Jeg kan i grunnen lite om forsikring, men har vært innom både brannvesen og industrivern i løpet av yrkeslivet. Derfor vil jeg prøve meg på en lignelse, i håp om å belyse den pågående forsvarsdebatten gjennom en parallell kontekst.
Ønsker en å forsikre en bygning, så vil en bli møtt med flere spørsmål fra forsikringsselskapet. Et av de første er om bygget er bebodd? Videre vil forhold som adresse, størrelse, byggemateriale, alarmer, innslag av brannfarlige substanser (gass og olje?) og sikkerhet på elektrisk anlegg spille rolle for hvordan forsikringsselskapet vurderer risiko. I tillegg kommer enkelte lovpålagte tiltak, som er så selvfølgelige at de nesten ikke blir spurt om. Røykvarslere, slukkemidler og godkjente rømningsveier er eksempler alle nok vil kjenne igjen. Imidlertid kan loven også pålegge etablering og trening av eget industrivern for bedrifter over en viss størrelse, og/eller med en risikofylt aktivitet.
Hvilket tiltak er det aller viktigste? Det er nesten umulig å svare på. Jeg antar at mange vil svare røykvarsleren. Denne enkle, billige boksen som midt på natta kauker ALARM fordi «det brenner på dass»!
Dessverre er det hvert år noen som mister livet i bygningsbrann. I de fleste tilfellene er det heldigvis «bare» materielle skader. I gamledager ropte man visstnok «alle mann til pumpene», og det er jo fortsatt betegnende for hva slags system av ressurser en bruker ved en bygningsbrann. Brannvesen, ambulanse, politi, elektriker (!) naboer og familie; mange møter opp for å bidra.
Så hvor vil jeg med denne lignelsen? NATO er kanskje et slags forsikringsselskap. Premien er beregnet til 2% av BNP. NATO vil ikke bare at vi skal ha en røykvarsler eller evakueringsplan; det forventes også at vi kan utføre en betydelig egeninnsats. Enkelte tjenestegjørende og pensjonerte offiserer argumenterer hardt for at vi trenger et nytt konsept for å bakkestyrkene. Deres forslag er å vrake Stortingets vedtatte langtidsplaner, og heller basere forsvaret av norsk landjord på lette styrker som slåss spredt, og som støttes av avanserte, langtrekkende missiler. Avanserte sambandssystem og tilgjengelig droneteknologi trekkes frem som gode forutsetninger for å lykkes med et slikt konsept. Konsept gründerne argumenterer blant annet med at dette vil ha større reaksjonsevne, bedre aksjonsradius og lavere driftskostnader enn hva Hærens kampavdelinger kan vise til i dag.
Tilbake til lignelsen om brannsikkerhet i en bygning, så kunne en tenke seg at noen sier beste tiltaket vi kan ha er et moderne sprinkel-anlegg. En trenger bare trykke på utløseren, så vil vann bli levert med stor presisjon og slå ut brannen før den har kommet ordentlig i gang! Dette er jo dessuten nesten fritt for risiko, for en trenger jo ikke selv være der hvor det brenner. Faktisk kan vi håndtere flere branner samtidig, for så lenge får presis melding om hvor det brenner, klarer vi lett å trykk-sette de sløyfene og dysene som er aktuell. Det kan vi helt sikkert få til hvis vi lager en app der folk enkelt kan registrere observasjoner, flammetemperatur, gassutvikling og øvrig relevant informasjon for en god situasjonsforståelse.
Å bruke penger på brannfolk, det er en dårlig ide. De kommer jo aldri frem før det allerede har begynt å brenne! Brannstasjonen er så langt unna, og brannfolkene er sikkert uansett opptatt på en annen jobb, et annet sted. Utstyret deres er veldig dyrt i innkjøp, og bare tenk på alle de kostnadene en får på utdanning, øving og vedlikehold.
Det må da være mye bedre å heller satse på fjernlevert presisjonsvann fra høytrykks sprinkelanlegg. En kan nok helt sikkert få til et godt konsept der sprinklene fylles med slukkeskum. Og så kan det suppleres med droner som flyr rundt med termiske sensorer, for å lokalisere ethvert branntilløp. Disse dronene kan vi utruste med slukkemiddel, for eksempel med pulver fra et vanlig håndholdt apparat, som frigjøres over ilden. Det vil jo være mye rimeligere enn store, dieselslukende brannbiler! Og hvis vi i tillegg prioriterer helikopter, så kan vi veldig raskt fly ut noen branningeniører til å overvåke, vurdere og melde hva som skjer. På den måte får vi god kontroll, og kan ta de beste strategiske beslutningene. Dette blir kjempebra, så vi trenger ikke lengre brannbiler!
