Ukraina-krigen som pedagogisk dilemma

[I]t is a war that is so confusing […] especially for the uninitiated. […]. Russia invaded. Why? […]. Then you got to get into the whole US-backed coup in 2014 and then you have to think about NATO and the agreement that was made […] when the wall came down in Berlin, the agreement that NATO would not push forth and move closer to Russia, which [NATO] violated over and over again. The whole thing is so complicated. - Joe Rogan [1]

I motsetning til hva Joe Rogan hevder, er ikke krigen i Ukraina så fryktelig komplisert: Det er en uprovosert aggresjonskrig ført av Russland mot Ukraina. Men den har en kompleks forhistorie som absolutt kan være forvirrende, og som det finnes mange varianter av i sosiale medier, podkaster og i akademia. Dette er et krevende landskap for studenter og undervisere å navigere.

Utfordringen blir ikke mindre av at det i tillegg til den faktiske krigen i Ukraina pågår en informasjonskrig om det som skjer, med hele Vesten som slagmark. Den norske støtten til Ukraina, for eksempel, bygger på en demokratisk konsensus som avhenger av en mer eller mindre omforent forståelse av konflikten. Partene i krigen er veldig klar over dette. Ikke minst Putin, som bruker mye ressurser på å fremme russiskvennlige narrativer i Vesten. Vi som underviser om krigen er – enten vi vil eller ikke – en del av denne informasjonskrigen. Vi har derfor et stort ansvar. Samtidig står vi en skvis mellom ulike hensyn.

På den ene siden er det naturlig å ville støtte opp under en enhetlig og moralsk tydelig fortelling om krigen – ingen ønsker å løpe Putins ærend. På den andre siden kan vi ikke være en ukritisk del av krigsinnsatsen. Vi har også en forpliktelse til akademiske idealer. Julie Wilhelmsen satte ord på denne spenningen da hun fikk Fritt Ord-prisen i 2023: forskere må ikke «falle for fristelsen til å legge død alternative analyser fordi situasjonen blir for vanskelig når samfunnet mobiliserer til konflikt», advarte hun da. Det er tross alt vi som skal være det åpne, kunnskapsbaserte samfunnet. [2]

Hadde alle fortellinger om Ukraina-krigen som overlapper med Putins fremstilling bare kunnet avfeies som propaganda, hadde undervisningsjobben hovedsakelig bestått av å debunke russisk desinformasjon til fordel for en vitenskapelig sannhet som støtter opp om vår side i krigen. Så enkelt er det imidlertid ikke. Snarere eksisterer det et tolkningsmangfold rundt krigen i faglitteraturen, hvor mange av bidragene i det minste delvis understøtter russiske talepunkter.

Hvordan skal undervisere presentere dette mangfoldet, uten å gi utilbørlig kredibilitet til Putins perspektiv? Det farligste er å ignorere de mer politisk ubehagelige delene av litteraturen. Det ville innebære å neglisjere en viktig del av jobben vår. Dessuten finner studentene ofte frem til disse bidragene på egenhånd uansett. Hvis den første gangen man hører om Nato-utvidelsen etter den kalde krigen som en del av den historiske konteksten rundt Ukraina-krigen er på podkasten til Joe Rogan – ja, da er man et unødvendig lett bytte for «kontrære» fortellinger.

Snarere må vi ta alle faglig funderte perspektiver på krigen på alvor og kritisk ettergå deres premisser. Bare slik vil vi utruste studentene til selv å kunne gå etter i sømmene fortellinger om krigen de møter i akademia og andre steder. Men hva vil det si, helt konkret? 

Jeg skal nøste i denne problemstillingen med utgangspunkt i tre fortellinger om hvorfor Putin invaderte Ukraina: imperialistiske ambisjoner, sikkerhetspolitiske interesser, og beskyttelse av russiske minoriteter. Som underviser må vi kunne gi studentene et godt grunnlag for å kunne skille mellom hvilke av disse motivasjonen som er reelle, og hvilke som eventuelt fungerer som skalkeskjul for andre ting. Teksten er strukturert rundt et utvalg faglige analyser som er ment å illustrere mangfoldet i litteraturen. Jeg vil trekke noen pedagogiske konsekvenser for undervisning om krigen underveis og til slutt.

