‌‌Ja takk – begge deler, svarer Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) nå det fremstiller operasjonsmiljøet som sammensatt og uforutsigbart (Regjeringen, 2019). FMR belyser dermed Norges nåværende sikkerhetspolitiske veivalg og selvbilde. Valg som faller naturlig i kjølvannet av hendelser som 9/11-terrorangrepene og den arabiske våren. Det er en verden hvor blant annet internasjonale organisasjoner som FN, og regionale aktører som NATO har fått stadig større roller. I tillegg fokuseres det i dag mer på menneskerettigheter enn tidligere, hvorav prinsippet om menneskelig sikkerhet[1] blir viktig for Forsvaret (Forsvarsdepartementet, 2009). Slik ser vi hvordan Forsvaret erkjenner at statssikkerhetsbegrepet ikke lenger er dekkende til å formulere kompleksiteten i truslene Norge står overfor. Det tydeliggjøres i omfanget til krigene i Ukraina, Afghanistan, Irak og Syria . Ved å se på hva militærteorien sier om dagens operasjonsmiljø, oppdager vi raskt fraværet av akademisk konsensus om dagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Men til tross for manko på felles forståelse, mangler det ikke løsningsforslag fra dagens militære tenkere. Denne korte artikkelen utdyper noen ideer som kan gi økt forståelse for operasjonsmiljøet, og hvorfor militærteoriens forklaringskraft sannsynligvis forblir blandet også i fremtiden.  

En fin bukett av trestavelse-konsepter; RMA, EBAO og NCW‌‌

FMR påpeker at varslingstidene i dag er redusert, og forklarer hvorfor moderne teknologi utfordrer sikkerhetspolitikken (Regjeringen, 2019). For mange kan operasjonsmiljøet derfor beskrives ved hjelp av teknologioptimistiske konsepter som «Revolution in Military Affairs» (RMA)[2], “Effects Based Approach to Operations” (EBAO)[3]og “Network-Centric Warfare” (NCW)[4]. De tre konseptene hevder at et nettverk av innsatsmidler kan forbedre informasjonsdeling, gi felles situasjonsbevissthet og muliggjøre samarbeid (Cebrowski & Garstka, 1998). De baserer seg også fortrinnsvis på avstandsleverte presisjonsvåpen, og troen på at informasjonsteknologi øker evnen til effektiv krigføring (Echevarria II, 2014). Dette er praktisk for de som mener antall drepte er viktig, men det kan også føre oss på villspor – primært ved å tenke på motstanderne som sentralt kontrollerte enheter (Peoples & Vaughan-Williams, 2014). Slik ser vi hvordan en smal tolkning av RMA, EBAO og NCW fører til teknologipessimisme. Dette kan være noe av grunnen til at NATO i 2010 besluttet å legge til side EBAO konseptet (NATO, 2010). Men som vist av FMR, kan teknologien forklare mye av hvorfor trusselbildet i dag er annerledes enn tidligere.

RMA, EBAO og NCW ble først introdusert på 1990-tallet og har siden da mottatt mye kritikk. Til tross for det kan mange av deres ideer sies å være relevant også i dag – mye grunnet teknologiens raske innovasjonstempo. Økt kapasitet innen miniatyrisering, kunstig intelligens og robotikk gir økt sårbarhet, men den åpner også opp for store muligheter til å realisere blant annet ideer fra RMA. Noe som vil gjøre de neste to tiårene enda mer revolusjonerende enn de to foregående tiårene (O’Hanlon, 2018). Det første vi kan lære fra blant annet RMA er at angrep, ved hjelp av teknologi, kan gjennomføres raskt og nesten uten forvarsel. Det andre er at måloppnåelse sikres ved å utnytte ideer fra EBAO sin effekttenkning.[5] Det tredje er at angrepene blir harmonisert ved hjelp av NCW sin ide om at nettverket av sensorer muliggjør riktige og hurtige beslutninger til tross for at operasjonsmiljøet er komplekst.

