. Hensikten med tildelingen var som nevnt å underbygge tesen om at: «[...] Air Force could win the war from the skies». (Powell, 2017)
Her kan det legges til besetninger på bombefly løp en høy risiko, blant annet på grunn av at flyene var dårlig designet, og ikke minst svakt utrustet med egenbeskyttelse. Detter kommer også til uttrykk gjennom tapstallene blant besetninger på britiske bombefly, som var på hele 59 prosent. (Powell, 2017) Amerikanerne fulgte langt på vei den britiske praksisen, og tildelte «Congressional Medal of Honor» på bakgrunn av doktrine, eller til pionerer innenfor luftmakt. (Powell, 2017). Et eksempel på dette er Paul Warfield Tibbets jr. som var kaptein på «Enola gay» som slapp atombomben over Hiroshima. Tibbets jr. ble tildelt «Distinguished Service Cross» med det samme han vendte tilbake fra bombetoktet. (Tikkanen, 2020) Det er også verdt å merke seg at øvrige av mannskapet ikke ble dekorert, på tross av at de løp samme fare som Tibbets jr.
Oppsummering
Innenfor et instrumentelt perspektiv på medaljer, og med bakgrunn i den økonomisk teorien om rational choice, har jeg identifisert fire forklaringer på hvorfor stridsdekorasjoner tildeles. Den første forklaringen ser medaljer som et insentiv til heroisk handling ut ifra en ren kost-nytte vurdering. Etterkrigstidens nedgang i tildelinger av stridsdekorasjoner, kanskje spesielt til Luftforsvaret, tilskrives teknologisk utvikling. Med andre ord så trekker teknologien mennesket bort fra stridens øye, og følgelig reduseres også muligheten for at enkeltpersoner kan utvise heltemot i kamp. Den andre forklaringen ser medaljer som et insentiv som forsterker motivasjon for å handle heroisk. Nedgangen i tildeling av stridsdekorasjoner tilskrives da at andre etos enn den militære blir mer fremtredende, ofte som følge av krigsutmattelse. En tredje forklaring er å se dekorasjoner i lys av prinsipal-agent teori. Prinsipalen, altså myndighetene, bruker medaljer strategisk for å oppnå bestemte mål. Med endret mål, vil også hvem som tildeles medaljer endres. Den siste forklaringen dreier seg om doktriner. Under 2.Verdenskrig var tildelingspraksisen blant våre nære allierte styrt av doktriner, som gjerne hadde til hensikt å fremme militære nyvinninger. Dette gav uttelling i et høyt antall dekorasjoner til Luftforsvaret, som på den tiden representerte en ny teknologi. I tillegg hadde den øverste politiske så vel som militære ledelse et ønske, og en tro på doktrinen om at krigen kunne vinnes fra luften. Denne doktrinen var helt klart formet av de alliertes erfaringene fra 1. verdenskrig, og at de helst ville unngå en ny skyttergravskrig med store menneskelige tap. Etter andre verdenskrig opphørte tildeling av medaljer basert på doktriner. Igjen var det individets tapperhet i strid utover det forventede som var det avgjørende kriteriet. Med andre ord er det en forutsetning at man møter fienden øye til øye. Eller som den amerikanske komiteen for veteransaker skrev om medal of Honor:
«The deed must be so outstanding that it clearly distinguished his gallantry beyond the call of duty from lesser forms of bravery; it must involve the risk of his life; and it must be the type of deed which, if he had not done it, would not subject him to any justified criticism»
(Blake og Butler, 1976 – s. 565)
Litteraturliste
Blake, J.A., Butler, S.(1976): The Medal of Honor, Combat orientations and latent role structure in United States Military, The Sociological Quarterly, autumn 1976, Vol. 17, No 4. URL: Jstore.org/stable/4105556
Blomberg, S.B., Hess, G.D., Raviv, Y. (2009): Where have all the heroes gone? A rational-choice perspective on heroism, Springer Science + Business MEDIA LCC 2009, hentet fra JSTRORE.org. DOI: 10.1007/s11127-0099467-2
Frey, Brun S. og Gallus, Jana (2016): Honors: A rational Choice analysis of award bestowals. Rationality and Society 2016, Vol. 28 (3) 255-269. DOI: 10.1177/1043463116634656
Gavriely-Nuri, Dalia (2009): It’s not the heroes who needs this, but the nation – The latent power of military decoratons in Israel. Journal of Power, 2:3, 403-421. DOI: 10.1080/17540290903345880
Powell, B. (2017): Iraq, Afghanistan, and rethinking the post-heroic turn: Military decorations as indicators of change in warfare, wileyonlinelibarary.com/journal/johs. DOI: 10.1111/johs.12175.
Tikkanen, A. (2020): Enola Gay, Encyclopedia Britannica, Inc.15. januar 2020. URL: https://www.britannica.com/topic/Enola-gay.
Willis, Caig D. (2006): Airpower, war and Diplomacy. Fra boken Airpower, Afghanistan, and the Future of Warfare. URL: www.jstore.com/stabel/reserep13769.9.
Winnefield, James A. og Johnsson, Dana J.: Unity if control: Joint Air Operations in the Gulf. Utdrag fra «Joint Air Operations», Naval Institute Press, May 1993.
Foto: Forsvaret
