Sikkerhetspolitikk som grunnmuren i statssystemet

Hvordan undervise om krig? Det er et interessant og stort tema, men jeg har aldri tenkt på tematikken som krig, men som strategi, sikkerhetspolitikk og militærmakten som politisk virkemiddel. 

Militærmakten er statens ytterste virkemiddel, ved siden av de vi kjenner bedre, politikk og økonomiske virkemidler, og kalles fra gammelt av ultima ratio regum, kongens ytterste argument. Militærmakten er også den makten som er aller viktigst i forholdet mellom stater dersom dette forholdet er dårlig og stater kan tenke så bruke militærmakt mot hverandre. Krigen i Ukraina er et eksempel på akkurat dette – økonomi og politikk kan ikke erstatte militærmakt på bakken, og enhver forhandlings utfall vil dessverre primært bestemmes av den relative militærmakten, av stillingen mellom partene. 

Men når dette er sagt, er bruken av militærmakt alltid politisk, som Carl von Clausewitz påpekte. Politikken slutter ikke når krigen begynner, men er med hele tiden. Krigen i Ukraina kan plutselig stoppe fordi politikere bestemmer det; og det er da ikke en direkte effekt av situasjonen på bakken, men en indirekte effekt, f eks fordi utsiktene til våpenstøtte fra vesten blir mindre, noe som igjen endrer den relative militærmakten på bakken.

Men når militærmakt brukes, er det intet substitutt for den på slagmarken. Dette er vi ikke lenger vant til i vesten fordi det er lenge siden stat-til-stat krig foregikk her og fordi Europa er et sikkerhetsfellesskap hvor militære trusler mellom statene er borte. Vi vet også at demokratier ikke angriper hverandre, den såkalte ‘democratic peace thesis’. Der det er fungerende rettsstater og konfliktløsningsmekanismer, trengs ikke krig. Men utenfor vesten er det annerledes, og statssystemet i sin kjerne er uten en ‘politimester’: 

 Statssystemet er basalt sett et anarki, på gresk an-archos, som betyr uten en regjering som kan styre over statene. Av dette kan vi utlede at enhver stat, eller politisk enheter (polities) – tidligere var det bystater og imperier også – må kunne forsvare seg selv hvis nødvendig. Vi tenker at dette er gammeldags i dag i Europa, vant som vi er til dyp fredelig integrasjon i det vi kaller et sikkerhetsfellesskap, men Ukraina-krigen har minnet oss om at heller ikke i Europa kan vi avskrive militærmaktens primat som makt type. I mange andre deler av verden er man helt avhengig av avskrekking for å overleve som stat, og historien er jo full av stater som er forsvunnet gjennom å ha tapt kriger, blitt partert i fredsoppgjør, som etter både 1 og 2 verdenskrig, og av stater hvis grenser er blitt endret av seierherrene. «War makes states and states make war»,’ er et hyppig sitert utsagn fra historikeren Charles Tilly.

Krig i vid forstand er derfor en helt grunnleggende del av statsvitenskapen som fag, for her gjelder det staten og studiet av denne enheten som altså ikke kan forlite seg på noen verdensregjering eller på internasjonal rett og domstoler, selv om sistnevnte spiller en rolle for hvordan andre stater tør te seg. Vi vet at stater stort sett følger internasjonal rett og at aggresjonskrig er ulovlig, men på tross av all internasjonal rett og overnasjonale domstoler ser vi altså at Russland, vår nabo, er en aggressor i Europa i dag. 

Den vestlige tradisjon om rettferdig krig

Statsvitenskap deles tradisjonelt i fire underområder – offentlig politikk og administrasjon, komparativ politikk, politisk teori og internasjonal politikk. Min stilling er i siste kategori, men jeg har i alle år hatt sterk interesse for politisk teori, eller som det også heter, politisk filosofi. My first love was philosophy, kan jeg trygt si. Jeg leste filosofi i USA, på Augsburg College og senere University of Minnesota, og på Institutt for Idehistorie ved Universitetet i Oslo. Min magistergradsavhandling hadde dette som tema, og jeg fikk en meget god laud i idehistorie. Nå er magistergraden avskaffet og de gamle karakterene også, men kunnskapen om de store spørsmålene i vestlig sivilisasjon er av samme viktighet og like uløste som før: Hva er rettferdig krig? Hva er rettferdighet? Hvorfor er mot den største dygden, i alle fall i krig og konflikt?

