Mars møter Clio: Krig «historisk forstått»

I dag må vi gå tilbake til historien for de praktiske erfaringer som nåtiden nekter oss. - Alfred Graf von Schlieffen, 1910.

Innledningssitatet fra den tidligere tyske generalstabssjefen er ment til skrekk og advarsel. Schlieffen er mest kjent for Schlieffenplanen, som beskrev hvordan Tyskland skulle vinne en tofrontskrig mot Frankrike og Russland i det som ble første verdenskrig. Schlieffen var både en storbruker, eller superbruker, av krigshistorie og et godt eksempel på den tyske generalstabens institusjonaliseringen av historiebruk til å forberede seg på neste krig. Krigshistorie var ett av flere verktøy for både å utdanne offiserer og utvikle krigsplaner og doktriner for krigføring. Doktriner her vidt forstått som «[…] institutionalized beliefs about what works in war» (Høiback, 2016). Det er denne historieforståelsen som en ofte tenker på når militære skal lære av historien.

Når vi nå er advart, men ikke nødvendigvis har tatt skrekken av von Schlieffens praktiske måte å nyttiggjøre seg kunnskap om fortiden på, skal vi ta både krig og historie på alvor. Kapittelet vil innledningsvis si litt om historiefaget og krigen. Deretter vise hvor problematisk det ofte blir når de to møtes, illustrert med eksempelet der den tyske generalstabens historieforståelse møtte professor Hans Delbrück. Avslutningsvis vil kapittelet vise hvordan historiefaget kan bidra til å forstå krig best mulig; både historisk, men også krig som raser i nåtiden. Men først enda en advarsel før kapittelet tar til for alvor.

Militært historiemisbruk

Et sentralt tema i diskusjoner rundt militær bruk av krigshistorie er misbruk av historien (Daniel J. Hughes, 1986; Ian Speller, 2011; Michael Howard, 1993; Robinson, 2021). Som denne listen indikerer, har hvert tiår sine artikler og bøker som viser og advarer mot misbruk av krigs- og militærhistorie. Militære og sivile skribenter har hatt en tendens til selektiv bruk av historiske eksempler i en ofte oppriktig iver etter å finne en patentløsning på hvordan vinne neste krig. Det er ikke nødvendig å gå tilbake til antikken, slik von Schlieffen gjorde, men det er en utstrakt kirsebærplukking i korgen med gamle og nye militære suksesshistorier. Man styrer som regel unna den adskillig større kontaineren med militær middelmådighet og regelrette katastrofer.

En vanlig feil er at enkelthendelser, som et slag eller en kampanje, tas ut av sin sammenheng og det unike med hendelsen generaliseres til å bli allmenngyldig. Samtidig degraderes fienden til en døv, blind og lam mottaker av teoriens geniale trekk (William F. Owen, 2008). I tillegg er militære operatører glade i slagordpregede fyndord, som helst skal være så selvinnlysende at de ikke trenger å begrunnes. Klarer man i tillegg å redusere disse til TBA-er eller FBA-er står man fjellstøtt. Historiske eksempler brukes ikke bare til å konstruere krigføringsmetoder, men også til å legitimere metoder eller konsepter som er utledet av teknologiutvikling, ofte kombinert med en optimistisk forventet effekt av teknologien og tolkninger av større trender i samfunnsutviklingen (Arent Arntzen & Tor Olav Grøtan, 2011; Torgeir Ekerholt Sæveraas, 2011). 

En av grunnleggerne av moderne militærhistorie, Sir Michael Howard, peker sin klassiske artikkel (første gang utgitt i 1962) at (også) militærhistorie må studeres i sin bredde, dybde og sammenheng (kontekst) for å unngå å kjøre seg fast i en forlokkende blindgate (Michael Howard, 1993). Skal vi forstå krig historisk, må vi altså kunne lese historie kritisk og unngå de samme feilene som tidligere nevnte Alfred von Schlieffen, som bl.a. baserte sin strategiske krigsplan på den kartagiske feltherren Hannibals spektakulære seier over romerne i 216 f.Kr.: 

[...] it is probably not remiss to caution readers that Hannibal's victory at Cannae still did not produce a strategic success, even though it was a tactical masterpiece. Schlieffen's operational concept collapsed in World War I in the face of logistical and time-space realities he had chosen to discount because he believed they were inconvenient to his needs. The lesson to be learned from Schlieffen's experience is that history misapplied is worse than no history at all (Richard M. Swain, 1931). 