Tre faglige fortellinger om krigen

Den offisielle begrunnelsen for den militære intervensjonen fra russisk hold har alltid vektlagt beskyttelse av russiske minoriteter i Ukraina mot det Putin har beskrevet som et «folkemord» begått av et nazi-regime i Kyiv (Fortuin, 2022). De færreste analytikere har tatt denne fortellingen på alvor. Men de som er mest sympatiske til den offisielle russiske forklaringen, slik som Richard Sakwa og Glenn Diesen, anfører visse argumenterer i dens favør, for eksempel at høyreekstremister spilte en rolle i Maidan-revolusjonen i 2014 som felte den pro-russiske ukrainske presidenten Viktor Jankovitsj,[3] og at Ukraina har ført en anti-russisk språkpolitikk (Diesen, 2024; Sakwa, 2015).[4]

Slike påstander er gjerne er i det minste delvis sanne (se fotnotene), og de blir ofte lite vektlagt i ikke-russiske fortellinger om krigen. Det er det gode grunner til, som det er viktig at studentene vet om. Det er en bevisst strategi fra Putins side å grumse til vannet og fremme «nyanseringer» som kan gi et skinn av legitimitet til hans handlinger. Riktig grotesk blir dette når vi sammenligner påståtte ukrainske menneskerettighetsbrudd med faktiske russiske krigsforbrytelser, slik som tortur av krigsfanger og den systematiske kidnappingen av ukrainske barn i okkuperte områder (se Hird, 2024).

Folkemordfortellingen og fremstillingen av Russlands invasjon som et humanitært prosjekt kan trygt legges på hyllen som et stykke krigspropaganda. Men det er likevel en jobb som må gjøres med å vise hvorfor: Hvorfor fremstillingen er absurd og hvordan det å overbetone visse sannheter og halvsannheter kan skape et feilaktig inntrykk av konflikten. Studentene vil nemlig ofte møte på disse fortellingene, i sosiale medier og andre steder.

En langt mer plausibel forklaring legger hovedvekten på Putins imperalisme. Putin selv har vært tydelig på at hans større prosjekt er å gjenreise Russland som en stormakt med en egen interessesfære som skal respekteres av andre stormakter (Galeotti, 2019, kap. 2). Dette innebærer blant annet at Putin ikke anser Ukraina som en ekte nasjon, med rett til selvbestemmelse, men som en del Russlands domene i verdenspolitikken. Denne forestillingen ble tydeliggjort i hans lange essay fra 2021 om «den historiske enheten mellom russere og ukrainere», hvor han avviser ideen om en egen ukrainsk nasjonal identitet som «uten noen historisk basis».[5]

Tor Bukkvoll mener at «[d]et er rimelig å se dette essayet som et forvarsel om den krigen som kom» (Bukkvoll, 2023, p. 158). Fiona Hill og Angela Stent går enda lenger, og argumenterer for at Putins imperialistiske holdning til sitt naboland egentlig er det vi trenger for å forstå krigen, og at alt annet er distraksjoner som tåkelegger krigen i favør Putin:

Russia’s president invaded Ukraine not because he felt threatened by NATO expansion or by Western “provocations.” He ordered his “special military operation” because he believes that it is Russia’s divine right to rule Ukraine, to wipe out the country’s national identity, and to integrate its people into a Greater Russia (Hill & Stent, 2022, p. 108).

Imperialismefortellingen byr i utgangspunktet ikke på store pedagogiske utfordringer: den glir friksjonsløst inn i den rådende politiske konsensus rundt krigen og den er godt understøttet empirisk. Faren er naturligvis at den kan bli for behagelig og underspille forklaringsfaktorer som er mer politisk problematiske. Som Hill og Stent hinter til, er ikke russisk imperialisme den eneste forklaringen på Ukraina-krigen studentene vil finne i akademia.

En tredje fortelling om krigen i Ukraina – den mest kompliserte å forholde seg til – tar utgangspunkt i Russlands strategiske, sikkerhetspolitiske interesser. Denne fortellingen ser Ukraina som en brikke i et større maktspill mellom Russland og Vesten/USA rundt europeiske sikkerhet etter den kalde krigen. Putin har ofte snakket om Ukraina-krigen i en slik kontekst. Rett før fullskalainvasjonen, i desember 2021, fremmet Kreml et forslag til en Nato-Russland-avtale som gjerne anses som Putins krav på dette området. Disse inkluderer at Nato-styrker trekkes ut av Øst-Europa og at all Nato-utvidelse stoppes, «including the accession of Ukraine».[6]

Ideen om at krigen i Ukraina bør tolkes i lys av større sikkerhetshensyn har fått en del sympati i faglitteraturen, særlig innenfor den såkalte realistiske skolen i studiet av internasjonal politikk. Den amerikanske statsviteren John Mearsheimer har sågar gått så langt som å legge skylden på Vesten for Putins invasjon, noe han har argumentert for siden annektering av Krym i 2014 (Mearsheimer, 2014). Etter fullskalainvasjonen fortsatte han i dette sporet, og avviste imperialismefortellingen om krigen:

Contrary to the conventional wisdom in the West, Moscow did not invade Ukraine to conquer it and make it part of a Greater Russia. It was principally concerned with preventing Ukraine from becoming a Western bulwark on the Russian border. Putin and his advisers were especially concerned about Ukraine eventually joining NATO (Mearsheimer, 2022).