Man burde lese Platons dialoger og Sokrates’ resonnementer for å verdsette at politikkens natur ikke endrer seg, heller ikke menneskets. Rettferdighet og mot er dygder som ligger latent i mennesket, som storsinn, nestekjærlighet og måtehold. Så utviklet da også vestens sivilisasjon en doktrine for rettferdig krig allerede på 300-tallet hvis vi regner Augustin som opphavet til denne. Mye senere kom den detaljerte tenkningen om dette hos Thomas Aquinas, men da hadde allerede kristne lærere som Benedikt av Nursia preget romerske statsmenns dannelse og utdannelse i lang tid. Antikke og kristne ideer om naturrett og karakterdannelse er fundamentet for ideen om at voldsmakt ikke skal være tilfeldig, men ha riktig autoritet, være siste utvei, være proporsjonal, skjerme sivile, ha riktig intensjon, og at soldaten skal styres av sitt indre moralske kompass – kardinaldygdene mot, rettferdighet, måtehold og tålmodighet.

Min interesse for etikk og politikk går altså langt tilbake historisk, og i mitt eget liv – for min kirke, den katolske, har i århundre bevart, utviklet og opprettholdt doktrinen om rettferdig krig. Mens kvekerne er pasifister -  og all respekt til dem for det, har de fleste kristne det syn at selvforsvar og forsvar av andre er riktig og nødvendig. På 2000 tallet vedtok også FN en politikk om humanitær intervensjon som kalles Responsibility to Protect som bygger på disse prinsippene. Dette er omstridt, da land som er autokratiske typisk motsetter seg all inngripen utenfra, altså anser begrepet ‘humanitær intervensjon’ som illegitimt.

Da jeg var statssekretær i UD på denne tiden stod vi midt i denne essensielle kampen om hva suverenitet skal bety – total ikke-intervensjon eller betinget suverenitet, betinget av at staten beskytter egne borgere og i alle fall ikke angriper dem. Kosovo og den etniske rensingen som foregikk der endte med et NATO-angrep på Serbia, men det uten mandat fra Sikkerhetsrådet. Selv Tyskland støttet dette fordi verdiene her var så viktige. Det er altså ikke slik at mandat fra Sikkerhetsrådet også er etisk mandat, eller at mangel på mandat betyr at saken er avgjort, etisk sett. For selvsagt burde det vært en intervensjon der det foregår store brudd på basale menneskerettigheter, av etiske grunner, men dette er alltid beheftet med masse problemer. Men det er etisk sett enorm forskjell på Kosovo og Irak, to operasjoner hvor vesten slo til uten mandat. Kosovo hadde en god etisk begrunnelse fordi vi visste at det var etnisk rensing i gang i provinsen, mens Irak-angrepet viste seg å bygge på feiltolket etterretning.

Dette var tiden for de mange FN-mandat for slike intervensjoner, og for mangel på sådanne – folkemord skjedde både i Rwanda og i Srebrenica, og debatten om ‘the guilty bystander’ var het og viktig. Burde ikke folk reddes selv om deres regjeringer motsatte seg det? Burde vi kun redde våre egne borgere, som i Rwanda? Betyr ikke menneskerettighetene at alle mennesker har samme rett til fysisk beskyttelse, et moderne habeas corpus?  

Jeg har skrevet mye om dette, bl a en bok som het Values and Weapons i 2006 (Routledge), og etter min periode som statssekretær en bok som hadde den ambisiøse tittelen Intervention for Human Rights in Europe hvor mine erfaringer fra å være ansvarlig for Balkan-porteføljen i UD var sentral (Macmillan, 2001). Jeg mener dette er uhyre viktig, f eks kunne FN ha avskrekket mye voldsbruk dersom organisasjonen hadde hatt en raskt innsettbar intervensjonsstyrke som ville blitt sendt hvor som helst på en uke. Det var også ideen den gangen FN ble unnfanget, i 1946, men ingen av stormaktene ville tillate overnasjonal militærmakt. Militærmakten eies av statene og fundamentet for deres suverenitet. Og man har vært så redd for strategi, etterretning og militær robusthet i FN at profesjonelle vestlige militære ikke vil knyttet til sivil kommanda fra FN med ofte politisk bestemte Roes( rules of engagement). Dette er en tragedie, for FN er den neste globale organisasjonen for sikkerhet og Sikkerhetsrådet har et unikt mandat. 