Grunntanken er at for å nå mål mest mulig effektivt, må maktmidlene tilpasses den til enhver tid rådende situasjonen. Vektleggingen av effekter og systemtenkning kommer tydelig frem i NATO's planleggingsprosesser generelt, og deres vurdering av fremgang og resultater[6] spesielt (Ravn, 2016). Slik ser vi hvorfor ideer fra RMA, EBAO og NCW fremdeles er relevant i dag. På den andre siden viser historien oss hvordan høyteknologiske angrep ikke hjelper i land som Afghanistan og Irak (O'Hanlon, 2015). Det skyldes at beslutningstakerne ofte ikke tar høyde for immaterielle egenskaper i operasjonsmiljøet (West, 2019), og at krigføringen dermed blir dominert av jakten på maksimal effektivitet og operativ perfeksjon. Et fokus som risikerer økt taktisk repetisjon, hvor strategien blir adskilt fra logikken om mål og midler (Bousquet, 2018).

Relevansen til det menneskelige elementet

I motsetning til RMA, EBAO og NCW finnes det flere militære tenkere som mener at dagens krigføring hovedsakelig er lav-teknologisk og irregulær. Slike idéer kan også sies å påvirke Forsvaret ved at FMR beskriver et operasjonsmiljø hvor hele samfunnet kan bli utsatt for maktbruk og press. Samt hvordan Norge kan bli utsatt for en rekke militære og ikke-militære virkemidler fra statlige og ikke-statlige aktører. Her nevner FMR blant annet trusler fra konvensjonelle styrker, samt ikke-militære virkemidler som cyberangrep, manipulering, falske nyheter og propaganda (Regjeringen, 2019). Kort sagt ser vi at FMR hevder at suksess i krig ikke bare er produktet av informasjonsdominans, men også av mange andre konkrete- og immaterielle faktorer. Slik støtter FMR påstanden til Milan Vego (2007) om det menneskelige elementet: Det har vært viktig i fortiden, og vil fortsette å være nøkkelen til suksess også i fremtiden. Ved å fokusere på det menneskelige element ser vi at operasjonsmiljøet består av komplekse problemer som ikke kan løses med en sjekklistetilnærming (CELMCDDE, 2016). Innsatsen bør derfor ikke bestemmes ut ifra hva tilgjengelige stridsmidler kan gjøre, men heller hva som faktisk kreves for å oppnå ønskede mål.

En oppfatning som beskriver operasjonsmiljøet på denne måten er New Wars konseptet. Det betrakter statsinstitusjonen som svekket, og sier at innsatsmidlene primært er asymmetriske og ikke-statlige (Hammes, 2006; Kaldor, 2013b; Metz & Johnson, 2001). New Wars beskriver operasjonsmiljøet som et resultat av nedbrytningen av de binære forholdene mellom statlig og ikke-statlig, ekstern og intern, samt privat og offentlig. Det forfekter også at operasjonsmiljøet kjennetegnes ved sammenblandingen av ukonvensjonelle og konvensjonelle styrker, noe som ofte uttrykkes i begrepet hybrid krigføring. I hybrid krigføring integreres irregulære- og regulære styrker i én organisasjon (Hoffman, 2009). I slike konflikter blir operasjonsmiljøet langt mer vanskelig å forstå. Eksempelvis kjempet mange av IS-krigerne ikke på direkte ordre fra IS sin leder Al-Bagdadi. Men det kan likevel sies at IS klarte å få til en form for helhetlig innsats i Syria krigen - mye grunnet faktorer som beskrives av New Wars.

New Wars predikerer også – på tross av om de villeste spådommer fra RMA, EBAO og NCW realiseres – at befolkningen i vestlige land vil stå i fare for å bli utmattet lenge før en motstander er nedkjempet i begrensede konflikter. I slike situasjoner kan vestlige land sies å risikere å lide samme skjebne som den Israel fikk i 2006 under den andre Libanon-krigen. Israelerne visste at de ikke kunne vinne en utmattelseskrig mot irregulære styrker. De søkte derfor å omgjøre krigen til en manøverkrig. Dette førte til operasjonssvikt på land, og en enda større fiasko i luften (Brom & Elran, 2007). Mye av dette kan sies å bunne i det som beskrives i FMR: I dag er det er vanskelig å definere konflikten, avgjøre hvem som står bak og samtidig treffe effektive mottiltak (Regjeringen, 2019).