Andre realister, slik som Paul D’Anieri, er mindre apologetiske i tonen, men legger seg i bunn og grunn på samme logikk:

While Russia was at fault for resorting to force, it is important to recognize that it perceived security challenges that caused considerable concern. One does not need to see Russia’s desire to control Ukraine as a “legitimate interest,” as some authors do, to acknowledge that Russia considered the loss of Ukraine to be intolerable (D'Anieri, 2023, p. 8). 

D’Anieri har forståelse for at Ukraina ønsket Nato-medlemskap, men ved å forfølge dette sporet ble det berømte sikkerhetsdilemmaet i internasjonal politikk utløst: at det én stat gjør for å øke sin sikkerhet – for eksempel å søke medlemskap i en militærallianse – oppfattes truende av andre stater. I slike tilfeller er det «the situation, or the system, which is to blame, not the individual actors», argumenterer D’Anieri (2023, p. 14). Med andre ord må omstendighetene, ikke bare Putin, ta sin del av skylda. For Mearsheimer er det åpenbart at alle stormakter ville reagert på samme måte: «Imagine the outrage in Washington if China built an impressive military alliance and tried to include Canada and Mexico in it» (Mearsheimer, 2014, p. 82).

I likhet med den humanitære fortellingen, gir sikkerhetsfortellingen en viss legitimitet til Putins invasjon, særlig dersom den kombineres med en avvisning av Putins imperialisme, slik som hos Mearsheimer. Ikke at denne fortellingen nødvendigvis innebærer et direkte bifall av Putins handlinger, men den gjør dem forståelige og rasjonelle, og i tråd med hvordan alle stormakter oppfører seg når de er truet. Erfaringsmessig vil mange studenter både ha hørt om og være tiltrukket av den sikkerhetspolitiske forklaringen på Ukraina-krigen, som altså har betydelig støtte i mange kretser i vestlig akademia.

I møte med den humanitære fortelling handler vår jobb som undervisere stort sett om å avvise og å sette ting i riktig perspektiv. Sikkerhetsfortellingen er langt mer krevende for undervisere. Den kan ikke avvises uten videre, fordi den er rotfestet i en anerkjent teori om internasjonal politikk og fordi den hviler på antakelser om Putins intensjoner som ikke er åpenbart usannsynlige. Men konsekvensene av å gi den et faglig godkjentstempel er også problematiske, med tanke på at den behandler det nåværende regimet i Kreml som en normal stormakt på linje med andre stormakter.

Dette handler ikke bare om hva som er empirisk treffende og etisk og politisk forsvarlig, men aktiverer et større prinsipielt spørsmål om hva teorier om internasjonal politikk dypest sett er. For min egen del er dette en pedagogisk anledning til å ri en kjepphest: at teorier om hvorfor statsledere gjør som de gjør under ulike omstendigheter ikke er rent analytiske, de er også normative (se Hvidsten 2019). Realismen, for eksempel, tilbyr ikke bare et rammeverk for å forklare Putins (og andre statslederes) handlinger, men også en standard for rasjonell oppførsel som disse handlingene kan bedømmes ut fra, og som fremtidige handlinger kan rettes etter.

Den normative dimensjonen av Mearsheimers teori kommer tydelig frem når han skriver at russisk oppførsel har foregått etter «realistiske diktater», altså rasjonelt, mens vestlige land  har fulgt «liberale ideer om internasjonal politikk», og dermed handlet irrasjonelt (Mearsheimer, 2014, p. 84). Implikasjonen er naturligvis at alle stormaktsledere burde være mer som «realistiske» Putin – og mindre som «idealistiske» Clinton, Bush og Obama.

Siden realistiske teorier om internasjonal politikk (i særdeleshet) ofte gjør krav på å være rent objektive beskrivelser av hvordan ting er uavhengig av hvordan vi ønsker at de skulle være – og baserer mye av sin troverdighet på nettopp det – er det en viktig jobb i undervisningssammenheng å problematisere denne antakelsen. Det betyr ikke at man uten videre skal avfeie det realistiske perspektivet på Ukraina-krigen, men man skal heller ikke akseptere dette perspektivet som mer virkelighetsnært og mindre ideologisk bare fordi det er mer kynisk.

