Is i magen, øye for kontekst og langsiktighet: Hvilke erfaringer fra Ukraina skal vi ta med oss inn i neste langtidsplan, og hvilke ikke?

I 2024 skal regjeringen legge frem ny langtidsplan for forsvarssektoren. Da forsvarsminister Bjørn Arild Gram ga forsvarssjefen mandatet til det fagmilitære rådet som skal være med i beslutningsgrunnlaget for langtidsplanen, uttalte han at «Verden er dramatisk endret siden langtidsplanen for forsvarssektoren ble vedtatt for to år siden.»[1] Det er åpenbart at den viktigste endringen forsvarsministeren henviste til var Russlands fullskala invasjon av Ukraina 24. februar i fjor.

Det er ikke mindre åpenbart at erfaringene fra denne krigen må være med i utarbeidelsen av ny langtidsplan. Et spørsmål er hvordan vi allerede nå, mens krigen enda raser, kan vurdere hvilke erfaringer som vi har forstått riktig, som er relevante og viktige nok til å prioriteres. I denne artikkelen vil jeg gå gjennom noen erfaringer fra krigen i Ukraina. Både med tanke på hva de bør bety for innholdet i neste langtidsplan, og med tanke på hva de kan fortelle oss om det å trekke erfaringer fra en pågående krig og planlegge ut fra dem. Jeg vil også se på noen typer erfaringer som er viktige, men som antagelig ikke hører hjemme i en langtidsplan.

Tidlige feiltolkninger

En fallgruve er feiltolking av tidlige observasjoner i krigen som endelige erfaringer. To eksempler fra starten av krigen i Ukraina er påstandene om stridsvognens død og de nærmest uovervinnelige tyrkiske Bayraktar TB2 mellomstore UAVene. I begynnelsen av krigen påførte lette ukrainske styrker med bærbare panservernvåpen russiske styrker betydelige tap av stridsvogner, og det var fristende å konkludere med at stridsvognen har blitt irrelevant. Ukraina kunne legge ut videoer av ukrainske Bayraktar TB2 som ødela russisk materiell på bakken, og godt hjulpet av de samme UAVenes suksess i krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia i 2020, fikk de rykte på seg for å være usårlige vidundervåpen. Nå vinteren 2023 donerer omsider Vesten stridsvogner til Ukraina som har bedt om det lenge, og mesteparten av den opprinnelige Bayraktar TB2-flåten var skutt ned alt på forsommeren 2022. «Taperen» har demonstrert fortsatt relevans, og «vinneren» har fått avslørt sine begrensninger.

En fallgruve er feiltolking av tidlige observasjoner i krigen som endelige erfaringer.

Brikker i system

Samtidig er det klart at både suksess og nederlag henger sammen med forhold som går utover våpensystemene alene. Hadde russiske stridsvogner vært brukt i et velsmurt samvirkesystem av godt trente og motiverte mannskaper, ville også de tidlige resultatene sett annerledes ut.[2] I den tidlige fasen av krigen var russiske luftvernavdelinger ikke forberedt på å møte mellomstore UAVer, og de kunne operere overraskende fritt. Dersom Ukraina hadde hatt større evne til å vinne kontroll i lufta ville denne typen plattformer ha beholdt sin relevans i større grad. Dette viser til enda en potensiell fallgruve i langtidsplanlegging – at en fokuserer på enkeltplattformer og overser at stort sett ingen våpensystemer fungerer i et tomrom. Plattformer fungerer best som brikker i et system hvor ulike kapasiteter gjensidig støtter hverandre. I tillegg er de avhengige av støtte, i form av vedlikehold og beslutningsstøtte for å fungere best mulig. En tilsynelatende vedvarende svakhet i norsk forsvarsplanlegging har vært at støttestrukturene rundt nye plattformer sjelden har blitt tatt tilstrekkelig høyde for og finansiert – slik som tilfellet er med Forsvarets mest slagkraftige våpensystem F-35.[3] Når det er sagt – det er klart at den voldsomme utviklingen som har skjedd med ubemannede luftfartøy i ulike størrelser, og særlig i direkte støtte til bakkeoperasjoner, er noe Forsvaret må ta inn over seg. Luftforsvaret bør ta særlig ansvar og ledelse for å sikre pragmatiske, raske og trygge prosedyrer for innføring og bruk.