«Saving strangers»var tittelen på en omdiskutert bok på den tiden, og spørsmålet er like aktuelt da som nå.  Hvis menneskerettighetene skal bety noe, må de kunne håndheves også der egen stat ikke lenger kan eller vil gjøre det, eller hvor den egne regjeringen forfølger egne borgere. Men ikke-intervensjon er også et helt sentralt prinsipp i statssystemet. Det skal uhyre mye til før en FN-mandatert operasjon som er peace enforcing, altså griper inn mot regjeringens eller partenes vilje, blir en realitet.  Det er også et helt sentral etisk spørsmål om en stats egne soldater skal risikere livet for andre lands borgere når det egne landet ikke er i noen fare. Ville vi sendt norske soldater til nærkamp i folkemordet i  Rwanda? Neppe. Ville vi sendt en ekstraksjonsstyrke for å redde norske borgere? Absolutt. Og det er akkurat det som skjedde der – de stater som hadde borgere i Rwanda, evakuerte dem, og folkemorderne var inneforstått med at dette skulle skje uten problemer – noe det også gjorde. Men synes av likhauger langs veien var ikke til å bære. Og den lille FN-operasjonen der, UNAMIR, ledet av helten oberst Romeo Dallaire, bad forgjeves om en liten kampstyrke for å stoppe folkemordet, kun 3000 soldater. Det fikk han ikke. Og brukte resten av livet på å snakke om denne etiske skandalen. Det gjorde etter hvert også FNs general-sekretær på den tiden, Kofi Annan, som våget å si at dersom FN ikke gjorde det som klart er oppgaven man har FN for - nemlig å fremme fred og beskytte menneskerettighetene – ja, da må stater ta tilbake den makten og rollen man har gitt Sikkerhetsrådet.

I Srebrenica var historien mye av den samme: man hadde kunnskap om general Mladics aktiviteter og hadde deklarert at 7 byer i Bosnia var såkalte ‘safe havens’, men hadde en minimal FN-styrke på plass. For å beskytte disse byene ville man trengt 42 000 soldater, mente franskmennene, mens tallet i realiteten var ca 3000. FN-styrken fra Nederlan, Dutchbat, var på 350 mann med ansvar for byen Srebrenica. Den var ledet av den nederlandske obersten Tom Karremans som vi husker fra bildet der han skåler med general Mladic rett før 8000 gutter og menn føres bort for å slaktes. Dette folkemordet, midt i Europa i 1995, skyldtes altså manglende vilje i FN og blant medlemsstatene der til å stille nok militærmakt for å avskrekke serbiske overgrep. Hadde det vært tilstrekkelig avskrekkende makt, hadde verken Rwanda eller Screbrenica skjedd.

FN burde ha en rask intervensjonsstyrke som er profesjonell og som kan deployere på noen dagers varsel. Eksistensen av slik, med makt til å slå veldig hardt til, vil virke avskrekkeende. Det er ikke NATOs jobb å være ‘politimann’ i f eks Afrika, ei heller USAs. Men en slik FN-styrke kan ikke være politisk influert, må være politisk mest mulig uavhengig og så profesjonell at selv de verste typene i de verste landene på kloden frykter den. En slags Fremmedlegion, tenker jeg.

Men dette er altså ønsketenkning. For FN er for tiden uhyre splittet og det er ingen debatt lenger om humanitær intervensjon, dessverre. Libya-operasjonen i 2011 var den siste slike, med et mandat fra Sikkerhetsrådet. Den gikk jo ikke særlig bra. Så fulgte Syria-krigen fra 2015. Da ble det til og med brukt kjemiske våpen – gass – mot sivile ved tre anledninger, men selv dette førte ikke til at vestlige land oppfordret til humanitær intervensjon. Kun Frankrike sa noe slikt, uten at det førte til noe. Men hva var egentlig forskjellen på de to land i Levanten på fem bokstaver som endte på -a? Mht siviles lidelser var det neppe noen forskjell – muligens mye mer av slik lidelse i Syria. 