Israels erfaringer i 2006 kan derfor sies å være en introduksjon til hvordan en organisasjon som NATO ville ha håndtert lignende situasjoner. Operasjonsmiljøet i den andre Libanon krigen var annerledes enn det NATO er vant med fra Afghanistan, og det er uvisst om NATO ville klare å lykkes der Israel mislyktes. Spørsmålet er om NATO kan forme konflikten til sitt eget forgodtbefinnende, eller om de må tilpasse seg operasjonsmiljøet. Med et raskt blikk virker den første løsningen meningsløs. Mye fordi operasjonsmiljøet omfatter ikke bare militære maktmidler, men også informasjons-, det diplomatiske- og det økonomiske domenet. Maktmidlene beskrives ofte med forkortelsen DIME (Bay, 2018). Slik ser vi at militærmakten inngår som én del i et større maktapparat, hvis hensikt er å gi en helhetlig virkning i operasjonsmiljøet. Dersom ideene fra New Wars er gyldige, blir det meget viktig for Forsvaret å vurdere hvilken rolle fellesoperasjoner har i et tverrsektorielt DIME-perspektiv.

New Wars tilbyr et veikart til å forstå virkeligheten som beskrives i FMR, men New Wars kan også sies å gi et ufullstendig bilde av operasjonsmiljøet. Et sammensatt operasjonsmiljø betyr ofte at utfordringene er utenfor vår oppfatningsevne. Det gjelder spesielt dersom man ser verden utelukkende fra ett perspektiv. Dersom vi skal forberede oss på morgendagens konflikter må vi – som i FMR – anerkjenne at det fremdeles forekommer krig mellom stater. New Wars hevder at mellomstatlige konflikter er avleggs (Kaldor, 2013b). De nylige kampene mellom tyrkiske og syriske soldater i Idlib motbeviser nettopp det (Jentoft, 2020).  Et annet eksempel er Russlands angrep på Ukraina i 2014, som førte til annektering av Krim-halvøya og etablering av separatistiske enklaver i provinsene Donetsk og Luhansk (Allison, 2014). FMR sier dessuten at risikoen for mellomstatlig konflikt er relevant også i vår del av verden (Regjeringen, 2019). Alt dette kan sies å utfordre New Wars konseptet, og viser kanskje én av de store svakhetene med Kaldor's tenkning; at staten er svekket på grunn av globalisering (Kaldor, 2013a). Dette er kanskje tilfellet i sårbare stater som Somalia og Jemen, men i resten av verden ser det ut til at staten vil ha en viktig rolle også i fremtiden (Gray, 2012).

En annen svakhet med New Wars er det faktum at mye av ideene ikke er nye. Konflikter har alltid hatt gråsoner mellom statens innsatsmidler, sivile tap og ikke-statlige aktører (Krieg & Rickli, 2019). Andre verdenskrig er full av eksempler på sivile tap, og hvordan irregulære aktører kriget for andre mål og med andre metoder enn de statlige aktørene. Men New Wars kan likevel være den mest lovende veien videre i forståelsen av dagens operasjonsmiljø. New Wars har formet mye av nåtidens militære tenkning, og er fortsatt et viktig motstykke til den teknologidrevne forsvarsdebatten. Alternativene representert av; RMA, EBAO og NCW forklarer heller ikke hvordan alle muligheter kan utnyttes for å sikre gevinstuttak. I FMR ser vi at teknologi beskrives hovedsakelig i et trusselperspektiv. Mye grunnet at teknologispredning fører til redusering av vestens militærteknologiske forsprang. Det fører til nye sårbarheter og utfordringer, og stiller krav til økt innovasjons- og endringstakt i forsvarssektoren (Regjeringen, 2019). Slik viser FMR oss hvordan dagens operasjonsmiljø har beveget seg bort fra forrige århundres høyintensitet- og konvensjonelle krigføring.