Når selv høyt utdannede og erfarne militære fagfolk roter det tid, hvordan skal vi da bære oss ad for å forstå krig historisk? Vi skal først se hva historie er og ikke er.

Fortid, historie og krig

Fortid og historie er helt forskjellige ting. Fortid er noe som har hendt, mens historie er fortellinger om noe som har hent. Fortiden var engang nåtid, men er nå borte vekk. Historiefortellingen kan derimot leses igjen og igjen. Kampene ved Oscarsborg festning 9. april 1940 er fortid, de finnes ikke mer. Men det mangler ikke på fortellinger om senkningen av Blücher, og det kommer stadig nye, både i skrift, lyd og film. Disse fortellingene spriker ofte i perspektiv, innhold og tolkninger, selv om de beskriver en og samme hendelse. En hendelse som igjen bestod av flere mindre hendelser. Et kjempestort puslespill i tid og rom, der mesteparten av brikkene er borte, og de som er igjen er i en svært varierende tilstand. Disse brikkene er kilder, og er det eneste som er igjen av den fortidige hendelsen.

Disse kildene kan brukes på to måter. Alle kilder er levninger, dvs. noe fysisk som er igjen. En levning trenger ikke noe budskapsinnhold utover det som kan utledes fra selve tingen. En kilde med et budskapsinnhold er også en beretning i tillegg til å være en levning. Vraket av den tyske krysseren Blücher som ligger på 90 meters dyp sørøst for Askholmene, er i så måte en levning. En noe utilgjengelig levning, men en som kyndige fagfolk kan hente mye data og informasjon fra, data som igjen kan brukes som kilder i en historie om kampene i Drøbaksundet 9. april 1940. Andre levninger fra kampene kan være rester av tyske bomber eller fysiske ødeleggelser på bygninger (Kjeldstadli, 2005, s. 169–181).

Skriftlige levninger fra Oscarsborg eller de tyske krigsskipene fra morgenen 9. april 1940 er beretninger som inneholder informasjon som historikerne kan bruke. Slike kilder er primærkilder fra selve hendelsen. En avisartikkel fra april 1940 er en bearbeidet fortelling om kampene i Drøbaksundet, og dermed en annenhånds- eller sekundærkilde. Avisartikkelen kan derimot være en primærkilde for å skrive om mediedekningen. 

En historiker utleder og tolker informasjon fra kildene, og skriver så en fortelling om det som skjedde. Det blir en historie om kampene i Drøbaksundet 9. april 1940. En annen historiker har fått tak i andre kilder, og har kanskje et annet faglig perspektiv. Det blir en litt annen historie om samme hendelser. Til sammen kan disse to ulike historiene gi et mer fullstendig bilde av det som skjedde. Slik vil historien, dvs. hvordan vi forstår hendelsene i Drøbaksundet om morgenen 9. april 1940, utvikle seg med nye historikere, nye kilder, nye tolkninger av eksisterende kilder og ny kunnskap om konteksten hendelsen utspilte seg i. Mens fortiden er avsluttet for lengst, lever altså historien dermed videre i beste velgående (Kjeldstadli, 2005, s. 209–227).

Det klassiske idealet fra den tyske (historiske) skole og en av dens foregangsmenn, Lepold Ranke, handlet om å rekonstruere fortiden slik det virkelig var (Kjeldstadli, 2005, s. 57–59). Så hvordan vet vi da hvordan det egentlig var? Det vet vi faktisk ikke. Men med godt historikerhåndverk og mye arbeid kan vi få en stadig bedre forståelse av de fortidige hendelsene. Selv om historikere kan være rykende uenige, kan en diskusjon som baserer seg på tilgjengelige kilder og åpne og tilgjengelige tolkninger ofte føre til at meningsbrytninger kan ende opp med bedre historie. Bedre i den forstand at det blir tolkninger som så godt det lar seg gjøre gjenspeiler fortiden ut fra de spor (kilder) den har etterlatt. På den annen side vil dårlig historieskriving eller bevisst forvrengning føre til feil eller vridde tolkninger av fortiden. Da nærmer vi oss sentrale konfliktlinjer i krigshistorie og historier om krig.

