Hverdagsløgnen

Forsvaret sliter tungt på meningsmålingene for tiden. Ulike mediehus har nærmest stått i kø for å porsjonere ut historier om kriminelle og uetiske handlinger, om elendig lederskap og om ansvarsfraskrivelse. Vi blir riktignok fortalt fra ansvarlig hold at det neppe er verre i Forsvaret enn på andre arbeidsplasser i Norge, men i motsetning til det vi hører i festtalene, ønsker ikke Forsvaret å være et «speilbilde av vårt eget demokratiske samfunn». Med tanke på Forsvarets seleksjonsprosess, utdanning og yrkets karakter, forventes det at moralen og oppførselen er bedre i Forsvaret enn i samfunnet for øvrig, langt bedre.

Noen, som kommentator Maja Sojtaric i Nordlys, mener at det hersker en ukultur i Forsvaret, knyttet til kameraderi og taushetskultur i lukkede hierarkier. Det er jeg enig i, men under der ligger det et enda større problem, som ikke har fått samme oppmerksomhet i media. Det som preger kulturen i Forsvaret mest av alt, er at vi ikke snakker sant. Vi lyver ikke bare for å dekke over fyllekjøring eller snikfilming i dusjen. Vi gjør det hele tiden, til både hverdag og fest.

Med løgn mener jeg ikke den hvite løgnen vi alle tyr til for ikke å fornærme noen eller ødelegge stemningen, men den sorte løgnen, det vil si når du sier noe du vet ikke er sant til folk i en situasjon hvor de forventer at det du sier faktisk er sant. Om jeg spør kollegaen min om hvordan han synes servicejakka mi sitter, og han svarer ‘som et skudd’ vil jeg finne svaret nokså uproblematisk, selv om det ikke stemmer. Om jeg derimot spør ham om ventilen på oksygenflaska jeg bærer på ryggen er skrudd til skikkelig, vil jeg reagere desto sterkere om jeg oppdager at han ga et uriktig svar.

Min påstand er at jo høyere opp du kommer i Forsvarets hierarki, desto mindre opptatt blir du av å fortelle folk sannheten, også i situasjoner hvor man må forvente at du snakker sant. Og jo lengre opp i Forsvarets hierarki du befinner deg, desto færre forventer at det du sier er sant. Eller mer presist, de forventer at det du kommer med en bullshit, som ifølge filosof Lars Fr. H. Svendsens er: «i likhet med løgn uoppriktig, men den karakteriseres kanskje mer av å være uekte enn å være usann. Den er uekte fordi taleren later som han deltar i en aktivitet hvor det spiller en rolle hvorvidt noe er sant eller usant, men han gir selv blaffen i det.»

La meg underbygge disse relativt tøffe påstandene med tre eksempler som jeg alt har omtalt i tidligere kronikker på Stratagem. I kronikken «Store ord og fett flesk», viste jeg for eksempel til sjef KNM Harald Haarfagre, som sier at: «det bare er fordeler og positivt med rekordmange jenter i Forsvaret.» Oppslagene i media de siste månedene forteller med all mulig tydelighet at det også finnes noen utfordringer med å samle alfahanner og alfahunner i sin mest virile alder innenfor et lukket område over lengre tid. Det finnes åpenbart mange fordeler med kvinner og større mangfold i Forsvaret, men det finnes noen krevende utfordringer også, som ikke blir borte selv om vi nekter å se dem i øynene.

I kronikken «Lederstillinger som belønning og vennegave» viser jeg til hvordan Forsvaret bryter kvalifikasjonsprinsippet som gjelder i staten over en lav sko. Som det står i Statens personalhåndbok: «I staten gjelder kvalifikasjonsprinsippet, som innebærer at den som er best kvalifisert for stillingen skal ansettes.» Forsvaret har sin egen tolkning av dette, og i «Vedlegg A - Instruks om utvelgelse til høyere militære stillinger» til «Instruks for personellforvaltningen i Forsvarsdepartementet og underliggende etater (forsvarssektoren) 01.04.2020», finner vi: «Kvalifiserte kandidater som innehar stillingens grad, og har tjenestegjort utover minimumstiden eller generell sperrefrist i nåværende stilling, skal normalt innstilles foran kvalifiserte søkere på lavere gradsnivå. Forsvarets behov skal være styrende. I tilfeller der søkere på lavere gradsnivå vurderes som vesentlig bedre kvalifisert, kan dette prinsippet fravikes.»

Det holder altså ikke for en oberstløytnant å være best kvalifisert for en oberststilling. Hun må være «vesentlig bedre kvalifisert» enn hvilken som helst oberst som søker på den. Dette har for så vidt lite med løgn å gjøre. Det handler mer om å dyrke middelmådighet. Løgnen dukker opp når ansettende myndighet kunngjør tilsetningen. De sier aldri at vedkommende som fikk jobben ble plukket ut fordi man ikke visste hva man ellers skulle gjøre med angående. Det er gjerne blomsterkvaster og godord så langt øyet rekker, selv om alle involverte parter vet at vedkommende som tilsettes ikke var i nærheten av å være best kvalifisert. Det er heller ingen grunn til å tro at den nye sjefen blir noe flinkere til å finne dyktige folk enn forgjengeren var. Snarere tvert imot.