Den amerikanske hæren sitt operasjonskonsept «Win in a Complex World» beskriver også operasjonsmiljøet som sammensatt og uforutsigbart (Brown, 2015). At konflikter er komplekse er heller ikke nytt, og forklares kanskje best av Krulak's (1997) velkjente metafor om «the three block war»: Den beskriver at stridsmidlene må kunne utføre fullskala militære oppdrag, fredsbevarende operasjoner og humanitær innsats innenfor en og samme bydel. Metaforens fortsatte relevans bekreftes av James N. Mattis & Frank G. Hoffman (2005) som videreutvikler ideen med et fjerde aspekt: psykologiske- og informasjonsoperasjoner.

‌‌Befolkningsspørsmålet og avskrekking

En annen viktig forståelse av operasjonsmiljøet finnes i FMR sin beskrivelse av hvordan Russland baserer sin sikkerhetspolitikk og avskrekkingsstrategi på atomstyrker (Regjeringen, 2019). Hensikten med tradisjonell avskrekking er å unngå store kriser ved å advare om alvorlige konsekvenser (bruk av atomvåpen) dersom motparten utviser uønsket oppførsel (Freedman, 2019). Men i dag ser vi at elementer fra New Wars kan sies å flytte avskrekking til sentrum av konflikter også på lavere nivåer. En slik vertikal og horisontal forskyvning innen avskrekking kan sies å bidra til økt usikkerhet i operasjonsmiljøet. Når konflikter foregår i cyberdimensjonen, det ytre rom eller ved bruk av spesialstyrker og private selskaper, stilles det i dag spørsmål ved om aktører er villige til å bruk avskrekkingsvirkemidler i områder hvor de normalt ikke forventes å bli brukt (Gartzke & Lindsay, 2019). Det er blant annet usikkert hvilken respons et cyberangrep hjemler i de fysiske krigføringsdimensjonene (Singer & Friedman, 2014). Usikkerheten kommer også frem i FMR sin vektlegging av viktigheten av situasjonsbevissthet i moderne konflikter. Slik belyser FMR hvorfor vi er avhengig av verdensrommet og cyberdimensjonen for å kunne planlegge og gjennomføre militære operasjoner med optimal effekt (Regjeringen, 2019). Dagens operasjonsmiljø er også vanskelig å beskrive som en krig mellom to låste fronter. Dagens front kan derimot sies å ha huller på alle DIME-nivåer. I så fall blir det viktig å kunne identifisere hullene før det er for sent - og raskt gjøre noe med dem. Dette belyser behovet for både sivil- og militær informasjonsinnhenting og bedre analysekapasitet for å sammenstille informasjon fra tverrsektorielle kilder (Norheim-Martinsen & Nyhamar, 2015). Det vil blant annet kreve at våre etterretningstjenester erkjenner alle aspekter av operasjonsmiljøet. Det er derfor FMR belyser behovet for å forbedre evnen til tverrsektoriell situasjonsforståelse, informasjonsflyt og samarbeidsmekanismer. Om Norge og NATO er i stand til å betrakte operasjonsmiljøet på denne måten er vanskelig å si.

Hva kan vi lære av dagens diskurs?

Diskusjonen rundt FMR sin beskrivelse av operasjonsmiljøet fører til en logisk slutning: Vi bør anerkjenne teknologiens begrensninger samtidig som vi ser viktigheten av det menneskelige element. Det tydeliggjør militærmaktens rolle, og forståelsen for hvordan den påvirker hele DIME-spekteret. Et balansert forhold mellom ideene diskutert ovenfor kan være et nyttig hjelpemiddel, og kan føre til redusert risiko for tap av menneskeliv og unødvendige materielle skader i fremtidige konflikter. Samtidig kan det gi oss økt årvåkenhet rundt om vi skal øke innsatsen, eller om det er på tide å trekke seg ut.