Den greske filosofen Heraklit er kjent for utsagnet «Krigen er alle tings far og alle tings konge» (Heraklit, fragment 43). Den tyske general og filosof Carl von Clausewitz på sin side erkjente at 

Vi ser altså at krig ikke bare er en politisk handling, men et ekte politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomheten, en gjennomføring av denne, med andre midler. Det særegne ved krigen dreier seg bare om det særegne ved de midlene den tar i bruk. (Clausewitz, 2020, s. 70).

«det særegne ved de midlene [krigen] tar i bruk» er et drøyt understatement fra Clausewitz sin side, gitt at han innleder hele boken sin med å slå fast at «Krig er altså bruk av vold for å tvinge motstanderen til å gjøre som vi vil.» (Clausewitz, 2020, s. 50) Senere går han videre og presiserer at «blod er alltid det avgjørende slagets pris, og dets karakter av nedslakting ligger i navnet slag. Mennesket i feltherren viker tilbake for dette.» (Clausewitz, 2020, s. 353)

Mens mesteparten av politisk virksomhet er positive aktiviteter som helsevesen, utdanning og veibygging, er krigen dreping og ødeleggelse på et slikt nivå at selv utøverne av krigen får problemer når de gjør en god jobb. Krig river mennesker og stater, samfunn og mennesker i filler. Da er det ikke alltid helt ukomplisert å skrive en vitenskapelig holdbar, nøytral og nøktern beretning om krigen.

Et annet problem er at aktørene i krig, fra menig soldat til generaler og politikere, fremmer sine ulike syn på sin egen rolle og betydning for krigens gang. Da skal dårlige valg og tabber bortforklarer, skyld fordeles, ansvar gjøres gjeldende eller pulverisers, og eget rykte forbedres. Dermed blir ofte krigen om krigen noe som utspiller seg i generasjoner etter at våpnene stilnet. Det gjør ikke livet lettere for historikere, da det ofte er tjukke lag med egeninteresse og omdømmebygging som må skrelles vekk for å nærme seg en rimelig holdbar forståelse av hva denne krigen egentlig var i nærheten av å være. Det gjør ofte at historien om historien om sentrale aktører og om krigen også kan bli godt lesestoff. Sørstatenes dominans i historieskrivingen om den amerikanske borgerkrigen fram til 1960-tallet er et godt dokumentert eksempel (Thomas L. Connelly, 1978; Thomas S. Connelly & Barbara L. Bellows, 1986). Hvordan tidligere Wehrmacht-generaler, hyrt inn til US Army History Project fikk definere forståelsen av krigen på østfronten og skrive seg ut av Hitlers folkemord etter andre verdenskrig, er et annet (James A. Wood, 2005; Kevin Soutor, 1993).

Krig er altså et komplekst stykke menneskelig interaksjon, der i ytterste fall alle samfunnets ressurser settes inn for å drepe og ødelegge fienden slik at krigens politiske hensikt oppnås. En annen ytterlighet er når krigens aktiviteter forbeholdes spesielt interesserte, som under Norges deltakelse i Afghanistan etter 2001. Da handlet det egentlig bare om «å være en god alliert», mens resten av landet levde godt i «dyp fred» (Godal, 2016). Med et slikt spenn i ulike type kriger som skal forstås historisk, er det spesielt viktig å følge sir Michaels råd om å studere krigen i bredde, dybde og kontekst. For å parafrasere Clausewitz: før man tar første steg inn i krigshistorien er det nødvendig å klargjøre krigens karakter, slik at en er klar over hvilken krig som skal forstås (Clausewitz, 2020, s. 891–894). 

Når rammene for å forstå både historie og krig er på plass, skal kapittelet videre problematisere nettopp det å forstå krig historisk. For å vri litt på Clemenceau: «Krigshistorien er for viktig til å overlates til militære fagfolk.»