Det tar tid å bygge kapasiteter

En annen fallgruve er å ukritisk overføre erfaringer fra Ukraina uten å ta med konteksten erfaringene blir gjort i. Ukraina og Norge er svært forskjellige land, geografisk, klimatisk og ikke minst demografisk. En kontekstuell faktor som er mulig å overse fordi Russlands krig mot Ukraina endret så dramatisk karakter i februar i fjor er at det tar tid – år – å bygge kapasiteter. Krigen i Ukraina startet ikke 24.02.2022, den startet i 2014. Da var det ukrainske forsvaret i sørgelig forfatning og ikke i stand til å yte effektiv motstand over tid mot russisk militærmakt. Siden har det ukrainske forsvaret blitt reformert og bygd opp – ikke smertefritt eller uten konflikter om prioriteringer – men i løpet av litt over sju år bygde Ukraina opp styrken som avslørte den på papiret formidable russiske krigsmaskinens store indre svakheter, stoppet den og slo den tilbake. Dette er nesten dobbelt så lenge som en typisk norsk langtidsplanperiode – nesten to. Å sikre langsiktighet gjennom flere langtidsplaner vil åpenbart være et gode.

Sikre oppslutning

En vesentlig faktor for at Ukraina lyktes med å holde fokus så lenge har vært en beundringsverdig høy trusselbevissthet og moral, både hos militære og sivile. En ukrainsk soldat fortalte i november 2021 at en grunn til at de ble tatt på senga i 2014 var at de ikke forestilte seg at de kunne bli angrepet av Russland – men i årene etter har de aldri vært i tvil om hva trusselen er. Mens ukrainske soldater har visst hva de har slåss for, og det ukrainske sivilsamfunnet på eget initiativ og for egne penger har selvorganisert i et totalforsvarskonsept, har russiske soldater åpenbart vært mindre motiverte. Flukt fra og sabotasje mot mobilisering i september har vist at den russiske befolkningen ikke udelt støtter invasjonen – eller i det minste ikke er villig til å risikere liv og helse. Motivasjon og lojalitet til hjemlandet er uhåndgripelige faktorer og kan ikke beordres fram. Paradoksalt nok kan manglende tillit til at myndighetene ha ført til at flere ukrainere valgte å engasjere seg personlig i krigen.[4]  Tiltakene som skal foreslås i en langtidsplan for Forsvaret er i hovedsak fysiske, håndgripelige ting. Disse erfaringene hører derfor antagelig ikke til i diskusjonen om ny langtidsplan, men de fortjener en plass på andre arenaer. Hvordan kan vi i en norsk kontekst sikre oppslutning om både militært forsvar og totalforsvaret, som har vist seg så viktig i krigen i Ukraina?

Kvantitet betyr noe

Selv om konteksten er forskjellig, behøver det ikke bety at en erfaring fra Ukraina er irrelevant. Men konklusjonene som trekkes må gjøres med bakgrunn i norske forhold – og det kan hende at vår løsning må være en annen enn Ukrainas. For eksempel er det en ukontroversiell erfaring er at kvantitet betyr noe, både i antall våpen, ammunisjon og i personell. Ukraina skal for eksempel ha mobilisert så mange som 700 000 soldater til forsvaret, og har sammen med andre sikkerhetsstyrker nær en million mennesker under våpen.[5] Sammen med Russlands veldokumenterte problemer med rekruttering har dette gitt Ukraina en i alle fall midlertidig fordel på personellsiden, som sannsynligvis bidro til kollapset til de russiske forsvarsstyrkene i Kharkiv fylke i august-september 2022. Dette er det selvfølgelig umulig for Norge med en åttendedel av Ukrainas befolkning å få til. Konklusjonene vi kan trekke av dette er at vi må finne måter å avbøte at vi alltid vil være tallmessig underlegne i en konfrontasjon med Russland. Det kan for eksempel være med teknologiske grep som presisjonsvåpen som maksimerer effekten av hvert enkelt skudd. Og det understreker klart at vi vil være vedvarende avhengige av forpliktende allianser, og evne til å sikre mottak av alliert hjelp. Samtidig kan vi ikke underslå at alt tyder på at det norske forsvaret er kronisk underbemannet på mange områder og at både antall tilsatte og styrkedisponerte reservister må økes.