I det virkelige liv, utenfor min egen lignelse, bor jeg i Mandal.Det er en by full av flotte, hvite trehus fra 1800-tallet. I «gågada» er det montert sprinkelanlegg utenpå fasadene, nesten usynlig langs takrennene, slik at en raskt og presist får lagt vann på bygninger vi er redde for å miste i en brann. På Kronheia har vi termisk kamera som overvåker byen, og som sender varsling rett inn i 110 sentralen i Arendal ved høye temperaturer. De gamle søppelkassene er erstattet med nedgravde containere; ikke på grunn av estetikk, men fordi «vanlige» søppelkasser kan bli arnested hvis tankeløse beboerne, eller ildspåsettere, kaster brannfarlige substanser i søpla. Mye er på stell i hjembyen min, og som i resten av landet er antall bygningsbranner synkende.
Men vi har selvfølgelig likevel et solid brannvesen! Mannskapsbil, stigebil, tankvogn, ledelsesbil, pumpe på hjul, med mer. En rekke spesialverktøy og ressurser, men først og fremst også røykdykkere som sier JA til å gå inn der alle andre har rømt ut. De jobber fra rom til rom for å sjekke at ingen ligger igjen. Brannslangen er tung å dra med seg gjennom bygget, og rekkevidden er kanskje ikke all verdens; men for de som eier bygget, og eventuelt fortsatt befinner seg på innsiden, er den uvurderlig viktig! Røykvarslere, termiske kamera, sprinkler; alt det handler vel om å overleve best mulig frem til røykdykkere i makkerpar tar seg inn for å redde liv og slå ned flammene.
Påfallende mange ganger i løpet av min tid som røykdykker i brannvesenet, har vi måtte bruke motorsag og brekkjern til å åpne opp vegger og tak, slik at en kommer til der hvor flammene faktisk er virksomme. Det hjelper lite å se røyk sive ut av taket, om en ikke har «folk på bakken» som kan ta seg inn for å avdekke den faktiske situasjonen i bygget. Om en ikke klarer åpne tak og vegger for å eksponere ilden, så kan en nærmest spyle på så mye slukkevann en bare vil, uten at det dreper flammen. Derimot er det stor sannsynlighet for at det forårsaker betydelige vannskader i intakte deler av bygget, selv om handlingen var godt ment.
Jeg er ikke motstander av langtrekkende presisjonsild, droner eller lette, mobile styrker. Dette er viktige deler av totalen for et troverdig forsvarskonsept for Norge. Imidlertid ser jeg stadige «angrep» mot den etablerte, mekaniserte brigadestrukturen. Hvis Norge er en bygning, så er Brigade Nord brannstasjonen vår. Noen få, men innflytelsesrike mennesker, hevder den mekaniserte brigaden er dyr, gammeldags, tung og lite fleksibel. De samme argumentene kan en helt sikkert bruke om et kommunalt brannvesen også, men da er jeg fristet til å hevde at en undervurderer brannvesenets ferdigheter, og at en i liten grad tar inn over seg hvor kompleks en bygningsbrann kan bli.
Å oppfylle forsikringsvilkårene for et bygg, det er eierens ansvar! Det er ikke barnas ansvar, naboens ansvar eller gjestenes ansvar. Troverdig mottiltak for bygningsbrann i det norske hus, det innebærer at vi opprettholder et godt trent, lokalt brannvesen. Brannvesenet bør komme med store tank-vogner som er i stand til å levere tonn etter tonn slukkemiddel ut av en 120 mm tut, lokalt til stede der hvor liv, helse og eiendom er i ferd med å gå opp i røyk. Det er langt på vei forutsetningen for at røykdykkerne skal kunne gjøre jobben sin, som er å gå inn, redde liv og slå ned flammene. Jeg syntes det er oppsiktsvekkende hvordan enkelte, inkludert byggets vaktmester, taler for å vrake konseptet brannbil, og dels begrunner det med at det ikke er noe vits å komme frem etter at brannen har startet.
Toppbilde: Stridsvognen Leopard 2A4NO i åpent landskap under hærøvelsen "Arctic Bolt" i Troms i november. Dette er det kraftigste stridsmiddelet i Brigade Nord for øyeblikket. Foto: Synne Nilsson/Forsvaret.