Om å forstå krig historisk

Det var i renessansen at systematiske historiske studier av krig ble tatt opp igjen i Europa etter at det hadde ligget nede siden antikken. De innledende studiene handlet nettopp om å lære av den antikke «gullalderen». Det gjaldt like mye krig og krigføring som for de andre vitenskapene. For tenkere i renessansen, som Machiavelli, dreide det seg om å gjenskape de antikke idealene: «Military theory was then simply a synthesis of the best military models of the known cultural past, whether in Greece or Rome.» (Gat, 2001, s. 3) Militære skribenters forkjærlighet for å kopiere fortidens suksesser begynte altså tidlig. Utover 1600-tallet begynte forståelsen av samtidig krig å preges av krigserfaringer, spesielt etter at ny teknologi i form av skytevåpen begynte å utfordre prinsippene fra antikken. 

Vitenskapeliggjøringen av krig og krigføring fortsatte under opplysningstiden og fikk sitt gjennombrudd etter at Napoleons krigføring hadde utfordret hele den etablerte forståelsen av krig. To rådende forklaringsmodeller (paradigmer) vokste fram i tiårene etter Napoleon, begge sterkt preget av tolkninger av Napoleons krigføring. Teoriene til den prøyssiske general og filosof Carl von Clausewitz er den mest kjente og oftest siterte fra denne tiden. Det er derimot hans samtidige, sveitseren Antoine Jomini som har vært den mest innflytelsesrike (John Shy, 1986, s. 286–292).

På slutten av 1700-tallet frigjør militær tenkning seg fra det antikke ved at antikke begreper gis meningsinnhold som reflekterer samtidens militære realiteter, som skytevåpen og festningsarkitektur. Den militærvitenskapen som danner grunnlaget for dagens forståelse av krig begynner å utvikles og preges innledningsvis av å lage allmenngyldige lover og prinsipper for både forståelse og utførelse av krigføring; krigens utvikling og forløp skulle forklares og beregnes vitenskapelig. Begrepene taktikk og strategi ble hentet fra antikken og skrevet inn i 1770-tallets militærvitenskap, selv om det tok et par generasjoner og både revolusjons- og napoleonskriger før begrepenes innhold landet (på et vis) (Gat, 2001, s. 27–55; Paret, 1986).

Napoleon gjorde altså et uutslettelig inntrykk på sine samtidige og senere generasjoners militære praktikere og skribenter. Antoine Jomini var opprinnelig sveitsisk bankmann som gikk i fransk tjeneste under napoleonskrigene før han meldte overgang til Russland i 1813. Han var en ivrig leser og militær skribent, mest kjent for boken Précis De L'art De La Guerre fra 1837 som var standardpensum på 1800-tallets krigsskoler og stabsskoler (Gat, 2001, s. 108–137). Jomini hevdet ganske ubeskjedent at fulgte man hans instrukser så vant man like sikkert som mesteren selv, altså Napoleon. Det var ikke bare skryt og Jominis tolkning av Napoleon var fortsatt doktrinegrunnlag i tiåret før første verdenskrig:

For us, Jomini stands above all the other military writers of the nineteenth century, just as much as Napoleon is above the other generals, and it is with good reason that we have been able to say that if Napoleon is the god of war, Jomini is his prophet; for no one has understood the teacher’s doctrines so well and so easily, and no one has brought them to light in such a precise manner (Grouard, 1907, s. 60–61).

Jomini ble oversatt til engelsk i 1862 (Antoine Henri baron de Jomini, 1862), da hadde han allerede vært sentralt pensum på den amerikanske krigsskolen West Point i flere tiår: «It has been said with good reason that many a Civil War general went into battle with a sword in one hand and Jomini’s Summary of the Art of War in the other.» (J. D. Hittle, 1987, s. 396) Jomini videreførte opplysningstidens positivisme, og når hans hovedverk ble foretrukket lærebok på krigsskoler og stabsskoler, dannet det skole for krigshistoriens militære nytte. Da er vi tilbake til Schlieffen og den instrumentelle bruken av krigshistorie som generalstabsdisiplin og et viktig verktøy for å utvikle egen krigføringsevne. Da er et viktig grunnlag lagt for det militære historiemisbruket som innleder kapittelet.

Hvordan kan vi da bruke historien til å lære oss å forstå krig? 