Men her var realpolitikken ute og gikk – å  blande seg inn i en stormakts krig hvor også Russland var med, er noe annet enn en luftoperasjon i Libya. 

Som leseren har fått med seg, er jeg veldig opptatt av at etikk er viktig, men også veldig realistisk om hva stater vil gjøre der de ikke har egne interesser – og jeg er også veldig klar over militærmaktens viktighet. Balkan, som jeg kjenner ut og inn, er ikke et sikkerhetsfelleskap – kun et sted der det lite åpen militær konflikt for tiden. 

«Saving strangers?» er fremdeles et helt sentralt spørsmål om den fryktelige men også reddende militærmakten, selv om vi nå er i en periode med tradisjonell stat-til-stat krig igjen – uten at internkonflikter, eller borgerkriger, har forsvunnet. To typer sikkerhetspolitikk eller doktriner for bruk av militærmakt er altså med her – den tradisjonelle stat-til-stat sikkerheten, det vi oftest forbinder med ordet ‘krig’, og den menneskelige sikkerhet, ‘human security’, som den eldgamle vestlige doktrinen om rettferdig krig handler om. Vi ser at menneskerettigheten til fysisk sikkerhet lett kommer i konflikt med suverenitet. Så har da også statssikkerheten dominert faget – og verdenspolitikken – i århundre.

Hvordan undervise?

Min interesse for sikkerhetspolitikk er altså både fra filosofiens debatter og fra empirien i internasjonal politikk. Jeg har også et fokus på Europa, med mange års forskning og doktorgrad på EU. Jeg underviser og har emneansvar for tre emner på Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som har sikkerhetspolitisk innhold og underviser av og til et fjerde emne om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk sammen med professor Tormod Heier. Som professor II ved Forsvarets Stabsskoles Avdeling for Militærstrategi og Fellesoperasjoner underviser jeg i de samme tema, noe jeg også har gjort på Sjefskurset i en årrekke. 

Min hovedinteresse faglig sett er sentrert om forholdet politisk strategi til militær strategi og sistnevntes realisering i operasjoner: Hvordan og i hvilken grad kan politiske målsettinger realiseres ved bruk av militærmakt? Hva er de politiske effektene av militærmakten? Er strategi i det hele tatt mulig? Spiller etiske hensyn, som i humanitære operasjoner, egentlig noen rolle? Avskrekking som den aller viktigste strategien – hvordan kan vesten avskrekke når vi er så redde for risiko og så ukjente med militærmakten? Og hvordan ‘virker’ den ofte paradoksale interaksjonen med en motstander? Putins aggresjon førte til medlemskap i NATO for Finland og Sverige, noe som definitivt ikke er i Russlands interesse.

Mine egne emner er på engelsk, og omhandler strategi og sikkerhetspolitikk, et på BA nivå og et på MA nivå. BA emnet er ett av tre emner som alle studentene må velge to emner fra. Det er et stort antall på disse emnene, ca 130 stk, og jeg har hjelp av doktorgradsstudenter hos oss som er seminarledere og noen av dem foreleser også. Studentene skriver en oppgave ut fra en temaliste som dekker hele pensum, alt er på engelsk, og de har også en skriftlig skoleeksamen på tre timer. På MA nivået er skrivearbeidet overlatt til studentene, her er det ingen seminar med lærer som hjelper, men jeg og mine medforelesere bistår selvsagt.

Jeg har også ansvar for et spesielt emne som handler om arbeid med caser i internasjonale konflikter, som f eks Suez-krisen eller Cuba-krisen, og her bruker vi materiale som er skrevet av amerikanske kolleger. Caset blir analysert av studentene som om de er rådgivere for regjeringer og det skrives memoer som er mest mulig lik reelle slike, og man fremfører sine råd muntlig, igjen alt på engelsk. Det er litt som en table top exercise på politisk-strategisk nivå. Dette er et BA emne i graden internasjonale studier som jeg var med å lage i sin tid. 