Hvis Forsvaret ikke skal bli igjen på feil side av historien, men heller bevege seg i riktig retning må først den tradisjonelle kaldkrigstenkningen erstattes. Noe som ville tydeliggjort at gammelt tankegods uttrykker ingenting utover intellektuell forvirring. Og at det i fravær av én perfekt løsning finnes militærteorier som kombinert kan føre Forsvaret fremover – da tenker jeg at ideene fra RMA, EBAO, NCW og New Wars gir et godt utgangspunkt for forståelse.

Foto: N/A

[1] Menneskelig sikkerhet betyr beskyttelse av enkeltindividet, der menneskerettighetene og retten til liv og personlig trygghet står i sentrum. Menneskelig sikkerhet er nært knyttet til det såkalte Responsibility to Protect (R2P)-prinsippet (Forsvarsdepartementet, 2009).

[2] RMA beskriver hvordan teknologiutvikling gir økt kapasitet innen; 1) etterretning, overvåking og oppklaring. 2) kommando, kontroll og informasjon. 3) presisjonsvåpen. Dette gir viktige operasjonelle forbedringer som mer presise angrep, hurtigere og mer langtrekkende forflytninger og informasjonsdominans (Nyhamar, 2003).

[3] I den mest grunnleggende forstand innebærer EBAO å bestemme hvilke effekter militæret skal skape for å oppnå de militære målene som er med på å oppnå den militære strategien, ettersom det bidrar til generell strategisk suksess - og deretter anvende den beste kombinasjonen av midler for å skape disse effektene (CELCDDE, 2016)  Det er en prosess for å oppnå et ønsket strategisk resultat eller effekt på fienden gjennom synergistisk og kumulativ anvendelse av hele spekteret av militære og ikke-militære evner på alle konfliktnivåer (Batschelet, 2002)

[4] NCW tilbyr et konseptuelt rammeverk som knytter sammen beslutningstakere, sensorer og effektorer i nettverk av informasjonsinfrastruktur. I nettverket samles informasjon kontinuerlig inn, gjøres tilgjengelig og distribueres. Økt situasjonsbevissthet skal gjøre det enklere for sjefer på alle nivåer å fatte riktige beslutninger hurtig (Alberts et al., 2002). I Forsvaret forklares NCW med begrepet Nettverksbasert forsvar (NbF).

[5] I praksis er effekttenkning å; 1) velge ut hva som skal påvirkes, 2) prioritere aktørene, 3) påvirke motparten på en måte som kan bidra til å oppnå overordnede mål , 4) vurdere resultatene, 5) revurdere innsatsen.

[6] I NATO kalles vurdering av fremgang og resultater «Operations Assessment»