En annen grunn til at vi ikke kan avvise sikkerhetsforklaringen på samme måte som den humanitære forklaringen er muligheten for at Putin faktisk har sikkerhetsbekymringer knyttet til Ukraina – hvor enn feilslåtte de måtte være. Peter Normann Waage argumenterer for dette:

[U]ansett om det er rett eller ei, har Russland gjennom mange år opplevd NATOs ekspansjon østover som en trussel […]. Det er denne opplevelsen vi må ta alvorlig, fordi den er et faktum. Vår mening om NATOs utvidelse østover har fint lite med saken å gjøre (Normann Waage, 2023, p. 68).

Hvor troverdig er det at Putin virkelig er redd for Vesten? Her er det uenighet blant Russland-forskere. Michael McFaul, for eksempel, er ganske bestemt på at sikkerhet ikke var en viktig faktor i avgjørelsen om å invadere Ukraina (i 2014). Snarere var Putin «motivated by a particular set of ideological beliefs distinct from realpolitik calculations» (McFaul, 2020, p. 120), særlig frykten for at et velfungerende demokratisk Ukraina ville underminere hans eget regimes troverdighet. Mark Galeotti, på den andre siden, tolker Putin dithen at forestillingen om et Russland under angrep – økonomisk, politisk og militært – fra Vesten er «not simply a convenient political narrative […] but […] also a genuinely held view» (Galeotti, 2019, p. 17).

Putins Kreml ser vestlig innflytelse overalt, ifølge Galeotti: Den står bak fargerevolusjoner i naboland så vel som den liberale opposisjonen i Russland. Denne geopolitiske følelsen av å være forfulgt påvirker sikkerhetspolitiske vurderinger, slik som avgjørelsen om å annektere Krym-halvøya i 2014. Selv om ukrainsk Nato-medlemskap ikke lå i kortene på den tiden, var bare muligheten i seg selv nok: «for an increasingly paranoid Kremlin, the prospect of its Black Sea Fleet being ejected [from Crimea] and replaced with a NATO one seemed entirely possible» (Galeotti, 2022, p. 169).

I dette konspiratoriske verdensbildet er Ukraina-krigen en stedfortrederkrig mellom Russland og det Putin har kalt Kyivs «egentlige overordnede i Vesten» (sitert i Wilhelmsen, 2023, utheving fjernet). Det kan godt være at Putin tror på sin egen propaganda på dette punktet – noe som i så fall er viktig for å forstå hans handlinger – men slike vrangforestillinger må møtes med et kritisk sinnelag og varsomhet. Dette er tross alt ganske beleilige vrangforestillinger for Kreml, som vrir samtalen bort fra imperialismefortellingen. De setter også scenen for at eventuelle fredsforhandlinger skal skje direkte med den påstått reelle motparten USA, over hodet på Ukraina, slik Putin ønsker.[7]

Ta samtalen

Den faglige debatten om Ukraina-krigen som jeg har presentert i denne korte teksten – og jeg har bare skrapt litt i overflaten – kan tjene som utgangspunkt for gode samtaler i forelesningssalen. Mitt hovedinnspill er at vi som underviser må tørre ta med de politisk problematiske delen av denne debatten. Ikke bare fordi studentene må være forberedt når de møter disse fortellingene i andre sammenhenger, men også fordi de kan brukes til å utforske ulike teoretiske og empiriske grunnantakelser om krigen.

Ta for eksempel historiker Mary Elise Sarottes argument – riktignok fremført (rett) før fullskalainvasjonen – om at Vesten gjorde en strategisk feil ved ikke å ta tilstrekkelig hensyn til Russland etter den kalde krigen, og at forholdet i dag kunne vært bedre med en mer «measured [NATO] expansion, prioritizing nuclear disarmament, and working with Russia» (Sarotte, 2021, p. 345). Så kan man spørre: Hvorfor skulle vi anta at en mer imøtekommende politikk fra Vestens side på 1990- og 2000-tallet ville dempet Putins nåværende imperialistiske appetitt?

Det finnes ingen fasit, men bare å stille de riktige spørsmålene kan få oss langt. Det handler om å applisere politisk og etisk dømmekraft på et empirisk materiale som ofte kan tolkes på ulike måter. Det er nettopp denne dømmekraften vi skal fostre hos våre studenter: evnen til å synliggjøre og utfordre premissene for ulike fortellinger om Ukraina-krigen på konstruktive måter. Dette er ikke en ren akademisk øvelse, men i siste instans en del av det demokratiske førstelinjeforsvaret.

Foto: 71st Jaeger Brigade / Defense of Ukraine Twitter