Jeg begynner alltid mine emner med å plassere militærmakten i faget statsvitenskap – man kan enkelt si at et underområde innen internasjonal politikk er sikkerhetspolitikk/forsvar, og innenfor dette finner vi strategiske studier. Jeg går også gjennom teoriene i faget, og her er realismen meget sentral fordi den handler om anarkiet, sikkerhetsdilemmaet og selvhjelps-teoremet. Realismens teser har vi hatt med oss siden tidenes morgen, så lenge det har eksistert politiske samfunn hvor man har rivalisert.

Defensiv og offensiv realisme er viktig, og strukturell realisme der geografi spiller en stor rolle. Vil stater kunne overkomme sikkerhetsdilemmaet? Kan de stole på hverandre? Ser man på Midt-Østen, ser det ikke slik ut. Men ser man på Europa, er det et faktum. Hvordan kan dette ha seg? 

Også liberale teorier om samarbeid er høyst aktuelle som forklaringer. For i Europa har vi den klare situasjon at militærmakt mellom stater er uaktuelt, med et mulig unntak på Balkan. Her er liberale teorier fra f eks Immanuel Kant til moderne avhengighetsteori viktig, og det er store forskjeller mellom regioner i verden. Også konstruktivisme er aktuell som forklaring, sikkerhetiseringsteorien til Københavner skolen sier mye om hvordan politikk kan bli til ‘national security’ eller motsatt. Jeg bruker disse teoriene på empiriske case in mine forelesninger, og vi har en gjennomgang av teori før vi ser på empiri. Jeg har også stor nytte av applikasjon av realisme og konstruktivisme som i Buzan og Wævers Regions and Powers from 2003 (Cambridge) som viser hvordan og hvorfor noen regioner i verden preges av amity, andre av enmity.  Norge stolte ikke på Sverige før i tiden, men gjør det nå. Altså forklarer ikke realismen noe her, snarere liberale teorier, ev konstruktivisme.

Empirisk er mitt BA emne sentrert rundt mye stoff  - det skal  introdusere studenten til NATO, FNs Sikkerhetsråd, krigens regler, militær historie med teknologisk innsikt i grenenes utvikling, aktuell politikk mht Ukraina-krigen, forskjellen mellom stat-til-stat kriger og geriljakrig, etc. I tillegg skal vi lære noe om hva strategi er, og her anser jeg innsikt i Clausewitz som helt sentralt. Hans analyser representerer moderniteten og sier svært mye om krigens natur, mens kunnskap om teknologisk utvikling viser krigens karakter. Begge deler må man kunne noe om.

Jeg oppfordrer studentene til å lære seg mest mulig om militærmakten som sådan, uten at man skal kunne like mye som en offiser, selvsagt. Men det hjelper lite å kunne mye om politisk strategi dersom man ikke forstår hva militærmakten kan gjøre eller ikke gjøre, og hvordan den kan brukes for å nå politiske mål. Mangel på kunnskap om dette preger svært mange vestlige politikere i dag, noe jeg kommer tilbake til under. Jeg har brukt mye tid på å lære meg militær doktrine, våpensystemer, fellesoperasjoner – kort sagt, gått ned i den militære profesjon med lang skrutrekker. Dette har tatt år å tilegne seg, og krever stadig ny oppmerksomhet. I mine mange år som professor II på Stabsskolen har jeg kunne tilegne meg denne kunnskapen, og jeg vil påstå at dybdekunnskap om både militærhistorie og dagens våpensystemer og doktriner er helt nødvendig for å kunne analysere sikkerhetspolitikk og strategi. 

Dette er et stort lerret å bleke – det er nødvendig å kunne mye teknologiens betydning, om folkerettens regler og den eldre rettferdig krig doktrinen, om enkelte lands militærvesen og strategiske kultur – særlig de største maktene, USA, Russland, Frankrike og Storbritannia, og om strategiens iboende logikk:

Det legger jeg stor vekt på – at avskrekking eller tvangsdiplomati ikke kan virke med mindre man skremmer en motstander nok. Å true eller skremme noen ligger jo langt fra det vi i Europa driver med, og kan vi ikke skremme nok til at en motstander endrer sin kalkyle og ikke prøver seg, greier vi ikke å avskrekke. Det siste avhenger av kapasitet, men også av vilje, ‘resolve’ på engelsk. Autoritære regimer kan lettere skremme enn vi liberale demokratier, og de kan også være tvetydige, uklare og bruke overraskelse. Vi er derimot kontrollert av ‘checks and balances’ hele veien, og godt er det, men det er et problem med mange aktører som skal enes om en linje, og at hver av disse må ha ganske så åpen beslutningsprosess. Derfor må vi forstå at f eks tysk bruk av militærmakt ikke kan være overraskende eller bruke krigslist nettopp fordi hvert element av en operasjon er drøvtygget i komiteer i Riksdagen, mens det vi kaller the FPP – Foreign Policy Prerogative – finnes i Frankrike, Storbritannia og USA – og faktisk i Norge. Det betyr at beslutninger tas av en regjering eller president, og den franske og amerikanske kan f eks beslutte å sende soldater i en egen beslutning og derved også overraske. Strategisk kultur er viktig for å forstå hvorfor land er forskjellige i beslutningsprosesser, og hvorfor nasjoner ser meget forskjellig på bruken av militærmakt.

Strategisk evne er altså essensielt dersom man skal forhindre krig, og jeg bruker ofte innsikter fra Clausewitz for å bringe innsikt i hvordan det må tenkes omkring dette – selv om han aldri skrev om strategi eksplisitt. Jeg synes også det er mye godt skrevet fra spesielt britisk hold, som Sir Lawrence Freedman og professor Beatrice Heuser. Strategi kan ha mange definisjoner, men jeg understreker alltid den strategiske interaksjon med en fiende/motstander/konkurrent, en som vil det motsatte av oss. Da må vi regne med strategiske mottrekk, og ikke tenke lineært. 

Et annet tema som opptar meg, er forholdet mellom militærmakt og de andre virkemidlene staten har. Det er diplomati, som egentlig er en metode, tomt for innhold medmindre det fylles med politikk, og politikk er det en stat gjør, dens nasjonale interesser og verdier. Men politikken må ofte drives med insentiver eller straff; gulrot og pisk. Sanksjoner er straff, handelsavtaler er insentiver. Tvangsmakt eller kanonbåtdiplomati er press, en intervensjonsstyrke for å hjelpe i en krise kan være det motsatte. Avskrekking ligger i bånn og sikrer stater, også vår egen, men vi tenker ikke på at dette er bruk av militærmakt, det også. 

Vi i Europa er ikke vant til å regne militærmakten med som statens virkemiddel fordi det har vært dyp fred så lenge. Men nå er det helt andre tider. Kunnskap om hvordan avskrekking, tvangsdiplomati og sanksjoner virker er høyaktuelt igjen. 

Politikerne og militærmakten

Det som på engelsk heter ‘statecraft’ eller ‘statesmanship’ handler om strategisk tenkning på politisk nivå. Hvilke nasjonale interesse har en stat og hvilken makt har staten til å fremme dem? ‘Craft’ i ordet ‘statecraft’ betyr håndverk, å kunne gjennomføre noe, ikke bare tenke og analysere. Begrepet ‘grand strategy’ betyr statens samlede interesser, rangert, matchet med virkemidler eller makt. Hva er vår første prioritet? Har vi makt til å realisere denne interessen? Dette er en nyttig eksersis, å lage en ‘grand strategy’, fordi det krever prioritering og vurdering av egen makt.

Men i dag er det får politikere som kan noe om dette. Hva som er norske interesser, er så ymse – omtrent alt, for man vil jo ikke prioritere, og hvilken makt vi har snakker vi aldri noe særlig om. Vi har da heller ingen nasjonal strategi hvor noe prioriteres opp og noe annet ned. Men for en stat vil jo sikkerhet av suvereniteten være det aller viktigste når denne er truet. Det er vel egentlig situasjonen nå, selv om det ikke sies så direkte. Det foregår litt debatt om behovet for en nasjonal sikkerhetsstrategi nå, men altfor lite.