Lagerbeholdning

Ammunisjonslagre betyr også noe. I skrivende stund skal Russland ha tapt over 1000 stridsvogner som er ødelagt eller skadd.[6] Bortimot hver eneste en av disse må ha blitt truffet av et missil, en granat eller kjørt på en mine. I et luftperspektiv vet vi også at Russland har skutt et firesifret antall missiler mot Ukraina, og det gir også en pekepinn på missilforbruket til ukrainske luftvernsystemer. Krigen har også smertelig demonstrert at det ikke bare er å handle når krigen først starter, og det tar tid å øke produksjonen. Å sette eksakte tall på norske ammunisjonslagre i den offentlige diskusjonen forut for en ny langtidsplan er nok ikke klokt, men de er sikkert ikke store nok (at vi også har for få luftvernsystemer er det sikkert andre i denne utgaven av Luftled som tar opp.) Derfor er det også krevende å sette eksakte måltall for ammunisjonsbeholdninger vi skal bygge opp i en ny langtidsplan, men en ambisjon bør på en eller annen måte ned på papiret. Det er ikke bare en god ting for egen sikkerhet å ha tilstrekkelige ammunisjonslagre, men om lagrene er store nok til å dele er det også en god ting for å kunne vise alliansesolidaritet eller solidaritet med andre partnernasjoner, slik den frie verden har delt av sine lagre med Ukraina. Og alliansesolidaritet virker som kjent begge veier – om ikke vi som er en av de rikeste NATO-nasjonen tar oss råd til å bygge opp lagre store nok til å deles, hvordan kan vi forvente at andre vil dele med oss om det trengs?

Sterke luftvernsystemer

En erfaring som ikke burde overraske luftmaktsbevisste lesere er at den som har kontroll i lufta som regel har kontroll på overflaten. I luftkrigen i Ukraina har partenes luftvernsystemer vist seg sterkere enn evnen til å undertrykke og ødelegge dem, vinne luftkontroll over motstanderens territorium og utnytte dette. Russiske angrep inn på dypet av ukrainsk territorium har vært gjennomført med ballistiske missiler, kryssermissiler og enveis angreps-UAV.[7] Ukrainske angrep inn på dypet av russiskkontrollert og russisk territorium har vært med improviserte kryssermissiler, enveis angreps-UAV og asymmetriske midler som bilbomben som rammet Kertsj-broen mellom Krym-halvøya og Russland i oktober 2022. At Russland ikke har lyktes med å vinne kontroll i lufta har betydd at Ukraina har kunnet etterforsyne og kraftsamle styrker i relativ sikkerhet. Evne til å undertrykke og ødelegge avanserte luftvernsystemer vil altså være avgjørende for den som vil vinne seg kontroll i lufta over territorium kontrollert av en motstander. Dette er en særdeles krevende øvelse, som kanskje bare USA behersker å gjøre alene i dag.[8] Om det kan være en ambisjon for Norge alene er heller tvilsomt, men F-35 har i utgangspunktet gode egenskaper for å bidra i slike operasjoner i en allianseramme. For å undertrykke og ødelegge luftvernsystemer er det også klokt å se utover Luftforsvaret. Langtrekkende ild fra landbaserte systemer som kortdistanse ballistiske missiler og presisjonsstyrt rakettartilleri kan inngå i et system for å bryte ned en motstanders integrerte luftvernsystemer.[9]