Da kan det være nyttig å se på hvordan historisk forståelse av krig utviklet seg etter at historiefaget ble en akademisk disiplin. På 1880-tallet tørnet to autoriteter på krigshistorie i Tyskland sammen i det som er blitt kjent som den store strategistriden. Den tyske generalstabens krigshistoriske avdeling møtte professor Hans Delbrück i åpen strid om hva historie er, og hva den kan brukes til. Det var en strid som varte fram til utbruddet av Første verdenskrig, og med noen ekstraomganger i Sovjetunionens Røde Armé på 1920- og 30-tallet (Arden Bucholz, 1985, s. 34–72; Kipp, 2004; Lange, 1995, s. 40–48, 83–97).

Kjernen i disse stridighetene var hva krigshistorie var, og hva den kan brukes til. Fra de moderne generalstabene ble etablert fra midten av 1800-tallet har krigshistorie blitt brukt i utdanningen av offiserer, men også som kunnskapsbase i utvikling av doktriner og krigsplaner. Krigshistorien har da vært et verktøy for å forberede seg på framtidige kriger, ved at den, som von Schlieffen understreket, skal gi oss «de praktiske erfaringer som nåtiden nekter oss» (Arden Bucholz, 1985, s. 60). Den tyske generalstaben visste allerede hvordan de ville føre krig, men de trengte holdbare begrunnelser for at det var riktig måte å føre krig på. Der spilte krigshistorien en viktig rolle. Eller mer presist, utvalgte elementer av krigshistorien. Dette var da også noe av kjernen i strategistriden: hvordan forstå krig historisk? 

Delbrücks første argument foregrep Michael Howard i det at krigshistorien må leses i sin politiske kontekst og krigen forstås ut fra dens politiske hensikt. For det andre henger taktikk og militær organisering sammen med samfunnsform og styresett. Delbrück hevder også at en må kjenne til krigføringens organisatoriske og praktiske rammer i den fortiden som studeres og hva disse betydde for utvikling av taktikk og praktisk krigføring. Den siste delen i systemet var inndelingen av strategi i to grunnleggende former; ødeleggelsesstrategi og utmattelsesstrategi. Disse hovedtemaene i studie av krig var basert på det Delbrück kalte Sachskritik, som handlet nettopp om å ha nok kunnskap om og forståelse for krigens praktiske sider til å utfylle den akademiske kritikken med en kritikk av det fagmilitære innholdet i historiske kilder (Craig, 1986, s. 336). 

Det betyr for det første at en militær hendelse, som et slag, må studeres i den politiske, strategiske og ikke minst logistiske sammenhengen det foregikk i. Videre, hvilken rolle spilte slaget i å nå krigens politiske hensikt. Craig bruker Delbrücks drøfting av slaget ved Cannae i 216 f.Kr. som eksempel, der Hannibals brilliante taktiske seier hadde sin årsak i romernes politisk betingede ledelsessystem, bemannings- og organisering av legionene. Hannibals taktiske brilliante seier inspirerte bl.a. tidligere nevnt von Schlieffen i hans søken etter den optimale militære løsning på Tysklands strategiske problem. Han tok da ikke med seg at selv om Hannibals kartagiske hær vant både Cannae og flere andre slag, så vant de ikke krigen. Taktisk briljans var ikke nok til å løse Karthagos strategiske problem så lenge de taktiske seirene ikke førte til at Roma ga opp eller ble erobret (Craig, 1986, s. 336–338).

Delbrück viste videre hvordan både en aktørs krigføringsform og militære var betinget av aktørens sosiale og politiske system. Det gjaldt fra de greske bystatenes rigide falanks bemannet av borgersoldater og videre opp gjennom historien. En stat kan derfor ikke etablere noe annet militærvesen enn hva staten og samfunnet legger til rette for. I dette ligger et annet aspekt av krigens tette sammenheng med politikken (Craig, 1986, s. 336–341). Faktorer her varierer fra tillitsnivået i samfunnet, utdanningsnivå, teknologisk kompetanse, statsmaktens legitimitet, etc En hær som er fundert på en fri befolkning som selv velger og legitimerer sine folkevalgte og regjering, har helt andre kvaliteter enn en hær som settes opp av et diktatur, der makten kun er legitimert av makten selv, befolkningen er undersåtter med liten frihet og lav tillit til både makten og hverandre.