Norge trenger en prioritering av interesser og en spesifikasjon av hvilke maktmidler vi har for å nå våre mål, og en strategi vil fremtvinge en slik prioritering. Men enda viktigere er det å få installert et nasjonalt sikkerhetsråd på Statsministerens kontor – som seriøse militærnasjoner har – USA, Frankrike og Storbritannia, og noe lignende finner vi nå også i Sverige og Finland. Men enda ikke her. Dette skyldes at man ikke har forstått alvoret i situasjonen nå, og i stor grad ‘vested interest’ i departementene som ikke ønsker en overdepartemental institusjon som bestemmer i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Men nasjonal interesse og enhetlig aktørevne er essensielt i disse tider, og også vi har bruk for et slikt organ – nå.

Et nasjonale sikkerhetsråd består av forsvarssjef, statsminister, forsvars- og utenriksminister, og eventuelt sivile og militære eksperter. Poenget er løpende analyse av sikkerhet fra et nasjonalt, helhetlig perspektiv hvor militære eksperter – høyere offiserer – bidrar på daglig basis med løpende kontakt med statsministeren eller presidenten og hans nærmeste ministre. 

Norske politikere er ikke vant til å snakke om makt og interesser i utenrikspolitikken, og forsvarspolitikk har jo i mange år vært stemoderlig behandlet, den siste posten som ble besatt i enhver regjering. Nå har man endelig oppfattet at sikkerhet og forsvar er det viktigste for et land og vedtatt et stort budsjett. Men det skorter på innsikt i det Thomas Schelling kalte ‘the manipulation of risk’ i sin mesterlige bok fra 1966, Arms and Influence. Han skriver om hvordan avskrekkingens strategiske interaksjon er, mellom kjernevåpenstater, og om hvordan risiko er en del av enhver strategi. Statsmannen eller -kvinnen må forstå dette, ellers blir det ekstremt farlig. Vi ser at denne logikken selvsagt også gjelder dagens støtte til Ukraina, det er vurderingen av kjernevåpenrisikoen som bestemmer hva USA gjør. Bør man satse på at trusler er tomme, eller ikke ta noen risiko? Her mangler innsikt hos mange vestlige politikere, også her. Vi må kunne diskutere risiko i forhold til interesser – har vi stor nok interesse i at Ukraina vinner til å ta mer risiko, eller motsatt? Begge valg er strategiske opsjoner. Men vi snakker om Ukraina som om militærmakten på bakken ikke er det som bestemmer, f eks om økonomisk støtte i årtier fremover. Men om krigen tapes, er dette irrelevant.

Det er kostbart å lære ‘the hard way’, å være reaktiv hele tiden. Å være strategisk er det motsatte. Den reaktive lar motparten bestemme den strategiske interaksjonen. I tilfellet Ukraina er vi hele tiden reaktive. Det kan ikke gå godt.

Vi har politikere som ikke har skolering i verken strategi eller sikkerhetspolitikk, og begrepet nasjonal interesse er også fremmed. Dette er farlig i en usikker tid som denne. Vi utsettes for ‘gråsone’-angep hele tiden, og Russland anser oss som i krig med seg – ikke med konvensjonelle våpen, men med politiske våpen. Vi må ikke være overrasket hver gang det skjer noe. Det trengs en opplæring i ‘steeling yourself’, i å være klar på at man ikke kompromisser om noe aspekt ved norsk suverenitet. Det er nå det aller viktigste i våre utenrikspolitikk, som også griper inn i innenrikspolitikken. «You may not be interested in war, but war is interested in you”, er et nyttig ordtak å huske på. Det samme er Thomas Schellings utsagn om at dersom du inviteres til å spille og sier nei takk, har du allerede spilt.

Det er ikke vi som setter premissene for spillet, vi er del av det, like det eller ei. Ingen liker det, men det er irrelevant. Vi er i en strategisk interaksjon med Russland og Kina.

Derfor trengs strategisk skolering av norske politikere. Og ordentlig, dyp kunnskap om hvordan statens ytterste virkemiddel, militærmakten, virker og ikke virker.

Lesetips:

• Baylis et al, Strategy, Oxford U press, 2022
• Schelling, Th Arms and Influence, 1966
• Carl v Clausewitz, Vom Kriege, 1832 (finnes i norsk utgave)
• Lawrence Freedman, Strategy, Oxford
• Buzan og Wæver Regions and Powers Cambridge 2003

Foto: 117th Mechanized Brigade / Defense of Ukraine