Interdikt vs strategiske angrep

Slike systemer har også vist seg å være svært effektive mot noen av russernes akilleshæler – et gammeldags logistikksystem og en sentralisert og strengt hierarkisk kommando- og kontrollstruktur. Da Ukraina fikk tilført langtrekkende artillerisystemer fra sommeren 2022 gav de god effekt mot framskutte ammunisjonsplasser og kommandoplasser, og var med å la til rette for de vellykkede offensivene i Kharkiv og Kherson fylker om høsten. Denne typen bekjempelse av kritiske funksjoner og ressurser bak fronten kaller vi interdikt. Ukrainerne har brukt det langtrekkende artilleriet sitt til dette, blant annet fordi de ikke har kunnet utnytte kampflyvåpenet sitt til det samme. I motsetning til den russiske strategiske utpressingskampanjen med angrep på kraftinfrastruktur og sivile mål med missiler som startet høsten 2022 gav ukrainske interdiktoperasjoner relativt rask effekt. Den russiske strategiske kampanjen ser derimot ut til å ha mistet framdrift både på grunn av mangel på missiler og stadig mer effektivt ukrainsk luftvern, reparerende og avhjelpende tiltak. Dette er nok en erfaring som det kan være tidlig å konkludere om, men den ser ut til å styrke Robert Papes påstand om at interdiktoperasjoner mot fiendens deployerte er en mer effektiv bruk av luftmakt enn strategiske angrep som baserer seg på mer indirekte effekter.[10] Om det er en erfaring som vil ha stor betydning for en langtidsplan for småstaten Norge er kanskje tvilsomt. Spesialiserte våpensystemer som langtrekkende bombefly er uansett utenfor økonomisk rekkevidde. Valg av luftmaktsstrategi og målutvelgelse hører hjemme i utvikling av operasjonsplaner. Dersom strukturen gir evne til langtrekkende presisjonsild fra sjø, luft og land vil det gi frihet til å velge mellom ulik vekting av strategiske og interdiktmål.

Ukrainakrigen ser ut til å styrke Robert Papes påstand om at interdiktoperasjoner mot fiendens deployerte er en mer effektiv bruk av luftmakt enn strategiske angrep

Langtidsplanen trenger langsiktighet

For å oppsummere er det min vurdering av erfaringene fra Ukraina at det er ganske kjedelige tiltak som vil gi størst virkning i den relativt korte perioden en norsk langtidsplan varer. Det er en forslitt, men stadig viktig påstand at først må vi få det vi har til å virke, og det må blant annet gjøres med å fylle opp strukturen med tilstrekkelig personell og lagrene med tilstrekkelig ammunisjon. Dernest må vi identifisere mangler i støtteapparat rundt de plattformene vi har, og eventuelt støtteplattformer eller evner som mangler for å få det vi har til å fungere som et helt system. Langtrekkende ild stiller for eksempel betydelige krav til evne til å finne mål, følge dem, gi måldata til våpensystemene som skal bekjempe dem og ikke minst til å vurdere effekten av ilden. Dersom det skal innføres nye kapasiteter kan ikke slike sammenhenger overses. Realistisk sett er det fort snakk om prosesser som vil gå langt utover en vanlig langtidsplanperiode. Slik understreker erfaringene fra Ukraina også en ting vi egentlig visste om forsvarsplanlegging fra før – at den trenger langsiktighet. For det første har strukturvalg som blir tatt i dag følger tiår fram i tid. For det andre tar oppbygging av kapasiteter tid, særlig så lenge vi ikke ser noen overhengende eksistensiell trussel mot oss selv.

Langtrekkende ild stiller for betydelige krav til evne til å finne mål, følge dem, gi måldata til våpensystemene som skal bekjempe dem og ikke minst til å vurdere effekten av ilden.

Foto: Forsvaret