Det siste elementet til Delbrück, skillet mellom ødeleggelses- og utmattelseskrig, ble tatt opp av den sovjetiske general og militærteoretiker Alexander A. Svetsjin på 1920-tallet. Han skrev Delbrücks strategisyn inn i det moderne industrisamfunnet, der statens økonomiske bæreevne og industrielle kapasitet førte til at det napoleanske idealet om det avgjørende slaget var i praksis blitt umulig. Den førindustrielle spenningen mellom de to strategiformene ble derfor i praksis avgjort til utmattelsesstrategiens fordel som følge av samfunns-, teknologi- og industriutvikling. Svetsjin tapte strategistriden i Sovjetunionen, der Den røde armé skulle industrialiseres for å kunne gjennomføre en industriell ødeleggelseskrig (Kipp, 2011, s. 65–72; Svechin, 1927, s. 67–76, 239–250).

Historikeren Hans Delbrücks metode for å forstå krig historisk er også er rammeverk for å forstå samtidig krig og militærmakt. Det første elementet med krigens politiske underlag og hensikt speiler også Clausewitz’ tese om krig som en videreføring av politikken. Det andre elementet dreier seg om sammenhengene mellom politiske og sosiale rammer, og utvikling av taktikk og militær organisering, er også aktuelt når Forsvaret fristes til å kopiere andre lands militære løsninger. Spenningen mellom drømmen om det avgjørende slaget i en ødeleggelsesstrategi og utmattelsesstrategiens langsiktighet ble tydeli vinteren 2022. Kapittelet vil derfor avsluttes med et skråblikk på den russisk-ukrainske krigen i lys av Hans Delbrücks Sachskritik.

Back to the future: Den russisk-ukrainske krigen

Folk flest, også vi militære, er altfor tilbøielige til å akseptere situasjonen som den er i øieblikket og gå ut i fra at den situasjon blir den endelige, i stedet for å huske på at livet går videre og at situasjonen imorgen alltid vil være en annen enn i dag, og at det derfor ingen grunn er til å miste troen, selv om det går galt i første omgang. Det er det vi lærer av historien. Får jeg igjen noe å gjøre med oppdragelsen av de unge offiserer, vil jeg derfor legge enda mer vekt på studiet av historien enn jeg har gjort tidligere. (Ruge, 1989, s. 206)

De russiske og ukrainske styrkene står overfor en tilsynelatende tilsvarende krise som den som kjørte første verdenskrig inn i stillingskrigens hengemyr. Informasjonsteknologiens tradisjonelle utvidelse av regulær krigføring med enorme informasjonsmengder, presisjonsvåpen og romvirksomhet, er de siste årene utvidet med masseproduserte og billige droner som er i ferd med å utfordre etablerte forestillinger om både land-, sjø- og luftkrigen. I tillegg begynner de nye språkmodellene, omtalt som kunstig intelligens (KI), å gjøre seg gjeldende i informasjonsdomenet og propagandadimensjonen av krigføring.

Etter Russlands invasjon av Ukraina sommeren 2014 begynte regulær krigføring i Europa igjen å bli en mulighet. Men etter at krigen gikk over i en statisk skyttergravskrig etter Minsk 2-forhandlingene vinteren 2015, forsvant den fra nyhetsbildet og selv med noen sanksjoner mot Russland, ble det fortsatt mye business as usual, eller Wandel durch Handel som tyskerne så fint kalte det(Matlary, 2016; Wynnyckyj et al., 2019, s. 163–187). Den brutale oppvåkningen kom ikke før med fullskalainvasjonen 24. februar 2022. Denne siste delen vil bruke Delbrücks historiske metode for å analysere hvordan «tradisjonell» moderne industriell folkekrig utfordres av de teknologiske og menneskelige følgene av utdannings- og informasjonssamfunnet.

Etter sju år med skyttergravskrig og ukrainske sivile og militære reformer for å møte en forvente russisk utvidelse av krigen, begynte Russland igjen å utgruppere store styrker langs Ukrainas grenser og i februar 2022 flyttet de også styrker inn i Belarus og øvde sammen med den belarussiske hæren. Midt i februar var nærmere 80% av den stående russiske hæren gruppert langs grensen. Det var i tillegg en utgruppering for åpen scene, dekket av alle former for media, fra internasjonale byråer og akademikere, til tenketanker og twitteraktivister. I tillegg nedgraderte bl.a. USA etterretninger, som predikerte tid og form for en russisk invasjon. Alt dette gikk inn i den informasjonskrigen som hadde pågått siden okkupasjonen av Krym i 2014 (Gershkovich, 2022; Stojar, 2023).