Referanser

• Alberts, D. S., Garstka, J. J., & Stein, F. P. (2002). Network centric warfare : developing and leveraging information superiority. Washington, DC: National Defense University Press.
• Allison, R. (2014). Russian ‘deniable’intervention in Ukraine: how and why Russia broke the rules. International affairs, 90(6), 1255-1297.
• Batschelet, W. A (2002). Effects-based operations: A New Operational Model?: USAWC Strategy Research Project, Carlisle Barracks, PA. Hentet fra: http://www.iwar.org.uk/military/resources/effect-based-ops/ebo.pdf
• Bay, C. A. (2018). Cocktails from Hell: Five Complex Wars Shaping the 21st Century: Bombardier Books.
• Bousquet, A. (2018). The Eye of War: Military Perception from the Telescope to the Drone: U of Minnesota Press.
• Brom, S., & Elran, M. (2007). The Second Lebanon War: Strategic Perspectives: Institute for National Security Studies.
• Brown, L. G. R. B. (2015). The Army University: Educating Leaders to Win in a Complex World. Military Review, 95(4), 18.
• Cebrowski, A. K., & Garstka, J. J. (1998). Network-centric warfare: Its origin and future. Paper presented at the US Naval Institute Proceedings.
• Curtis E. Lemay Center for Doctrine Development and Education (2016). The effects Based Approach to Operations. Hentet fra: https://www.doctrine.af.mil/Portals/61/documents/Annex_3-0/3-0-D06-OPS-EBAO.pdf
• Echevarria II, A. J. (2014). Reconsidering the American way of war: US military practice from the revolution to Afghanistan: Georgetown University Press.
• Forsvarsdepartementet. (2009). Evne til innsats : strategisk konsept for Forsvaret. Oslo: Forsvarsdepartementet.
• Freedman, L. (2019). Ukraine and the Art of Strategy: Oxford University Press.
• Nyhamar, Tore (2003) Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) -rapport 2003/02410. Amerikansk militærteknologi og forholdet til Europa. Kjeller.
• Gartzke, E., & Lindsay, J. R. (2019). Cross-Domain Deterrence: Strategy in an Era of Complexity: Oxford University Press.
• Gray, C. S. (2012). Another bloody century: Future warfare: Hachette UK.
• Hammes, T. X. (2006). The sling and the stone: on war in the 21st century: Zenith Press.
• Hoffman, F. G. (2009). Hybrid warfare and challenges.
• Jentoft, M. (2020). Erdogan truer med å angripe syriske regjeringsstyrker. NRK. Retrieved from https://www.nrk.no/urix/frykter-full-krig-mellom-syria-og-tyrkia-1.14898993
• Kaldor, M. (2013a). In defence of New Wars. Stability: International Journal of Security and Development, 2(1).
• Kaldor, M. (2013b). New and old wars: Organised violence in a global era, third edition: John Wiley & Sons.
• Krieg, A., & Rickli, J.-M. (2019). Surrogate warfare: the transformation of war in the twenty-first century: Georgetown University Press.
• Krulak, C (1997). The three block war. Vital speeches of the day. Vol. 64 Iss. 5. Chicago.
• Mattis, J. N., & Hoffman, F. G. (2005). Future Warfare The Rise of Hybrid Wrs. Proceedings(November), 18-19.
• Metz, S., & Johnson, D. V. (2001). Asymmetry and US military strategy: Definition, background, and strategic concepts.
• Norheim-Martinsen, P. M., & Nyhamar, T. (2015). International military operations in the 21st century : global trends and the future of intervention. New York: Routledge.
• O'Hanlon, M. E. (2015). The future of land warfare: Brookings Institution Press.
• Forsvarsdepartementet. (2009). Evne til innsats : strategisk konsept for Forsvaret. Oslo: Forsvarsdepartementet.
• Mattis, J. N., & Hoffman, F. G. (2005). Future Warfare The Rise of Hybrid Wrs. Proceedings(November), 18-19.
• NATO. (2010). MCM-0041-2010 MC position on use of effects in operations. Brussel.
• O’Hanlon, M. (2018). Forecasting change in military technology, 2020-2040. MILITARY TECHNOLOGY, 2020, 2040.
• Peoples, C., & Vaughan-Williams, N. (2014). Critical security studies: An introduction: Routledge.
• Ravn, B. (2016). Operations Assessment - vurdering av fremgang og resultater. In M. Andersen & G. Ødegaard (Eds.), Militære fellesoperasjoner - en innføring. Oslo: Abstrakt.
• Regjeringen. (2019). Forsvarssjefens fagmilitære råd. Oslo Retrieved from https://www.regjeringen.no/contentassets/8abeb7eedf034b1aaaf1c2b63729f2cd/fmr_2019_kortversjon_godkjent_.pdf.
• Singer, P. W., & Friedman, A. (2014). Cybersecurity: What everyone needs to know: oup usa.
• Vego, M. (2007). The NCW illusion. In (pp. 17). Washington.
• West, B. (2019). Call sign chaos : Learning to lead.

‌‌‌‌