Det er heller ikke god tone å adressere problemet. Det er forståelig. Det er ikke hyggelig verken for den tilsatte, for dem som får vedkommende som sjef, eller for den som burde fått jobben å høre at Forsvaret valgte å tilsette en betydelig dårligere kvalifisert søker. Men det å stadig pakke slikt inn i tåkeprat og halvsannheter kommer til en pris. Det undergraver tilliten til systemet og troen på at sannhet har en verdi i seg selv.

Det tredje, og siste eksempelet, er knyttet til utdanning og til Utdanningsreformen (URE). I kronikken «It’s the economy stupid! – Del 2 av balladen om Forsvarets utdanningsreform» viser jeg til Utdanningsreformens grunnlagsdokument, hvor det slås fast at Forsvarets høgskole skal begrense seg til å gi: «tidsriktig og tilstrekkelig utdanning basert på den enkeltes kompetansebehov.» Ellers i samfunnet skal skoler på dette nivået tilby utdanning «på høyt internasjonalt nivå», som er kravet i Universitets- og høgskoleloven. «Tilstrekkelig utdanning» er altså ikke tilstrekkelig for høgskoler i Norge. De skal være på et «høyt internasjonalt nivå». Da daværende sjef for Forsvarets høgskole, og en av arkitektene bak URE, generalmajor Henning-A. Frantzen, i september 2020 fortalte forsamlingen i Oslo Militære Samfund at: «Vi skal være best på kunnskap om bruk av militærmakt. Det er kjernen i vårt oppdrag. Og dette skal vi gjøre i tråd med de kvalitetskrav som gjelder for utdanning i Norge», var det altså i beste fall bullshit, i verste fall løgn. Løgn av den typen hvor forsamlingen med god grunn kunne forvente at han fortalte sannheten.

Eksemplene over er neppe de mest graverende i Forsvaret, men de mest iøynefallende fra min posisjon i den sentrale periferi. Jeg vil tro det finnes langt flere eksempler, og minst like alvorlige, ute i bruket. Budskapet mitt er likevel det samme. Kommer du høyt nok i det militære hierarkiet, hvor du ikke lengre har ansvaret for konkrete ting, som skytebanetjeneste, eller sørge for å ha nok drivstoff i tanken, beveger du deg stadig hyppigere i situasjoner hvor ingen forventer at du snakker sant. På de laveste nivåene i Forsvaret er det åpenbart viktig å være sannferdig. Folk kan omkomme om du ikke er det, men hva betyr sannferdighet på general- og oberstnivå? Man blåser solskinn opp i hverandres bakender, og er strålende fornød med tingenes tilstand. Verden, virkeligheten og sannhet er i beste fall teoretiske størrelser. Alt som føles vondt og vanskelig kan feies under det store teppet. Fyllekjøring, overgrep, manglende kvalitet i utdanningen og hva det skal være, synker ned i et stort og loddent lag av løgner, halvsannheter og bullshit. Til slutt er det ikke mulig å finne fotfeste noe sted, bare en grøt av bambus og unnvikelser.

Noen forteller meg at dette ikke er spesielt for Forsvaret. På et visst nivå i alle bransjer blir det vanskelig å skille alvorspraten fra festtalene. Som nevnt i innledningen, setter vi alle pris på festtaler, og vi forventer heller ikke at alle snakker sant hele tiden. Påstanden min er imidlertid at manglende sannferdighet er langt mer utbredt i Forsvaret enn andre steder. Og det er det flere grunner til.

For det første ligger det i militærmaktens natur å ønske å fremstå bedre enn vi er. Om en potensiell fiende tror at vi er uhyre effektive, kan det ha en krigsavvergende effekt i seg selv. Det ligger nok under deler av den lille pennefeiden som fant sted i sommer i DN og Aftenposten mellom generalløytnantene Robert Mood og Yngve Odlo. I en særdeles spent sikkerhetspolitisk situasjon, er det ikke spesielt rart at sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, Yngve Odlo, ikke ser det som sin rolle å utbasunere for all verden at Forsvaret er så råttent at storeulv kan blåse hele rønna over ende, om han så måtte ønske. At general emeritus Robert Mood fant nok en anledning til å rette en dirrende moralsk pekefinger mot hele sulamitten overrasker heller ikke. Problemet oppstår selvfølgelig når vi begynner å tro på vår egen propaganda, og når den trenger inn i våre innerste beslutningssirkler. Som president Barak Obamas rådgiver David Axelrod minnet oss på: «We have to be careful not to believe our own bullshit». Forsvarets problem i fredstid er at det ikke får noen praktiske konsekvenser om vi kommer i skade for å forelske oss i våre egne eventyr, noe som leder meg til den neste grunnen til at Forsvaret preges av mer bullshit enn de fleste andre virksomheter.