Krigens politiske rammer og hensikt
Russlands mål med krigen er fortsatt omstridt, men den er en valgt handling fra den russiske staten for å etablere en grad av politisk kontroll over Ukraina og landets ressurser. En videre hensikt virker å styrke Russland i konflikten med vesten og forsterke russisk kontroll over sine nærområder (Charap & Holynska, 2024; Johnson, 2022, s. 5–6; Zabrodskyi et al., 2022, s. 7–12). Det er en villet «spesiell militær operasjon», doktrinelt ikke en krig, som ikke var ment å legge for store byrder på det russiske samfunnet.

Ukraina på sin side, utkjemper en eksistensiell krig for nasjonens, landets, og statens overlevelse. Det er en tvangssituasjon, der alternativene er blitt tydelige ettersom månedene har gått. Dette utgjør en fundamental asymmetri i krigens politiske hensikt for de to partene. For Delbrück starter analysen med krigens politiske hensikt, enten det er en historisk krig eller en pågående. Delbrück var selv fast krigskommentator under første verdenskrig og tok sin militærfaglige og historiske forståelse inn i sin samtid:

If his accounts of the war were distinguished by a breadth of vision and understanding […], it was due to his technical knowledge of modern war and the sense of perspective he had gained form his study of history (Craig, 1986, s. 344).

Det første spørsmålet er å avklare hvilken politisk hensikt har krigen. Det er krevende i et så intenst informasjonsmiljø samtidig krig foregår i, men ikke umulig. Politisk uttalte mål er alltid et godt utgangspunkt, enten de virker rare og uvante på oss, eller logiske. Den store utfordringen er å klare å tolke målene i lys av den andres perspektiv. Det er krevende med en så vanskelig tilgjengelig politisk kultur som Russlands, som i tillegg bruker informasjon instrumentelt som våpen (Allen & Moore, 2018).

I tillegg er det nødvendig å se etter sammenhenger mellom uttalte mål og praktisk handling. Agerer Russland slik de sier de skal? I forkant av invasjonen utgrupperte Russland brorparten av hæren sin langs Ukrainas grenser, en tilsynelatende tydelig indikator på invasjon (Götz & Ekman, 2024). 

Tilsynelatende, fordi styrkene som var satt opp var bataljonstaktiske grupper (BTG), en til to fra brorparten av hærens brigader. En BTG er en sterk bataljonsgruppe med alle våpenarter, som infanteri, stridsvogn, artilleri, etc., men ble utviklet for å operere innen brigaden. BTG-en i seg selv var laget for fleksibilitet, fart og sjokk, og det er i rammen av brigaden den er effektiv. Men i februar 2022 var det få russiske hovedkvarter utgruppert, og lite tunge oppfølgingsstyrker til å gå i kamp med den ukrainske hærens tunge enheter (Bartles & Grau, 2022; Zabrodskyi et al., 2022, s. 7–29).

Gitt styrkeforhold og innholdet i de russiske styrkene i februar 2022, så var det mye som ikke stemte hvis Russland mente alvor med en invasjon, bl.a. det at forberedelsene hadde skjedd helt åpent brøt fullstendig med sovjetisk og russisk praksis. Så selv med en god Sachskritik var det ikke enkelt å se forbi de observerbare forholdene og tyde de ikke-observerbare elementene inne i det russiske maktapparatet. 

Strategier
Da Russland eskalerte krigen med invasjonen 24. februar 2022, fulgte de en ødeleggelsesstrategi forsterket med forsøk på å lamme Ukraina politisk ved å likvidere eller på annen måte sette landets politiske ledelse ut av spill. På mange måter som de gjorde i Tsjekkoslovakia i 1968 og Kabul i 1979. Den russiske strategien mislyktes i møte med et ukrainsk forsvar, sikkerhetstjenester og sivilsamfunn som hadde forberedt seg på en utvidelse av krigen siden 2015. I løpet av de første ukene endret krigen karakter til en utmattelseskrig som det ikke virker Russland var forberedt på (Ydstebø, 2023, s. 194–199).

I motsetning til vanskene med å forstå den politiske hensikten fordi organisering og utgruppering ikke framstod som en invasjonsstyrke, så er det i ettertid enklere å danne seg et bilde av hva som virket å ha vært Russlands valgte strategi innledningsvis, og den påfølgende strategitilpasning med kraftsamling i Donbas.