Som følge av klanderverdige forhold som lå langt bak i tid, gikk forsvarsminister Odd Roger Enoksen i april i år av som forsvarsminister. Hvorfor gjorde han det? I motsetning til offiserer forventes det ikke at en toppolitiker er spesielt selektert, utdannet eller trent for å lede et departement. Det fordres ikke en gang et rent rulleblad. I motsetning til i Forsvaret er det et ideal at våre politikere er som folk flest, med vorter og alt. Grunnen til at Enoksen måtte gå, for forhold som kanskje ikke er så helt ulike det folk slipper unna med i Forsvaret, var at, vil jeg tro, frykten for hvordan dette vil slå ut på meningsmålingene, og, verst av alt, ved valg. Politikere har en «bunnlinje». De vet at de kan miste jobben, bokstavelig talt, om de ikke leverer til velgernes forventninger. Forsvaret, derimot, stiller aldri til valg. Hva betyr det for Forsvarets ledelse om det begynner å lukte stramt av alt det som er feid under teppet? Vi er ikke redde for å rykke ned eller gå konkurs. Det skjer ikke. Vi frykter ikke å komme opp i muntlig, og vi blir aldri stilt til ansvar for noen ting. Å tape en krig er helt utenkelig. I februar satte riktignok Putin en skikkelig støkk i de fleste av oss ved å angripe nabolandet Ukraina, men Forsvaret består av folk som er oppdratt med at krig er noe som finner sted langt unna. Dit sender vi våre beste folk, med det beste utstyret. Ikke sjeldent må også utstyret oppgraderes før det kan tas i bruk i internasjonale operasjoner. Hva som er godt nok hjemme, er ikke godt nok i skarpe situasjoner. At krigen skal komme til oss? Og ramme hele Forsvaret på en gang? Nå? Utenkelig.

Det militære rotasjonssystemet er det tredje forholdet som gjør at bullshitfaktoren er langt høyere i Forsvaret enn andre steder. Militære ledere og lokal sjefer vet godt at før de har feid så mye under teppet at det begynner å lukte så ille at det er umulig å være i hus med, har de fått ny jobb. Det er derfor alltid noen andre å skylde på, om det blir nødvendig.

Så, hva bør gjøres med dette? Formodentlig ingenting. Den ukulturen Maja Sojtaric peker på kan vi nok få delvis bukt med, om viljen er til stede. Blir medieoppslagene mange, og groteske nok, vil det på et eller annet tidspunkt deles ut noen røde kort. Det vil bli statuert noen eksempler. Ledelsen, på alle nivåer, må på et tidspunkt ha mer å tilby enn å virke like sjokkerte og skamfulle som alle andre. Det vil selvfølgelig ikke fjerne uetisk atferd, men redusere det til et akseptabelt nivå, for en periode. Også i framtiden vil Forsvaret finne plass til råtne epler og brodne kar, men innenfor passable grenser.

Den ukulturen jeg har rettet oppmerksomheten mot her, det vil si all hverdagsløgnen i Forsvaret, og at vi i løpet av karrieren gradvis vennes av med å snakke sant også i de situasjonen hvor det må forventes at vi gjør det, blir vi neppe kvitt med det første. De som er i posisjon til å gjøre noe med dette vil ikke, og de som vil, er ikke i posisjon til å gjøre noe med det. De fleste ledere i Forsvaret vil nok mene at Forsvaret har sine utfordringer, men at det tross alt fungerer ganske godt. At de har nådd opp i systemet, er jo et bevis på det. De som har en drøm om å komme seg inn på oberstlistene ser jo også hva som fører deg dit. Skjønnmaling og unnfallenhet får deg karrieremessig mye lengre enn oppriktighet.

For mange ledere i Forsvaret er nok ferdigvurderte oberstløytnanter med tilgang på tastatur og e-post et langt større problem enn at Forsvaret er bullshitters' paradise. Å kalle sinte kronikker et problem, er kanskje også å gå for langt. Det er mer irriterende bakgrunnsstøy, som først begynner å gå utover humøret om du kommer i skade for å høre etter.

Når forråtnelsen har kommet så langt som det har, er dette noe Forsvaret ikke makter å ordne opp i selv, og sannsynligvis ingen andre heller, får vi håpe. Medisinen er nemlig langt mer ubehagelig enn sykdommen. Historien viser at det må tragedier til av typen angrepet 9. april 1940, eller det store snøskredet i Vassdalen i 1986, før noen utenfor etaten virkelig tar seg tid til å undersøke hva som egentlig skjer der. Milliardforlis og andre beklagelige hendelser er langt ifra nok.

Heldigvis er ikke alt bare trist og nedslående. Situasjonen er neppe noe bedre på det andre laget heller. Om Forsvaret som organisasjon er langt mer opptatt av fasaden og utstillingsvinduets utseende enn av kvaliteten på det som befinner seg bak disken og på lageret, får vi håpe at de vi eventuelt møter i kamp har det på nøyaktig samme måten. Hvis ikke, har vi et problem.

Foto: Forsvaret

Kronikken er finansiert av Eckbos Legat