Når krigen blir en utmattelseskrig, flyttes avgjørelsen i større elle mindre grad fra slagmarker og operasjonsområder, til samfunnsøkonomi og krigsindustri. Da er det vel så viktig å følge med på ressurstilgang, økonomisk utvikling og industriell kapasitet, som på antall stridsvogner ødelagt eller antall landsbyer okkupert. Vel så viktig er det at med støtte fra to av verdens største økonomier i ryggen (USA og EU), så har Ukraina et økonomisk og industrielt potensial i ryggen som langt overgår det russiske, selv med bare delvis fungerende sanksjoner og Kinesisk bistand (Bergmann et al., 2023; Boulègue et al., 2024, s. 44–52).

Taktikk speiler samfunn og styresett
Krigføringen siden april 2022 bar preg av underlegne og tidvis nedslitte russiske styrker som ganske raskt endret metode fra mobile operasjoner til en artilleridrevet slitasjeoffensiv for å okkupere de østlige ukrainske fylkene Donetsk og Luhansk. Russerne innledet angrepene med massive artilleriforberedelser, før de satte inn infanteri og stridsvogner. Når disse møtte motstand, var det å bruke artilleriet på nytt. Russerne skjøt titusener av granater i døgnet, og nærmest raserte bebyggelse og landskap før de klarte å okkupere det (Zabrodskyi et al., 2022, s. 34–43). Det som hadde vært av et russisk taktisk samvirkesystem virket å ha blitt redusert til massiv artilleribruk og kostbare frontale infanteriangrep. Det er dette fenomenet Lukas Milevski beskriver som at «The primitivisation of the Russian army in Ukraine was most clearly visible, […]» (Milevski, 2023; Ydstebø, 2023, s. 199–201).

Denne primitiviseringen av russisk landkrig har tiltatt etter at den profesjonelle russiske hæren i stor grad ble utradert i 2022 og erstattet med mobiliserte reservister og vervede soldater, som gis minimal trening før de sendes rett inn i angrep i Donbas (Milevski, 2023, s. 122–125). I lys av Delbrücks modell for statens- og samfunnets betydning for utvikling av taktikk og militære styrker, virker dette å være det den russiske staten anno 2024 kan få til. Soldatene rekrutteres fra landets fattigste og lavest utdannede befolkning, og motiveres med lønn og bonuser langt over det de kan ellers drømme om (Massicot, 2024, s. 23–57). Kontrasten til borgersoldatene i det demokratiske ukrainske samfunnet er påtakelig og understreker Delbrücks poeng med sammenheng mellom styresett og hvilke styrker staten kan sette opp («Russia is resorting to desperate measures to recruit soldiers», 2023; The Current State of Ukrainian Mobilisation and Ways to Boost Recruitment, 2024). 

Oppsummering

Historie, historiefaget og historisk metode er gode verktøy til å forstå krig på, både krig i fortiden og i dag. Men det krever at både krigen og historien tas seriøst og at en tar seg bryet med å sette seg inn i hva krig er og spesielt den krigen som skal forstås, i tillegg til hva historie som fag kan og ikke kan bidra med. Kritisk lesning av historien om en krig eller kriger er nødvendig for å lære noe, og sågar forstå bedre hva krig er. Selv en historie om en avgrenset hendelse kan fortelle oss mye om krigens natur, mens en historie om én krig, eller en serie kriger, kan lære oss andre sider om det samme. 

Historiefaget har sine begrensninger, men riktig brukt er det en god kilde til å forstå krig. Hans Delbrücks tilnærming med å studere krigen i sin politiske sammenheng, studere krigføringen i de politiske og samfunnsmessige rammene, og vurdere strategi og strategiutvikling i spenningen mellom politikk og ressurstilgang på den ene siden, og selve krigføringen på den andre, kan bidra til å sortere det vesentlige fra det trivielle. Det er mye trivialiteter i ymse krigshistorier, på samme måten som det er en god del historiemisbruk. Men god historiebruk hjelper leseren til å styre unna begge grøftene og forstå mer av hva krigen har vært og er.

Foto: 18th NGU Brigade / Defense of Ukraine Twitter